Whence Europe? Past and Present Sources of European Union

I have now updated my 2010 doctoral thesis in comparative politics at the University of Bergen and optimized it for publication as an e-book: Whence Europe: Past and Present Sources of European Unification.

My research question was why continental and southern Europe historically has been more favourable to European integration than the north. At the outset, I argue that this is an important problem for two reasons. First, because the fact that there are more and less Europeanist member states has been and remains the most basic political constraint on European integration. Second, because exploration of the problem may add substantially to our theoretical understanding of European unification and its historical interplay with nationalism and the nation-state.

European polity-building

Inspired by the Norwegian comparativist Stein Rokkan, I interpret European integration as a case of polity-building comparable to other instances of state- and nation-building in history. Thus I assume that integration is a fundamentally political process with power, or more precisely sovereignty, as its core issue, and that the regionally differentiated pattern of attitudes to European union reflect territorially distinct, historically evolved ideas of sovereignty. I differentiate between what I call the locus and scope of sovereignty. The ‘locus’ dimension concerns opinions about where sovereignty rightly belongs, most basically whether it descends from on high or ascends from below. The ‘scope’ dimension expresses opinions on whether the community over which sovereignty is exercised should be universal (potentially the whole world) or particular (divided into separate sovereign communities).

This dichotomisation yields a two-by-two table defining four basic polity-ideas – normative ideas about a legitimate political order – that structures the study’s comparative-historical analysis: universalist-descending (whose historical expression has been empire); particularist-descending (kingdom); particularist-ascending (nation-state); and universalist-ascending (supranational/cosmopolitan union/federation).

The clash of paradigms

I argue that each polity-idea is associated with a particular discourse, ideology or paradigm. Furthermore, I contend that the main cleavage in the post-1945 European debate has been between what I call the national-liberal and the Christian-democratic paradigms of integration. The former is basically particularist and intergovernmentalist and based in northern, Lutheran or Anglican Europe. The second is inspired by Christian universalism and Stoic cosmopolitanism, favours a federal or unitary Europe, and has its mainstay in continental and southern, Catholic and Calvinist Europe.

On this basis, and in order to identify theoretically possible sources of Europeanist attitudes, in Part 2 I examine existing integration and international relations theory as well as general political science theory. This discussion concludes with a working hypothesis based on Rokkan’s notion of the European ‘city-belt.’ Could, as Rokkan himself explicitly suggested, the city-belt, stretching roughly from Central Italy to the North Sea and representing the historical core territory of the Catholic church and the Holy Roman Empire, be the home base or ‘primary territory’ of a European ‘nation’?

The historical strength of universalism

While conceding that his perspective is indeed valuable and relevant, my historical discussion in Part 3 criticises Rokkan’s notion of the city-belt for national-liberal reductionism (see also my separate discussion of this here). The Rokkanian thesis neglects the ancient and medieval tradition for unity and universalism espoused by the Roman Church and the Holy Roman/Habsburg Empire and underrates the continued influence of these institutional agencies even after the 1648 Peace of Westphalia. Moreover, the thesis is too structuralist, implying that the European Union emerged more or less by default. Like intergovernmentalist and neofunctionalist integration theory, Rokkan underestimates the role of ideologically aware, but also reasoning human agency. Hence I argue that Rome, represented by the Roman Church as well as by successive Roman empires, is a more important territorial and historical source of Europeanism than city-studded Central Europe.

The rise of nationalist discourse

Part 3 further discusses how the ascendancy of particularist, or nationalist, discourse resulted from the fragmentation of unitary medieval Christendom into a modern Europe dominated by autonomous states. State-builders propagated the notion of territorial sovereignty, which eventually turned into the hegemonial particularist-ascending idea of national sovereignty. Here France and the Protestant states of north-western Europe were the pioneers, their kings’ control of national churches being an important factor. Anglican and Lutheran Protestantism was particularly conducive to particularism, which notably in the German context turned exclusivist and eventually racist.

The particularist paradigm survived two World Wars in its more benign, North Atlantic form. I submit that this is an important factor accounting for the natural inclination of national-liberal, Protestant Britain and Scandinavia to advocate retention of as much national sovereignty as possible in the nation-state.

Catholic Europeanism

But on the Continent the Papacy as well as the Holy Roman/Habsburg empire continued to represent a strong counterweight to particularist discourse even after the Reformation and the ensuing religious wars. The Papacy came to terms with the modern, secular nation-state and national mass politics only with difficulty, criticising nationalism as a political religion. However, in the late nineteenth century Catholic parties emerged that enabled Catholics to participate in secular, national politics. But they continued to look beyond the nation-state.

The final Part 4 of the study narrates how transnationally networked, Christian democratic parties of Western Continental Europe jointly formulated a Europeanist-ascending programme for European union after World War II. The European Union was launched on its supranationalist path when these parties, led mainly by statesmen from Carolingian-Lotharingian Europe, dominated the governments of the six founding states from about 1945 to 1965. Their discourse was dominated by ideas and ideology rooted in the universalist European legacy, whose mainstay remained Catholic, continental and southern Europe.

Whither Europe?

In conclusion, I raise the question whether the traditional pattern of support and opposition to European union is fundamentally changing as a result of the fall of communism and subsequent enlargement towards the east. The rejection of the European Constitutional Treaty in the 2005 referenda in France and the Netherlands certainly suggests so. Moreover, new member states in Central and Eastern Europe do not have the same historical stake in union as the founding members. These and other developments may seem to strengthen nationalist discourse.

On the other hand, the possibility of Turkish membership and the growing presence of Islam in Europe could conceivably be reawakening an old sense of European identity that could boost ideological Europeanism. However, also these factors now seem rather to feed old-fashioned nationalism.

For historical reasons, the European Union remains fundamentally a modernist (liberal and secular) project, and is increasingly post-modernist (infused with multiculturalist and multireligious ideology) too. Its legitimacy has become gradually less dependent on ideologically, historically and culturally determined commitment to Europe per se and rests increasingly on its ability to deliver tangible benefits to citizens through rationalist, positive-sum co-operation.

For several years now the European project has been in crisis, arguably because of a showdown between Europeanist idealism (represented by the euro) and nationalist realism (the persistence of the national right to veto treaty changes that may give the common currency an adequate political backbone). But also nationalist or national-liberal «realism» is highly ideologically charged.

I think that to the extent that the European project survives, it will be more for negative than for positive reasons; more due to the costs of backtracking than to ideological Europeanism. Real progress would require a political leap that would significantly strengthen the universalist-ascending paradigm in Europe, but on a more rationalist footing than before. Still I doubt whether European (or any other) polity-building can succeed in the long term on the basis of just grudging rationalism.

Geert Maks Europa

Geert Mak. Foto: Wikipedia

Ingen har medverka til ein opplyst folkeleg debatt om EU, Europa og europeisk historie som den nederlandske journalisten Geert Mak. Mak er kanskje det næraste vi kjem ein proeuropeisk populist i Europa i dag. NRK2 avslutta nyleg andre runde av Maks TV- serie, Europa – en reise gjennom det 20. århundre. Serien byggjer på boka In Europa (2004, på norsk Europa, 2008), som liksom TV-serien vart ein internasjonal bestseljar. Mak heldt fjorårets Arena- førelesing for forskingsprogrammet Arena ved Universitetet i Oslo.

Geert Mak vart 25. juni d.å. intervjua i Aftenpostens papirutgåve. Overskrifta var: -Europa er en katedral hvor taket faller ned. I innleiinga framgår det at sanninga om dagens EU gjekk opp for Mak då Hermann Van Rompuy vart utnemnd til fast president for Det europeiske rådet og Catherine Ashton til EUs «utanriksminister». Dette skjedde i november 2009, etter at den nye Lisboatraktaten hadde trådd i kraft. Mak vart rasande «over at Europa, som trengte en Franklin D. Roosevelt, i stedet fikk to byråkrater uten karisma og uten makt», heiter det.

Når Mak er så desillusjonert som det framgår av intervjuet, bør vi ta han på alvor. Eg vil derfor knytta nokre kommentarar til dei poenga han framførte der. Eg tar det punktvis.

Vi trenger en Roosevelt på europeisk nivå. En som kan snakke til oss om det store, demokratiske prosjektet, og som er i stand til å presse gjennom den New Deal som Europa desperat behøver. Vi trenger en felles og sterk utenrikspolitikk, og ikke minst trenger Europa en felles hær, nå som vi ikke lenger kan leve under amerikanernes paraply. Men ved å utnevne Van Rompuy og Ashton sa EUs ledere at det er nasjonalstatene som er det viktigste. EU skal ledes av kompromisser.

Uansett om ein deler Maks målsettingar (som eg gjer), er det ikkje realistisk med nokon «Roosevelt» for EU i overskodeleg framtid. Ein EU-president med verkeleg makt krev liksom ein felles og sterk utanrikspolitikk og ein EU-hær radikale traktatendringar med tilslutting frå nasjonalstatar som alle har vetorett. Vegen dit er strødd med kompromiss. Slik er berre EU, på godt og vondt. Eg tvilar på om eit meir demokratisk EU ville gjera det noko lettare. Det er dessutan stor usemje om kva «demokrati» i EU-samanhang inneber.

Lenge styrte Tyskland [EU] sammen med Frankrike. Franskmennene hadde ideene, tyskerne betalte. Men tyskerne har alltid ønsket å være Europas ledere, og for første gang er det nettopp det de er. Derfor er dette tidspunktet i historien så viktig, tyskerne må bestemme hvordan de skal bruke makten. Den som leder et fellesskap, må mer enn andre tenke på hva som tjener fellesskapet. Tyskland må selvfølgelig beskytte sine egne interesser, men de må også gi italienerne, grekerne og spanjolene en følelse av at de blir sett og hørt.

Franskmannen Jean Monnet var nok den viktigaste strategen bak det som vart Den europeiske kol- og stålfellesskapen, men idéane hadde vore diskutert lenge, særleg i kristelegdemokratiske organisasjonar der tyske parti og ikkje minst Konrad Adenauer spela ei viktig rolle. Dei viktigaste statsmennene bak EKSF var kristelegdemokratane Adenauer, den franske utanriksministeren Robert Schuman (opphavleg frå Luxembourg, med tysk som andrespråk) og den italienske statsministeren Alcide de Gasperi (frå det delvis tysktalande Trentino i Nord-Italia, tidlegare medlem av det austerriksk-ungarske parlamentet). Helmut Kohl var ein viktigare pådrivar for Maastricht-traktaten enn François Mitterrand.

Det er nok elles riktig at Tyskland er det mektigaste landet i EU i dag, og (som Mak påpeikar andre stader i intervjuet), har tent på euroen og er medansvarleg for eurokrisa. Men påstanden om at tyskarane «alltid har ønsket å være Europas ledere» spelar på populistiske antityske/antinazistiske holdningar og er problematisk. Kva betyr til dømes «alltid» her? Og kven er «tyskerne»? Min påstand er at ikkje noko EU-land har slikt behov for eit demokratisk, men også fungerande EU som Tyskland. Det er tunge politiske, økonomiske og historisk-kulturelle grunnar til det. Eg vonar å koma tilbake til dette i eit blogginnlegg seinare (men noko av resonnementet framgår her).

Eurokrisen er også en kulturkrise, en kulturkrig…. Et av de største feilgrepene i EUs historie er at vi undervurderte skillet mellom nord og sør i Europa.

Eg er i stor grad samd i dette. Eg har sjølv vore opptatt av å påpeika at kontinental- og søreuropeiske land av historiske (og delvis konfesjonelle) grunnar har vore meir proeuropeiske (villige til å avgi suverenitet til EU) enn nordeuropeiske land, men då har eg inkludert Tyskland og Nederland i førstnemnde kategori. Det blir spekulasjon, men eg trur skiljelinjene mellom nord og sør i eurokrisa dreiar seg om ein annan, kanskje delvis samanfallande dimensjon, nemleg budsjettkultur. Kanskje fordi fungerande statar oppstod tidlegare i Nord-Europa, som i tillegg har vore overvegande protestantisk, er det større tradisjon for å setja fellesskap framfor eigeninteresser og næring framfor tæring her. Uansett må Sør-Europa (og Frankrike) nå læra av nordeuropeisk disiplin og konkurranseevne og EU byggjast på eit solid økonomisk fundament. Elles får vi i alle fall ingen «sterk» utanrikspolitikk. Truleg ingen euro heller.

Europeer er ikke noe du er, men noe du blir…. Dagens unge tenker europeisk, beveger seg ofte og fritt over grensene, og utvikler en europeisk identitet.

Grunntanken i heile denne bloggen, er at vi som er vaksne opp i Europa alt frå barnsbein av har ein langt meir europeisk identitet enn vi erkjenner til dagleg. Identifisering med EU, som Mak synest å snakka om, er noko anna. Men slik omgrepsforvirring er svært utbreidd. I praksis er det då også viktigare for EUs framtid at europearane sluttar opp om EU enn om dei har ein europeisk identitet eller ikkje. Men som Aftenposten formulerer det, er det nettopp her det nå sviktar i følgje Geert Mak:

 I løpet av det siste tiåret er EU blitt et antidemokratisk, byråkratisk system. Vi har ikke lenger den unionen som pionerer som Jean Monnet så for seg. Ikke i det hele tatt.  [På spørsmål frå Aftenposten om Mak er samd med Jürgen Habermas, «som sa til Der Spiegel i fjor høst at vi gjennomlever et langsomt statskupp, hvor makten blir tatt ut av folkets hender og overført til institusjoner uten legitimitet, et «postdemokratisk» Europa, der folkestyret ofres for å redde markedet,» svarar han) Ja, slik er det, og det er ekstremt farlig…. Vi sluttet å utvikle en felles europeisk kultur og importerte i stedet markedsideologien fra USA.

Det var nettopp Jean Monnet som formulerte EUs metode som gradvis, teknokratisk integrasjon driven fram på elitenivå, over hovuda på vanleg folk. «Méthode Monnet» fungerer ikkje lenger i dag, slik Mak er inne på, men det skuldast først og fremst at omstenda har endra seg. Europa-prosjektet var monaleg meir populært på femti- og sekstitalet enn nå som det er blitt så omfattande og komplekst.

Når den såkalla marknadsideologien er blitt så sentral i prosjektet, er det dessutan fordi det er her dei mest nærliggande og målbare gevinstane har vore å henta og fordi det dermed har vore lettast å argumentera for marknadsintegrasjon. Men dette er ikkje noko nytt; det har vore slik heile tida, i alle fall etter at forslaget om ein europahær fall i det franske parlamentet i 1954. Det er faktisk i seinare år at EU har bevega seg inn på område som justis-, utanriks- og forsvarspolitikk og i det heile tatt blitt langt meir politisk ambisiøst. Til og med euroen er først og fremst eit politisk prosjekt, noko som også er grunnen til den nåverande krisa.

Ein kan og bør beklaga at demokratiet er blitt hengande etter, men i det store og det heile trur eg at alternativet hadde vore ikkje å ha hatt noko i EU i det heile. Og så må vi ikkje gløyma at EU består av demokratiske land og også har eit direktevald Europaparlament som bør få større merksemd om ein ønskjer å utvikla demokratiet i EU. Men om Mak meiner at EU treng ein direktevald president (ein Roosevelt heller enn ein Van Rompuy), er det mange som støttar han i det. Inkludert underteikna.

Eg er også til dels samd med Mak når han seinare i intervjuet hevdar at det demokratiske underskotet og mange av problema til EU elles skuldast Berlinmurens og Sovjetunionens fall:

I stedet for å fordype unionen gikk all energien med til å utvide den. Det var nødvendig, men det var uheldig for det europeiske prosjektet. … Noen vil gå enda lenger og også ta med Ukraina og Tyrkia, men det går ikke. Misforstå meg ikke, det er viktig å knytte Tyrkia tettere til EU, men for tiden er ikke unionen i stand til å håndtere Tyrkia. Tyrkia er klar, men ikke EU.

Til slutt i intervjuet spår Mak at «store deler av taket» til «den europeiske katedralen» truleg vil kollapsa saman med euroen:

Mye av avtaleverket vil [likevel] være intakt. Kanskje får vi mindre, overnasjonale strukturer, der landene i nord samarbeider om en felles valuta, mens landene i sør har en annen, mykere euro. … Ja, det er et godt bilde: Kapellene står selv om taket på den storslagne katedralen faller ned.

Einkvar står sjølvsagt fritt til å spekulera om dette. Men EU er ein rettsdriven prosess. Delar av rettsgrunnlaget, «acquis communautaire», kan ikkje setjast ut av spel utan at det får følgjer for heile byggverket. Ein kan heller ikkje innføra ny EU-praksis utan heimel i EU-traktatane. Det som kan skje (og til dels har skjedd), er at færre enn alle medlemsland innfører ny praksis på nytt juridisk grunnlag, utanfor EU-traktatane. Men dette aukar den institusjonelle og rettslege kompleksiteten, og dessutan også det demokratiske underskotet. Det finst diverre ingen snarvegar og ingen perfekte løysingar, berre kompromiss og trade-offs.

Også den tyske grunnlovsdomstolen vurderer nå (igjen) om EU kan gå lenger i integrasjonen utan større grad av demokrati, eller meir presist omden tyske  grunnlovas «evige» demokratipåbod gjer det mogleg for forbundsdagen å avgi meir suverenitet til EU (gjennom fiskalpakta og Den europeiske stabilitetsmekanismen, ESM). Men det er urealistisk å setja eit demokrati på EU-nivå tilsvarande demokratiet i nasjonalstaten som føresetnad for vidare integrasjon. I globaliseringas tidsalder må vi forsona oss med at den graden av demokrati som vi kanskje på eitt eller anna tidspunkt opplevde innan nasjonalstatens rammer, ikkje lar seg overføra til overnasjonalt nivå. Trøysta får vera at om nasjonalt demokrati blir avgrensa når suverenitet blir overført til EU, så aukar vår felles evne til å påverka overnasjonale utfordringar. Så må EU berre bli så demokratisk det kan over tid.

PS: Etter Maks Arena-førelesing på Litteraturhuset i fjor stilte eg han eit hjartelaust vanskeleg spørsmål. I førelesinga hadde han samanlikna Europa og USA, og eg spurte om han med eitt ord kunne oppsummera kva Europa står for, tilsvarande som at USA står for «fridom». Det hadde han naturleg nok vanskar med. For min del trur eg vi må ty til tre ord, den franske revolusjonens «fridom, likskap, brorskap» (eller «solidaritet») for å karakterisera det moderne Europas grunnleggjande ideal. Men dersom berre eitt ord skal karakterisera den europeiske kulturelle eller intellektuelle arven, føreslår eg «kritikk». Kritikk av alt og alle, ikkje minst seg sjølv, heile tida. Det er også ein grunn til at det er så vanskeleg å byggja EU. Men det er også Europas styrke.