President Putin og hans propagandamaskin har lukkast med å gjennomsyra den russiske offentlegheita med ei kjensle av å vera krenka og trakka på av Vesten.
Putin ønskjer – og har i stor grad oppnådd – å innstilla det russiske samfunnet på «evig krig» mot Vesten.
Sentralt i propagandaen står førestillinga om eit russisk rike utan grenser. Putin vil bit for bit gjenreisa Sovjetsamveldets innverknadssfære i Sentral- og Aust-Europa, inkludert i Aust-Tyskland. Erobringa av Ukraina er berre første steg før den «ordentlege» krigen byrjar.
Men Putin er dømd til å tapa. Umedvite ønskjer han faktisk nettopp det. Spørsmålet er kor mange som vil døy før det skjer.
Sjølv om harme er hovudkjensla i det russiske samfunnet nå og frykt regimets maktgrunnlag, vil russarane før eller seinare innsjå at dei er på blindspor. Derfor må dei få håp om at ei annleis og betre framtid er mogleg.
Dette hevdar den russiske sosiologen og statsvitaren Grigorij Judin i eit intervju han nyleg gav spesialkorrespondent Margarita Ljutova frå den russiske, uavhengige nettstaden Meduza. Judin har eit imponerande rulleblad og spesielt god innsikt i russisk offentleg opinion. Han var ein av svært få russiske ekspertar som i februar 2022 meinte at ein russisk fullskalainvasjon av Ukraina var uunngåeleg. I ein artikkel publisert berre to dagar før invasjonen, spådde Judin at ein storkrig ville koma i nær framtid, at russarane ville følgja Kreml i å leggja skulda på Vesten, og at sanksjonar ikkje ville stoppa Putin.
Eg synest intervjuet er så interessant og viktig at eg har fått omsett den engelske versjonen til norsk. (Eg brukte to nett-omsetjarar, først frå engelsk til bokmål, så frå bokmål til nynorsk, og har til slutt etter fattig evne prøvd å betra litt på resultatet.) Heile intervjuet vart offentleggjort på russisk her, mens ein forkorta versjon på engelsk ved Emily Laskin ligg her.
Her er intervjuet i norsk versjon:
Det er ei utbreidd oppfatning av dagens russiske politikk at for Putin er krig er ein endelaus prosess, og Putin sjølv såg ut til å stadfesta ideen i den nylege talen sin til føderalforsamlinga: Han sa ingenting om korleis Russland vil vinna og kva som vil skje etter det. Trur du at Putins plan verkeleg er evig krig?
Ja, sjølvsagt, krigen er no for alltid. Den har ingen mål som kan oppnåast og føra til slutten. Det held ganske enkelt fram fordi [i Putins fantasi] er dei fiendar og dei vil drepa oss, og me vil drepa dei. For Putin er det ein eksistensiell samanstøyt med ein fiende som ønskjer å øydeleggja han.
Det bør ikkje vera nokon illusjonar: Så lenge Putin er i Kreml, vil krigen ikkje ta slutt. Det vil berre utvida seg. Storleiken på den russiske hæren aukar raskt, økonomien reorienterer seg mot våpen, og utdanning blir til eit propagandaverktøy og krigsførebuing. Dei førebur landet på ein lang og vanskeleg krig.
Og då er det openbert uråd for Putin å vinna?
Det er heilt uråd. Ingen har sett noko mål [for krigen] eller gitt nokon definisjon av siger.
Så kan me vurdera poenget som bevaring av Vladimir Putins autoritet?
Dei er nesten det same. Han tenkjer på si regjeringstid som ein konstant krig. Putin og menneska rundt han har lenge fortalt oss at det føregår ein krig mot oss. Nokre har vendt det dauve øyret til, men dei (Putin & Co.) meiner seriøst at dei har vore i krig lenge. Det er berre at no har denne krigen gått inn i ein så aggressiv fase at det ikkje synest å vera nokon veg ut av han. Krig i seg sjølv er normalt i verdsbiletet deira. Slutt å tru at fred er den naturlege tilstanden, og du vil sjå verda gjennom deira auge. Som guvernøren i Khanty-Mansi [Natalja Komarova] sa: «Krig er ein venn.»
22. februar 2022 publiserte du ein artikkel på openDemocracy, der du skildra ein komande storkrig og Putins avvisande haldning til sanksjonane som vestlege land innførte som svar. I andre halvdel av artikkelen argumenterte du for at «krigen med Ukraina vil vera den mest meiningslause av alle krigane i historia vår». Trur du det russiske samfunnet har byrja å innsjå dette i løpet av det siste året?
Nei, etter mitt syn har det ikkje gjort det. Det var klart for mange, mange menneske heilt frå byrjinga, men sidan har den kategorien knapt vakse. I Russland i dag finn du denne mektige kjensla, og det er eit av dei sjeldne tilfella når Vladimir Putin får kontakt med ein stor del av samfunnet. Det er langt frå alle som deler dei ville teoriane hans, men han får kontakt med menneske.
Endå viktigare, han produserer denne kjensla sjølv. Og den kjensla er harme – monstrøs, endelaus harme. Ingenting kan mildna denne harmen. Det er uråd å førestilla seg kva som kan kompensera for det. Det tillèt ikkje folk å tenkja på å etablera noka form for produktive forhold med andre land.
Du veit, det er som eit lite barn som blir djupt fornærma og så skadar dei rundt seg. Skaden blir større og større, og på eit tidspunkt byrjar han for alvor å øydeleggja livet til andre, så vel som barnets eige. Men barnet tenkjer ikkje på det; han tenkjer ikkje på at han på ein eller annan måte treng å byggja relasjonar.
Eg trur at kjensla av harme, som har fløymt over den siste tida i Russland, blir støtta på eit veldig høgt nivå, og me har enno ikkje nådd det punktet der nokon kanskje innser at me [russarar] har normale, legitime interesser, og me treng å nå dei ved å byggja relasjonar med andre land på rett måte.
Det er eit godt ordtak i Russland: «Vatn blir bore på skuldrane til dei fornærma,» [som omtrent betyr at nag er ei tung byrde]. På eit tidspunkt vil me forstå at denne harmen verkar mot oss, at me skader oss sjølv på grunn av han. Men akkurat no ønskjer for mange av oss å vera krenka.
Kven mislikar Vladimir Putin og det russiske samfunnet? Heile verda? Vesten? USA?
[Dei mislikar] ein verdsorden som verkar urettferdig, og følgjeleg den som tek ansvar for å vera «overlegen» i denne verdsordenen, altså USA.
Eg hugsar alltid noko Putin sa i midten av 2021. Han sa, heilt uprovosert, at det ikkje finst noka lykke i livet. Det er ei sterk utsegn for ein politisk leiar, som sjølvsagt ikkje treng å bringa menneske inn i himmelen, men som i teorien burde gjera liva deira betre.
Men det er som om han seier: «Det finst inga lykke i livet. Verda er ein dårleg, urettferdig, vanskeleg stad, der den einaste måten å eksistera på er å kjempa konstant, kjempa og, i siste instans, drepa.»
Harme mot omverda er djupt forankra i Russland, og ho blir projisert til USA, som verkar ansvarleg for verda. På eit tidspunkt tok USA verkeleg ansvar for verda – ikkje heilt vellykka. Og me ser at harmen eg snakkar om definitivt ikkje berre er i Russland (der han sjølvsagt eksisterer i ein katastrofal, forferdeleg form).
Ein stor del av verda har velgrunna klager over den noverande verdsordenen, og mot USA, som tok ansvar, vart ein hegemon og har drege nytte av verdsordenen på mange måtar. Me ser at delar av verda som er oppslukt av denne harmen er meir forståingsfulle overfor Vladimir Putin.
Eg vil ikkje seia at denne forståinga blir til støtte, rett og slett fordi Putin ikkje tilbyr noko [til verda]. Putin ønskjer å gjera dei same tinga som han kritiserer USA for. Så det er vanskeleg å støtta han, men mange ønskjer å vera med i harmen.
Er harme forankra i det russiske samfunnet frå før Putin, på nittitalet? Eller har han vorte dyrka under Putin?
Det finst nokre grunnar til harme [i det russiske samfunnet]. Det er relatert til den belærande rolla som USA og nokre delar av Vest-Europa tok på seg. Ideologisk sett vart [den rolla] uttrykt som moderniseringsteori, som sa at det er utvikla land og utviklingsland, og dei utvikla landa – vennleg og støttande – vil læra utviklingslanda: «Gutar, de burde gjera slik og slik.” Generelt sett er det ingen som likar å bli belærte. Spesielt eit stort land som har ei fortid som imperium.
Faktisk var situasjonen som utvikla seg på 1990-talet mykje meir komplisert. [Etter samanbrotet av Sovjetunionen] vart Russland invitert til å bli med i ei rekkje viktige internasjonale klubbar, og Russland påverka avgjerder om viktige globale spørsmål. Men den belærande tonen [i forhold til Russland] var der. Det var eit resultat av ein djup ideologisk feil: Etter kollapsen av det sosialistiske prosjektet, verka det [for mange] som om det berre fanst éin rett veg, den berømte «slutten i historia». Så det var føresetnader for harme, men det var også føresetnader for andre kjensler.
Det var [også] mange konkurrerande narrativ [om tydinga av Sovjetunionens samanbrot for innbyggjarane]. Ein meinte at det var ein folkerevolusjon, ein strålande augneblink i russisk historie og andre nasjonars historie, fordi dei klarte å ta kontroll over eit hatefullt, tyrannisk regime. Den oppfatninga fører sjølvsagt ikkje til harme.
Men Putin valde harme. Delvis, sannsynlegvis, på grunn av hans eigne personlege eigenskapar. Og harme er smittsamt. Det er ei nyttig kjensle: du kjenner for det første alltid at du har rett, og for det andre at du ufortent er trakka på.
Du har sagt meir enn ein gong at Putin ikkje vil stoppa i Ukraina. Kva forventar du eigentleg? Moldova, dei baltiske statane, ein sjølvdestruktiv krig med USA?
Verdsbiletet hans ser ingen grenser. Denne formelen har praktisk talt vorte ei offisiell linje: Russland sluttar ingenstad. Dette er standarddefinisjonen av eit imperium fordi eit imperium ikkje anerkjenner nokon grenser.
Eg vil minna alle om [Putins] ultimatum [til USA og NATO] i desember 2021 – det er krystallklart, det står i klartekst at heile Aust-Europa er Vladimir Putins innverknadssfære. Korleis det skal løysast, anten det betyr eit formelt tap av suverenitet eller ikkje, er uviktig. Og denne sona inkluderer utan tvil Aust-Tyskland, berre fordi Putin har personlege minne derfrå. Det er veldig vanskeleg for meg å førestilla meg at han verkeleg tenkjer på det territoriet som ikkje hans. Putin har definitivt til hensikt å oppretta Warszawapakta igjen [dei tidlegare austblokklanda under sovjetisk innverknad].
Eg høyrer ofte: «Det er irrasjonelt. Det er meiningslaust. Det er uråd at dette kan skje!» For ikkje lenge sidan sa folk akkurat det same om Ukraina. Dei sa det same endå meir nyleg om Moldova, og no høyrer me at leiinga i Moldova, Ukraina og USA meiner at Moldova er i alvorleg fare. Me har alt sett at Moldova var med i planane for den noverande militæroperasjonen; det har berre ikkje komme dit enno.
Russlands generelle strategi er noko sånt som dette: la oss bita av ein bit, så vil den biten bli anerkjend som legitim, og i neste fase, på grunnlag av den anerkjenninga, kan me ta noko anna.
[I logikken i denne strategien] vil me bita av, omtrent, austlege Ukraina, ved hjelp av ei slags våpenkvile. Snart vil me byrja å høyra stemmer frå Europa som seier: «Vel, det var trass alt deira land. Alle var samde, det er greitt.» Vel, vent litt. Viss det er «deira» land – russisk land – fordi folk der snakkar russisk, kva med austre delen av Estland? Du kan kanskje seia, «Men Estland er i NATO!» Men vil Nato kjempa for Estland? Putin er heilt sikker på at viss artikkel 5 i den nordatlantiske traktaten [artikkelen som sikrar kollektivt forsvar] blir testa i rette augneblinken, vil NATO falla frå kvarandre.
For å vera tydeleg ser eg ikkje det eg snakkar om som den mest sannsynlege moglegheita. Eg skildrar Putins strategi, men Putin styrer ikkje verda. Han får så mykje han har lov til å få. Men eit slikt scenario er ikkje uråd å tenkja seg.
Det er lett å meina at Putin og teamet hans hadde slike synspunkt på til dømes 24. februar 2022. Men eit år har gått, og Vesten har ikkje kollapsa og gir faktisk Ukraina stor støtte. Kan hendingane i år, inkludert resultata av den russiske militærkampanjen, ha påverka oppfatningane du nettopp skildra?
Dei både kunne og gjorde avgjort det. Heile året har [Putin] hevda at Vestens støtte til Ukraina tydeleg viser at (Ukraina) er ein nøkkelregion og [Vesten] planla eit angrep på han nettopp derfrå. Bortsett frå det, er det [etter Putins syn] bra at problema viste seg i år, før den verkelege krigen, som russisk leiing reknar som uunngåeleg. Det ville vore mykje verre [i deira auger] å ta ein slik hær inn i ein [framtidig] storkrig. Så alt som skjer styrkjer Putin, i hans eigne auge.
Dei har førebudd denne krigen i mange år. Det ville vore rart om dei gjekk inn i det med berre éin plan. [Putins logikk er slik:] «Ja, alt gjekk ikkje perfekt – ikkje noko problem, me held fram. Me er budde på å spilla så mykje blod som nødvendig på dette, og det er ikkje dei.»
Eg seier ikkje at ein slik taktikk vil vera vellykka. Faktisk trur eg at Putins logikk dømmer han til nederlag, og at han umedvite ønskjer å tapa. Spørsmålet er kor mange som vil døy før det skjer. Men viss me vil komma med spådommar, må me forstå logikken som [maktpersonar i Russland] opererer under.
Trur du noko kan få Putin til å tvila på sine eigne oppfatningar om verda?
Nei, ingenting.
Då me diskuterte temaet for denne samtalen før intervjuet, viste du til den noverande tilstanden i det russiske samfunnet, atomiseringa og blokkeringa av kollektive handlingar, og kommenterte at ein samtale som denne faktisk kan styrkja kjensla av innlært hjelpeløyse, noko du ikkje ønskjer å gjera. Finst det måtar å snakka med samfunnet på som ikkje gir næring til denne kjensla av hjelpeløyse?
Viss hovudkjensla i Russland er harme, så er den viktigaste påverknaden, som alt er bygd på no, frykt. Det er eksistensiell frykt – frykt for ein spesifikk persons vreide, eller frykt for krig, eller ei abstrakt frykt for kaos.
Frykt blir slått ut av håp. Det er motsett effekt. Folk må få håp. Slik sett er dei absolutt forståelege, velgrunna skuldingane [mot folket i Russland] politisk kortsiktige. Igjen: dei er forståelege, velgrunna og legitime, men dei er politisk kortsynte.
Spørsmålet er korleis ein kan gi folk håp i denne situasjonen. Håp er knytt til ei påvising av at alt kan vera annleis, at Russland kan organiserast annleis. Sanninga er at inntil [russarane] innser at dei er i ein blindveg, er det ikkje mykje motivasjon til å lytta til slike ting, fordi dei er skumle. Det er knytt til ei utfordring til status quo. Og det er trugande nok til å overtyda folk om ikkje å bli involvert.
I Russland har alle normative diskursar vorte utsletta. Det har vore vanskeleg i veldig lang tid å spørja korleis samfunnet skal organiserast, korleis ein gjer det rettferdig, ærleg og godt. For nokre år sidan svarte respondentane [på ei sosiologisk undersøking eg gjorde]: «I Russland? Det er ingen utveg.» Dette er undertrykkinga av normativ diskurs, men det vil uunngåeleg vera eit behov for det når folk innser at dei er i ein blindveg. I denne situasjonen er det viktig at folk har håp.
Du har presentert diskursen som oftast høyrest om russisk kultur akkurat no: at den er imperialistisk, at han fødde og næra ein slavementalitet…
Eg trur at russisk kultur har eit stort imperialistisk element, og tida er inne for å handtera det. Samanbrotet av eit imperium er eit godt tidspunkt å gjera det på. Vil det utsletta russisk kultur? Nei. Det vil kanskje ikkje eingong utsletta verka til ein gitt forfattar. Kan du finna imperialistiske idear i ein gitt forfattars verk? Du kan, og du må. Kvifor må vi anten å avvisa fullstendig eller akseptera fullstendig? Du giftar deg ikkje med nokon og lovar vilkårslaus kjærleik.
Kultur utviklar seg gjennom å omarbeida seg sjølv, inkludert gjennom å kritisera seg sjølv. Men kritikken kan ikkje vera ei fullstendig avvising.
Kulturen i seg sjølv gir posisjonane ein kan kritisera den frå. Det er ikkje noko nedverdigande i dette; det er ikkje noko problem å finna [imperialistiske idear] i russisk kultur, isolera dei og undersøkja korleis dei er relaterte til andre element.
Kan du gi eit døme på ei oppskrift på visdom og håp frå russisk kultur?
Vel, den klassiske kritikaren av imperialismen i den politiske tankehistoria er Vladimir Lenin. Det var Lenin som snakka om «storrussisk sjåvinisme» i forhold til Ukraina, og han angreip imperialismen i andre land. I dag, på universitet over heile verda, byrjar studiet av imperialisme med Lenin.
Russland gav også global politisk teori høve til å tenkja utover staten: Mikhail Bakunin, Leo Tolstoj, Peter Kropotkin, og i nokre samanhengar også Lenin. Lista held fram. Russland har (derimot) ikkje gitt opphav til ein stor statssentralistisk tenkjar. Alle idear om sentralisering i Russland er importerte. Idear om fridom, gjensidig hjelp og verdigheit går i den andre retninga.
Kva synest du om skiljet mellom dei som har forlate Russland og dei som har vorte?
Det verkar for meg som om me alle, og landet vårt, er i trøbbel. Det ville vore bra om alle som no er utanfor Russland tenkte på korleis dei kan hjelpa dei som er i Russland. Og viss alle i Russland tenkte på korleis ein kan hjelpa dei som lid langt unna. Me kjem oss gjennom dette, men me kan berre koma oss gjennom det saman. Berre
Bernt Hagtvet ønskjer i Dag og Tid 22.-26. april «velkomen til den vedunderlege nye verdssorden» som Russland og Kina fremjar. I ingressen spør han: «Er dette framtida? Diktaturlanda slår seg saman, Orwells framtidsdystopi slår til, og freden i Westfalen i 1648 er vår eiga framtid». Eg har ingen problem med Hagtvets åtvaring mot verda Putin og Xi drøymer om. Det er hans omtale av freden i Westfalen i denne samanheng eg synest er underleg.
Hagtvet utdjupar: «Vi anar konturane av ein restitusjon av grunndraget ved freden i Westfalen etter religionskrigane i 1648: nasjonal innestenging. Då vart det slutt på innblanding frå andre nasjonar i kva styresmaktene gjorde med folket sitt. Statane vart lukka einingar i eit system av skiftande alliansar utan noko normverk til regulering av framferd, og altså utan menneskerettslege krav til staten».
Offisielt går Russland med støtte frå Kina og ein del andre land inn for ein «multipolar, rettferdig og demokratisk verdsorden», som utanriksminister Lavrov uttrykte det i møte med sin kinesiske motpart i Beijing 30. mars i år. Det er uklart kva dette betyr, anna enn at det må vera ei meir illiberal verd som ikkje er dominert av Vesten og der Russland og Kina har langt meir makt enn i dag. Det er tydelegvis også ei verd der stormakter som Russland og Kina har rett til innverknadssfærar rundt seg, det vil seia kan setja grenser for suvereniteten til det russarane kallar «det nære utland».
Men det var ikkje dette freden i Westfalen handla om. Den tradisjonelle oppfatninga, som Hagtvet uttrykker, er at Westfalen-traktatane knesette nettopp prinsippet om territorial suverenitet og ikkje-innblanding i Europa. Russlands invasjon av det suverene landet Ukraina er stikk i strid med dette.
Men i seinare år har historikarar revidert si oppfatning av Münster- og Osnabrück-avtalane. Dei peikar på at freden primært innebar endringar i konfesjonelle og konstitusjonelle forhold i Det heilage romerske (tyske) riket og ikkje hadde den tydinga for suverenitetsprinsippet som mange har meint.
Konfesjonen i dei einskilde rikslanda vart låst til stoda 1. januar 1624, kalvinistar fekk same rettar som lutheranar, minoritetar fekk rett til å praktisera sin konfesjon dersom dei hadde gjort det i 1624, og alle konfesjonelle stridsspørsmål skulle løysast gjennom forhandling i Riksdagen, ikkje krig.
Landfyrstane og stendene fekk styrka si stilling i høve til keisaren, men (i motsetnad til den tradisjonelle oppfatninga) ikkje i den grad at rikslanda vart suverene, keisaren ein rein symbolfigur og Riket handlingslamma. Freden i Westfalen gjorde det tvert om mogleg for keisarmakta å styrka seg i komande år. I tillegg stadfesta freden at Sveits og Nederland var uavhengige statar.
Freden i Westfalen skapte langvarig fred og stabilitet i Sentral-Europa og var eit viktig steg på vegen (men ikkje meir) mot eit sekulært europeisk system av suverene statar basert på religiøs toleranse, ikkje-innblanding og maktbalanse. Traktatane medverka såleis til å utvikla både folkerett og menneskerettar.
Utgangspunktet for religionskrigane var elles som kjent at kyrkjereformatorar som Luther og Calvin ikkje lenger ville godta paven som kristenheitas øvste religiøse styresmakt. Fredsordninga galdt såleis ikkje «innblanding frå andre nasjonar i kva styresmaktene gjorde med folket sitt» (mi utheving), og kom dessutan til å setja grenser for pavens makt berre i protestantiske delar av det tyske riket.
Denne artikkelen stod på trykk i Dag og Tid 6.-12. mai 2022.
Dette er eit svar til Eriksens og Nystuens kommentarar i Aftenposten. Avisa lovde å trykka svaret, men sidan det ennå ikkje har skjedd, legg eg det ut her.
I kommentarar til mitt innlegg i Aftenposten 16. mars åtvarar Arne Thodok Eriksen (22. mars) og Gro Nystuen (23. mars) mot å legga kollektiv skuld på det russiske folket for invasjonen av Ukraina. Ja, skuld i juridisk forstand er individuell. Mitt poeng er at dei to av tre russarar som utgjer «Putins fleirtal» må tenka over sitt moralske og politiske ansvar for gong på gong å ha vald ein autokratisk, nasjonalistisk og imperialistisk anlagt president og heia fram hans aggressive, folkerettsstridige og krigsforbrytarske utanrikspolitikk. Sjølvsagt er dei over lang tid blitt tuta øyro fulle av løgnaktig propaganda, og aktiv opposisjon er risikabelt. Men eg har svært vanskeleg for å tru at så mange er «lurt» til å støtta Putin, eller at «feil» røystegjeving eller svar på spørsmål frå meiningsmålarar nødvendigvis får personlege følgjer, sjølv i Russland. Ikkje alle måtar å visa sivilt mot på er like farlege. Som Karl Jaspers skreiv i 1946, var erkjenning av nasjonal skuld eit vilkår for ei moralsk og politisk attføding av Tyskland. Det trengst òg for ei demokratisering av Russland etter krigen.
USA, Sovjetunionen, Vest-Tyskland, Frankrike, Aust-Tyskland og Storbritannia sine utanriksministrar på underteikningsmøtet for to pluss fire-traktaten 12. september 1990. Foto: dpa/akg-images.
Aftenpostens Frank Rossavik skriv i ein kommentar i dag 26.02.22 at «Sovjetunionen i 1990 fikk muntlige løfter fra vestlige stormaktsledere om at Nato ikke skulle ta opp nye medlemmer i øst.» Som belegg for dette viser han til «kritisk journalistikk», som i han i nettutgåva av Aftenposten lenkar til ein artikkel i Der Spiegel.
Det tyske nyheitsmagasinet gjengir eit utdrag frå eit britisk referat frå eit møte mellom dei tyske, amerikanske, britiske og franske utanriksdepartementas politiske direktørar i Bonn 6. mars 1991. Den tyske politiske direktøren, Chrobog, er der sitert på at «We made it clear during the 2+4 negotiations that we would not extend NATO beyond the Elbe (sic). We could not therefore offer membership of NATO to Poland and the others».
Artikkelen i Der Spiegel har lenker til ein annan artikkel der ein siterer løfter frå vestlege leiarar, mellom anna Storbritannias dåverande statsminister John Major, i same retning. Der Spiegel understrekar at Vesten aldri gav noko rettsleg bindande løfte, men konkluderer som mellom anna Gorbatsjov har meint at «ein braut med ånda i avtalane».
Dette stemmer ikkje særleg godt overeins med det ein kan lesa i Mary E. Sarottes bok Not One Inch. America, Russia and the Making for the Post-Cold War Stalemate frå november 2021, som er “(t)he most engaging and carefully documented account of this period in East-West diplomacy currently available» i følgje Andrew Moravscik i Foreign Affairs.
Sarotte skriv rett nok at USAs utanriksminister James Baker i eit møte i Moskva i februar 1990 spurte Gorbatsjov om han føretrekte eit sameint Tyskland utanfor eller innanfor Nato, det siste med «assurances that NATO’s jurisdiction would not shift one inch eastward from its present position». Gorbatsjov skal då ha svart at inga utviding av Nato var akseptabel. I følgje Gorbatsjovs memorarar sa Baker så at «we agree with that». På ein pressekonferanse etterpå skal Baker ha sagt noko liknande.
Bakers utsegn var i tråd med Vest-Tysklands dåverande utanriksminister Genscher si haldning. Både han og forbundskanslar Kohl var på den tida mest opptatt av å sikra tysk gjenforeining. Dette gav dei også uttrykk for i møte med sine motpartar (Sjevardnadse og Gorbatsjov) i Moskva rett etter at Baker hadde reist, 10. februar 1990. Men Kohl fekk samstundes Gorbatsjov med å på at det skulle vera opp til det tyske folket om det ville gjerforeina Tyskland, utan vilkår og utan å seia noko om dei internasjonale sidene av dette.
President George H. W. Bush (d.e.) meinte etterpå at Baker hadde gått for langt. Fleire sentraleuropeiske land, ikkje minst Polen, hadde alt byrja å visa interesse for Nato. Bush gav Baker beskjed om å gjera klart at alliansen skulle utvidast austover, men om nødvendig med ein spesiell status for Aust-Tyskland. Kohl skjøna etter sitt møte med Gorbatsjov at dette var oppnåeleg, og gav Genscher skriftleg ordre om å sluttta å stilla spørsmål om Natos framtid.
Bush, Kohl og Natos generalsekretær Manfred Wörner samarbeidde tett for å førebu eit amerikansk-russisk toppmøte i Washington DC 31.5.-1.6.1990. 17. mai heldt likevel Wörner ein tale der han brukte misvisande ord. Han sa i følgje Sarotte (som siterer Natos arkiv) at «the very fact» at alliansen var villig til «not to deploy NATO troops beyond the territory of the Federal Republic gives the Soviet Union firm security guarantees». Bush og Kohl vart samde om å bruka ein idé Frankrikes president Mitterrand først lanserte, å visa til at Helsinki-avtalen av 1975, der det heiter at alle land sjølv kan velja kva allianse dei vil vera med i. Dette vart kjent som Helsinki-prinsippet, som Gorbatsjov sa seg samd i på Washington-toppmøtet.
To pluss fire-traktaten som vart underteikna 12. september 1990 av Forbundsrepublikken Tyskland og Den tyske demokratiske republikken i tillegg til sigermaktene frå andre verdskrigen, Sovjetunionen, Storbritannia, Frankrike og USA, la til grunn at det gjenforeinte Tyskland skulle vera medlem av Nato. Som ein konsesjon til Sovjetunionen vart territoriet til DDR, som det einaste i Europa, erklært atomvåpenfritt for all tid. Tilsvarande fekk Sovjetunionen til 1994 med å trekka seg ut av Tyskland. Dessutan gjekk Nato-landa med på at ingen utanlandske Nato-styrkar skulle stasjonerast permanent på austtysk jord, men det skulle vera opp til tyske styresmakter å avgjera til ei kvar tid kva «stasjonerast» («deployed») skulle bety i praksis. Dette sikra at Nato-styrkar kan reisa gjennom tidlegare DDR-jord på veg til oppdrag eller stasjonering i nye Nato-land i aust, til dømes Polen og dei baltiske landa. Det vart underteikna ein særskilt protokoll om dette, som eit tillegg til traktaten. I tillegg fekk Sovjetunionen 12 milliardar dollar frå Tyskland – pengar som forsvann sporlaust straks dei hadde vore innom den sovjetiske statskassa (dei gjekk truleg til den tidlegare KGB-klikken som nå sit med makta).
Dermed kunne Natos austutviding byrja med den tyske gjenforeininga 3. oktober 1990. Nato med USA i spissen hadde etablert prinsippet om at eitkvart europeisk land kan bli med i Nato, og har stått på det sidan. Gorbatsjov var kanskje ein dårleg forhandlar og har ønska å pynta på sitt ettermæle, og det tok noko tid før Vesten fekk samla seg om ei linje, men ingen vart lurte. I lys av Sarottes framstilling verkar det Der Spiegel skriv merkeleg, urimeleg og usannsynleg, og ein bør vera forsiktig med å ta det for god fisk.
Det viktigaste å hugsa på er likevel at Nato aldri har utgjort noko trugsmål mot verken Sovjetunionen eller Russland. Nato er ein forsvarsallianse som er open for alle demokratiske, europeiske land. Det påståtte trugsmålet frå vest er konstruert av sovjetiske og russiske leiarar som eit middel til å halda makta over sitt eige folk og skaffa seg sjølv privilegiar. Dermed kan ein skriva om Rossaviks overskrift til at «Nato var en ideologisk trussel for Vladimir Putin, ikke en militær».
Dersom Vesten har gjort feil i denne saka, så er det at ein ikkje tok Ukraina inn i Nato i tide.
……………………………………
Etterskrift 11. april 2022
Som Kjell Dragnes skreiv i eit svar til Ola Tunander i Aftenposten nyleg (ikkje tilgjengeleg på nett), har Sovjetunionens siste president Mikhail Gorbatsjov stadfesta at han ikkje diskuterte Nato-utviding utover Tyskland med amerikanarane. Ukrainsk Nato-medlemskap vart sjølvsagt slett ikkje nemnt, ettersom Sovjetunionen då framleis bestod. Sjå også denne artikkelen av Stefen Pifer ved Brookings Institution.
Koalisjonsavtalen mellom dei tre partia som vil danna ny regjering i Tyskland varslar ein meir offensiv tysk europapolitikk. I avtalen, som vart offentleggjort 24. november, heiter det mellom anna at «trafikkfyrregjeringa» mellom SPD, FDP og Dei grønne meiner konferansen om framtidas Europa «bør munna ut i eit forfatningsgjevande konvent og gjennom vidareutvikling føra til ein føderal europeisk forbundsstat». Koalisjonen vil støtta nødvendige traktatendringar for å oppnå det.
Du kan lesa avsnitta om Europa i koalisjonsavtalen på norsk nederst i denne artikkelen.
Den nye regjeringa, som etter planen tiltrer 6. desember med SPDs Olaf Scholz som forbundskanslar, vil også styrka Europaparlamentets fullmakter, innføra transnasjonale vallister og gjera det bindande at toppkandidaten til den vinnande transnasjonale valalliansen blir kommisjonspresident. Desutan vil regjeringa gjera fleirtalsvedtak den vanlege vedtaksforma i utanriks- og tryggingspolitikken og kalla EUs høge representant for denne politikken «EU-utanriksminister». EU skal generelt opptre meir «strategisk suverent», mellom anna når det gjeld handel, energi, helse og digitalisering.
Koalisjonsregjeringa vil også at EU konsekvent forsvarar rettsstaten, mellom anna, dersom nødvendig, ved ikkje å utbetala midlar frå pandemigjenoppbyggingsfondet til medlemsstar (les: Polen og Ungarn) som ikkje respekterer den.
På den andre sida vil den nye regjeringa vera minst like skeptisk til gjeldsoppbygging på EU-nivå som Angela Merkels utgåande regjering. Den europeiske stabilitetspakta forblir regelen, gjenoppbyggingsfondet etter koronapandemien unntaket. Det er tale om store investeringar i felles infrastruktur, mellom anna for jernbane, energi, straum og hydrogen, men det blir ikkje sagt kor pengane skal koma frå.
Ein mistenker dermed at det først og fremst er på det retoriske planet at trafikklysregjeringas europapolitikk vil bli meir offensiv. Traktatendringar tar lang tid og krev tilslutting frå alle medlemsland og kan utløysa folkerøystingar i fleire medlemsstatar. Overgang til fleirtalsrøysting i utanriks- og tryggingspolitiske spørsmål krev også at alle medlemsland er enige.
Likevel betyr ord noko. særleg når dei kjem frå EUs klart største og mektigaste medlemsland. Både Frankrikes president Emmanuel Macron og Italias statsminister Mario Draghi, som nettopp har underskrive ei svært proeuropeisk samarbeidspakt mellom dei to landa, vil gleda seg over dette. Angela Merkel har vore ein god krisehandterar i EU, men har ikkje akkurat markert seg som ein visjonær europear. I alle fall kan konferansen om Europas framtid med dette bli eit meir spennande prosjekt enn ein hittil har trudd.
For Noreg er avsnitta om Europa i koalisjonsavtalen interessante fordi vi er så tett knytte til EU generelt, men meir spesifikt også mellom anna fordi vi har særskilte interesser i EUs utanriks-, tryggings- og forsvarspolitikk og fordi delar av det er EØS-relevant.
[Oppdatering 04.12.21: Eg ser at tre forskarar ved Centre for European Reform meiner at koalisjonsavtalen opnar for ein noko mindre streng tysk finanspolitikk både nasjonalt og på EU-plan, det siste ved å nytta pandemi-atterreisingspengar til andre formål enn dei var meint for. Meir her.]
Under gjengir eg det meste av ordlyden i koalisjonsavtalen under overskrifta Europa på norsk. Det er omsett av meg, og eg garanterer ikkje for at alt er korrekt forstått og gjengitt. Ved tvil må ein sjekka originalteksten.
Ein demokratisk styrka, meir handlekraftig og meir strategisk suveren Europeisk Union er grunnlaget for freden, velstanden og fridommen vår. Innan denne ramma maktar vi tidas store utfordringar, som klimaendring, digitalisering og bevaring av demokratiet. Eit slikt EU blir verande forplikta til ei multilateral og regelstyrt verdsordning og orienterer seg mot FNs berekraftsmål (SDG).
Vi går inn for eit EU som vernar om sine verdiar og si rettsstatsordning så vel innetter som utetter og som følgjer opp dei bestemt. Som det største medlemslandet vil vi vareta vårt særlege ansvar i ei tenande forståing for EU som heile.
Den europeiske unionens framtid
Konferansen om framtidas Europa nyttar vi til reformer. Vi støttar nødvendige traktatendringar. Konferansen bør munna ut i eit forfatningsgjevande konvent og gjennom vidareutvikling føra til ein føderal europeisk forbundsstat, som også er desentralisert organisert i tråd med grunnprinsippa subsidaritet og proporsjonalitet, og som byggjer på EUs pakt om grunnleggjande rettar. Vi vil styrka Europaparlamentet (EP), for eksempel når det gjeld rett til å føreslå lover; fortrinnsvis i traktatane, alternativt institusjonelt. Vi vil gi fellesskapsmetoden forrang igjen, men når det er nødvendig gå vidare med einskilde medlemsstatar. Vi støttar ein einskapleg europeisk valrett med dels transnasjonale vallister og eit bindande toppkandidatsystem. Dersom det ikkje føreligg ei ny lov om direkteval innan sommaren 2022, kjem Tyskland til å slutta seg til direktevallova frå 2018 på grunnlag av eit regjeringsutkast.
Arbeidet i Rådet må bli meir transparent. Vi vil ta initiativ til at forslag frå Kommisjonen blir drøfta offentleg i Rådet innan ein gitt frist. Vi vil nytta og ha fleire avrøystingar med kvalifisert fleirtal i Rådet. Vi vil vedta ein prosedyre for å betra Forbundsdagens informasjonstilfang og medverknadsmogelegheiter i tråd med grunnlovas artikkel 23.
Vi vil styrka Europas strategiske suverenitet. Dette betyr først og fremst å oppnå handlingsevne i global samanheng og bli mindre avhengig og sårbar på viktige strategiske område, som energiforsyning, helse, råstoffimport og digital teknologi, utan å stenga av Europa. Vi vil verna betre om kritisk teknologi og infrastruktur, fastslå standardar og prosedyrar for dette og ta initiativ til eit europeisk Open Source-5/6G-konsortium. Vi vernar europeiske selskap betre mot ekstraterritoriale sanksjonar.
Vi vil gjera Europa til eit kontinent for berekraftige framsteg og gå fram på internasjonalt vis. Gjennom europeiske standardar lagar vi målestokkar for globale regelverk.
Rettsstaten
Vi vil effektivt verna om verdiane, nemnde i artikkel 2 i Traktaten for Den europeiske unionen, som EU byggjer på. Vi oppmodar Kommisjonen, som traktatens vaktar, til å nytta og handheva dei eksisterande rettsstatsverkemidla meir konsekvent og raskare, også dommane til EU-domstolen, ved bruk av artiklane 260 og 279 i traktaten om EUs verkemåte. Samtidig kjem vi til meir konsekvent å handheva og vidareutvikla bruken av eksisterande rettsstatsverkemiddel i Rådet (rettsstatsdialog, rettsstatsprøving, kondisjonalitetsmekanisme, traktatbrotsprosedyre, tilrådingar og konklusjonar etter artikkel 7-prosedyren). Vi kjem til å slutta oss til Kommisjonens forslag til gjenoppbyggingsfond når og viss føresetnader som eit uavhengig rettsvesen er sikra.
Vi støttar EU-Kommisjonen i vidareutviklinga av rettsstatsrapporten gjennom landspesifikke tilrådingar, og vil mellom anna styrka prosessen med uavhengige ekspertar. Vi går inn for, og støttar, at EU-kommisjonen i framtida driv fram også tiltak mot systematiske traktatbrot ved å ta for seg fleire rettsstatskrenkingar frå ein medlemsstat om gongen. Vi vil at [brot mot] grunnrettspakta kan klagast inn for EU-domstolen også når medlemsstatar handlar innan nasjonal rett. For å styrka EU-domstolen bør valperioden for dommarar utvidast til ein gong 12 år. Vil gjera dei liberale demokratia i Europa betre i stand til å motstå desinformasjon, falske nyheiter, kampanjar, propaganda og manipulasjonar frå innland og utland. Vi vil fremja sivilsamfunnets engasjement gjennom styrking av allmennyttig verksemd på tvers av grenser. Vi ønskjer EU-rettsformer for organisasjonar og stiftingar som forenklar ekvivalensprøving av allmennytte frå andre medlemsstatar og som lettar donasjonar og samarbeid på tvers av grenser i tråd med EU-domstolen.
Økonomisk og monetær union, fiskalpolitikk
Vi vil styrka og utdjupa den økonomiske og monetære unionen. Stabilitets- og vekstpakta (SVP) har bevist sin fleksibilitet. På grunnlag av den vil vi sikra økonomisk vekst som legg til rette for eit forsvarleg gjeldsnivå og sørger for berekraftige og klimavennlege investeringar. Vidareutviklinga av dei fiskalpolitiske reglane bør rettast mot desse måla for å bli meir effektive overfor aktuelle utfordringar. SVP bør bli enklare og meir transparent, også for å få meir gjennomslag.
Next Generation EU (NGEU) er eit tiltak med avgrensa tidshorisont og omfang, og vi vil at eit raskare og meir framtidsretta oppsving i heile Europa lukkast med gjenreisingsprogrammet etter krisa. Dette er også i grunnleggande tysk interesse. Dei kvalitative krava og reformtiltaka som er avtalte innan ramma av NGEU må overhaldast. Vi vil sørgja for at tilbakebetalingane frå EU ikkje fører til kutt i EU-program og -midlar. [….] Vi vil sørgja for at midlar frå [det tyske] statsbudsjettet kan bli meir fleksibelt brukte innan EUs fleirårige finansramme og på denne måten særleg styrka program for transnasjonal infrastruktur, forsking og Erasmus. [….]
Prisstabilitet er grunnleggjande for Europas velstand. Vi tar folks frykt for ein stigande inflasjon svært alvorleg. Den europeiske sentralbanken kan derfor vareta mandatet sitt, som framfor alt forpliktar til målet om prisstabilitet, best når budsjettpolitikken til EU og medlemsstatane er i samsvar med ansvaret dei har påtatt seg.
Investeringar
Ein europeisk digital infrastruktur, eit felles jernbanenett, ein energiinfrastruktur for fornyeleg straum og hydrogen så vel som forsking og utvikling på verdsnivå er nødvendige føresetnader for europeisk handlekraft og konkurranseevne i det 21. hundreåret. Vi kjem til å ta initiativ til dette, og vil saman med våre europeiske partnarar setja i gang ein investeringsoffensiv som fokuserer på transnasjonale prosjekt med meirverdi for EU under eitt og som legg særleg vekt på å utbetra manglande koplingar mellom nett. Her skal både privat og offentleg kapital spela ei rolle.
Eit sosialt Europa
Vi vil støtta folk slik at dei kan møta dei enorme utfordringane ved den komande omstillinga og endringa på individuelt tilpassa vis. Vi vil fremja sosial utjamning oppover i heile EU, fullføra den indre marknaden, setja søyla for sosiale rettar ut i livet og kjempa mot sosial ulikskap. I samband med dette vil vi også nytta dei europeiske samordningsprosessane, som europeisk semester. Vi vil styrka tariffautonomi, tariffpartnarar og tariffbinding så vel som dei sosiale tryggingssystema i EU og i medlemsstatane i tråd med traktatane. Vi ønskjer demokratisk medråderett på europeisk nivå og å fremja og kraftfullt vidareutvikla europeiske bedriftsutval. Nasjonal medverknadsrett må respekterast og sikrast også ved grenseoverskridande bedriftsomstillingar, -fusjonar og -fisjonar. Det europeiske sosialfondet er eit viktig verkemiddel til å fremja sosial inkludering. Der det er nødvendig, må byråkratiske hinder byggast ned. Vi vil kjempa mot barnefattigdom og legga vekt på barn og ungdoms mogelegheiter og deltaking.
Vårt mål er reduksjon av lønnsforskjellar mellom kvinner og menn i heile Europa. Som eit tiltak støttar vi EU-retningslinja for lønnstransparens. Ei ærgjerrig utforming [av denne] må fanga opp situasjonen til flest mogleg kvinner, må vera ubyråkratisk og tilpassa små og mellomstore bedrifter, og leggja opp til eit rapporteringssystem tilpassa bedriftsstorleik og -yting. [….]
Eit kriseførebudd Europa
Vi går inn for ei sterk vernebuing mot katastrofar i EU og for felles innkjøp, samordning av produksjonen av kritiske varer så vel som reduksjon i kritiske importprodukt. For å førebu europeiske helsestyresmakter på kriser gir vi dei nødvendige fullmakter og ressursar. Potensialet til det europeiske helsedataområdet skal utnyttast samtidig som ein tar vare på personvernet og pasientrettane, og kampen mot antibiotikaresistens skal styrkast.
Europapolitisk samordning
Vi vil driva ein aktiv europapolitikk og ønskjer konstruktiv medverknad i utforming [av rettsakter], noko som også betyr at vi eintydig og tidleg vil ta stilling til forslag frå EU-kommisjonen gjennom ei meir stringent samordning. Som før vil samsvar med EU-lovgjeving prøvast, og dessutan spørsmålet om planlagde nasjonale tiltak kan gjennomførast målretta på europeisk nivå, prøvast i den nasjonale lovgjevingsprosessen. Vi vil sjekka om europeiske initiativ er i tråd med subsidiaritetsprinsippet.
Vi vil setja EU-retten ut i livet på ein ubyråkratisk og medborgarnær måte. Likeså engasjerer vi oss på EU-nivå for løysingar som er tilpassa små og mellomstore bedrifter (SMB-testar).
Europeisk utanriks- og tryggingspolitikk
EUs utanrikspolitiske engasjement er vigd fred, internasjonale menneskerettar og konfliktførebygging. Vårt mål er eit suverent EU som kraftfull aktør i ei verd prega av utryggleik og systemkonkurranse. Vi går inn for ein verkeleg felles utanriks-, tryggings- og forsvarspolitikk i Europa. EU må opptre internasjonalt med større handlekraft og einskap. Vi vil derfor erstatta regelen om samrøystes vedtak med vedtak med kvalifisert fleirtal i den felles utanriks- og forsvarspolitikken (FUSP), og saman med våre partnarar utvikla ein mekanisme som på passande måte å kan trekka også dei mindre medlemsstatane med på denne vegen. Den felles europeiske utanrikstenesta, også rolla til Den høge representanten som verkeleg «EU-utanriksminister», må reformerast og styrkast. Vi står for eit utvida tryggingsomgrep. Vi vil særleg styrka kriseførebygging og sivil krisehandtering, mellom anna ved å senda ut meir sivilt personell. Vi vil slutta oss til The European Institute of Peace og gi offentleg støtte til ekspertisesenteret for sivil krisestyring.
Vi vil konstruktivt medverka i arbeidet med eit «strategisk kompass» slik at EUs mål og middel på tryggings- og forsvarsområdet kan inngå i som del i den integrerte tilnærminga på ein ambisiøs måte. Vi går inn for eit sterkare samarbeid mellom dei nasjonale hærane til medlemsstatar som er innstilte på integrasjon, framfor alt når det gjeld utdanning, kapasitetar, innsats og utrusting, slik som til dømes Tyskland og Frankrike alt har planlagt. I samband med dette ønskjer vi å oppretta felles kommandostrukturar og eit felles sivilt-militært hovudkvarter. Ved alle desse stega må interoperabilitet og komplementaritet med Natos strukturar og kapasitetar sikrast. EUs sivile og militære misjonar ønskjer vi alltid skal inngå i eit overordna politisk konsept som tar omsyn til konfliktårsaker, legg opp ein exit-strategi og som er under parlamentarisk kontroll. Europaparlament skal få medverknads- og kontrollrettar under den mellombelse evalueringa av forsvarsfondet.
Europeiske partnarar
Vi har som mål eit sterkt tysk-fransk partnarskap, som levandegjer Aachen-avtalen og den tysk-franske parlamentarikarforsamlinga, til dømes gjennom ein ny strategisk dialog. Vidare vil vi driva fram utvida format som Weimar-trekanten med konkrete prosjekt. Tyskland og Polen er bundne saman i ein djup vennskap. Vi vil styrka arbeidet til aktørar i sivilsamfunnet (t.d. det tyske-polske ungdomssamarbeidet). Vi vil forbetra samarbeidet i grenseområde, t.d. gjennom grensespeidarar, regionale råd og eksperimenttiltak. Vi støttar dei seks Vest-Balkan-statanes EU-tiltredingsprosess og reformene som er nødvendige i så måte for å møta alle København-kriteria. I denne samanheng styrkar vil sivilsamfunnet og støttar vidare tilnærmingssteg. Deretter må dei første medlemskapskapitla med Albania og Makedonia opnast, visa-liberalisering med Kosovo vedtakast og forhandlingane med Makedonia vidareførast.
Vi støttar den EU-leia normaliseringsdialogen mellom Kosovo og Serbia og strevet for ein varig fred i Bosnia-Hercegovina på grunnlag av bevaring av territorial integritet og overvinning av etnisk splid. Parallelt med medlemskapsforhandlingane må EU forbetra sin opptakskapasitet.
Vi bekjenner oss til ein felles europeisk politikk overfor Storbritannia og søkjer i denne samanheng eit nært bilateralt samarbeid. Vi insisterer på fullstendig overhalding av dei inngåtte avtalane, spesielt når det gjeld Nord-Irland-protokollen og langfredag-avtalen. I tilfelle standardar og prosedyrar ikkje blir respekterte går vi inn for ein konsekvent bruk av alle avtalte tiltak og mottiltak. Vi vil retta vår innsats i ungdoms-, kultur- og utdanningspolitikken inn mot ei felles europeisk ramme, og eventuelt også trekka det regionale nivået med.
Fri rørsle i EU
Fri rørsle er ei av EUs viktigaste landevinningar. Det er viktig for oss å forsvara og utforma den på rettvis måte. Vi ønskjer å atterreisa Schengen-områdets integritet og nytta unntaksmogelegheiter meir restriktivt og ikkje utan rådføring med dei europeiske partnarane våre. Ved framtidig utviding av Schengen-området vil vi i tillegg til dei eksisterande tryggingskriteria også legga særleg vekt på respekt for rettsstaten og humanitære standardar. Vi ønskjer å styrka den frie rørsla innan utdanning i EU. Vi treng ein digitaliseringsframstøyt for å byggja ned byråkrati, for enklare behandling av fri rørsle, raskare gjennomslag for eksisterande krav så vel som for å letta kampen mot svindel og misbruk. Derfor støttar vi eit nytt forsøk på å innføra eit europeisk personnummer, også for lettare å kunna gjera eksisterande portabilietskrav gjeldande.
I medlemsstane har det utvikla seg ulike system for tenesteyting, eigenforvalting og eigenkontroll, særleg i frie yrke. Desse forskjellane må EU-rettsakter ta omsyn til. Vi ønskjer ein informasjonsplattform på alle EU-språk om system for aldertrygd, krav for sosialtrygd, skattlegging og portabilitet så vel som informasjon om arbeidsrett i medlemsstatane. Vi ønskjer ei regelfast gjennomføring av retningslinja for utstasjonering av medarbeidarar og ei enkel behandling og iverksetting av denne, slik at utstasjonerte arbeidstakarar kan beskyttast, og dessutan effektive og verksame kontrollar for å etterforska i svindel og misbruk. [….]
Den tyske forfatningsdomstolens leder, Andreas Vosskuhle, leser opp kjennelsen i går.
Gårsdagen var sjeldent god for EU. Den tyske forfatningsdomstolen godkjente kriseløsningsmekanismen for eurosonen (ESM) og fiskalpakten, Europakommisjonens president Barroso presenterte forslag til en bankunion og tok til orde for traktatrevisjon i retning av «en føderasjon av nasjonalstater», Det europeiske rådets president Van Rompuy kom med tanker om et eurosonebudsjett, ditto parlament og felles gjeld, og i Nederland vant proeuropeiske partier en overbevisende seier i parlamentsvalget. Dette har fått dagens Aftenposten, eller rettere sagt professor i samfunnsøkonomi, Helene Ulltveit-Moe, til å varsle at vi går mot et «Europas forente stater».
Dette er nok dessverre en smule forhastet. Med vår avstand til begivenhetenes sentrum har vi her på berget hatt en tendens til å overse alle skjær det har vært og fortsatt er i sjøen før man kan endelig konkludere at euroen og EU er vel i havn. For ikke å nevne før Europas forente stater er på beddingen.
Jeg er enig i at det ser bedre ut, men utfordringer står fortsatt i kø. For å ta dommen fra Karlsruhe og situasjonen i Tyskland først. Vi kan notere at flere tyske kommentatorer (spesielt Wolfgang Münchau i Der Spiegel Online) anser at forfatningsdomstolen nå tar rev i seglet (for å holde oss til maritim sjargong) og har gitt opp sin tidligere så nasjonalrettslig aktivistiske kurs. Men retten holder likevel muligheten åpen for at den endelige domsavsigelsen (gårsdagens var foreløpig) kan komme til å erklære Den europeiske sentralbankens nylig erklærte vilje til «ubegrensede» kjøp av statsobligasjoner som forfatningsstridig. I så fall kan den føderale regjeringen bli nødt til å klage ESB inn for Europa-domstolen.
Europa-domstolen ville i så fall helt sikkert gi sentralbanken medhold. Men spørsmålet er hvordan noe sånt ville slå ut i tysk opinion. Mange tyskere frykter at ESB vil bruke tyske skattepenger til å finansiere, ja belønne, uansvarlig økonomisk politikk i kriselandene og dessuten skape ukontrollert inflasjon. En meningsmåling før forfatningsdomstolens kjennelse viste at over halvparten av de spurte tyskerne ønsket at ESM burde avvises, og bare en tredel ønsket grønt lys. Jens Weidmann, sjefen for Tysklands mest respekterte institusjon (ved siden av forfatningsdomstolen), Bundesbank, var den eneste i ESBs råd som stemte mot beslutningen om ubegrensede obligasjonskjøp sist tirsdag.
Hvordan vil tyskerne reagere dersom det faktisk viser seg at ESB ikke klarer å håndheve de betingelsene den stiller for å redde land som Spania og Italia, slik Martin Wolf i Financial Times frykter? Og hva vil det ha å si for euroens og EUs framtid? Wolf mener euroen slett ikke er reddet. I verste fall kan vi på sikt få en forverret krise som trekker Tyskland med seg ned, med en forsterket nasjonalistisk reaksjon som følge. Jeg tror ikke dette er et spesielt sannsynlig scenario (blant annet fordi det proeuropeiske flertallet i den tyske forbundsdagen er svært solid), men man kan ikke avskrive det. Det er derfor jeg tidligere har understreket hvor viktig det er at ESB står på sin kondisjonalitet og at kriselandenes regjeringer gjør de nødvendige reformgrep, trass i folkelige protester.
Når det gjelder José Manuel Barrosos tale om «unionens tilstand» til Europaparlamentet i går, inneholdt den forslag til bankunion som vil møte motvind, men som nok blir vedtatt i en eller annen form. Det blir vanskelig å unngå endring av traktatene, og Barroso kaster seg like godt uti det med forslag om et grandiost-lydende sprang forover i retning av en «føderasjon av nasjonalstater». Den tyske forbundskansleren Angela Merkel har gitt uttrykk for liknende tanker, men mindre konkret. Som Financial Timespåpeker, er dette interessant også fordi Barroso tidligere har markert seg som pragmatiker heller enn føderalist, og dermed er blitt valgt til kommisjonspresident to ganger med britisk støtte. Barroso vil komme tilbake med nærmere detaljer om sin visjon seinere i høst, men uttrykket «føderasjon av nasjonalstater» er i seg selv innholdsløst. Det interessante her, som når det gjelder traktatendring ellers, er nøyaktig i hvilken grad medlemsstaten avgir mer suveren myndighet til EU-nivået. Uansett er traktatendring, om aldri så nødvendig, risikabel og langvarig seilas.
Diskusjonsnotatet til Det europeiske rådets president, Herman Van Rompuy, inneholder enda mer krutt. Ikke minst er muligheten av egne ØMU-sesjoner i Europaparlamentet avgrenset til representanter for de 17 eurolandene («dedicated accountability structures specific to the euro area») utfordrende for de ti landene som ikke er med i eurosonen, spesielt Storbritannia. Men det er vanskelig å tenke seg at eurokrisen ikke skal munne ut i et mer todelt EU: en mer politisk integrert eurokjerne og en løsere integrert periferi.
Her på berget kan man spekulere om dette vil gjøre det lettere for Norge å bli med i den ytre kretsen. Men dersom EU klarer å krysse forbi enda flere skjær og faktisk kommer i havn med en effektiv økonomisk og monetær union, vil kanskje spørsmålet på sikt heller bli hvor mange som til slutt blir igjen i den ytre kretsen. Bortsett fra Storbritannia.
Ingen har medverka til ein opplyst folkeleg debatt om EU, Europa og europeisk historie som den nederlandske journalisten Geert Mak. Mak er kanskje det næraste vi kjem ein proeuropeisk populist i Europa i dag. NRK2 avslutta nyleg andre runde av Maks TV- serie, Europa – en reise gjennom det 20. århundre. Serien byggjer på boka In Europa (2004, på norskEuropa, 2008), som liksom TV-serien vart ein internasjonal bestseljar. Mak heldt fjorårets Arena- førelesing for forskingsprogrammet Arena ved Universitetet i Oslo.
Geert Mak vart 25. juni d.å. intervjua i Aftenpostens papirutgåve. Overskrifta var: -Europa er en katedral hvor taket faller ned. I innleiinga framgår det at sanninga om dagens EU gjekk opp for Mak då Hermann Van Rompuy vart utnemnd til fast president for Det europeiske rådet og Catherine Ashton til EUs «utanriksminister». Dette skjedde i november 2009, etter at den nye Lisboatraktaten hadde trådd i kraft. Mak vart rasande «over at Europa, som trengte en Franklin D. Roosevelt, i stedet fikk to byråkrater uten karisma og uten makt», heiter det.
Når Mak er så desillusjonert som det framgår av intervjuet, bør vi ta han på alvor. Eg vil derfor knytta nokre kommentarar til dei poenga han framførte der. Eg tar det punktvis.
Vi trenger en Roosevelt på europeisk nivå. En som kan snakke til oss om det store, demokratiske prosjektet, og som er i stand til å presse gjennom den New Deal som Europa desperat behøver. Vi trenger en felles og sterk utenrikspolitikk, og ikke minst trenger Europa en felles hær, nå som vi ikke lenger kan leve under amerikanernes paraply. Men ved å utnevne Van Rompuy og Ashton sa EUs ledere at det er nasjonalstatene som er det viktigste. EU skal ledes av kompromisser.
Uansett om ein deler Maks målsettingar (som eg gjer), er det ikkje realistisk med nokon «Roosevelt» for EU i overskodeleg framtid. Ein EU-president med verkeleg makt krev liksom ein felles og sterk utanrikspolitikk og ein EU-hær radikale traktatendringar med tilslutting frå nasjonalstatar som alle har vetorett. Vegen dit er strødd med kompromiss. Slik er berre EU, på godt og vondt. Eg tvilar på om eit meir demokratisk EU ville gjera det noko lettare. Det er dessutan stor usemje om kva «demokrati» i EU-samanhang inneber.
Lenge styrte Tyskland [EU] sammen med Frankrike. Franskmennene hadde ideene, tyskerne betalte. Men tyskerne har alltid ønsket å være Europas ledere, og for første gang er det nettopp det de er. Derfor er dette tidspunktet i historien så viktig, tyskerne må bestemme hvordan de skal bruke makten. Den som leder et fellesskap, må mer enn andre tenke på hva som tjener fellesskapet. Tyskland må selvfølgelig beskytte sine egne interesser, men de må også gi italienerne, grekerne og spanjolene en følelse av at de blir sett og hørt.
Franskmannen Jean Monnet var nok den viktigaste strategen bak det som vart Den europeiske kol- og stålfellesskapen, men idéane hadde vore diskutert lenge, særleg i kristelegdemokratiske organisasjonar der tyske parti og ikkje minst Konrad Adenauer spela ei viktig rolle. Dei viktigaste statsmennene bak EKSF var kristelegdemokratane Adenauer, den franske utanriksministeren Robert Schuman (opphavleg frå Luxembourg, med tysk som andrespråk) og den italienske statsministeren Alcide de Gasperi (frå det delvis tysktalande Trentino i Nord-Italia, tidlegare medlem av det austerriksk-ungarske parlamentet). Helmut Kohl var ein viktigare pådrivar for Maastricht-traktaten enn François Mitterrand.
Det er nok elles riktig at Tyskland er det mektigaste landet i EU i dag, og (som Mak påpeikar andre stader i intervjuet), har tent på euroen og er medansvarleg for eurokrisa. Men påstanden om at tyskarane «alltid har ønsket å være Europas ledere» spelar på populistiske antityske/antinazistiske holdningar og er problematisk. Kva betyr til dømes «alltid» her? Og kven er «tyskerne»? Min påstand er at ikkje noko EU-land har slikt behov for eit demokratisk, men også fungerande EU som Tyskland. Det er tunge politiske, økonomiske og historisk-kulturelle grunnar til det. Eg vonar å koma tilbake til dette i eit blogginnlegg seinare (men noko av resonnementet framgår her).
Eurokrisen er også en kulturkrise, en kulturkrig…. Et av de største feilgrepene i EUs historie er at vi undervurderte skillet mellom nord og sør i Europa.
Eg er i stor grad samd i dette. Eg har sjølv vore opptatt av å påpeika at kontinental- og søreuropeiske land av historiske (og delvis konfesjonelle) grunnar har vore meir proeuropeiske (villige til å avgi suverenitet til EU) enn nordeuropeiske land, men då har eg inkludert Tyskland og Nederland i førstnemnde kategori. Det blir spekulasjon, men eg trur skiljelinjene mellom nord og sør i eurokrisa dreiar seg om ein annan, kanskje delvis samanfallande dimensjon, nemleg budsjettkultur. Kanskje fordi fungerande statar oppstod tidlegare i Nord-Europa, som i tillegg har vore overvegande protestantisk, er det større tradisjon for å setja fellesskap framfor eigeninteresser og næring framfor tæring her. Uansett må Sør-Europa (og Frankrike) nå læra av nordeuropeisk disiplin og konkurranseevne og EU byggjast på eit solid økonomisk fundament. Elles får vi i alle fall ingen «sterk» utanrikspolitikk. Truleg ingen euro heller.
Europeer er ikke noe du er, men noe du blir…. Dagens unge tenker europeisk, beveger seg ofte og fritt over grensene, og utvikler en europeisk identitet.
Grunntanken i heile denne bloggen, er at vi som er vaksne opp i Europa alt frå barnsbein av har ein langt meir europeisk identitet enn vi erkjenner til dagleg. Identifisering med EU, som Mak synest å snakka om, er noko anna. Men slik omgrepsforvirring er svært utbreidd. I praksis er det då også viktigare for EUs framtid at europearane sluttar opp om EU enn om dei har ein europeisk identitet eller ikkje. Men som Aftenposten formulerer det, er det nettopp her det nå sviktar i følgje Geert Mak:
I løpet av det siste tiåret er EU blitt et antidemokratisk, byråkratisk system. Vi har ikke lenger den unionen som pionerer som Jean Monnet så for seg. Ikke i det hele tatt. [På spørsmål frå Aftenposten om Mak er samd med Jürgen Habermas, «som sa til Der Spiegel i fjor høst at vi gjennomlever et langsomt statskupp, hvor makten blir tatt ut av folkets hender og overført til institusjoner uten legitimitet, et «postdemokratisk» Europa, der folkestyret ofres for å redde markedet,» svarar han) Ja, slik er det, og det er ekstremt farlig…. Vi sluttet å utvikle en felles europeisk kultur og importerte i stedet markedsideologien fra USA.
Det var nettopp Jean Monnet som formulerte EUs metode som gradvis, teknokratisk integrasjon driven fram på elitenivå, over hovuda på vanleg folk. «Méthode Monnet» fungerer ikkje lenger i dag, slik Mak er inne på, men det skuldast først og fremst at omstenda har endra seg. Europa-prosjektet var monaleg meir populært på femti- og sekstitalet enn nå som det er blitt så omfattande og komplekst.
Når den såkalla marknadsideologien er blitt så sentral i prosjektet, er det dessutan fordi det er her dei mest nærliggande og målbare gevinstane har vore å henta og fordi det dermed har vore lettast å argumentera for marknadsintegrasjon. Men dette er ikkje noko nytt; det har vore slik heile tida, i alle fall etter at forslaget om ein europahær fall i det franske parlamentet i 1954. Det er faktisk i seinare år at EU har bevega seg inn på område som justis-, utanriks- og forsvarspolitikk og i det heile tatt blitt langt meir politisk ambisiøst. Til og med euroen er først og fremst eit politisk prosjekt, noko som også er grunnen til den nåverande krisa.
Ein kan og bør beklaga at demokratiet er blitt hengande etter, men i det store og det heile trur eg at alternativet hadde vore ikkje å ha hatt noko i EU i det heile. Og så må vi ikkje gløyma at EU består av demokratiske land og også har eit direktevald Europaparlament som bør få større merksemd om ein ønskjer å utvikla demokratiet i EU. Men om Mak meiner at EU treng ein direktevald president (ein Roosevelt heller enn ein Van Rompuy), er det mange som støttar han i det. Inkludert underteikna.
Eg er også til dels samd med Mak når han seinare i intervjuet hevdar at det demokratiske underskotet og mange av problema til EU elles skuldast Berlinmurens og Sovjetunionens fall:
I stedet for å fordype unionen gikk all energien med til å utvide den. Det var nødvendig, men det var uheldig for det europeiske prosjektet. … Noen vil gå enda lenger og også ta med Ukraina og Tyrkia, men det går ikke. Misforstå meg ikke, det er viktig å knytte Tyrkia tettere til EU, men for tiden er ikke unionen i stand til å håndtere Tyrkia. Tyrkia er klar, men ikke EU.
Til slutt i intervjuet spår Mak at «store deler av taket» til «den europeiske katedralen» truleg vil kollapsa saman med euroen:
Mye av avtaleverket vil [likevel] være intakt. Kanskje får vi mindre, overnasjonale strukturer, der landene i nord samarbeider om en felles valuta, mens landene i sør har en annen, mykere euro. … Ja, det er et godt bilde: Kapellene står selv om taket på den storslagne katedralen faller ned.
Einkvar står sjølvsagt fritt til å spekulera om dette. Men EU er ein rettsdriven prosess. Delar av rettsgrunnlaget, «acquis communautaire», kan ikkje setjast ut av spel utan at det får følgjer for heile byggverket. Ein kan heller ikkje innføra ny EU-praksis utan heimel i EU-traktatane. Det som kan skje (og til dels har skjedd), er at færre enn alle medlemsland innfører ny praksis på nytt juridisk grunnlag, utanfor EU-traktatane. Men dette aukar den institusjonelle og rettslege kompleksiteten, og dessutan også det demokratiske underskotet. Det finst diverre ingen snarvegar og ingen perfekte løysingar, berre kompromiss og trade-offs.
Også den tyske grunnlovsdomstolen vurderer nå (igjen) om EU kan gå lenger i integrasjonen utan større grad av demokrati, eller meir presist omden tyske grunnlovas «evige» demokratipåbod gjer det mogleg for forbundsdagen å avgi meir suverenitet til EU (gjennom fiskalpakta og Den europeiske stabilitetsmekanismen, ESM). Men det er urealistisk å setja eit demokrati på EU-nivå tilsvarande demokratiet i nasjonalstaten som føresetnad for vidare integrasjon. I globaliseringas tidsalder må vi forsona oss med at den graden av demokrati som vi kanskje på eitt eller anna tidspunkt opplevde innan nasjonalstatens rammer, ikkje lar seg overføra til overnasjonalt nivå. Trøysta får vera at om nasjonalt demokrati blir avgrensa når suverenitet blir overført til EU, så aukar vår felles evne til å påverka overnasjonale utfordringar. Så må EU berre bli så demokratisk det kan over tid.
PS: Etter Maks Arena-førelesing på Litteraturhuset i fjor stilte eg han eit hjartelaust vanskeleg spørsmål. I førelesinga hadde han samanlikna Europa og USA, og eg spurte om han med eitt ord kunne oppsummera kva Europa står for, tilsvarande som at USA står for «fridom». Det hadde han naturleg nok vanskar med. For min del trur eg vi må ty til tre ord, den franske revolusjonens «fridom, likskap, brorskap» (eller «solidaritet») for å karakterisera det moderne Europas grunnleggjande ideal. Men dersom berre eitt ord skal karakterisera den europeiske kulturelle eller intellektuelle arven, føreslår eg «kritikk». Kritikk av alt og alle, ikkje minst seg sjølv, heile tida. Det er også ein grunn til at det er så vanskeleg å byggja EU. Men det er også Europas styrke.
Då EFs stats- og regjeringssjefar med Helmut Kohl og Francois Mitterrand i spissen vedtok Maastricht-traktaten, i desember 1991, tenestegjorde eg ved den norske ambassaden i Bonn. Det var denne traktaten som førte til overgangen frå EF til EU og frå nasjonale valutaer til euroen. Europearen i meg gledde seg over det som skjedde, men innerst inne undra eg meg over korleis politisk logikk kunne overkøyra dei mange, særleg tyske, fagøkonomiske innvendingane. Maastricht-traktaten la grunnlaget for ein «økonomisk og monetær union.» Men han medførte ingen politisk union som kunne bakka opp ØMU, og i røynda heller ingen økonomisk union. Korleis kunne dette gå? Det gjekk då heller ikkje. Det veit vi i dag.
Lenge såg det ut til å gå bra. Så bra at til og med tyske sentralbankøkonomar vart omvende. Delvis pga. gunstige omstende og delvis pga. kortsiktige tilpassingstiltak (og i alle fall for Hellas» vedkomande, triksing med tal) konvergerte kjerne-EU-landas økonomi nok til at euroen kunne innførast i samsvar med timeplanen på byrjinga av 2000-talet.
Over evne
Den tilsynelatande økonomiske konvergensen i eurosona, saman med optimistisk politisk retorikk, førte til at alle eurolands regjeringar frå innføringa av euroen og fram til 2009 kunne låna pengar til same rente som Tyskland. I tillegg segla Kina opp som ny økonomisk stormakt med enorme valutareservar. Kina investerte ein god del av desse reservane i Europa, mellom anna for å styrka euroen som internasjonal reservevaluta ved sida av dollaren og fordi USA under finanskrisa 2007-2009 var mindre interessant som investeringsmål.
Dette førte til vekst og entusiasme i eurosona i perioden ca 2001-2009. Men bak fasaden skjedde det i følgje Marsh fatale ting:
Euroens one size fits all-rentepolitikk oppmuntra medlemsland med svak økonomi til å leva over evne;
Europeiske regjeringar og finansstyresmakter, ikkje minst Den europeiske sentralbanken, viste spektakulært manglande evne til å sjå faresignal og gå til mottiltak før det var altfor seint;
Spesielt påfallande var trua på at ØMU i seg sjølv ville føra til utjamning av det aukande underskotet i betalingsbalansen til svake økonomiar. Fordi det såg slik ut dei første åra, oppstod ein sjølvforsterkande prosess der sløsaktige regjeringar, selskap og forbrukarar vart belønna heller enn straffa av finansmarknadane.
Marsh skildrar korleis ein valutaunion utan mogelegheit til devaluering svekka konkurranseevna til svake økonomiar med høg inflasjon, som Irland, Hellas, Spania, Portugal og Italia. Ein euro med ein internasjonal styrke tilsvarande den tidlegare D-marken prisa desse landas varer og tenester ut av internasjonale marknadar. Dei brukte den låge lånerenta til tysk nivå ikkje til å byggja opp produktiv kapasitet, leggja til rette for teknologisk utvikling og til å styrka konkurranseevna, men til å fyra opp under eit sløsaktig forbruk og spekulative investeringar i finansielle instrument og eigedom som seinare stupte i verdi.
Fordi renta i løpet av euroens åtte første år var klart for låg for desse landa, oppstod ein kredittboom som førte til høge vekstratar, men også høg inflasjon, noko som undergrov konkurranseevna ytterlegare. Dette førte i sin tur til aukande underskot på betalingsbalansen som måtte finansierast med nye lån, forutan til eksepsjonelt høg arbeidsløyse.
Olje på eit saktebrennande valutabål
Konkurransedyktige land som Tyskland opplevde samstundes det motsette: lågare vekstratar og lågare inflasjon som førte til endå betre konkurranseevne og større betalingsoverskot, som i sin tur vart ført tilbake som lån til underskotslanda. I følgje Marsh var dette som «å hella olje på eit saktebrennande valutabål.» Den europeiske sentralbanken fanga opp noko av dette, men på langt nær alt, og slo ikkje alarm. Nokre få fagøkonomar kom med åtvaringsrop, men vart overhøyrte.
Det var først under den amerikanske bustadlånkrisa i 2007 at varselklokkene vart høyrlege. Etter 2009 måtte eurolandas regjeringar gå til massive åtgjerder dei var heilt ubudde på og som i følgje Marsh (som er ajour pr april 2011) har medført utgifter som langt overgår den skadeserstatning Tyskland måtte betala etter første verdskrig og den amerikanske Marshall-hjelpa til Europa etter andre verdskrig. Til saman!
Marsh konkluderer at eurosona er avslørt som eit område med
nær permanent økonomisk divergens, forvitrande politisk polarisering og innebygde finansielle ubalansar, låst i ein evig halvskugge mellom von og smerte… Dei fleste europeiske veljarar knyter nå omgrepet «Europa» til upopolær og smertefull omstrukturering…. ØMU-regjeringane har vedtatt å setja av kolossale summar av skattebetalaranes pengar dei ikkje har råd til, til å retta opp interne avvik dei ikkje kan tilsløra, for å støtta opp under eit rammeverk mange meiner ikkje kan stå – i det minst ikkje i si nåverande form.
Euroen overlever
Marsh meiner likevel at det er svært lite sannsynleg at euroen bryt saman og forsvinn. For mykje politisk og økonomisk kapital er investert. Likevel er det stor fare for fragmentering ved at anten sterke eller svake land bryt ut og gjeninnfører ein nasjonal valutapolitikk i ei eller anna form. Kinesisk – og i mindre skala japansk – støtte er på den andre sida framleis ein samlande faktor. Men euroen er blitt ei brikke i eit større spel om global økonomisk makt mellom USA og Kina. Euroen har svekka Europa som global aktør, heller enn det motsette, slik meininga var. Marsh held fram:
Den fellesvalutaen som dukkar opp i vrakgodset etter den europeiske gjeldskrisa vil vera svært forskjellig frå den byggherrane førestilte seg. Motgangen vil splitta heller enn samla byggverket. Det vil oppstå blokker av kreditorar og debitorar som ligg i strid med ein annan. Årevis med dyre og komplekse finansielle støttetiltak, tilsvarande medisinske livreddingsåtgjerder, vil vera nødvendige. Eit Europa i to hastigheiter er blitt ein realitet, med ei nordleg gruppe av relativt integrerte, homogene og samansveisa kreditorland rundt Tyskland og Nederland på den eine sida og på den andre ei meir variert gruppe av hardt ramma debitorar i periferien – Italia, Spania, Portugal, Hellas og Irland. Frankrike, som er politisk og økonomisk nært Tyskland, men samstundes disponert for langvarig strid med tyskarane om drifta av valutaunionen, kjenner seg nervøst klemt mellom dei to gruppene.
Så langt David Marsh.
Tysk ironi
Sett frå tysk ståstad er det mykje ironi ved situasjonen. Tyskland er landet der økonomane var mest skeptiske til ØMU og er nå også landet som er mest restriktiv til vidtgåande redningstiltak. Men det er også Tyskland som har tent mest på euroen og som derfor bør ha stor interesse av at han overlever. Samstundes er den tyske regjeringa redd for redningstiltak som vil belønna dei landa som har opptredd økonomisk uansvarleg, ved at fellesskapet (i praksis for ein stor del Tyskland) overtar ansvaret for deira gjeld og lettar presset på dei for omstrukturering. Nyordet «moral hazard» er eit diplomatisk uttrykk for denne uroa.
Det er også ironisk at eitt av formåla med Maastricht-traktaten var å sikra eit europeisk Tyskland, ved å binda det gjenforeinte landet fast i ein styrka europeisk union. Nå kan utfallet bli eit tysk Europa, i alle fall når det gjeld økonomisk disiplin.
Det føregår nå eit svarteperspel om euroen, dvs. om kven som tar rekninga (les ein god utjupande analyse her). Frankrikes nye president, Francois Hollande, har kasta seg inn i det. Også den nye greske valkampen er prega av gambling om at Tyskland til slutt stiller opp, i eiga interesse.
Valet av Hollande har gitt ny vind i segla til dei som går inn for å leggja større vekt på tiltak som kan stimulera til vekst og sysselsetting, og ikkje berre på innstramming. Det er klart eit stort behov for økonomisk vekst. Problemet er at det er lite rom for keynesiansk motkonjunkturpolitikk, spesielt i gjeldslanda. Derfor må kreditorlanda, og spesielt Tyskland, trø til med etterspørselsstimulerande tiltak. I det siste har det då også kome signal om tysk vilje til større lønnsvekst og inflasjon. Likevel er det ingen veg utanom at dei kriseramma landa strammar inn, restrukturerer og liberaliserer sin økonomi, slik at han blir meir konkurransedyktig. Dette må til for å skapa langsiktig vekst og sysselsetting.
Angela Merkel og Francois Hollande
Større krise før ny giv
Likevel kjem ein ikkje utanom ytterlegare og meir radikale krisetiltak på EU-nivå uomgjengelege om ein skal unngå eit stort tilbakeslag, slik The Economist påpeikar i ein leiarartikkel om euroen og EUs framtid denne veka. Tidsskriftet meiner EUs val står mellom full oppløysing av euroen og eit stort steg i retning av djupare integrasjon. Det normalt euroskeptiske bladet konkluderer klart: «a limited version of federalism is a less miserable solution than the break-up of the euro».
Spørsmålet er om til og med ein avgrensa fiskalunion er mogleg å få til i tide til å unngå eurokollaps. Eg er redd det må ei endå større krise til før ein kan dela ut korta på nytt.
Konsekvensane er uoverskodelege. Men EU er eit produkt av krig og kriser. Store sprang krev store kriser. La oss vona denne krisa ikkje blir bortkasta. Eg for min del ser ikkje bort frå at Kohl og Mitterrand kan ha innsett at ØMU kunne eller ville føra til eit samanbrot som i sin tur ville munna ut i den politiske unionen dei ikkje fekk til i Maastricht. Une fuite en avant.
Valutfallet i Hellas utsette «sanningas time» for EU ytterlegare. Dette er ei krise i langsom kino. Men utfallet synest gitt, som eg skriv i dette seinare innlegget. Dessverre.
Stein Rokkan’s idea of «City-belt Europe» has influenced many political scientists’ and sociologists’ sense of European history. However, Rokkan exaggerated the significance of the cities and underestimated the role of the Holy Roman Empire and of European great power politics in his analysis of the emergence of modern Europe.
(For a Norwegian version of this article, please see here.)
The Norwegian professor of sociology Stein Rokkan (1921-1979) is internationally recognized as a pioneer of the discipline of comparative politics. Rokkan analyzed the interplay of politics, economy, culture, and territory in the emergence of modern Europe. His original interest in the development of political participation expanded to encompass the evolution of Western European party systems and nation-states in general.
Rokkan’s «great paradox»
Rokkan found a “great paradox” in the history of European nation-building. He was puzzled that the modern nation-state did not emerge in the middle of Europe, where it could have followed in the footpath of the ancient Roman Empire, as it were, but rather in its immediate periphery. According to Rokkan, the Italian and German territories in the centre remained fragmented and dispersed until the nineteenth century, whereas the modern, centralized state was forged centuries earlier in France, England and Scandinavia (Rokkan 1999: 128, 145, 159).
The explanation, Rokkan argued, was the existence of a large number of strong and autonomous cities in the middle area stretching from central Italy to the North and Baltic Seas. He called this territory the “city-belt” (or sometimes “trade belt”, “middle belt”, “city-studded centre”, “city-state Europe”, “heartland” or “dorsal spine”). Rokkan thought there were simply too many and too strong cities in the middle of Europe for any centralizing prince to succeed in establishing a territorial state there.
According to Rokkan, the main source of the city-belt’s strength and autonomy was the increase in trade between northern and southern Europe in the High Middle Ages. Trade and communications within the city-belt was facilitated by roads built by the ancient Romans, by Roman law, by the network of the supranational Roman Church, and by the common script of Latin. Later the city-belt deteriorated as a result of the growth of regional Northern European and Atlantic trade.
The situation in the “periphery” (the areas north and west of the city-belt) was different. Here the territory was less urbanized, the economy more agricultural and the church and script more national, especially after the Reformation. This eased the kings’ promotion of one predominant city, the future capital, from which they could conquer the countryside and establish a centralized, territorial state, the future nation-state. The notion of the city-belt is central to Rokkan’s thinking about European state- and nation-building, and is probably also the single idea with which his name is most often associated.
There is less awareness that Rokkan also argued that the city-belt was the nucleus of what is today the European Union:
It is no accident of history that the Roman Law countries were the ones to take the lead [….] in the struggle for a supranational Europe. The conflict over extension of the Common Market is very much a conflict between the economically cross-cut city-belt at the centre and the culturally distinctive territorial systems in the peripheries of this Roman Europe (Rokkan 1999: 167-168).
However, it seems that Rokkan’s idea of the city-belt has not yet been thoroughly scrutinized (see note 2 below). In this article I will first evaluate Rokkan’s notion of the city-belt against historians» views of medieval European cities. Concluding that its empirical basis is weak, I propose an alternative explanation of “the great paradox” and thus also of the historical roots of the European Union. Here I emphasize the intertwined development of European international relations and of the Holy Roman Empire. A federal empire sustained by the European balance of power in my opinion accounts for the late emergence of the nation-state – and early emergence of the European Union – in what should be called “Imperial Europe” rather than “City-Belt Europe”. Not by coincidence was the EU founded mainly by Catholic politicians from the regions of the old Empire.
City-belt Europe reconsidered
As the Norwegian historian Jens Arup Seip pointed out in 1975, Rokkan operates at a high level of generalization and with considerable conceptual fluidity (Seip 1975). Also he was constantly revising his theories. This inevitably raises questions about historical accuracy as well as theoretical consistency. Rokkan’s notion of the city-belt, so central to his whole theoretical edifice, is particularly vulnerable to such questioning.
Rokkan was not too specific about either the timing or the territory of the city-belt. He does not define it exactly, only describes it variously as “city-state Europe”, “a closely knit string of cities, first within the Roman, later within the German-Roman Empire [along] the decisive trade routes northwards, from Italy across the Alps to the North Sea and the Baltic” (Rokkan 1999: 156), “cities of the trade route belt from the Mediterranean to the North Sea and the Baltic”, a “south-north […] city-studded centre”, “a network of strong and independent cities” (Rokkan 1999:159).
It is unclear what Rokkan meant by “city” in this context. What should be the size of an urban concentration in order to qualify as a city? How autonomous did the cities have to be to qualify for the role he assigns to them? When and to what extent was trade between cities, and notably long-distance trade between Italy and the North Sea and Baltic cities, extensive enough to ensure the autonomy of the city-belt? If we explore these questions, it emerges that there were several south-north trade routes in Europe, but they can hardly be said to have sustained a “belt” pattern of trading cities along their different paths (Kinder og Hilgemann, 1977; McEvedy, 1992: 103; Mackay og Ditchburn, 1997: 130, 133; Bagge, 2004: 230).
The larger towns of Europe 1100-1300. Source: Mackay and Ditchburn, eds., Atlas of Medieval Europe, London 1997, p. 133.
Moreover, overland trade between north and south was probably significantly smaller than Rokkan seems to have thought, and the extent of maritime trade proportionally greater. From the end of the twelfth century an increasingly lively trade in textiles, skins, furs and spices gradually emerged between Northern Italy, Spain, Sicily and North Africa in the south and The Low Countries in the north. Goods were shipped partly along rivers and partly carried by mules across the Alps. At first, exchanges took place mainly at six annual fairs in the autonomous county of Champagne (Mackay og Ditchburn, 1997: 129–131; Le Goff, 2005: 113–114).
For various reasons the Champagne fairs declined at the end of the thirteenth century. A growing share of commodities was then transferred to ocean-going ships that were able to round the Iberian Peninsula. This led to the golden age of Bruges. The river cities of Cologne, Frankfurt, Geneva and to some extent Lyons turned into new centers of overland trade between south and north. Still, the main reason for the growth of cities in the north was regional economic and political development, in addition to overseas trade in and around the North and Baltic Seas. The size and characteristics of urban centers along the north-south axis varied considerably.
Towards the end of the thirteenth century most major cities had between 10 000 and 20 000 inhabitants. Northern Italy had the greatest number of cities, but urbanization was well advanced also in Flanders and Sicily. Estimates are uncertain and variable, but the greatest cities in Europe, with populations between 50 000 and 100 0000, were probably Palermo, Florence, Venice, Genoa, Bologna, Milan, Barcelona, Cordoba, Ghent, Bruges, Cologne and London. Paris was in a class of its own, with up to 200 000 inhabitants (Mackay og Ditchburn, 1997: 132; Bagge, 2004: 229; Le Goff, 2005: 102). Except for Cologne, the German inland cities had fewer than 10 000 inhabitants by 1300. Most of them were not primarily hubs of long-distance trade, but for ecclesiastical or secular administration and local trade. It is difficult to see any “belt” pattern of cities or trade in this picture.
Rokkan saw Roman law as an important precondition for the «city-belt» because it facilitated the trade that was so important for its existence (Rokkan 1999: 129, 167-168). However, in reality Roman law seems to have played a minor role as a basis for mercantile law. Mercantile law was rather based on commercial custom. According to the legal historian Peter Stein (1999), merchants preferred to have their disputes settled not by local courts but by informal panels of their fellow merchants, which were set up at the periodical fairs held in various towns, including seaport towns where merchants congregated. Thus the mercantile community developed a body of commercial custom that transcended national frontiers. These customs were codified in two French commercial ordinances, one for land trade and one for maritime trade, at the end of the seventeenth century. These codes came to be accepted as an authoritative statement of commercial practice not only in France but also elsewhere in Europe, including England (Stein 1999: 106).
The Empire strikes back
If the empirical basis for Rokkan’s notion of the city-belt is weak, what can explain his “great paradox”? Why did the nation-state emerge comparatively late in Germany and Italy? This is when we should examine the interrelationship of European international relations and the Holy Roman Empire. Rokkan paid little attention to either. True, he does refer to the “geopolitical structure of Europe”, but only to highlight the strength or weakness of the cities in various parts. There is mention of “international system”, but only in passing, without any substantial discussion. Rokkan never uses concepts like international relations, great powers, the European states system, the balance of power, or other terminology related to the study of international relations.
Rokkan’s comparative, sociological approach probably accounts for his neglect of international political dynamics. He emphasized economic, religious and domestic political structures, not international relations. As far as agency is concerned, Rokkan focused on classes, cities, churches and kings. Apparently, he hardly considered the Holy Roman Empire an agency at all. His most explicit discussion of the Empire is the following sweeping statement:
The resurrection of the Holy Roman Empire under the leadership of the four German tribes did not help to unify the territory; the Emperors were prey to shifting alliances; many of them were mere figureheads, and the best and the strongest of them expended their energies in quarrels with the pope and with the Italian cities. […] The fragmented middle belt of cities and petty states was the scene of endless onslaughts, counter-moves, and efforts of reorganization during the long centuries from Charlemagne to Bismarck. (Rokkan 1999: 146)
Thus to Rokkan, the defining feature of the Empire was fragmentation and absence of central political authority. He saw cities, but nothing like a state. For good measure, when Rokkan does make a point of the significance of the “imperial heritage” (Roman, Carolingian, or Habsburg) for late modern Europe, it is presented negatively. He interprets the legacy of the Empire as a “crucial” cause of the breakdown of democratization and growth of fascism in Germany, Italy, Austria, Spain, and Portugal in the twentieth century (Rokkan 1999: 237-242).
In Rokkan’s mind, “empire” seems to have been the equivalent of reactionary repression of small nations; indeed the anti-thesis of the democratic, liberal nation-state as it emerged in France, England, and Scandinavia. This image of empire reflects the influence of what may be called national-liberal thinking (Bakka 1998; Nedrebø 2010). This is the tendency to assume that the nation-state is the natural end-point of history; to suppose that democracy can only be legitimate and workable within the sovereign nation-state; indeed to identify the nation-state with the progress of modern (Western) egalitarian civilization in general.
The national-liberal paradigm can be traced back to what some historians call the “Borussian” interpretation of history (Wilson 1999: 4). Borussian historiography was established by mid-nineteenth century Prussian historians with a nationalist agenda. They regretted that Germany had been unable to establish a nation-state in the early modern period, when the great rivals France and England first did so. Lutheran Borussian historians presented fragmented sovereignty, decentralized political power and supranational Catholicism as fundamental weaknesses of the Holy Roman Empire.
However, recent historiography has done much to dispel such misconceptions. Historians now tend to accept the Holy Roman Empire as a viable polity in its own right, not as a failed attempt to create a centralized nation-state (Wilson 1999; Axtmann 2003). If we take the Holy Roman Empire seriously, a resilient empire rather than Rokkan’s city-belt appears as the main reason for the late arrival of the nation-state in Germany. The Empire survived for so long because the emperor, his estates (including the cities) and the neighboring states had a common interest in maintaining a functional, if decentralized, Empire in the middle of Europe. A common imperial ideology and identity also played a role.
The Holy Roman Empire in 1648
From Christian universalism to Central European federalism
The notion of “Holy Roman Empire” goes back to Emperor Constantine’s adoption of Christianity in the fourth century. The Christianity of the Roman Empire was confirmed in 380 when co-emperors Theodosius I and Valentinian II made Christianity the “catholic” (from Gr. katholikos: universal) and thus official, imperial religion. In 391 all pagan cults were proscribed. Henceforward, Christianity was integrated into the structure of the Roman Empire and progressively Romanized. The orbis terrarum (temporal world) became the orbis christianus (Christian world), which, in turn, soon developed into the Imperium Christianum (Christian Empire) (Pagden 1995: 24).
The last western Roman emperor was deposed in 476. But the remaining, eastern part of the Empire, ruled from Constantinople and posthumously known as the Byzantine Empire, survived until 1453. Charles the Great, king of the Franks, and Pope Leo III jointly established a new Western Roman Empire on Christmas Day of the year 800. Europe north and south of the Alps was again united under one ruler, Charlemagne, with Aachen as the temporal capital and Rome the spiritual centre. To Leo, this was probably a declaration of independence from Constantinople and a move in a strategy to build a new, loyal congregation in the West.
After Charles’s death the empire was divided into Western, Middle and Eastern Francia, and the imperial title eventually fell vacant. But Charlemagne’s successors, helped by the popes, continued to nurture the idea of a new western, Roman and Christian empire. The Saxon king Otto resurrected the Empire when Pope John XII crowned him emperor in 962. Otto I’s Empire united the German and Italian kingdoms as well as considerable parts of Middle Francia (Burgundy and Lotharingia).
The medieval universalist notion of Christendom emerged successively from this background. Both popes and emperors propagated the idea of the Christian empire, or Christendom. Due to the conversion of eventually all European pagans and the expansion of Islam in Asia and Africa, Christendom in the later Middle Ages became confined to, and thus equated with, the territory of Europe. The signatories of the peace treaties of Westphalia in 1648 still conceived of themselves as members of Christendom. In international legal discourse the idea that Christendom constituted a single polity survived well into the eighteenth century (Hinsley 1986: 182).
However, already in the tenth century a divisive struggle for ultimate authority within the Christian empire emerged. At first the emperor and the pope were the main contenders and Italy the main battlefield. Control of Italy, and especially the ancient capital and See of St Peter, Rome, would mean political, economic and ideological preeminence in Christendom.
The emperor lost this battle, known as the Investiture Contest. But the Capetian kings of West Francia also came to claim the Carolingian legacy. By the thirteenth century the king of France was strong enough to challenge both the Empire and the papacy. Like his English counterpart, but unlike the German Emperor, he was able to amass a contiguous territory of hereditary possessions from which to build a territorial state. From now on, Germany became the main prize – or balancer – in the struggle for universal monarchy in Christendom, or for hegemony in Europe, if you prefer the international relations jargon. The cities of Northern Italy (the Lombard League) gained autonomy through the 1183 treaty of Constance, although the Empire continued to claim suzerainty over territories south of the Alps until its demise in 1806.
Even north of the Alps it was now clear that the emperor was not going to be able to establish a centralized, proto-national state. Instead, a Central European federation was emerging. The Golden Bull, a constitution promulgated in 1356 by Emperor Charles IV of Luxembourg, impressed on the Empire a federal structure it retained to the end. It confirmed that emperors, unlike other princes in Europe, whose position had by now become hereditary, should continue to be elected. Most importantly, the Bull ended the subjects’ right to appeal to the Imperial Court against the territorial princes.
Still, the emperor retained authority to call out the imperial forces as well as to control common facilities such as fortresses, roads, and rivers. Moreover, about 300 secular and ecclesiastical lords, some 2000 knights, and 85 “free” or imperial cities scattered from the Baltic to Switzerland remained directly subject to the emperor’s jurisdiction (van Creveld 1999: 78-79).
In further reforms from 1495 to 1512, the Reichstag was consolidated as the forum for national debate; more manageable regional subdivisions were created within the Empire by grouping the territories into ten Kreise (circles); and two imperial courts of law, the Reichskammergericht and the Reichshofrat, were established. At the same time Roman law was introduced as the jus publicum (common law, or gemeines Recht) of the whole Empire. Especially lesser territorial princes and the free imperial cities continued to rely on the institutions and laws of the Empire for their legitimacy and security.
The Reformation and the subsequent religious upheavals encouraged further fragmentation. Still, the 1555 religious peace of Augsburg demonstrated that emperors were able to deal with structural stress through consensus politics, facilitation and power brokering (Wilson 1999: 26). The settlement, which legalized Protestantism along with Catholicism and became one of the fundamental laws of the Empire, was largely the work of archduke Ferdinand of Habsburg (emperor 1558-64). Catholic as well as Protestant princes backed imperial institutions and the Emperor. The common view was still that the Holy Roman Empire was the most eminent of the European monarchies as successor of the Roman Empire and the last of the four universal monarchies prophesied by Daniel in the Old Testament (Asch 1997: 18-19).
«Important to all, but dangerous to none»
The Bohemian revolt of 1618 and a subsequent constitutional crisis triggered the Thirty Years War. Contrary to conventional Borussian wisdom, the outcome of the war, the 1648 Peace of Westphalia, did not spell the functional end of the Empire. Rather, it marked its Europeanization and further federalization. On the one hand, while it stayed together, the Empire became more decentralized. On the other, it became part of the emerging, modern system of European governance.
The rights of the estates vis-a-vis those of the emperor were reinforced, and the independence of Switzerland and the northern Low Countries was confirmed. But the estates and the foreign powers knew it was not in their interest to weaken the emperor and imperial institutions too much. The estates had learnt from the war that none of them was strong enough to survive on their own in the brutal reality of modern European power politics. Moreover, the war had advanced an emerging imperial patriotism. At the meetings in Münster and Osnabrück, the German estates demonstrated “a deeply felt sense of loyalty to the Emperor, and a patriotic pride in the Empire’s institutions” (Osiander 1994: 32).
To the emerging European great powers, the Thirty Years’ War confirmed that if they had one interest in common, it was to prevent «universal monarchy», or hegemony by one power. This meant that the emperor must not be allowed to become too powerful relative to the princes; but neither should any other ruler be allowed to control Germany. As guarantors of the Peace of Westphalia and thereby the imperial constitution, the French and Swedish king made sure of this. So did the three foreign powers that because of their imperial estates were represented in the Imperial Diet: Sweden, Denmark and, after the Hanoverian succession in 1714, England (Axtmann 2003: 132; Osiander 1994: 42, 78-79).
By contrast to the territorial sovereignty that was emerging elsewhere, in the Empire sovereignty thus became shared, internationally as well internally. At the same time, because of the foreign influence and because the Treaty of Westphalia gave the estates separate foreign policy rights, the Empire as such was effectively neutralized in European politics. Similar to Switzerland, the Empire survived as an inherently non-aggressive entity because this was in the interest of its constituent parts as well as of its neighbors. The Göttingen historian Arnold H.L. Heeren was therefore right when he explained why the Holy Roman Empire survived the Thirty Years’ War as follows:
[…] this wonderful state maintained itself partly through its own power, partly through certain fortunate circumstances, but above all through a conviction soon shared by all that the survival and freedom of the Empire was a precondition for the same for the whole European states system. How could this system have emerged without such a central state, important to all but dangerous to none? Did not even German and thus also a considerable part of European culture depend on this polity? (Heeren 1809: 18. My translation).
Habsburg cosmopolitanism
Heeren wrote this three years after the disappearance of the Holy Roman Empire. However, the consensual, cosmopolitan-federal and non-aggressive imperial tradition survived, represented mainly by Austria (but also by the “Third Germany”, German lands outside Prussia and Austria). The German Confederation of 1815 re-established Austrian pre-eminence within a framework exhibiting many similarities with the old Empire, including a federal diet and a system of collective security.
These and other features reappeared in modified form in both the Prussian-led successors to the Confederation; the North German Confederation (Norddeutscher Bund) of 1867 and the German Empire, or Second Reich of 1871. The constitutions of the inter-war Weimar republic as well as of the post-war Bonn republic incorporated a federal system of checks and balances, and devolved power to states (Länder) that were the direct successors of the old, consolidated territories. These later federal Germanys, like the old Empire, are associated with non-aggressive foreign policies, unlike the centralizing governments of nineteenth-century Prussia and the Nazi Third Reich (Wilson 1999: 72).
Also the Habsburg empire, which survived until 1918, depended on the politics of accommodation. The Habsburg dominion in multinational eastern Central Europe had indeed been established not mainly through war, but by dynastic policy and diplomacy. A sense of Habsburg, Catholic community emerged in the joint defense against the Ottoman Moslem attacks on Christendom. After some three hundred years this imperial expansion from the east was finally halted at the gates of Vienna in 1683. Catholicism remained a critical source of legitimacy for the emperor until the very end (Rémond 1999: 87).
The cosmopolitan Habsburg “corporate identity” was further developed through enlightened policies in the eighteenth century. For instance, the Habsburg systems of education and justice became models for the rest of the continent. It was arguably the French Revolution and the Napoleonic wars that forced the Habsburg emperor and his government to suspend controversial domestic reforms and generally to repudiate progressive Enlightenment ideas (Ingrao 2000: 218-231).
Still, the Austro-Hungarian empire of Francis I and Metternich remained progressive by contemporary standards. Local nationalisms indeed challenged the integrity of the monarchy, but arguably did not pose a vital threat even as late as 1914 (Sked 2001). Austria and Metternich were the chief props of the nineteenth century Congress system of European governance. Metternich originated in the Rhineland (in the “Third Germany”) and spoke of Europe as his fatherland (Kissinger 1994: 86).
Not by coincidence, between 1848 and 1918, Habsburg lands proved fertile ground for authors of projects for multinational federation (Bugge 1995). The founder of the Pan-Europa Movement in 1923, the Austrian Count Richard von Coudenhove-Kalergi, descended on his father’s side from a noble family with roots in the Netherlands, Belgium, Bohemia and Poland. Like the two other European “empires”, Germany and Russia, the Habsburg monarchy arguably succumbed mainly because it lost the First World War.
In short it seems that Imperial Europe, including Germany, the Low Countries, Switzerland and the Habsburg possessions in the east, was structurally disposed towards the politics of consensus, compromise and accommodation both internally and at the European level. These parts tended to become federally organized, consociational (cf. Lijphart 1968), multiconfessional and, notably in the Swiss and Habsburg cases, multinational. Rokkan (1999: 210) to some extent recognizes this.
The parts of Imperial Europe that did not become neutral or part of the Soviet sphere during the Cold War also became pioneers of European unification. The European Coal and Steel Community was established in 1951 mainly by Catholic politicians from the regions of Imperial Europe, notably Konrad Adenauer from the Rhineland; Robert Schuman from Luxembourg and Lorraine; and Alcide de Gasperi from Trentino. Transnationally organized Christian (mainly Catholic) democracy, today with the European Peoples’ Party as European superstructure, has remained the chief party political driving force of European integration (Kaiser 2007).
The fate of Italy
What about Italy? The main difference between Italy and Germany was that in Italy there was no state formation at all before the unification 1859-1870. Partly as a result, national identity was far less developed in Italy than in Germany. Italian only became the national language after the unification, at which time it was still spoken by very few. Until the Risorgimento, the sovereignty of what is now Italy was split between the pope, the French, Spanish and Austrian crowns and independent kingdoms, duchies, city-states and republics. National unification was brought about mainly by the conquest of the rest by the Kingdom of Piedmont-Sardinia. It was backed by various European great powers, but had little popular support.
Political unity on the Piedmontese model was foisted on a country practically without national traditions. “We have created Italy; now it remains to create Italians”, the nation-building statesman Massimo d’Azeglio famously quipped in 1867. Like in Germany, centralizing nationalism in the long run facilitated an authoritarian and imperialist development. As David Gilmour indicates in his recent history of Italy, fascism was «a logical consequence of unification’s failure to be a moral revolution supported by the mass of the people» (Gilmour, 2011: 332). [Gilmour has an interesting analysis of present developments in Italy here].
Thus in Italy, city-states did to some extent retard national unification. But even here the universalist agencies, the papacy and the empire, as well as other European powers had a decisive influence too. Historically, an Italian nation-state was not a necessary or even natural outcome. Today, the regionalist tradition remains strong in Italy, and Italians are still aware of their dependence on – and contribution to – Europe. These are probably important reasons why Italy became a driving force for European integration after the Second World War.
Conclusion
My conclusion is that there is little empirical basis for Rokkan’s notion of city-belt Europe. There was no city “belt” and the cities were not nearly as politically important as he thought. On the other hand, the Holy Roman Empire and European international relations have been far more important for the history of European nation-building than he recognized. Indeed, Rokkan’s bias in favor of the nation-state is a reminder that history is always written in the light of present-day concerns.
Today, when the European Union is again demonstrating the significance of universalist and cosmopolitan traditions, European history again needs to be reconsidered. In the new narrative, what I prefer to call Imperial Europe rather than City-Belt Europe must have its proper place and the role of the nation-state be toned down. In the discipline of comparative politics, the interrelationship of regional, national, international and supranational political development should be emphasized more. Stein Rokkan’s work will still remain relevant and a great source of inspiration.
Notes
This post is a translation and slightly revised version of an article I published in the peer-reviewed Nytt Norsk Tidsskrift no 3, 2011 (published on this blog here). That article in turn was based on a lecture I held on the occasion of my doctoral disputation at the University of Bergen on 10 June 2010.
Neither Flora (i Rokkan 1999) nor Bakka (1998 ) scrutinize the idea of the city-belt as such. Nor did Tilly (1990), Therborn (1995), Bartolini (2005) or Seip (1975), who criticized Rokkan’s interpretation of Norwegian political history, discuss the concept critically. Searches in JStor and Google indicate that no critical and empirical discussion of the idea exists. A long-time collaborator of Rokkan, Professor Stein Kuhnle, Department of Comparative Politics at the University of Bergen, confirms this impression in an email to the author dated January 5, 2011. On the other hand, a research group headed by the French geographer Roger Brunet has recently emphasized the role of the urbanized region Rokkan calls city-belt Europe as an economic, scientific and technological center of gravity in European history. This region is described as “the blue banana” or “the European backbone”, but without reference to Rokkan. I thank Jan Petter Myklebust at the University of Bergen for this information.
References
Asch, R. G. (1997), The Thirty Years’ War. The Holy Roman Empire and Europe, 1618-1648 (New York, St Martin’s Press).
Axtmann, R. (2003), “State Formation and Supranationalism in Europe: The Case of the Holy Roman Empire of the German Nation”, in Berezin, M. and M. Schain, eds. (2003), Europe Without Borders: Remapping Territory, Citizenship, and Identity in a Transnational Age (Baltimore: Johns Hopkins University Press).
Bagge, S. (2004). Europa tar form. År 300 til 1350. Oslo: Cappelen.
Bakka, P.H. (1998). «Explaining Europe. A Weberian Reconstruction of European Political Development based on Stein Rokkan’s Conceptual Map of Europe.» Dr.philos-avh. Bergen: Universitetet i Bergen.
Bartolini, S. (2005). Restructuring Europe. Centre formation, system building and political structuring between the nation-state and the European Union. Oxford: Oxford University Press.
Bugge, P. (1995), “The nation supreme: The idea of Europe 1914-1945”, in Wilson K. and Dussen, J.v.d. (eds.) (1995) The History of the Idea of Europe (London, Routledge): 83-150.
Gilmour, D. (2011). The pursuit of Italy. A history of a land, its history and its peoples. London: Allen Lane.
Heeren, A.H.L. (1809). Handbuch der Geschichte des europäischen Staatensystems, und seiner Colonien. Göttingen: Römer.
Hinsley, F.H. (1986). Sovereignty. Second edition. Cambridge: Cambridge University Press.
Ingrao, C.W. (2000), The Habsburg Monarchy, 1618-1815. Second edition. (Cambridge, Cambridge University Press).
Kaiser, W. (2007). Christian Democracy and the Origins of European Union. Cambridge: Cambridge University Press.
Kinder H. and W. Hilgemann (1977), The Penguin Atlas of World History: Volume I: From the Beginning to the Eve of the French Revolution (Harmondsworth, Penguin Books).
Kissinger, H. (1994). Diplomacy. New York: Simon and Schuster.
Le Goff, J. (2005). The birth of Europe. Oxford: Blackwell Publishing.
Lijphart, A. (1968). The Politics of Accomodation. Pluralism and Democracy in the Netherlands. Berkeley: University of California Press.
Mackay A. and D. Ditchburn, eds. (1997), Atlas of Medieval Europe (London, Routledge).
McEvedy, C. (1992). The new Penguin atlas of medieval history. London: Penguin Books.
Osiander, A. (1994), The States System of Europe, 1640-1990: Peacemaking and the Conditions of International Stability (Oxford, Clarendon Press).
Pagden, A. (1995), Lords of All the World: Ideologies of Empire in Spain, Britain and France c. 1500-c.1800 (New Haven, Conn., Yale University press).
Rémond, R. (1999), Religion and Society in Modern Europe (Oxford: Blackwell Publishers).
Rokkan, S. (1999), State Formation, Nation-Building, and Mass Politics in Europe: The Theory of Stein Rokkan: Based on his Collected Works (ed. by P. Flora with S. Kuhnle and D. Urwin) (Oxford, Oxford University Press).
Seip, J.A. (1975), “Modellenes tyranni: Analyse av Stein Rokkans anvendelse av en sentrum-periferi modell på norsk historie”, in Periferi og sentrum i historien: Studier i historisk metode 10 (Oslo, Universitetsforlaget).
Sked, A. (2001). The decline and fall of the Habsburg empire, 1815–1918. London: Longman. Stein, P. (1999), Roman Law in European History (Cambridge, Cambridge University Press).
Therborn, G. (1995). European modernity and beyond. The trajectory of European societies 1945–1990. London: Sage Publications.
Tilly, C. (1990). Coercion, capital, and European states, AD 990–1992. Oxford: Blackwell.
Van Creveld, M. (1999), The Rise and Decline of the State (Cambridge: Cambridge University Press).
Wilson, P.H. (1999), The Holy Roman Empire, 1495-1806 (London, Macmillan Press).
Stein Rokkans idé om «Bybelte-Europa» har prega mange norske statsvitarars oppfatning av europeisk historie. Men nærare undersøking svekkar Rokkans framstilling. Han overvurderte byanes tyding og undervurderte Det heilage romerske riket og europeisk stormaktspolitikk i sin analyse av det moderne Europas framvekst.
Professor i sosiologi Stein Rokkan (1921–1979) var ein av Noregs mest anerkjente samfunnsforskarar på 1960- og 1970-talet. Rokkan fann eit «stort paradoks» i den europeiske nasjonsbyggingshistoria: Kvifor oppstod ikkje nasjonalstaten i sentrum av Europa, der han så å seia kunne ha gått i dei institusjonelle fotefara til Romarriket, men i periferien rundt? Kvifor voks den moderne, sentraliserte staten først fram i Frankrike, England og Skandinavia, mens tysk- og italiensktalande område var fragmenterte til langt utpå 1800-talet (Rokkan, 1999: 128, 145, 159)?
Forklaringa, hevda Rokkan, var det store talet sterke og autonome byar i det vestlege sentraleuropeiske området som strekte seg frå midt-Italia til Nordsjøen og Austersjøen. Han kalla denne regionen «bybeltet», nokre gonger også handelsbeltet, midtbeltet, bystats-Europa, kjernelandet og «Europas ryggrad». Rokkan meinte det var for mange og for sterke byar i bybeltet til at ein fyrste kunne lukkast i å oppretta ein sentralisert territorialstat der.
Ifølgje Rokkan bygde bybeltets styrke og autonomi i første rekke på handel mellom Nord- og Sør-Europa. I antikken hadde handel med Austen over Middelhavet lagt grunnlaget for mange og sterke bystatar sør for Alpane. Ifølgje Rokkan førte islamsk-arabisk ekspansjon vestover på 600- og 700-talet etter kvart til at den europeiske langsdistansehandelen og, med den, bystaten flytta seg nordover, over Alpane, i retning Nordsjøen og Austersjøen. Rokkan meinte at romerske vegar, romarretten, nettverket til den romerske kyrkja og det felles skriftspråket latin la til rette for eit etter kvart livleg økonomisk samkvem i og gjennom det framveksande bybeltet.
I sin tur vart bybeltet svekka i takt med den oversjøiske, og særleg transatlantiske, handelens oppblomstring i tidleg moderne tid. I «periferien» var territoriet mindre urbanisert og økonomien meir avhengig av landbruk. Dessutan vart kyrkja og skriftspråket her meir nasjonalt, særleg etter Reformasjonen. Det gjorde det lettare for kongane å byggja opp éin dominerande by, den framtidige hovudstaden, som dei kunne erobra omlandet og oppretta ein sentralisert territorialstat frå (Rokkan, 1999: 143–149; 158–159).
Rokkans tankar om bybelte-Europa står sentralt i hans teoriar om europeisk stats- og nasjonsbygging og har fått mykje merksemd i sosiologisk og statsvitskapleg litteratur. Men faghistorikarar har knapt kommentert idéen, og ingen i det heile synest å ha retta kritisk lys mot sjølve førestillinga om bybeltet.[i]
I denne artikkelen argumenterer eg først at idéen om bybeltet byggjer på eit svakt historisk-empirisk grunnlag. Deretter framset eg ei forklaring på «det store paradokset» som legg monaleg større vekt på den rolla Det heilage romerske riket og stormaktspolitikken spela i Europas utvikling enn Rokkan gjer. Eg konkluderer at eit levedyktig, kosmopolitisk-føderalt tysk-romersk rike var ein viktigare grunn til nasjonalstatens forseinka inntog i det vestlege Sentral- og Sør-Europa enn omfattande langdistansehandel og sterke byar. Dette området bør derfor heller omtalast som Riks-Europa (Imperial Europe) enn som Bybelte-Europa (Citybelt Europe).
Fanst bybeltet?
Rokkan var ikkje særleg spesifikk med verken å tidfesta eller å lokalisera «bybeltet». Han definerer det heller ikkje presist, berre skildrar det på ulike måtar som «eit tettknytt band av byar, først i Romarriket, seinare i det tysk-romerske riket, (langs) dei avgjerande handelsrutene nordover, frå Italia over Alpane til Nordsjøen og Austersjøen»; «byar i handelsrutebeltet frå Middelhavet til Nordsjøen og Austersjøen»; eit «sør–nord […] bystrødd sentrum», «eit nettverk av sterke og uavhengige byar» (Rokkan, 1999: 156, 159). Særleg vantar ei nærare forklaring av kva han meinte med «by» i denne samanhangen. Kor stor måtte ein tettstad vera for at Rokkan oppfatta han som by? Kor autonome måtte byane vera for å fylla den rolla han tillegg dei? Når og i kva grad var handelen mellom byar, og spesielt langdistansehandelen mellom nord og sør, stor nok til å sikra bybeltets autonomi?
Når vi undersøker slike spørsmål, viser det seg at det var ei rekke handelsruter mellom nord og sør i Europa i middelalderen, men utan at dei framstår som noko beltemønster av byar i historiske kart (Kinder og Hilgemann, 1977; McEvedy, 1992: 103; Mackay og Ditchburn, 1997: 130, 133 [sjå kart under]; Bagge, 2004: 230). Den landverts handelen mellom nord og sør var dessutan truleg monaleg mindre enn Rokkan synest å førestilla seg, og omfanget av varer som gjekk sjøvegen tilsvarande større.
Større byar i Europa 1100-1300. Kjelde: Mackay and Ditchburn, eds., Atlas of Medieval Europe, London 1997, p. 133.
Frå slutten av 1100-talet voks det fram ein etter kvart livleg handel med tekstilar, skinn, pels og krydder mellom Nord-Italia, Spania, Sicilia og Nord-Afrika i sør og Nederlanda i nord. Varene frå sør vart frakta dels over elvar og dels med muldyr over Alpane. Omsettinga skjedde i den første perioden hovudsakleg på seks årlege varemesser i mindre byar i det autonome grevskapet Champagne (Mackay og Ditchburn, 1997: 129–131; Le Goff, 2005: 113–114). Av ulike grunnar mista Champagne-messene si tyding på slutten av 1200-talet. Ein aukande del av varetransporten gjekk då over til havgåande skip som runda den iberiske halvøya. Brugge fekk si gylne tid som handelsby, mens elvebyane Köln, Frankfurt, Genève og til dels Lyon vart nye sentra for innlandshandelen mellom nord og sør. Hovudgrunnane til byvoksteren i nord var likevel regional økonomisk og politisk utvikling og sjøverts handel i og rundt Nordsjøen og Austersjøen.
Urbane sentra langs sør–nord-aksen var av sterkt varierande storleik og type. På slutten av 1200-talet hadde dei fleste storbyar mellom 10 000 og 20 000 innbyggjarar. Det var flest byar i Nord-Italia, men busettinga var tett også i Flandern og på Sicilia. Overslaga er usikre og varierer, men dei største byane i Europa, med folketal på mellom 50 000 og 100 000, var truleg Palermo, Firenze, Venezia, Genova, Bologna, Milano, Barcelona, Cordoba, Ghent, Brugge, Köln og London. Paris var i ein særklasse, med opptil 200 000 innbyggjarar (Mackay og Ditchburn, 1997: 132; Bagge, 2004: 229; Le Goff, 2005: 102). Bortsett frå Köln hadde dei tyske innlandsbyane færre enn 10 000 innbyggjarar omkring år 1300. Dei fleste av dei var dessutan ikkje primært sentra for langdistansehandel, men for kyrkjeleg eller verdsleg forvalting og lokal handel. Det er vanskeleg å sjå noko beltemønster når det gjeld byar eller handel i dette bildet.
Det underkjente Heilage romerske riket
Dersom det empiriske grunnlaget for Rokkans førestilling om bybeltet er svakt, kva kan forklara hans «store paradoks»? Kvifor oppstod nasjonalstaten så seint i Tyskland og Italia? For å svara på dette, må vi etter mi meining drøfta samspelet i utviklinga av Det heilage romerske riket og stormaktspolitikken i Europa.
Rokkan interesserte seg lite for dette. Han viser rett nok ein stad til «Europas geopolitiske struktur», men berre for å framheva byanes geografisk varierande styrke. Når han legg vekt på «geopolitisk posisjon», er det posisjonen i høve til bybeltet det dreiar seg om. Rokkan er også innom «det internasjonale systemet», men berre i forbifarten, utan noko substansiell drøfting. Hovudgrunnen til dette var nok Rokkans samanliknande, sosiologiske forståingshorisont. Han interesserte seg for økonomiske, religiøse og innanrikspolitiske strukturar, men ikkje for internasjonal politikk. Han var oppteken av klassar, byar, kyrkjer og statsbyggjarar som agentar, men synest ikkje å ha oppfatta Det heilage romerske riket som ein sjølvstendig aktør i det heile. Hans mest eksplisitte diskusjon av Riket er følgjande veldige sveip:
The resurrection of the Holy Roman Empire under the leadership of the four German tribes did not help to unify the territory; the Emperors were prey to shifting alliances; many of them were mere figureheads, and the best and the strongest of them expended their energies in quarrels with the pope and with the Italian cities. […] The fragmented middle belt of cities and petty states was the scene of endless onslaughts, counter-moves, and efforts of reorganization during the long centuries from Charlemagne to Bismarck. (Rokkan, 1999: 146)
For Rokkan var dermed fragmentering og desentralisering det mest framståande trekket ved Riket. Han såg byar, men ikkje noko som likna ein stat. Når Rokkan ein stad går inn på tydinga av «the imperial heritage», omtalar han denne arven som ei avgjerande («crucial») årsak til demokratiets fall og fascismens framvekst på 1900-talet i Tyskland, Italia, Austerrike, Spania og Portugal (Rokkan, 1999: 237–242). For Rokkan synest «empire» utelukkande å ha tydd reaksjonær undertrykking av små nasjonar, ja, rake motsetnaden til den demokratiske, liberale nasjonalstaten som voks fram i Frankrike, England og Skandinavia.
Denne imperie-forståinga avspeglar det som kan kallast ein nasjonal-liberal tenkemåte (Bakka, 1998; Nedrebø, 2010). Dette er tendensen til å gå ut frå at nasjonalstaten er det naturlege endepunktet i historia og å meina at demokrati berre kan vera legitimt og funksjonelt under føresetnad av nasjonal suverenitet.
Nyare historieskriving har svekka slike førestillingar. Historikarar vurderer nå Det heilage romerske riket som ei særeigen, sjølvstendig statsdanning, ikkje som ein mislukka nasjonalstat (Wilson, 1999; Axtmann, 2003). Ein legg vekt på Rikets kosmopolitiske, forhandlingsorienterte og konsensusprega karakter. Nytolkinga tilseier at tydinga til Det heilage romerske riket for det moderne Europa er blitt undervurdert, og ikkje berre av Rokkan, men også av til dømes Charles Tilly (1990). Ein kort historisk gjennomgang skal illustrera dette.
Omgrepet «Heilage romerske rike» viser tilbake til keisar Konstantin si omvending til kristendommen på 300-talet. I 380 vart kristendommen romersk statsreligion, og i 391 kom det forbod mot alle andre kultar. Etter kvart vart kristendommen romanisert og heilt integrert i dei romerske riksstrukturane. Orbis terrarum (den jordiske verda) vart til orbis christianum (den kristne verda), som i sin tur utvikla seg til imperium christianum (det kristne riket, Kristenheita) (Pagden, 1995: 24).
Den siste vestromerske keisaren abdiserte i 476. Men frankarkongen Karl den Store og bispen i Roma, Leo III, oppretta saman eit nytt vestromersk rike første juledag i året 800. Europa nord og sør for Alpane vart igjen sameint under éin keisar, med Aachen som verdsleg hovudstad og Roma som åndeleg midtpunkt. For paven var dette truleg ei sjølvstendeerklæring overfor Konstantinopel og eit trekk i ein strategi for å byggja opp ein ny, lojal kyrkjelyd i vest.
Etter at Karl døydde vart Riket delt i eit vestleg, eit midtre og eit austleg frankarrike. Keisartrona vart etter kvart ståande tom. Men etterfølgjarane etter Karl, oppmuntra av paven, nærte framleis tanken på eit nytt vestleg, romersk og kristent rike. Og saksarkongen Otto I atterreiste Riket då pave Johannes XII krona han til keisar i 962. Riket til Otto omfatta dei tyske og italienske (lombardiske) kongedømma forutan delar av Det midtre frankarriket (Burgund og Lothringen).
Dette er bakgrunnen for framvoksteren i middelalderen av idéen om Det kristne/heilage riket, eller Kristenheita (Christianitas), som pavar og keisarar fremja i fellesskap, mellom anna gjennom krosstoga. På grunn av kristendommens frammarsj i Europa og islams erobringar i Asia og Afrika vart Kristenheita i seinmiddelalderen avgrensa til det geografiske Europa. Kristenheit og Europa vart eitt. Signatarane til fredssluttinga i Westfalen i 1648 oppfatta seg framleis som medlemmer av denne kristne fellesskapen. Idéen om at Kristenheita utgjorde ein overordna religiøs og politisk einskap overlevde i folkerettsleg diskurs til langt inn på 1700-talet (Hinsley, 1986: 182).
Alt på 900-talet oppstod likevel ein etter kvart opprivande strid om kven som hadde siste ordet i Det kristne riket. I byrjinga stod striden mellom paven og keisaren, og Italia var hovudslagmark. Kontroll over Italia, og særleg over den gamle rikshovudstaden og setet til St. Peter, Roma, tydde politisk, økonomisk og ideologisk dominans i Kristenheita. Keisaren tapte denne kampen, kjent som investiturstriden.
Men kapetingarkongane i Det vestlege frankarriket gjorde også krav på arven etter Karl den Store. På 1200-talet var den franske kongen blitt sterk nok til å utfordra både keisaren og paven. Til liks med sin engelske kollega, men ulikt keisaren, var han i stand til å samla under seg eit geografisk samanhengande arveland der han kunne byggja ein territorialstat. Frå nå av vart det sentraleuropeiske Riket tunga på vektskåla og det mest ettertrakta territoriet i strevet etter hegemoni, eller «universelt monarki», som samtida kalla det, i Kristenheita. Dette var opphavet til moderne europeisk stormaktsrivalisering og maktbalansediplomati.
Dei norditalienske byane (Den lombardiske ligaen) oppnådde de facto sjølvstyre gjennom Konstanz-avtalen i 1183, sjølv om keisaren hevda de jure suverenitet over Nord-Italia inntil Det heilage romerske riket vart avvikla i 1806. Men også nord for Alpane var det nå klart at keisaren ikkje ville vera i stand til å oppretta ein sentralisert, protonasjonal stat. Det som i staden voks fram, var noko som likna ein sentraleuropeisk føderasjon.
Den gylne bullen, ei forfatningsliknande forordning godteken av keisar Karl IV av Luxembourg i 1356, innførte ein føderal struktur som kom til å prega Riket til det vart oppløyst i 1806. Bullen slo fast at keisarverdigheita skulle tildelast gjennom val (monarkar elles i Europa hadde på dette tidspunktet stort sett oppnådd arverett). Forordninga gjorde dessutan slutt på at borgarar kunne appellera til Riksdomstolen mot sine lokale fyrstar. Dette styrka fyrstanes posisjon monaleg. Men keisaren fekk ha fullmakta til å mobilisera Rikets militære styrkar og dessutan ansvaret for felles festningar, vegar og elvar. I tillegg stod framleis om lag 300 verdslege og åndelege fyrstar, rundt 2000 riddarar og 85 frie riksbyar spreidde frå Austersjøen til Sveits under keisarens overoppsyn (van Creveld, 1999: 78–79).
Vidare reformer frå 1495 til 1512 konsoliderte Riksdagen som forum for felles politisk debatt, delte Riket i ti meir oversiktlege regionale krinsar (Kreise) og oppretta to riksdomstolar, Reichskammergericht og Reichshofrat. Samstundes vart romarretten innført som jus publicum, eller Gemeines Recht (riksdekkande rett). Autonomien og legitimiteten til spesielt mindre landfyrstar og til riksbyane vart verande avhengige av keisaren, riksinstitusjonane og rikslovene.
Reformasjonen og dei påfølgjande religionskrigane medverka til meir fragmentering. Augsburg-freden av 1555 viste likevel at sentralmakta framleis var i stand til å møta strukturelle utfordringar gjennom konsensuspolitikk, mekling og kompromiss (Wilson, 1999: 26). Fredssluttinga, som godkjende lutheranismen på linje med katolisismen og vart ein del av Rikets grunnlov, var i stor grad erkehertug Ferdinand av Habsburg (keisar Ferdinand I, 1558–64) sitt verk. Katolske så vel som lutheranske fyrstar støtta opp under riksinstitusjonane og keisaren. Det vanlege synet var ennå at Det heilage romerske riket som etterfølgjar av Romarriket var det mest framståande av dei europeiske kongedømma og det siste av dei fire verdsrika Daniel hadde spådd om i Det gamle testamentet (Asch, 1997: 18–19).
«Viktig for alle, men farleg for ingen»
Det bøhmiske opprøret i 1618 og den følgjande forfatningskrisa i Riket utløyste trettiårskrigen. Men i motsetnad til den vanlege, nasjonal-liberale oppfatninga (sjå t.d. Tilly, 1990: 174), tydde ikkje Westfalarfreden av 1648 slutten for Riket. Det som skjedde, var ei vidare føderalisering og europeisering. Riket vart meir desentralisert, men samstundes ein integrert del av det framveksande europeiske statssystemet.
Det tysk-romerske riket i 1648
På den eine sida førte dermed Westfalen til at fyrstane fekk styrkt si makt ytterlegare i høve til keisaren og til at Sveits, dei nordlege Nederlanda og riks-Italia fekk folkerettsleg godkjent sjølvstende. Men på den andre sida innsåg både landfyrstane og grannelanda at det ikkje var i deira interesse å svekka keisaren og riksinstitusjonane for mykje. Landfyrstane og bystatane hadde fått styrkt sitt medvit om at ingen av dei hadde kraft til å klara seg sjølve i den brutale maktkampen som nå kjenneteikna europeisk politikk. Dessutan hadde religionskrigane stimulert framvoksteren av ein riksidentitet, uttrykt gjennom lojalitet til keisaren og patriotisk byrgskap over riksinstitusjonane (Osiander, 1994: 32).
Samstundes overtydde trettiårskrigen dei framveksande europeiske stormaktene om at viss dei hadde ei felles interesse, så var det å hindra at éi makt aleine skulle oppnå hegemoni i Europa. Dette tydde at keisaren ikkje måtte bli for mektig i høve til landfyrstane, men også at ingen andre makter måtte få kontroll over Riket. Som folkerettslege garantistar for Westfalarfreden og dermed for riksgrunnlova, sørgde den franske og den svenske kongen for det. Det same gjorde dei tre landa som deltok i Riksdagen på grunn av sine landområde innan Riket: Sverige, Danmark og, etter at valfyrsten i Hannover også var blitt britisk konge i 1714, Storbritannia (Osiander, 1994: 42, 78–79; Axtmann, 2003: 132).
I motsetnad til den sentraliserte, territorielle suvereniteten som utvikla seg elles i Europa, vart såleis suvereniteten i Riket delt både internt og eksternt. På grunn av utanlandsk innverknad og fordi Westfalarfreden gav landfyrstane visse utanrikspolitiske fullmakter, vart samstundes Riket praktisk talt nøytralisert i europeisk politikk. Liknande Sveits overlevde Riket som ei ikkje-aggressiv statsdanning fordi dette var i landfyrstanes og i grannelandas felles interesse.
Göttingen-historikaren Arnold Heeren kunne derfor med rette forklara kvifor Riket overlevde trettiårskrigen på følgjande måte:
[…] denne makelause staten hevda seg dels gjennom eiga makt, dels gjennom einskilde heldige omstende, men framfor alt gjennom ei snart allmenn overtyding om at Rikets overleving og fridom var ein føresetnad for det same for heile det europeiske statssystemet. Korleis kunne vel dette ha utvikla seg utan ein slik sentralstat, viktig for alle, men farleg for ingen? Var kanskje ikkje også tysk og dermed ein vesentleg del av europeisk kultur knytte til denne forma? (Heeren, 1809:18. Mi omsetjing)
Habsburgsk kosmopolitikk
Heeren skreiv dette tre år etter at Det heilage romerske riket vart avvikla. Men den konsensusorienterte, kosmopolitisk-føderale rikstradisjonen overlevde, målboren først og fremst av Austerrike (men også av det regionale, «tredje» Tyskland utanom Preussen og Austerrike). Den tyske konføderasjonen av 1815 atterreiste austerriksk dominans innan eit rammeverk som hadde mange likskapstrekk med det gamle Riket, til dømes ein forbundsdag og eit kollektivt tryggingssystem. Desse og andre trekk vart vidareførte i det prøyssisk-dominerte Nordtyske forbundet av 1867 og i Det (andre) tyske riket av 1871. Grunnlovene til både Weimar-republikken av 1919 og Forbundsrepublikken Tyskland av 1949 etablerte eit føderalt og liberalt system med maktfordeling både mellom sentrale statsorgan og mellom desse og delstatane (Länder). Territoria til sistnemnde samsvarte i stor grad med dei gamle rikskrinsane. Ulikt Det andre riket etter Bismarck og Det tredje riket under Hitler, heldt desse føderale Tyskland seg dessutan med ein forsonleg, europaorientert utanrikspolitikk i den gamle rikstradisjonen.
Også habsburgarriket, som overlevde til 1918, følgde gjennomgåande ein konsensusorientert, kosmopolitisk politikk internt og eksternt. Habsburgarane hadde bygd seg opp i det fleirnasjonale, austlege Sentral-Europa, ikkje gjennom krig og erobring, men ved dynastibygging og diplomati. Ei kjensle av habsburgsk, katolsk fellesskap oppstod i motstanden mot Osmanarriket. Den om lag tre hundre år lange islamsk-tyrkiske ekspansjonen inn i Kristenheita vart stansa utanfor Wien i 1683. Katolisismen var ei avgjerande kjelde til legitimitet for Habsburg-keisarane til siste slutt (Rémond, 1999: 87).
Men Habsburg-identiteten vart også styrkt gjennom opplyst politikk på 1700-talet. Til dømes var utdannings- og justisvesenet i Austerrike førebilete for resten av kontinentet. Det var den franske revolusjonen og napoleonskrigane som førte til eit stemningsskifte og til at keisaren oppheva omstridde reformer og tok avstand frå progressive opplysingstidsidéar (Ingrao, 2000: 218–231). Likevel var Det austerrikske riket til Franz I og Metternich framstegsvennleg etter samtidas målestokk. Nasjonalistiske rørsler utfordra det seinare dobbeltmonarkiets integritet, men trugsmålet vart ikkje akutt før i 1914 (Sked, 2001: 323).
Austerrike var det europeiske statssamarbeidet på 1800-talet (kongressystemet) si fremste støtte. Metternich, som opphavleg var frå Rhinland (i det «tredje» Tyskland), snakka om Europa som sitt fedreland (Kissinger, 1994: 86). Ikkje overraskande vart Habsburg-områda ei rik kjelde til planar om europeisk føderasjon mellom 1848 og 1918 (Bugge, 1995). Grunnleggjaren av Pan-Europa-rørsla i 1923, austerrikaren Richard Coudenhove-Kalergi, kom på farssida frå ei framståande adelsslekt med røter i Nederland, Belgia, Bøhmen og Polen. Liksom Tyskland, Russland og Det osmanske riket, gjekk også Donau-imperiet under først og fremst fordi det tapte første verdskrigen.
I det heile verkar det som om Riks-Europa, inkludert Tyskland, Nederlanda, Sveits og Habsburg-landa i aust, var strukturelt predisponert for ein politikk basert på konsensus, kompromiss og samarbeid både internt og på europeisk nivå. Desse delane av Europa tenderte til å bli føderalt organiserte, konsosiale (jmf. Lijphart, 1968), fleirkonfesjonelle og fleirspråklege. Rokkan sjølv erkjenner delvis dette (Rokkan, 1999: 210).
Dette er truleg også ein viktig bakgrunn for å forstå kvifor dei delane av Riks-Europa som ikkje kom under Sovjetsamveldet eller vart nøytrale under den kalde krigen, vart kjernelandet for den europeiske integrasjonen. Den europeiske kol- og stålunionen vart oppretta i 1951 med katolske kristeleg-demokratar frå det regionale Riks-Europa i viktige regjeringsposisjonar i alle seks grunnleggjarland (Flora i Rokkan, 1999: 91). Dei fremste av desse var Konrad Adenauer frå Rhinland, Robert Schuman frå Lorraine og Alcide de Gasperi frå Trentino/Sør-Tyrol. Det transnasjonalt organiserte kristelegdemokratiet, med Det europeiske folkepartiet som overbygging i dag, har heile tida vore den fremste partipolitiske drivkrafta for eit føderalt Europa (Kaiser, 2007).
Italias lagnad
Kva med Italia? Hovudforskjellen mellom Italia og Tyskland var at det i Italia ikkje ein gong fanst ei så laus statsdanning som Riket før samlinga i 1859-70. Nasjonalkjensla var dessutan langt mindre utvikla enn i Tyskland.
Inntil den nasjonale samlingsrørsla (risorgimento) byrja var suvereniteten i det som nå er Italia splitta mellom paven, dei franske, spanske og austerrikske kronene og uavhengige konge- og hertugdømme, bystatar og republikkar. Samlingsverket var i hovudsak eit erobringstokt ved kongedømmet Piedmonte-Sardinia, gjennomført utan folkeleg entusiasme og heilt avhengig av medverknad frå dei europeiske stormaktene, spesielt Frankrike. «Italia er skapt. Nå gjenstår det å skapa italienarar,» kommenterte nasjonsbyggaren Massimo d’Azeglio i 1867.
Piedmontesisk prega nasjonal einskap vart påtvinga eit land utan historisk tradisjon for slikt. Som i Tyskland kan det hevdast at sentraliserande nasjonalisme la til rette for ei autoritær og imperialistisk utvikling på sikt. Fascismen var «ein logisk konsekvens av at samlingsverket ikkje var ein moralsk revolusjon støtta av folkemassane» (Gilmour, 2011: 332. [Gilmour har ein interessant kommentar til Italias nåverande utfordringa her]).
Så i Italia medverka bystatar i ein viss grad til å forseinka nasjonal einskap. Men også her var dei overnasjonale maktene, pavedømmet og keisardømmet, og seinare andre europeiske fyrstehus, avgjerande faktorar. Ein italiensk nasjonalstat var på ingen måte noko nødvendig eller naturleg historisk utfall. Regionalismen står framleis sterkt i Italia og mange italienarar er ennå medvitne om si innveving i Europa. Dette er truleg viktige grunnar til at Italia i etterkrigstida har vore ein pådrivar for europeisk integrasjon.
Konklusjon
Det synest altså å vera lite empirisk grunnlag for Rokkans idé om bybelte-Europa. Det var ikkje noko «belte» av byar, og byane var mindre viktige enn han trudde. På den andre sida har Det heilage romerske riket og europeisk stormaktspolitikk vore langt viktigare for struktureringa av det moderne Europa enn Rokkan erkjente. Hans nasjonal-liberale perspektiv er nettopp ei påminning om at førestillingar frå samtida alltid påverkar korleis ein tolkar historia. I dag, når Den europeiske unionen igjen understrekar tydinga av einskapstradisjonen i Europa, bør europeisk historieskriving reviderast. I den nye forteljinga om Europa bør det eg føretrekk å kalla Riks-Europa heller enn Bybelte-Europa få sin rettmessige plass. Innan fagdisiplinen samanliknande politikk bør ein i større grad sjå regional, nasjonal, internasjonal og overnasjonal politisk utvikling i samanhang. Stein Rokkans arbeid vil uansett vera ei relevant og viktig inspirasjonskjelde.
Fotnote
[1] Verken Flora (i Rokkan 1999) eller Bakka (1998 ) set søkelys på sjølve bybelte-omgrepet. Heller ikkje Tilly (1990), Therborn (1995), Bartolini (2005) eller Seip (1975), som kritiserte Rokkans tolking av norsk politisk historie, drøfta omgrepet kritisk. Søk i JStor og Google tyder på at det ikkje finst kritisk og empirisk drøfting av begrepet. Dette inntrykket underbygger Stein Kuhnle, mangeårig medarbeidar av Rokkan og professor ved Institutt for samanliknande politikk ved Universitetet i Bergen, i ein epost til meg (05.01.11). På den andre sida har ei forskingsgruppe leia av den franske geografen Roger Brunet nyleg peika på den urbaniserte regionen Rokkan omtalar som bybeltet som økonomisk, vitskapleg og teknologisk kraftsenter i europeisk historie. Dette området blir gjerne omtalt som «the blue banana» eller «the European backbone», men utan at det blir referert til Rokkan. Eg takkar Jan Petter Myklebust ved Universitetet i Bergen for denne opplysninga.
Merknad
Denne artikkelen er ein lettare omarbeidd versjon av ein artikkel som først vart publisert i Nytt Norsk Tidsskrift nr 3, 2011. Denne bygde i sin tur på mi prøveførelesing til dr.philos-graden 10.06.2010.
Referansar
Asch, R. G. (1997). The thirty years’ war. The Holy Roman empire and Europe, 1618–1648. New York: St. Martin’s Press.
Axtmann, R. (2003). «State formation and supranationalism in Europe: The case of the Holy Roman Empire of the German nation». I Berezin, M. og M. Schain, red., Europe without borders: Remapping territory, citizenship, and identity in a transnational age. Baltimore: Johns Hopkins University Press.
Bagge, S. (2004). Europa tar form. År 300 til 1350. Oslo: Cappelen.
Bakka, P.H. (1998). «Explaining Europe. A Weberian Reconstruction of European Political Development based on Stein Rokkan’s Conceptual Map of Europe.» Dr.philos-avh. Bergen: Universitetet i Bergen.
Bartolini, S. (2005). Restructuring Europe. Centre formation, system building and political structuring between the nation-state and the European Union. Oxford: Oxford University Press.
Bugge, P. (1995). «The nation supreme: The idea of Europe 1914–1945». I Wilson K. og J. v. d. Dussen, red., The history of the idea of Europe (83–150). London: Routledge.
Gilmour, D. (2011). The pursuit of Italy. A history of a land, its history and its peoples. London: Allen Lane.
Heeren, A. H. L. (1809). Handbuch der Geschichte des europäischen Staatensystems, und seiner Colonien. Göttingen: Römer.
Hinsley, F. H. (1986). Sovereignty. 2. utgåve. Cambridge: Cambridge University Press.
Ingrao, C. W. (2000). The Habsburg monarchy, 1618–1815. 2. utgåve. Cambridge: Cambridge University Press.
Kaiser, W. (2007). Christian democracy and the origins of European Union. Cambridge: Cambridge University Press.
Kinder H. og W. Hilgemann (1977). The Penguin atlas of world history: Volume I: From the beginning to the eve of the french revolution. Harmondsworth: Penguin Books.
Kissinger, H. (1994). Diplomacy. New York: Simon & Schuster.
Le Goff, J. (2005). The birth of Europe. Oxford: Blackwell Publishing.
Lijphart, A. (1968). The politics of accommodation. Pluralism and democracy in the Netherlands. Berkeley: University of California Press.
Mackay A. og D. Ditchburn, red. (1997). Atlas of medieval Europe. London: Routledge.
McEvedy, C. (1992). The new Penguin atlas of medieval history. London: Penguin Books.
Nedrebø, T. (2010). «Past and present sources of European Union: A comparative, historical-institutionalist analysis». Dr.philos.-avh. Bergen: Universitetet i Bergen.
Osiander, A. (1994). The states system of Europe, 1640–1990: Peacemaking and the conditions of international stability. Oxford: Clarendon Press.
Pagden, A. (1995). Lords of all the world: Ideologies of empire in Spain, Britain and France c.1500–1800. New Haven, Conn.: Yale University Press.
Rémond, R. (1999). Religion and society in modern Europe. Oxford: Blackwell.
Rokkan, S. (1999). State formation, nation-building, and mass politics in Europe: The theory of Stein Rokkan. Based on his collected works. Red. P. Flora med S. Kuhnle og D. Urwin. Oxford: Oxford University Press.
Seip, J.A. (1975). «Modellenes tyranni: Analyse av Stein Rokkans anvendelse av en sentrum-periferi modell på norsk historie.» I Periferi og sentrum i historien: Studier i historisk metode 10. Oslo: Universitetsforlaget.
Sked, A. (2001). The decline and fall of the Habsburg empire, 1815–1918. London: Longman.
Therborn, G. (1995). European modernity and beyond. The trajectory of European societies 1945–1990. London: Sage Publications.
Tilly, C. (1990). Coercion, capital, and European states, AD 990–1992. Oxford: Blackwell.
van Creveld, M. (1999). The rise and decline of the state. Cambridge: Cambridge University Press.
Wilson, P. H. (1999). The Holy Roman Empire, 1495–1806. London: Macmillan Press.
Europæus norvegicus 