Å være norsk i Danmark i etterkrigsårene var behagelig. Mens vår sydlige nabo i okkupasjonstiden ble kalt «Europas spiskammer» hadde Norge lidd nød. Den litt «dårlige samvittigheten» overfor broderfolket i nord ga seg utslag i en overstrømmende vilje til å hjelpe. (….)

Danmarks regjering var sosialdemokratisk, med Hans Hedtoft som statsminister. Han var i besittelse av de danske karakteregenskaper jovialitet og livsglede. De fleste i hans regjering led av «sengeskrekk». Mange uformelle kveldsmøter fant sted i Oscar Davidsens restaurant, berømt for verdens lengste smørbrødliste. Da det etterhvert ble kjent at jeg kunne noen drammeviser som ikke de kunne, ble jeg opptatt i denne kretsen. Når jeg nå ser tilbake på min diplomatiske karriere, tror jeg ambassadesekretærtiden i København var høydepunktet.

En gang, det var like før jul, deltok jeg i et slikt «kveldsmøte» på Bellevue Strandhotel. Det var også en annen utenforstående tilstede, den verdenskjente dansk-amerikanske musikalske komikeren Victor Borge. Utenriksminister var Gustav Rasmussen, som ble omtalt som «Son Permanance» istedenfor det vanlige «Son Excellence», fordi han var og forble utenriksminister, uansett hvilken politisk farge regjeringen hadde. Han kunne nemlig snakke fransk.

Denne kvelden ankom han noe sent, fordi han hadde deltatt i en eller annen gallamiddag hvor han hadde fått anledning til å bære alle de utenlandkse dekorasjonene som han gjennom tiden var blitt tildelt. Da døren åpnet seg og «Gysse» trådte inn iført hele «sildesalaten», som de materialistiske dansker uttrykte det, fikk han av sin sjef statministeren beksjed om å stille seg opp midt på gulvet. «Så er du juletre», sa Hedtoft. Hvorpå halvparten av den danske regjering dannet ring rundt utenriksministeren og sang Glade Jul akkompagnert av Victor Borge på piano. Noe slikt kunne bare skje i Danmark. Ikke rart min kone og jeg ble forelsket i land og folk  (ss. 67-68).

God jul til alle lesarar!