Russland sluttar ingenstad

  • President Putin og hans propagandamaskin har lukkast med å gjennomsyra den russiske offentlegheita med ei kjensle av å vera krenka og trakka på av Vesten.
  • Putin ønskjer – og har i stor grad oppnådd – å innstilla det russiske samfunnet på «evig krig» mot Vesten.
  • Sentralt i propagandaen står førestillinga om eit russisk rike utan grenser. Putin vil bit for bit gjenreisa Sovjetsamveldets innverknadssfære i Sentral- og Aust-Europa, inkludert i Aust-Tyskland. Erobringa av Ukraina er berre første steg før den «ordentlege» krigen byrjar.
  •  Men Putin er dømd til å tapa. Umedvite ønskjer han faktisk nettopp det. Spørsmålet er kor mange som vil døy før det skjer.
  • Sjølv om harme er hovudkjensla i det russiske samfunnet nå og frykt regimets maktgrunnlag, vil russarane før eller seinare innsjå at dei er på blindspor. Derfor må dei få håp om at ei annleis og betre framtid er mogleg.

Dette hevdar den russiske sosiologen og statsvitaren Grigorij Judin i eit intervju han nyleg gav spesialkorrespondent Margarita Ljutova frå den russiske, uavhengige nettstaden Meduza. Judin har eit imponerande rulleblad og spesielt god innsikt i russisk offentleg opinion. Han var ein av svært få russiske ekspertar som i februar 2022 meinte at ein russisk fullskalainvasjon av Ukraina var uunngåeleg. I ein artikkel publisert berre to dagar før invasjonen, spådde Judin at ein storkrig ville koma i nær framtid, at russarane ville følgja Kreml i å leggja skulda på Vesten, og at sanksjonar ikkje ville stoppa Putin.

Eg synest intervjuet er så interessant og viktig at eg har fått omsett den engelske versjonen til norsk. (Eg brukte to nett-omsetjarar, først frå engelsk til bokmål, så frå bokmål til nynorsk, og har til slutt etter fattig evne prøvd å betra litt på resultatet.) Heile intervjuet vart offentleggjort på russisk her, mens ein forkorta versjon på engelsk ved Emily Laskin ligg her.

Her er intervjuet i norsk versjon:

Det er ei utbreidd oppfatning av dagens russiske politikk at for Putin er krig er ein endelaus prosess, og Putin sjølv såg ut til å stadfesta ideen i den nylege talen sin til føderalforsamlinga: Han sa ingenting om korleis Russland vil vinna og kva som vil skje etter det. Trur du at Putins plan verkeleg er evig krig?

Ja, sjølvsagt, krigen er no for alltid. Den har ingen mål som kan oppnåast og føra til slutten. Det held ganske enkelt fram fordi [i Putins fantasi] er dei fiendar og dei vil drepa oss, og me vil drepa dei. For Putin er det ein eksistensiell samanstøyt med ein fiende som ønskjer å øydeleggja han.

Det bør ikkje vera nokon illusjonar: Så lenge Putin er i Kreml, vil krigen ikkje ta slutt. Det vil berre utvida seg. Storleiken på den russiske hæren aukar raskt, økonomien reorienterer seg mot våpen, og utdanning blir til eit propagandaverktøy og krigsførebuing. Dei førebur landet på ein lang og vanskeleg krig.

Og då er det openbert uråd for Putin å vinna?

Det er heilt uråd. Ingen har sett noko mål [for krigen] eller gitt nokon definisjon av siger.

Så kan me vurdera poenget som bevaring av Vladimir Putins autoritet?

Dei er nesten det same. Han tenkjer på si regjeringstid som ein konstant krig. Putin og menneska rundt han har lenge fortalt oss at det føregår ein krig mot oss. Nokre har vendt det dauve øyret til, men dei (Putin & Co.) meiner seriøst at dei har vore i krig lenge. Det er berre at no har denne krigen gått inn i ein så aggressiv fase at det ikkje synest å vera nokon veg ut av han. Krig i seg sjølv er normalt i verdsbiletet deira. Slutt å tru at fred er den naturlege tilstanden, og du vil sjå verda gjennom deira auge. Som guvernøren i Khanty-Mansi [Natalja Komarova] sa: «Krig er ein venn.»

22. februar 2022 publiserte du ein artikkel på openDemocracy, der du skildra ein komande storkrig og Putins avvisande haldning til sanksjonane som vestlege land innførte som svar. I andre halvdel av artikkelen argumenterte du for at «krigen med Ukraina vil vera den mest meiningslause av alle krigane i historia vår». Trur du det russiske samfunnet har byrja å innsjå dette i løpet av det siste året?

Nei, etter mitt syn har det ikkje gjort det. Det var klart for mange, mange menneske heilt frå byrjinga, men sidan har den kategorien knapt vakse. I Russland i dag finn du denne mektige kjensla, og det er eit av dei sjeldne tilfella når Vladimir Putin får kontakt med ein stor del av samfunnet. Det er langt frå alle som deler dei ville teoriane hans, men han får kontakt med menneske.

Endå viktigare, han produserer denne kjensla sjølv. Og den kjensla er harme – monstrøs, endelaus harme. Ingenting kan mildna denne harmen. Det er uråd å førestilla seg kva som kan kompensera for det. Det tillèt ikkje folk å tenkja på å etablera noka form for produktive forhold med andre land.

Du veit, det er som eit lite barn som blir djupt fornærma og så skadar dei rundt seg. Skaden blir større og større, og på eit tidspunkt byrjar han for alvor å øydeleggja livet til andre, så vel som barnets eige. Men barnet tenkjer ikkje på det; han tenkjer ikkje på at han på ein eller annan måte treng å byggja relasjonar.

Eg trur at kjensla av harme, som har fløymt over den siste tida i Russland, blir støtta på eit veldig høgt nivå, og me har enno ikkje nådd det punktet der nokon kanskje innser at me [russarar] har normale, legitime interesser, og me treng å nå dei ved å byggja relasjonar med andre land på rett måte.

Det er eit godt ordtak i Russland: «Vatn blir bore på skuldrane til dei fornærma,» [som omtrent betyr at nag er ei tung byrde]. På eit tidspunkt vil me forstå at denne harmen verkar mot oss, at me skader oss sjølv på grunn av han. Men akkurat no ønskjer for mange av oss å vera krenka.

Kven mislikar Vladimir Putin og det russiske samfunnet? Heile verda? Vesten? USA?

[Dei mislikar] ein verdsorden som verkar urettferdig, og følgjeleg den som tek ansvar for å vera «overlegen» i denne verdsordenen, altså USA.

Eg hugsar alltid noko Putin sa i midten av 2021. Han sa, heilt uprovosert, at det ikkje finst noka lykke i livet. Det er ei sterk utsegn for ein politisk leiar, som sjølvsagt ikkje treng å bringa menneske inn i himmelen, men som i teorien burde gjera liva deira betre.

Men det er som om han seier: «Det finst inga lykke i livet. Verda er ein dårleg, urettferdig, vanskeleg stad, der den einaste måten å eksistera på er å kjempa konstant, kjempa og, i siste instans, drepa.»

Harme mot omverda er djupt forankra i Russland, og ho blir projisert til USA, som verkar ansvarleg for verda. På eit tidspunkt tok USA verkeleg ansvar for verda – ikkje heilt vellykka. Og me ser at harmen eg snakkar om definitivt ikkje berre er i Russland (der han sjølvsagt eksisterer i ein katastrofal, forferdeleg form).

Ein stor del av verda har velgrunna klager over den noverande verdsordenen, og mot USA, som tok ansvar, vart ein hegemon og har drege nytte av verdsordenen på mange måtar. Me ser at delar av verda som er oppslukt av denne harmen er meir forståingsfulle overfor Vladimir Putin.

Eg vil ikkje seia at denne forståinga blir til støtte, rett og slett fordi Putin ikkje tilbyr noko [til verda]. Putin ønskjer å gjera dei same tinga som han kritiserer USA for. Så det er vanskeleg å støtta han, men mange ønskjer å vera med i harmen.

Er harme forankra i det russiske samfunnet frå før Putin, på nittitalet? Eller har han vorte dyrka under Putin?

Det finst nokre grunnar til harme [i det russiske samfunnet]. Det er relatert til den belærande rolla som USA og nokre delar av Vest-Europa tok på seg. Ideologisk sett vart [den rolla] uttrykt som moderniseringsteori, som sa at det er utvikla land og utviklingsland, og dei utvikla landa – vennleg og støttande – vil læra utviklingslanda: «Gutar, de burde gjera slik og slik.” Generelt sett er det ingen som likar å bli belærte. Spesielt eit stort land som har ei fortid som imperium.

Faktisk var situasjonen som utvikla seg på 1990-talet mykje meir komplisert. [Etter samanbrotet av Sovjetunionen] vart Russland invitert til å bli med i ei rekkje viktige internasjonale klubbar, og Russland påverka avgjerder om viktige globale spørsmål. Men den belærande tonen [i forhold til Russland] var der. Det var eit resultat av ein djup ideologisk feil: Etter kollapsen av det sosialistiske prosjektet, verka det [for mange] som om det berre fanst éin rett veg, den berømte «slutten i historia». Så det var føresetnader for harme, men det var også føresetnader for andre kjensler.

Det var [også] mange konkurrerande narrativ [om tydinga av Sovjetunionens samanbrot for innbyggjarane]. Ein meinte at det var ein folkerevolusjon, ein strålande augneblink i russisk historie og andre nasjonars historie, fordi dei klarte å ta kontroll over eit hatefullt, tyrannisk regime. Den oppfatninga fører sjølvsagt ikkje til harme.

Men Putin valde harme. Delvis, sannsynlegvis, på grunn av hans eigne personlege eigenskapar. Og harme er smittsamt. Det er ei nyttig kjensle: du kjenner for det første alltid at du har rett, og for det andre at du ufortent er trakka på.

Du har sagt meir enn ein gong at Putin ikkje vil stoppa i Ukraina. Kva forventar du eigentleg? Moldova, dei baltiske statane, ein sjølvdestruktiv krig med USA?

Verdsbiletet hans ser ingen grenser. Denne formelen har praktisk talt vorte ei offisiell linje: Russland sluttar ingenstad. Dette er standarddefinisjonen av eit imperium fordi eit imperium ikkje anerkjenner nokon grenser.

Eg vil minna alle om [Putins] ultimatum [til USA og NATO] i desember 2021 – det er krystallklart, det står i klartekst at heile Aust-Europa er Vladimir Putins innverknadssfære. Korleis det skal løysast, anten det betyr eit formelt tap av suverenitet eller ikkje, er uviktig. Og denne sona inkluderer utan tvil Aust-Tyskland, berre fordi Putin har personlege minne derfrå. Det er veldig vanskeleg for meg å førestilla meg at han verkeleg tenkjer på det territoriet som ikkje hans. Putin har definitivt til hensikt å oppretta Warszawapakta igjen [dei tidlegare austblokklanda under sovjetisk innverknad].

Eg høyrer ofte: «Det er irrasjonelt. Det er meiningslaust. Det er uråd at dette kan skje!» For ikkje lenge sidan sa folk akkurat det same om Ukraina. Dei sa det same endå meir nyleg om Moldova, og no høyrer me at leiinga i Moldova, Ukraina og USA meiner at Moldova er i alvorleg fare. Me har alt sett at Moldova var med i planane for den noverande militæroperasjonen; det har berre ikkje komme dit enno.

Russlands generelle strategi er noko sånt som dette: la oss bita av ein bit, så vil den biten bli anerkjend som legitim, og i neste fase, på grunnlag av den anerkjenninga, kan me ta noko anna.

[I logikken i denne strategien] vil me bita av, omtrent, austlege Ukraina, ved hjelp av ei slags våpenkvile. Snart vil me byrja å høyra stemmer frå Europa som seier: «Vel, det var trass alt deira land. Alle var samde, det er greitt.» Vel, vent litt. Viss det er «deira» land – russisk land – fordi folk der snakkar russisk, kva med austre delen av Estland? Du kan kanskje seia, «Men Estland er i NATO!» Men vil Nato kjempa for Estland? Putin er heilt sikker på at viss artikkel 5 i den nordatlantiske traktaten [artikkelen som sikrar kollektivt forsvar] blir testa i rette augneblinken, vil NATO falla frå kvarandre.

For å vera tydeleg ser eg ikkje det eg snakkar om som den mest sannsynlege moglegheita. Eg skildrar Putins strategi, men Putin styrer ikkje verda. Han får så mykje han har lov til å få. Men eit slikt scenario er ikkje uråd å tenkja seg.

Det er lett å meina at Putin og teamet hans hadde slike synspunkt på til dømes 24. februar 2022. Men eit år har gått, og Vesten har ikkje kollapsa og gir faktisk Ukraina stor støtte. Kan hendingane i år, inkludert resultata av den russiske militærkampanjen, ha påverka oppfatningane du nettopp skildra?

Dei både kunne og gjorde avgjort det. Heile året har [Putin] hevda at Vestens støtte til Ukraina tydeleg viser at (Ukraina) er ein nøkkelregion og [Vesten] planla eit angrep på han nettopp derfrå. Bortsett frå det, er det [etter Putins syn] bra at problema viste seg i år, før den verkelege krigen, som russisk leiing reknar som uunngåeleg. Det ville vore mykje verre [i deira auger] å ta ein slik hær inn i ein [framtidig] storkrig. Så alt som skjer styrkjer Putin, i hans eigne auge.

Dei har førebudd denne krigen i mange år. Det ville vore rart om dei gjekk inn i det med berre éin plan. [Putins logikk er slik:] «Ja, alt gjekk ikkje perfekt – ikkje noko problem, me held fram. Me er budde på å spilla så mykje blod som nødvendig på dette, og det er ikkje dei.»

Eg seier ikkje at ein slik taktikk vil vera vellykka. Faktisk trur eg at Putins logikk dømmer han til nederlag, og at han umedvite ønskjer å tapa. Spørsmålet er kor mange som vil døy før det skjer. Men viss me vil komma med spådommar, må me forstå logikken som [maktpersonar i Russland] opererer under.

Trur du noko kan få Putin til å tvila på sine eigne oppfatningar om verda?

Nei, ingenting.

Då me diskuterte temaet for denne samtalen før intervjuet, viste du til den noverande tilstanden i det russiske samfunnet, atomiseringa og blokkeringa av kollektive handlingar, og kommenterte at ein samtale som denne faktisk kan styrkja kjensla av innlært hjelpeløyse, noko du ikkje ønskjer å gjera. Finst det måtar å snakka med samfunnet på som ikkje gir næring til denne kjensla av hjelpeløyse?

Viss hovudkjensla i Russland er harme, så er den viktigaste påverknaden, som alt er bygd på no, frykt. Det er eksistensiell frykt – frykt for ein spesifikk persons vreide, eller frykt for krig, eller ei abstrakt frykt for kaos.

Frykt blir slått ut av håp. Det er motsett effekt. Folk må få håp. Slik sett er dei absolutt forståelege, velgrunna skuldingane [mot folket i Russland] politisk kortsiktige. Igjen: dei er forståelege, velgrunna og legitime, men dei er politisk kortsynte.

Spørsmålet er korleis ein kan gi folk håp i denne situasjonen. Håp er knytt til ei påvising av at alt kan vera annleis, at Russland kan organiserast annleis. Sanninga er at inntil [russarane] innser at dei er i ein blindveg, er det ikkje mykje motivasjon til å lytta til slike ting, fordi dei er skumle. Det er knytt til ei utfordring til status quo. Og det er trugande nok til å overtyda folk om ikkje å bli involvert.

I Russland har alle normative diskursar vorte utsletta. Det har vore vanskeleg i veldig lang tid å spørja korleis samfunnet skal organiserast, korleis ein gjer det rettferdig, ærleg og godt. For nokre år sidan svarte respondentane [på ei sosiologisk undersøking eg gjorde]: «I Russland? Det er ingen utveg.» Dette er undertrykkinga av normativ diskurs, men det vil uunngåeleg vera eit behov for det når folk innser at dei er i ein blindveg. I denne situasjonen er det viktig at folk har håp.

Du har presentert diskursen som oftast høyrest om russisk kultur akkurat no: at den er imperialistisk, at han fødde og næra ein slavementalitet…

Eg trur at russisk kultur har eit stort imperialistisk element, og tida er inne for å handtera det. Samanbrotet av eit imperium er eit godt tidspunkt å gjera det på. Vil det utsletta russisk kultur? Nei. Det vil kanskje ikkje eingong utsletta verka til ein gitt forfattar. Kan du finna imperialistiske idear i ein gitt forfattars verk? Du kan, og du må. Kvifor må vi anten å avvisa fullstendig eller akseptera fullstendig? Du giftar deg ikkje med nokon og lovar vilkårslaus kjærleik.

Kultur utviklar seg gjennom å omarbeida seg sjølv, inkludert gjennom å kritisera seg sjølv. Men kritikken kan ikkje vera ei fullstendig avvising.

Kulturen i seg sjølv gir posisjonane ein kan kritisera den frå. Det er ikkje noko nedverdigande i dette; det er ikkje noko problem å finna [imperialistiske idear] i russisk kultur, isolera dei og undersøkja korleis dei er relaterte til andre element.

Kan du gi eit døme på ei oppskrift på visdom og håp frå russisk kultur?

Vel, den klassiske kritikaren av imperialismen i den politiske tankehistoria er Vladimir Lenin. Det var Lenin som snakka om «storrussisk sjåvinisme» i forhold til Ukraina, og han angreip imperialismen i andre land. I dag, på universitet over heile verda, byrjar studiet av imperialisme med Lenin.

Russland gav også global politisk teori høve til å tenkja utover staten: Mikhail Bakunin, Leo Tolstoj, Peter Kropotkin, og i nokre samanhengar også Lenin. Lista held fram. Russland har (derimot) ikkje gitt opphav til ein stor statssentralistisk tenkjar. Alle idear om sentralisering i Russland er importerte. Idear om fridom, gjensidig hjelp og verdigheit går i den andre retninga.

Kva synest du om skiljet mellom dei som har forlate Russland og dei som har vorte?

Det verkar for meg som om me alle, og landet vårt, er i trøbbel. Det ville vore bra om alle som no er utanfor Russland tenkte på korleis dei kan hjelpa dei som er i Russland. Og viss alle i Russland tenkte på korleis ein kan hjelpa dei som lid langt unna. Me kjem oss gjennom dette, men me kan berre koma oss gjennom det saman. Berre

Kva er nytt med Russlands invasjon av Ukraina?

Eg høyrde nettopp på siste Debatt i P2, der temaet var om vi går mot ein ny verdsorden. Programmet skriv seg inn i rekka av alarmistiske og til dels forvirra ordskifte om verda etter Russlands store invasjon av Ukraina (rett nok gjorde Halvor Tjønn som vanleg ein solid figur). Det er akkurat som om alt var i orden før, men nå er det krise.

Slik er det sjølvsagt ikkje. Heile tida etter andre verdskrigen har vore prega av maktkamp mellom kaos- og kosmoskrefter (dvs. ordenskrefter). Også den såkalla kalde krigen vart i periodar og delar av verda varm, jamfør særleg Korea-krigen (1950-53) og Vietnam-krigen (1957-75), men også Sovjetunionens intervensjonar i DDR (1953), Ungarn (1956), Tsjekkoslovakia (1968) og Afghanistan (1979-89).

I ein kort periode etter berlinmurens fall kunne det sjå ut som om liberale kosmoskrefter fekk eit avgjerande overtak. Men det varte ikkje lenge (fram til ca. 1995). Kina hadde for lengst vakse fram som ei revisjonistisk, ekspansjonistisk og illiberal stormakt. USSRs rettsetterfølgjar Russland fall raskt tilbake i same rolle, intervenerte i dei suverene statane Georgia (2008) og Ukraina (2014, 2022) og blanda seg på nytt inn i konfliktar langt utanfor eigne grenser, ikkje minst i Syria.

Diverse andre større og mindre makter held elles fram ein gammaldags maktkamp og i nokre tilfelle fordekt krig med andre land (type Iran mot Saudi-Arabia i Jemen). Internasjonale organisasjonar, framfor alt FN, får gjort lite med det fordi revisjonistiske einskildland har vetomakt.

Så kva er nytt nå? Det er at Russland har gått til regelrett krig mot eit anna, suverent europeisk land. Altså at noko slikt skjer i Europa, som er den liberale verdsordenens opphav, nest viktigaste ankerfeste (etter USA) – og Noregs verdsdel. At maktforholdet mellom kaos- og kosmoskreftene samstundes er forskyvd til fordel for førstnemnde er ikkje noko nytt, men understrekar alvoret.   

Det er derfor ikkje overraskande at dei fleste land utanfor Europa stiller seg nokså likegyldige til Russlands invasjon av Ukraina. Dei er mest opptatt av kortsiktige nasjonale interesser, og ser som under den kalde krigen fordelar ved at fleire stormakter kappast om deira gunst. Men derfor er det også først og fremst opp til kosmoskreftene i Europa og USA å sørgja for at Ukraina kan slå tilbake det russiske invasjonsforsøket.

Om det går mot ei ny verdsordning er elles eit feil stilt spørsmål. Det som det står om, er om vi skal ha ei verdsordning eller ikkje. Ordet «ordning» føreset nemleg reglar som gjeld likt for alle, uavhengig av maktforhold. Alternativet til dette kosmos er kaos, der makt er rett.

Om Russland får kontroll over Ukraina trur eg ikkje nødvendigvis at Noreg og andre Nato-land er neste mål. Men ei normativ grense, ikkje berre ei fysisk, vil vera overskriden. Dermed blir terskelen for andre overgrep mot folkeretten lågare. Vi får ei meir uroleg og uføreseieleg verd, ei verd som er mindre i stand til å møta felles utfordringar i fellesskap. Dei svakaste taper.

Om Russland derimot møter veggen, kan vi i beste fall få ein kjedereaksjon som styrkar verdsordenen, demokratiet og andre liberale, humanistiske verdiar, så vel som vernet om dei svakaste i heile verda.

Det er dette det dreiar seg om. I tillegg til om ukrainaranes fridom.

Ein kritisk gjennomgang av boka En europeisk tragedie

I Morgenbladet 16. desember 2022 hadde eg eit innlegg med overskrifta «Prorussisk defaitisme i Morgenbladet» der eg kritiserer synspunkta til avisas journalist Sten Inge Jørgensen på Russlands krig mot Ukraina. Synspunkta uttrykker han både i Morgenbladets spalter (sjå spesielt denne) og, saman med den russiske frilansjournalisten Leonid Ragozin, i boka En europeisk tragedie. Hvordan Vesten og Russland ble fiender – og kan finne sammen igjen, som kom ut på Aschehoug forlag i haust. Eg meiner Jørgensen og Ragozins analyse er Russland-sentrert og einsidig prorussisk, at forslaga dei kjem med er naive, og at dei dermed ber ved til Putins bål. Diskusjonen mellom Jørgensen og meg gjekk i fleire rundar i Morgenbladets spalter. I dette blogginnlegget vil eg utdjupa min kritikk av boka i større detalj enn det som er plass til i korte avisartiklar.

Bokas metode

En europeisk tragedie er ikkje ei vitskapleg fagbok, men eit journalistisk verk. Det betyr mellom anna at ho ikkje har noko eksplisitt teoretisk perspektiv. Forfattaranes vektlegging av geopolitisk spel mellom USA og Russland og av Russland som stormakt talar likevel for at dei er påverka av den nyrealistiske skuleretninga innan faget internasjonal politikk. Det er for så vidt ein respektabel, om utfordrande, posisjon å innta, men Jørgensen og Ragozin (heretter J&R) hadde tent på å vera klarare om dette.

Eksplisitt tilslutnad til til dømes John Mearsheimers nyerealistiske tenkemåte hadde likevel kravd meir konsekvens i argumentasjonen. Då hadde ikkje Jørgensen kunna påstått at han er mot at land kan ha innverknadssfærarar rundt seg, slik han gjorde i eitt av svara sine til meg i Morgenbladet.

Den journalistiske tilnærminga betyr at boka er meir lesarvennleg enn ei fagbok, men også impresjonistisk, anekdotisk og personleg prega. Teksten dansar mellom eigne kommentarar, mikro- og makronivå, fortid og nåtid, referansar til eigne opplevingar og familiehistorie, og sitat av tidlegare intervjuobjekt og frå faglitteratur. Eit klassisk retorisk grep er å mala eit skremmebilde av formeintlege meiningsmotstandarar. Sjølv om forfattarane føregjev kjølig, analytisk distanse, legg denne metoden til rette for tendensiøs framstilling.

J&R uttrykker sympati med Ukrainas sak og understrekar Putins skuld i krigen, men tendensen på og mellom linjene er Russland-sentrisk og prorussisk. Mykje plass blir brukt på å finna formildande omstende rundt Russlands/Putins handlingar og på å snu flasketuten mot Vesten, spesielt USA. Det blir mykje «whataboutism», relativisme og «på den eine sida og på den andre sida», insinuasjonar og antydningar, utan at forfattarane sjølve klart tonar flagg.

Noko av formålet med dette er truleg å kunna møta motargument med at «det var ikkje det vi meinte». Men det kan også vera å skapa frykt, tvil og forvirring blant lesarane.

Bokas formål

J&R opnar boka lovande med å slå fast at «Putin og klikken rundt ham har kidnappet den russiske staten, startet en skruppelløs krig mot broderfolket i Ukraina og gjort vanlige russere til sine medskyldige. Denne utgaven av Russland bør både tape krigen og betale for den» (s. 7).

Men i neste andedrag spør dei: «Men vil Russland tape? Er det egentlig mulig å bekjempe en kjernefysisk stormakt, som er i stand til å utslette menneskeheten? Hva innebærer i så fall nederlaget? Og er egentlig Vesten, som selv sliter med å beholde sin integritet etter det politiske gjennombruddet for populister fra ytre høyre, på høyde med situasjonen?» (s. 7). Her slår altså J&R heilt i utgangspunktet an defaitistiske og relativistiske tonar ved å antyda at det kan vera uråd for Ukraina å vinna krigen og at Vesten eigenleg ikkje er så mykje betre enn Russland. Dette blir også gjennomgangstonen i boka, ispedd mange krokodilletårer for Ukraina.

Bokas problemstilling er, prisverdig nok, korleis «vi», her konkret meint som vi i Vesten, kan medverka til å fullføra «det europeiske prosjektet» ved å trekka også Russland «og naturligvis Ukraina» med i «folden» (s. 20). Samstundes understrekar J&R at «for begge forfatterne av denne boken er det helt avgjørende at en russisk integrasjon i Europa ikke kan komme på tale før Russland har trukket seg ut av Ukraina, og Putins regime er erstattet av demokratiske krefter» (s. 20).

J&R ønskjer for dette formål å «begynne en åpen og konstruktiv debatt om hva Russland er, og hva det ikke er, hvor vi unngår de ideologiske klisjeene som dunster av kaldkrigsmentalitet og forgangne tider, som grumser til og forgifter ordskiftet». Vi må «skape et nytt språk som vi kan bruke til å snakke om Russland og Europa på…» (s. 10).

J&R insinuerer her at mange, vi må tru dei fleste, som skriv og snakkar om Russlands rolle i Europa, underforstått også om landets invasjon av Ukraina, er ideologiske kalde krigarar som sit fast i fortidas førestillingar om Russland. Det er slike som «grumser til og forgifter ordskiftet». Dermed definerer J&R alt i utgangspunktet folk som ikkje er samde med dei som tvilsame, truleg reaksjonære og høgreorienterte typar, og plasserer seg sjølve som gode berarar av opplysning i ein moralsk meir høgverdig og objektiv sfære. Det blir ikkje open og konstruktiv debatt av slikt.

Bokas premissar

1: Russarar flest er eigenleg gode demokratar

Boka byggjer på to sentrale premissar. Den første er at Russland historisk og kulturelt er eit europeisk land og at russarar flest, som andre europearar, eigenleg er gode demokratar som ønskjer å leva i fred og fridom. Russland er faktisk nå «nærmere Vesten både kulturelt og livstilsmessig enn noensinne tidligere i historien» (s. 8). «Denne bokens budskap [er] at russerne hører med i det større europeiske fellesskapet» (s. 17).

Russarane viste i følgje J&R sitt demokratiske sinnelag både i 1917, då fleire russiske veljarar røysta på det moderate sosialistisk-revolusjonære partiet enn på bolsjevikane, og gjennom sine store demonstrasjonar mot Moskvas militære intervensjon i Vilnius i januar 1991. Då Sovjetunionen kollapsa på slutten av 1991, «var det en utbredt oppfatning i Moskva at det var de russiske demokratene som hadde bekjempet kommunismen og hjulpet andre nasjoner til frihet» (s. 197). Her blir presidentane Gorbatsjov og Jeltsin og vestleg politikk levna lite ære. Det er elles litt rart at ikkje J&R her peikar på ei rekke andre, store offentlege demonstrasjonar for demokrati og fridom i Russland, som dei i 2011-2012 mot valfusk og Putins retur til Kreml.

Kvifor har så meiningsmålingar og offentlege ytringar i Russland vist at store delar av folket støttar invasjonen av Ukraina og kjøper Putins historieforteljing og monopolisering av makt? Forfattarane svarar at ei traumatisk russisk historie, særleg i det 20. hundreåret, har gjort dei fleste russarar til konformistar. Dei er offer, og tilpassar seg for å overleva. Og kvifor har store fleirtal av russarar røysta for Putin i val? «[A]ppellen lå i hans handlekraft – ikke i det å være «sterk» i seg selv» (s. 17).

I En europeisk tragedie er det få spor etter den store litteraturen som nå føreligg om den lange, særeigne russiske tradisjonen for autoritær statleg sentralisme og om lengten etter «det heilage Russland» som stormakt (sjå bokliste nederst). J&Rs polemiserer tvert om mot at dette skulle prega russisk mentalitet. Her kan det vera på sin plass å sitera Putin sjølv, som Aage Storm Borchgrevink gjer i si solide bok av hausten, Krigsherren i Kreml:

Uansett hvor trist og grusomt det høres ut, tror jeg at en vending mot en ny periode med totalitært styre er mulig i vårt land. Faren kommer verken fra ordensmakten, sikkerhetstjenesten, politiet eller hæren. Faren kommer fra mentaliteten, folkets mentalitet, vår egen mentalitet. For oss alle – også for meg, nå og da – virker det som om å skape orden med jernhånd vil være opptakten til et bedre, mer behagelig og tryggere liv. I virkeligheten vil tryggheten raskt forsvinne, for jernhånden vil begynne å kvele oss (Borchgrevink 2022, s. 54, ref. Lee Myers 2015, ss. 76-77).

2: Vesten har mykje av skulda for at Russland likevel ikkje er demokratisk

Den andre sentrale premissen er at Vesten har eit stort ansvar for mykje av det som har gått gale i Russland, spesielt etter Sovjetunionens oppløysing i 1991. Det er stadig snakk om feil, mistak, tabbar og middelmådige, visjonslause leiarar, men det blir aldri sagt konkret kva Vesten burde ha gjort annleis. J&R skriv til og med ein stad at «Den vedvarende og nå forsterkede isoleringen fra Vesten bidrar dessverre bare til å forlenge levetiden til Putins regime» (s. 8). Det kan dermed her verka som om forfattarane meiner sanksjonane mot Russland etter den folkerettsstridige overtakinga av Donbass og Krym i 2014 var kontraproduktive. Dette blir typisk nok hengande i lufta. Seinare kritiserer J&R likevel Vestens reaksjonar etter 2014 for ikkje å ha gått langt nok.   

Samstundes set altså J&R relativiserande likskapsteikn mellom Russland og Vesten. Russland og Vesten lid av same sjukdom (høgrepopulisme), han er berre verre i Russland. Vi snakkar altså om gradsforskjell, ikkje kvalitativ forskjell, sjølv om Russland under Putin er blitt stadig meir av eit diktatur. «Grovt sett er [Russland] delt etter lignende politiske skillelinjer som sine vestlige naboer – kosmopolitiske liberalere som ønsker mer globalisering og liberalisering, står mot konservative nativister som promoterer isolasjon og autoritarianisme» (s. 8). «Det du ser i Russland, er det Vesten kunne blitt dersom Trump og hans medsammensvorne ikke hadde blitt konfrontert med veletablerte konstitusjonelle mekanismer» (s. 220).

Vesten er dessutan i ei «eksistensiell» krise som skuldast «mangel på robusthet, selvtillit og visjoner». Eit teikn på det er at vestlege styresmakter syndar «grovt mot det vi har vært vant til å betrakte som «vestlige verdier»» (s. 8). «Russland er Dorian Grays fremstilling av Vestens selvbilde – et uflatterende og ekkelt portrett av dets mørkere side, som det skjuler bak den glansede fasaden» (s. 9). «Det er kort sagt kontraproduktivt å forsøke å forklare Russland, dets aggressive og suicidale fremferd inkludert, uavhengig av en europeisk og bredere vestlig kontekst. Sykdommen finnes i familien, selv om det sykeste familiemedlemmet for tiden er utfryst» (s. 9). Seinare omtalar J&R «myten om at Vesten er et sunt og sterkt fellesskap» (ss. 19-20).

Dette skriv dei altså i ei bok som er utgitt etter at Vesten i over eit halvt år hadde stått stadig meir samla om å støtta Ukraina mot Russlands folkerettsstridige invasjon, nettopp på grunn av våre verdiar og trass i store kostnader for både det offentlege og folk flest i Vesten.

Brunskvetting på formeintlege motstandarar

Utover i forordet forsterkar J&R si brunskvetting på sine formeintlege motstandarar. Desse blir framstilte som russofobe, orientalistiske (utan at J&R brukar desse orda) og rasistiske (eit ord dei brukar): «Krigen ga vind i seilene til de som mente at russerne er «annerledes» enn oss.» (s. 14). «Denne oppfatningen bidrar til å nære forestillinger om at russere er kulturelt disponert for å ønske seg sterke ledere. I det samme mytologiske universet finner vi en annen utbredt forestilling om at russerne er mer asiatiske enn europeiske. […] Flere eksperter på russisk kultur trekker ennå i dag asiakortet når de skal beskrive noe i Russland de oppfatter som irrasjonelt. Et eksempel er Peter Normann Waage…» (s. 15).

Likevel omtalar J&R sjølve i boka russarar generelt som «konformister», «kollektivt orienterte» (s. 320) og mindre tolerante enn innbyggjarar i Vesten (s. 333). Ein stad heiter det til og med at «Russland forholder seg til Vesten som en bøllete og opprørsk tenåring» (s. 332), og ein annan stad at russarane etter kommunismens fall var «som kultofre flest fullstendig utrent i kritisk tenking» (s. 214).

Bokas historiske narrativ

Russland og «Asia»

Som nemnt legg forfattarane særleg vekt på russaranes erfaringar i det 20. hundreåret og antydar at å peika på innverknad frå tradisjonar frå lengre tilbake i historia er rasistisk. Vidare skriv dei: «De rasistiske forestillingene om det «asiatiske Russland» næres ofte av misforståelser knyttet til landets geografi og demografi» (ss. 16-17).

Når det gjeld geografi viser J&R her til at tre firedelar av russarane bur i den europeiske delen av Russland, som om det i seg sjølv skulle bety noko, og når det gjeld demografi til at «Helt siden den tatar-mongolske invasjonen på 1400-tallet har alle politiske, kulturelle og økonomiske trender i landet – så vel som alle eksistensielle trusler – også kommet fra vest» (s. 17). (Her burde det ha stått «Etter den tatar-mongolske invasjonen». Det tatar-mongolske herredømmet, som er den mest konkrete grunnen til at mange ser «asiatiske» tradisjonar i Russland, varte frå ca. 1237 til 1480.)

Når J&R avviser asiatisk, dvs. mongolsk, innverknad på russisk tradisjon og haldningar er dei, som Iver B. Neumann skriv i si melding av En europeisk tragedie i Morgenbladet, «på tynn is. Historikere, og særlig middelalderhistorikere, diskuterer løpende ikke om Russland har en arv fra mongolene og en asiatisk side, men hvor viktig den er». Neumann omtalar J&Rs åtak på Waage som «bokens styggeste feilskjær».

Etter å ha gått gjennom ulike tolkingar av det mongolske herredømmets tyding for det seinare Russland, konkluderer den britiske historikaren Orlando Figes i si nye bok om russisk historie at verknaden var omfattande («immense»), umiddelbar og heilt konkret (Figes 2022, s. 65). Påverknaden på styreforma oppsummerer Figes slik: «The Russian autocratic tradition had many roots , but the Mongol legacy did more than most to fix the basic nature of its politics» (ibid., s. 68).

Figes peikar her særleg på at den mongolsk-kinesiske oppfatninga om at khanen/tsaren eig alt land i sitt rike styrka ein liknande arv frå Kyiv/Kiev-riket: «Now, more than before, the power of the state was invested in the person of the tsar as the lord or sovereign owner of the land. […] It was a system of dependency upon the ruler that has lasted to this day. Putin’s oligarchs are totally dependent on his will» (ibid., ss. 68-69).

Figes understrekar elles mellom anna den historiske tydinga av dei to-tre hundreåra (1580-åra til 1861) med liveigenskap i Russland. Opptil 90 prosent av bøndene, altså langt den største delen av folket, var i denne perioden i praksis slavar.

«Russland forholder seg til Vesten som en opprørsk og bøllete tenåring»

J&R på si side framhevar heller den tyske innverknaden på Russland: «Det russiske imperiet var faktisk et slavisk-tysk fellesforetak, kan man hevde» (s. 49). «Ikke overraskende var samspillet mellom tyskere og russere ofte preget av at tyskerne følte seg sivilisatorisk og moralsk overlegne, mens russerne led av et knugende mindreverdighetskompleks.  (….) Dette psykologiske mønsteret fortsetter å dominere forholdet mellom Russland og Vesten i dag» (ss. 49-50).

Også her kan ein få inntrykk av at Vesten har gjort urett mot Russland. Som nemnt heiter det likevel seinare, nedlatande: «I virkeligheten er det snarere slik at Russland forholder seg til Vesten som en opprørsk og bøllete tenåring, mens Vesten er den ukjærlige forelderen. Russland er kulturelt sett helt avhengig av Vesten, uten denne forbindelsen vil landet befinne seg i et kulturelt og politisk svart hull» (ss. 332-333). Paradoksalt nok legg dei kort etter til at «Noe av det vestlige observatører og vanlige mediebrukere sliter mest med, er å forstå at også Russland har et selvbilde som en sivilisasjonskraft» (s. 335).

Når det gjeld den russiske revolusjonen, påstår J&R at «Det var slett ikke en ny sterk mann de [russiske veljarar i 1917] ønsket seg som erstatning for tsaren, men et system med større folkelig innflytelse. At Russland ikke var pre-determinert til å ha et autoritært styre, men kunne ha utviklet seg etter liknende linjer som andre europeiske demokratier dersom bolsjevikene ikke hadde kuppet makten, understøttes også av noen av de fremste faglige autoritetene på feltet» (s. 16). Ein fotnote som skal underbyggja dette viser til Francis Fukuyama, som knapt er ein autoritet på Russland, og til Antony Beevors bok av året om den russiske revolusjonen.

Når bolsjevikane likevel vann, antydar J&R at Vesten ber eit monaleg ansvar: «Sannheten er at bolsjevikenes seier i Russland var et resultat av paneuropeisk innsats, der folk fra de vestlige utkantene av Det russiske imperiet spilte en uforholdsmessig stor rolle» (s. 61).

Holodomor

Ragozin er i sitt einaste eigne kapittel i boka inne på holodomor (1932-33), som han kommenterer slik: «Noen har beskrevet denne hungeren som er folkemordspolitikk rettet utelukkende mot ukrainere, men den rammet også store deler av Russland og Kasakhstan» (s. 74). Det er ei Russland-vennleg tolking av dette omstridde temaet. Halvor Tjønn skriv i si bok av denne hausten, Krig i vår tid, dette om holodomor: «Svolten i Ukraina var ein katastrofe som blei sett i gang av herskarane av sovjetimperiet og var direkte retta mot ukrainske folket. Det handla om eit folkemord, ikkje om nokon «felles tragedie»» (Tjønn 2022, s. 40). Wikipedias omtale av holodomor viser dei mange ulike tolkingane av katastrofen, men Ragozin nemner altså berre sin russiskvennlege versjon.

I sitt einaste eigne kapitel unnskyldar også Jørgensen russarane når han om Sovjetunionen skriv: «At det i realiteten var det overnasjonale sovjetstyret som bestemte, og at russerne i like stor grad ble undertrykt som alle andre, ble tilsynelatende glemt» (s. 137). Dette er det nok svært mange som er usamde i.

Til dømes Tjønn skriv om sovjetperioden: «Når det gjeld nasjonalitet, heldt statsmakta fram med å vera umiskjenneleg russisk. Alle andre språk og etniske grupper blei underordna den russiske kulturen, akkurat som det hadde vore i tsartida» (Tjønn 2022, s. 67). Figes skriv at etter 1945 «a Great Russian chauvinism, boosted by the victory over Nazi Germany, was placed at the heart of Soviet ideology» (Figes 2022, s. 27).

Borchgrevink skriv om dette: «Å skape sovjetmennesket dreide seg ikke bare om å drepe og deportere, men også om å promotere russisk språk, historie og kultur for å gi hele imperiet en felles referanseramme. Mens etniske russere ble undertrykt på hovedsakelig politisk basis, ble andre folkeslag i Russland undertrykt som grupper og fortalt at de var mindreverdige» (Borchgrevink 2022, s. 34).

Oppfatninga av andre verdskrigen

Andre verdskrigen skildrar Ragozin ved å sitera intervjuobjekt som omtalar krigen som «en krig vunnet av folket» og Sovjetunionens supermaktstatus som «et produkt av en oppofrende kamp mot Hitlers aggresjon, ånden fra 9. mai og Jalta-Potsdam-systemet» (ss. 96, 97). Dette er heilt i tråd med sovjetisk og putinsk propaganda. Her er det ingenting om Stalins nådelause ofring av russiske soldatars liv, sjølv om det hemmelege politiet NKVDs tvang av soldatar inn i kjøttkverna faktisk er nemnt tidlegare (s. 49). Ei heller om at Sovjetunionen faktisk starta verdskrigen saman med Tyskland i 1939. Dei var allierte gjennom Molotov-Ribbentrop-pakta, og den eine angreip Polen frå aust og den andre frå vest. Eller at amerikansk materiellhjelp til Sovjetunionen, i stor grad frakta på norsk kjøl i konvoiar gjennom Barentshavet med enorme tapstal, var heilt avgjerande for at Sovjetunionen til slutt hamna på den sigrande sida. «Den røde armé dro til Berlin i amerikanske kjøretøy» (Borchgrevink 2022, s. 21).

Orlando Figes (2022, s. 284) er elles samd i at det først og fremst var det sovjetiske folket som vann over nazismen. Tvang og terrori var ein faktor i så måte, men ifølgje Figes var den viktigaste motivasjonen patriotisme. Sovjetborgarane, og i sær dei unge, kjempa for fedrelandet, eller snarare mødrelandet (rodina mat) heller enn for kommunismen, som Stalin sjølv medgav overfor Averell Harriman, som då var USAs ambassadør til Moskva. Det var nettopp patriotisme den sovjetiske krigspropagandaen målmedvite fremja. Stalin gjekk så langt som til å inngå ein allianse med den russisk-ortodokse kyrkja for dette formålet.

Etter krigen hadde USA «ikke minst» seg sjølv å takka for at landet kom til å framstå som den store fienden i Sovjetunionen: «Den nye USA-ledede vestlige alliansen fylte slik raskt Hitlers sko i sovjetborgernes offentlige fantasi. Det skyldtes ikke minst USAs tilbøyelighet til å akseptere og rekruttere tidligere nazistiske samarbeidspartnere fra steder som Ukraina og Baltikum for å bidra i kampen mot sovjeterne under den kalde krigen» (s. 109).

Den store nytteverdien eit slikt fiendebilde hadde for å sikra kommunistanes makt er knapt nok antyda. Symptomatisk er det også at Sovjetunionens okkupasjon og dominans av Baltikum og store delar av Sentral- og Aust-Europa etter krigen ikkje er omtalt i boka. Åtaket på og anneksjonen av delar av Finland er ikkje nemnt. Tvert om skildrar altså Ragozin Sovjetunionen som «et internasjonalistisk og totalitært postimperialistisk prosjekt» (s. 39, mi utheving). Han legg til: «Faktisk mener mange av [russerne], spesielt russiske nasjonalister, at sovjeterne terroriserte etniske russere mer enn andre» (s. 39, Ragozins utheving).

Natos austutviding: det store syndefallet

Når ein les Ein europeisk tragedie er det vanskeleg ikkje å få inntrykk av at det først og fremst var  Vestens feil at «det store mulighetsvinduet» for russisk demokrati og vestvending lukka seg tidleg på 1990-talet. Utan å skriva det rett ut, synest J&R  å meina at Nato-utvidinga austover var det store syndefallet: Russland opplevde «å bli innsirklet av fiendtlige krefter». Dette handla «dypest sett» om geografi og ikkje ideologi: «Frykten for en ny Napoleon eller Hitler stikker dypt hos russerne. De ønsker seg en buffersone som kan ta den første støyten» (s. 274). «Den mistenksomheten russerne betraktet alliansens utvidelse med for 20 år siden, slo etter hvert ut i full blomst som en selvoppfyllende profeti» (s. 246).

Her bør ein merka seg at J&R skriv om «russerne», ikkje om regimet, kommunistane, nasjonalistane, Putin eller tryggingsapparatet (siloviki), som ville vera meir korrekt. Til dømes tidlegare general og presidentkandidat Aleksander Lebed oppfatta ikkje planane om Nato-utviding som ei utfordring for Russland i det heile. Då USAs dåverande viseutranriksminister Strobe Talbott under eit møte i Washington D.C. i 1996 spurte Lebed kva han syntest om Nato-utviding, svara han: «Russarane har reelle problem, dei treng ikkje fantasiproblem» (Talbott 2003, s. 296).

President Jeltsins utanriksminister frå 1990 til 1996, Andrej Kozyrev, meinte USA under president Clinton burde ha hjelpt og konsultert Russland langt meir, særleg når det galdt Nato-utviding. Men i sine memoarar anerkjenner han også at Nato vart grunnlagt på prinsippa demokrati, individets fridom og eit uavhengig rettsvesen. Han framhevar at det var derfor tidlegare kommunistland ønskte å bli medlem. Det var også derfor autoritære russiske politikarar ønskte å undergrava Nato. «Had there been no NATO enlargement, they would have found another pretext for anti-American and anti-Western propaganda. Even if NATO had dissolved itself, there would still be a Pentagon and a CIA that could be held up as the enemy» (Kozyrev 2019, s. 334).

Jørgensen skriv likevel på sin karakteristisk suffisante måte: «I dag kan vi slå fast at Vesten dessverre ikke var oppgaven moden. Russernes skjebne ble rett og slett ikke oppfattet som viktig nok. Denne unnfallenheten la mye av grunnlaget for fremveksten av Vladimir Putins regime, som skulle utvikle seg i monstrøs retning 20 år senere» (s. 120). «Sett fra vår tid fremstår det som et skjebnesvangert feilgrep at Vesten knapt hjalp russerne med annet enn finansiell nødhjelp, som svært ofte ble stjålet og ført ut av landet, samtidig som de amerikanske økonomiske rådgiverne rykket inn med sine nyliberalistiske ideer og fordypet krisen» (s. 134). «Ingen fortalte russerne at også de kunne bli et fullverdig medlem i det større fellesskapet hvis de ønsket» (ss. 135-136).

Not One Inch

Dette er feil, og viser at Jørgensen har skrantande kunnskap om russisk politikk og økonomi så vel som om forholdet mellom USA og Russland på den tida. Det verkar som om han i all hovudsak baserer seg på den amerikanske forskaren Mary Sarotte si undersøking av Natos utvidingsprosess austover, Not one inch (2021). Denne er grundig og nyansert og vil truleg bli ståande som eit standardverk. Men Jørgensen tolkar og siterer Sarottes bok ganske einsidig. Han skriv:

Her fremgår det at amerikanerne gjennom sin insistering på østutvidelser i NATO maksimerte presset på Russland på et tidspunkt da landet befant seg i en svært sårbar fase. En av Sarottes hovedkonklusjoner er at dersom vi vil forstå hvordan Putin kom til makten, hører NATO-utvidelsene med. Russernes innvending gir da også en slags mening. (…) Jeltsins desperate behov for økonomisk bistand ble brukt som brekkstang for å dempe de russiske protestene, forklarer Sarotte. USA strakk seg også langt for at Jeltsin kunne holde seg ved makten. De mer ekstreme politiske kreftene som amerikanerne forsøkte å stagge, gjorde likevel et ikke overraskende comeback da de etter hvert kunne begynne å rope at den gamle erkefienden hadde spist seg helt inn til Russlands grenser. Hvorfor gjorde man ikke i stedet sitt ytterste for å sikre at også Russland kunne ta del i en ny, felleseuropeisk sikkerhetsarkitektur? Det manglet ikke på advarsler. (….) Selv George F. Kennan (….) har ment at utvidelsen var det største strategiske feilgrepet som ble begått på 1990-tallet. (….) Ingen fortalte russerne at også de kunne bli et fullverdig medlem i det større fellesskapet hvis de ønsket. Det er veldokumentert at russerne tidlig på 1990-tallet var åpne for å tenke seg en integrasjon med resten av Europa. Ifølge analytikere som Ivan Kurilla hadde ikke Vesten trengt å gjøre mer enn å vise en viss imøtekommenhet (ss. 134-136).  

Eitt av spørsmåla Sarotte skriv meir nyansert om enn Jørgensen, gjeld kor vidt Sovjetunionens siste president, Mikhail Gorbatsjov, i 1990 fekk lovnadar om at Nato ikkje skulle utvidast austover, inn på området til den tidlegare Warszawa-pakta. Sarotte viser til at Warszawa-pakt-land som Ungarn, Tsjekkoslovakia og Polen alt kort etter Berlin-murens fall 9. november 1989 hadde byrja å visa interesse for både Nato- og EU-medlemskap. Dette vart dermed raskt eit samtaletema både i Vesten og mellom vestlege og russiske leiarar. Ei rekke vestlege politikarar, inkludert president George H.W. Bush og utanriksminister James Baker, forsikra Gorbatsjov om at Vesten ikkje ville utnytta situasjonen på tvers av sovjetiske tryggingsinteresser og at ein ønskte utstrekt samarbeid med eit demokratisk og fredeleg Sovjetunionen.

Særleg den vesttyske utanriksministeren Hans Dietrich Genscher, som var fødd i Halle i Aust-Tyskland, var lenge redd for at snakk om Nato-utviding skulle hindra tysk gjenforeining. Som dokument frigjevne av det amerikanske tryggingsarkivet viser, skal nokre, som Storbritannias statsminister John Major, så seint som i mars 1991, ha sagt til Gorbatsjov at Nato-utviding ikkje var aktuelt («nothing of the sort will happen»).

Sarotte fortel, som det også framgår av dei nemnde dokumenta, at USAs utanriksminister James Baker i eit møte i Moskva i februar 1990 spurte Gorbatsjov om han føretrekte eit sameint Tyskland utanfor eller innanfor Nato, det siste med «assurances that NATO’s jurisdiction would not shift one inch eastward from its present position». Gorbatsjov skal då ha svart at inga utviding av Nato var akseptabel. Ifølgje Sarotte, som viser til Gorbatsjovs memorarar, sa Baker så at «we agree with that». På ein pressekonferanse etterpå skal Baker, i følgje Gorbatsjovs memoarar, ha sagt noko liknande.

Bakers utsegn var i tråd med Genscher si haldning. Ikkje berre han, men også forbundskanslar Kohl meinte på dette tidspunktet at tysk gjenforeining var viktigare enn at tidlegare DDR skulle bli ein del av Nato. Dette gav dei også uttrykk for i møte med sine respektive motpartar i Moskva (Sjevardnadse og Gorbatsjov) rett etter at Baker hadde reist, 10. februar 1990. Men Kohl fekk samstundes Gorbatsjov med å på at det skulle vera opp til det tyske folket om det ville gjenforeina Tyskland, utan vilkår og utan å seia noko om dei internasjonale sidene av dette.

President George H. W. Bush meinte etterpå at Baker hadde gått for langt. Bush gav ifølgje Sarotte Baker beskjed om å gjera klart at heile Tyskland skulle bli del av alliansen, men om nødvendig med ein spesiell status for Aust-Tyskland. Kohl skjøna etter sitt møte med Gorbatsjov at dette var oppnåeleg, og gav Genscher skriftleg ordre om å slutta å stilla spørsmål ved Natos framtid.

Bush, Kohl og Natos generalsekretær Manfred Wörner samarbeidde tett for å førebu eit amerikansk-russisk toppmøte i Washington D.C. 31.5.-1.6.1990. 17. mai heldt likevel Wörner ein tale der han brukte misvisande ord. Han sa ifølgje Sarotte (som siterer Natos arkiv) at «the very fact» at alliansen var villig til «not to deploy NATO troops beyond the territory of the Federal Republic gives the Soviet Union firm security guarantees».

Bush og Kohl vart samde om å bruka ein idé Frankrikes president Mitterrand først lanserte, å visa til at Helsinki-sluttakta av 1975, der det heiter at alle land sjølv kan velja kva allianse dei vil vera med i. Dette vart kjent som Helsinki-prinsippet, som Gorbatsjov sa seg samd i på Washington-toppmøtet. Prinsippet vart stadfesta av Paris-erklæringa («Charter of Paris for a New Europe»), som alle KSSEs (seinare OSSE) medlemsland, inkludert Russland, slutta seg til under eit møte i Paris 19.-21. november 1990.

To pluss fire-traktaten som vart underteikna 12. september 1990 av Forbundsrepublikken Tyskland og Den tyske demokratiske republikken i tillegg til sigermaktene frå andre verdskrigen, Sovjetunionen, Storbritannia, Frankrike og USA, la til grunn at heile det gjenforeinte Tyskland skulle vera medlem av Nato. Som ein konsesjon til Sovjetunionen erklærte traktaten at ingen atomvåpen skulle stasjonerast på tidlegare DDR-territorium. Dette området vart dermed, som det einaste i Europa, erklært atomvåpenfritt for all tid i ein folkerettsleg avtale. Sovjetunionen fekk frist til slutten av 1994 med å trekka seg ut av Tyskland.

Dessutan skulle ingen utanlandske Nato-styrkar utplasserast permanent på austtysk jord. Det skulle likevel vera opp til tyske styresmakter å avgjera til ei kvar tid kva utplasserast («deployed») skulle bety i praksis. Det var ifølgje Sarotte (2021, s. 104) underforstått at Nato-styrkar kunne reisa gjennom tidlegare DDR-territorium på veg til oppdrag eller stasjonering i eventuelle nye Nato-land i aust. Det vart faktisk underteikna ein særskilt protokoll om dette, som eit tillegg til traktaten.

Her skreiv altså Sovjetunionens utanriksminister Sjevardnadse under på ein internasjonal avtale som ikkje berre opna for at heile det gjenforeinte Tyskland kunne bli med i Nato, men også for at det kunne koma nye Nato-land lenger aust. Russlands utanriksminister frå 1996 til 1998, den revansjistiske Jevgenij Primakov (statsminster 1998-1999), medgav dette i sine memoarar (Sarotte 2021, s. 246). I tillegg fekk Sovjetunionen 15 milliardar DM (12 som gåve, 3 som rentefritt lån) frå Tyskland. Desse pengane forsvann sporlaust straks dei hadde vore innom den sovjetiske statskassa.

Dermed kunne Natos austutviding byrja med den tyske gjenforeininga 3. oktober 1990. Som Sarotte stadfestar, hadde Nato med USA i spissen stått på prinsippet i Nato-traktatens artikkel 10 om at einkvar europeisk stat «in a position to further the principles of this Treaty and to contribute to the security of the North Atlantic area» kan bli invitert til å tiltre Nato.

Dette utelukka ikkje a priori Russland. På heile 1990-talet, og spesielt i første halvdel, vart mange ulike måtar å trekka Sovjetunionen eller Russland med i euroatlantiske tryggingsstrukturar drøfta. Alle vestlege leiarar, og ikkje minst amerikanske presidentar, skjøna at ein nå hadde eit historisk høve til å oppnå eit heilt og udelt Europa. Ein felles «europeisk heim» var også kongstanken til Gorbatsjov. Spørsmålet om kva som skulle skje med Nato vart likevel først sett på spissen i løpet av Bill Clintons åtte år som USAs president (1992-2000). Clinton førte fram til slutten av 1994 ein «Russia first»-politikk. Han var nøye med å understreka at Nato i prinsippet var ope for Russland og prøvde å koma Russland i møte på mange forskjellige måtar. Clinton vitja Moskva oftare enn nokon annan amerikanske president både før og etter.

Nato måtte velja

Det er rett nok, som J&R skriv, at amerikanske russlandskjennarar som George F. Kennan og Jack Matlock (amerikansk ambassadør til Moskva 1987-1991), til og med Bill Perry (forsvarsminister 1994-1997 under Clinton), meinte at Nato-utviding utan Russland var feil. Dei er representative for dei mange både i USA og Europa som meinte at ein måtte koma Russland i møte, ikkje minst ved å godta landets krav om ei nøytral tryggingssone rundt seg.

Det var først og fremst dei nyleg frie landa i Sentral- og Aust-Europa sjølve som pressa på for å bli medlemmer av Nato. Spesielt køyrde Polens president og tidlegare Solidarnosc-leiar Lech Walesa og Tsjekkias president, den tidlegare dissidenten Vaclav Havel, hardt på for tidleg Nato-medlemskap for Polen, Tsjekkia og Ungarn.

Dei auka presset etter kvart som det skjedde mange ting som skapte tvil om det russiske demokratiet og om russisk utanrikspolitikk: Dei reaksjonære kuppforsøka mot Gorbatsjov i 1991 og mot Jeltsin i 1993; den første krigen i Tsjetsjenia (1994-1996), som skremte dei nyleg sjølvstendige landa i Sentral- og Aust-Europa; revansjistisk innstilte nasjonalistar og kommunistar dominerte i Dumaen; Russland vart ramma av ustabilitet og russiske veljarar radikaliserte pga. feilslåtte reformer og hyperinflasjon, usemje mellom Nato og Russland om konfliktar i Jugoslavia (Bosnia 1992-1995, Kosovo 1998-1999), som Russland insisterte på at var innan deira interessesfære, det gamle maktapparatet frå sovjettida styrka seg stadig og hadde omkring 1995 fått president Jeltsin heilt over på si side, og så vidare.

Fram til kuppforsøket mot Garbatsjov gjekk særleg Frankrikes president Mitterrand inn for å erstatta Nato og Warszawa-pakta med ein europeisk konføderasjon frå Atlanterhavet til Vladivostok. Men etter dette fall den interne debatten i USA og tonegjevande Nato-land ned på at Nato burde både bestå og utvidast. Av omsyn til Russland var det likevel lenge ope når og korleis utvidinga skulle skje. På slutten av 1993 kom Clinton-administrasjonen opp med ein kompromiss-idé som skulle ta vare på alle interessantars ønske om samarbeid med og tilpassing til Nato: Partnarskap for fred. Nato oppretta PfP i 1994, og etter mykje om og men slutta Russland seg til i 1995. Tanken var at partnarskapet skulle vera eit forstadium og førebuing for eit eventuelt seinare Nato-medlemskap.

Men i røynda vart PfP raskt mindre attraktivt. Ein faktor her var at republikanarane i mellomvalet hausten 1994 vann kontroll over begge husa i den amerikanske kongressen. Det republikanske partiet var då endå meir ihuga tilhengarar av å utvida Nato til Sentral- og Aust-Europa enn demokratane. Dette medverka til at president Clinton i større grad opna opp for snarleg Nato-utviding trass i russisk motstand. Han hadde då også det komande presidentvalet i 1996 i tankane.

Uansett nærma eit punkt seg då USA og Nato elles måtte velja kva som viktigast: omsynet til nyleg frie land i Sentral- og Aust-Europa eller til Russland. Ifølgje Sarotte var det i eit møte i Det kvite huset rett før jul 1994 at Clinton-administrasjonen bestemte seg. Polen, Tsjekkia og Ungarn vart medlemmer av Nato i 1999, Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Slovakia, Slovenia og Romania i 2004.

Samstundes og delvis som kompensasjon heldt Vesten fram med forsøk på å trekka Russland med i «sitt» internasjonale samarbeid på andre måtar. I 1996 vart Russland med i samarbeidet mellom demokratiske økonomiske stormakter, som vart omdøypt til G-8, og dessutan av Europarådet. I 1997 skreiv president Jeltsin under «the Russia-NATO Founding Act», der det mellom anna heiter at Nato og Russland «will build together a lasting and inclusive peace in the Euro-Atlantic area on the principles of democracy and cooperative security». I samband med dette vart eit fast Nato-Russland-råd etablert i Brussel. Det vart oppgradert i 2001.

Sarotte meiner USA av omsyn til Russland burde ha venta lenger med utvidinga av Nato, og heller satsa meir på Partnarskap for fred. Men ho medgir at dette blir ein hypotetisk diskusjon – ingen kan vita sikkert om Russland ville ha vore meir medgjerleg i eit slikt tilfelle. På meg verkar dette lite sannsynleg. Utviklinga i Russland følgde sin eigen logikk som Vesten ikkje kunne gjera stort med. Sentral- og austeuropearane hadde rett i at ein ikkje kunne stola på at Russland ville forbli demokratisk og fredeleg berre Vesten viste større tålmod og meir toleranse overfor russiske stormaktspretensjonar. Som nemnt var truleg løpet køyrt omkring 1995.

Utviding av Nato var etter mitt syn ikkje berre eit val mellom Russland og sentral- og austeuropeiske land, men også mellom ein regelbasert verdsorden med nasjonal suverenitet som hjørnestein og 1800-talets stormaktspolitikk. Då Bush den yngre var president og ukrainsk og georgisk Nato-medlemskap stod på dagsorden i 2008, gjekk han då også inn for dette først og fremst av prinsipielle grunnar: Suverene land skulle sjølv kunna velja kva allianse dei ville vera med i (Rice 2011, s. 671).

J&R går ikkje inn på nokon diskusjon om at USA og dei europeiske Nato-landa måtte velja. Dei spør seg heller aldri kvifor Nato og EU skulle ta meir omsyn til eit land med vel 140 millionar innbyggjarar enn til land med til saman endå fleire innbyggjarar, som også var suverene og ønskte medlemskap av eigen, fri vilje og i tråd med Helsinki-avtalen frå 1975, og om alle lands rett til fritt å velja sine alliansar. Utan at det blir sagt rett ut, skin det likevel gjennom at hovudgrunnen er Russlands atomvåpen og historiske status og sjølvbilde som stormakt. Mangelen på diskusjon omkring dette er etter mi meining bokas svakaste punkt.

Dét var nemleg nettopp problemet. For dei fleste russiske politikarar, inkludert Jeltsin (for ikkje å nemna det mektige byråkratiet og tryggingsapparatet) var det sjølvsagt at Russland, som etterfølgjar av Sovjetunionen, framleis måtte behandlast som ei supermakt på linje med USA og som hadde krav på å bli tatt særleg omsyn til. Andrej Kozyrev peikar på at for det russiske tryggingsapparatet var Nato-motstand «the last line of defense of the privileged position they inherited in the state power structures… If [NATO] was no danger, there could be no justification for these defenders of the motherland to keep their exceptional powers. That is why maintaining the enemy image of NATO was – and remains – indispensable for the Russian military-security apparatus» (Kozyrev 2019, s. 213).

1999-2022: Mot invasjon av Ukraina

Vladimir Putin og hans visjonar

Vladimir Putin kom til makta siste dag av året 1999, og skaffa seg etter kvart ein nær eineveldig posisjon i russisk politikk. J&R går likevel ikkje inn på Putins rolle og tenking. I staden framhevar dei at Putin i sin første presidentperiode viste interesse for samarbeid med Vesten. Som fungerande president sa Putin i eit intervju med BBCs David Frost i mars 2000 at «Russland er ein del av europeisk kultur. Og eg kan ikkje førestilla meg landet mitt isolert frå Europa og det vi ofte kallar den siviliserte verda. Så det er vanskeleg for meg å sjå føre meg Nato som fienden.» På spørsmål om Russland kunne gå inn i Nato, svara han: «Eg ser ikkje kvifor ikkje. Eg ville ikkje utelukka ei slik mogelegheit» (sitert av McFaul 2019, s. 59).

Denne haldninga skuldast truleg mellom anna at Putin i denne perioden var spesielt opptatt av samarbeid mot internasjonal islamistisk terrorisme, som han meinte stod bak opprørarane i Tsjetsjenia. Etter 9/11 medverka han derfor til at USA kunne bruka basar i Sentral-Asia til operasjonar i Afghanistan. Han ønskte også amerikansk støtte til russisk medlemskap i WTO, som Russland etter kvart oppnådde.

I sin andre periode kom Putin likevel på nye tankar, som han uttrykte mest kraftfullt i sin antivestlege tale på tryggingskonferansen i München i 2007. Dette skuldast truleg ikkje minst at han meinte at «fargerevolusjonane», då autoritære leiarar som han sjølv vart avsette i Russlands naboland 2003-2005, var regisserte av USA for å undergrava Russland. Det amerikanske rakettskjoldet som då var på tale i Europa, retta mot Iran, var han også svært skeptisk mot.

Men alt i sitt «tusenårsmanifest» frå desember 1999 hadde Putin framstått som konservativ tilhengar av ein sterk, autoritær russisk stat. Her omtalte han dei liberale fridommane russarane hadde fått sidan 1991 som universelle verdiar, men la til at Russlands styrke låg i tradisjonelle russiske verdiar: patriotisme (herunder tru på Russlands stordom og status som stormakt), kollektivisme og underkasting under staten. Han understreka også at «Russland er og blir ei stormakt». Omverda måtte visa respekt for russiske interesser, særleg i område der Putin meinte Russland hadde historiske band, spesiell sensitivitet eller særlege tryggingsomsyn å ta.

I år 2000 fekk han gjeninnført den sovjetiske fedrelandssongen, med nokre talande tekstendringar. Russland vart omtalt som «vår heilage stat», og Putins alt då fikse idé om russisk, ukrainsk og belarussisk historisk einskap vart referert til som «den ævegamle unionen av broderfolk». Sakte, men sikkert tok han kontroll over media, og spesielt russisk fjernsyn. Dei før så mektige oligarkane fekk beskjed om å innordna seg staten eller mista pengane sine. I 2005 erklærte han at «Sovjetunionens fall var den største geopolitiske katastrofen i det 20. hundreåret».

Det var Putins vending bort frå demokratiet og liberale verdiar som etter kvart utelukka både EU- og Nato-medlemskap for Russland. J&R nemner lite om denne innanrikspolitiske russiske bakgrunnen. At Nato-toppmøtet i Bucuresti i 2008 stilte medlemskap for Ukraina og Georgia i utsikt framhevar dei derimot som ei ny vending i den «destruktive spiralen» fram mot russisk invasjon av Ukraina. På den eine sida var dette i tråd med vestlege veljarars førestilling om «demokrati, rettsstat og åpenhet», men på den andre hadde det «en geopolitisk dimensjon» som styrka «aggressive og isolasjonistiske krefter i Russland» (s. 246). Her blir det ikkje omtalt at Nato, mot USAs og dei sentral- og austeuropeiske medlemmenes vilje, ikkje vedtok nokon tidsplan for ukrainsk og georgisk medlemskap på toppmøtet. Spesielt Tyskland insisterte på dette, nettopp for ikkje å provosera Russland. Etter lange forhandlingar vart likevel kompromiss-formuleringa «Ukraine and Georgia will become members of NATO» vedtatt med akklamasjon (Rice 2011, s. 675).

Trass i dette førte Dmitrij Medvedev, då han «vikarierte» for Putin som president 2008-2012, Russland tilbake på eit samarbeidsorientert spor overfor Vesten. Medvedev gjekk entusiastisk med på president Obamas forslag om ein «reset» i forholdet mellom USA og Russland.

J&R omtalar likevel «reset»-perioden i negative ordelag: «….målsettingen om at USA virkelig hadde som mål å forbedre relasjonen til Russland kunne man absolutt sette spørsmålstegn ved» (s. 232). Grunnen J&R oppgir er at eit internt arbeidsdokument slo fast at USAs primære mål med «reset» ikkje var eit betre forhold til Russland i seg sjølv, men å fremja amerikanske tryggingspolitiske og økonomiske interesser, blant anna ved å styrka samhaldet i Nato. Dessutan nemner dei at 22 austeuropeiske samfunnstoppar i ein uttale åtvara USA mot gå på akkord med sine verdiar for å tekkast Russland.

Dette er svak argumentasjon, særleg sett i lys av dei mange og viktige resultata «reset» faktisk førte til. I løpet av Medvedevs år som president vart Russland og og USA samde om ein ny nedrustingsavtale (New START), nye sanksjonar mot Iran, utviding av Nato-landas nettverk av forsyningslinjer til Afghanistan via Turkmenistan, Usbekistan og Tajikistan, russisk WTO-medlemskap, auka investeringar og handel, og eit meir brukarvennleg visaregime. Ein unngjekk også nye konfliktar i Kaukasus og Sentral-Asia, og Russland godtok Natos intervensjon i Libya ved ikkje å nedleggja veto i FNs tryggingsråd (MacFaul 2019, s. 414).

Jørgensen forklarar/forsvarar elles Russlands nei til EUs austlege partnarskap i 2008 med at «partnerskapet etter deres mening var utformet for å trekke Russlands vestlige naboland bort fra Moskvas innflytelsessfære og nærmere EU» (s. 136), som om det skulle vera ein god grunn.

Frå ein nyheitskonferanse etter eit relativt vellukka toppmøte mellom Russland og EU i russiske Khabarovsk i mai 2009 trekker J&R fram berre Medvedevs kritiske kommentarar til den austlege partnarskapen (etter eit journalistspørsmål). Medvedev var då redd for at denne skulle rettast mot Russland (s. 234), noko alle EU-representantane til stades forsikra han om at det ikkje var. Javier Solana framheva tvert om at EU gjerne ville ha med Russland i mange av partnarskapsprosjekta. J&R nemner ikkje at Medvedevs innleiing på pressekonferansen var full av ros av det gode samarbeidet mellom Russland og EU.

Eurasianismen

Putins prestisjeprojekt etter at han kom tilbake som president i 2012, den eurasiske økonomiske unionen, presenterer J&R som eit pragmatisk, om enn russiskdominert, alternativ til EU (s. 234). Dei nemner ikkje at prosjektet avspegla ein nasjonalistisk, «eurasiatisk» ideologi med spor langt tilbake i russisk historie. Ideologien hadde nå igjen fått ein stor plass i mange russarars, inkludert i Putins, tankeverd. Den viktigaste profeten var den høgreradikale intellektuelle Aleksandr Dugin.

Tilhengarane av eurasianismen oppfatta Russland ikkje som ein nasjonalstat, men som ein eigen «sivilisasjonsstat» mellom Europa og Asia. Financial Times-journalisten Charles Clover kallar Dugins bok om Russlands geopolitiske framtid frå 1997 «ei oppskrift på verdsdominans». Ifølgje boka, som vart pensum på akademiet til den russiske hærens generalstab (Figes 2022, s. 336), er den einaste regelen i internasjonal politikk at makta rår. Russlands nye eurasiske imperium må byggast på motstand mot amerikansk dominans, atlantisk samarbeid og liberale verdiar. Boka framhevar at «den fremste oppgåva er finlandisering av Europa».  

Som Clover peikar på, har Putin sjølv nærast sitert ordrett frå Dugins bok ei rekke gonger. Til dømes omtalte han i ein artikkel i 2012 Russland som «sivilsasjonsstat». Han gjentok uttrykket i ein Dugin-inspirert tale året etter, der han også langa ut mot vestleg forfall og skildra sin visjon for eurasisk integrasjon. Den eurasiske unionen skulle ikkje berre vera økonomisk, men også «eit prosjekt for bevaring av nasjonanes identitet i det historiske eurasiske rommet i det nye hundreåret og ei ny verd. Eurasisk integrasjon er ei mogelegheit for heile det tidlegare sovjetområdet til å bli eit uavhengig senter for global utvikling, heller enn å forbli Europas eller Asias utkant.»

For å verkeleggjera Putins eurasiske prosjekt måtte Russland, Ukraina og Belarus først samlast i ein allrussisk, Moskva-dominert einskap. Denne «unionen av broderfolk» skulle vera kjernen i det nye Eurasia. Utan Ukraina var prosjektet daudfødt. Ukraina var den rikaste, mest avanserte og nest største sovjetrepublikken. Etter sjølvstendeterklæringa i 1991 hadde Ukraina, etter eurasianistanes – og Putins, meining også stole dei første fem hundreåra av den allrussiske historia (dvs. Kyiv/Kiev-riket). Også om målet berre skulle vera å styrka Russlands stormaktsstatus måtte såleis Putin få kontroll over Ukraina.

Høvet baud seg då den russlandsorienterte Viktor Janukovitsj vann presidentvalet i Ukraina i 2010. I 2013 avviste Janukovitsj den framforhandla frihandelsavtalen med Ukraina og gjekk i staden inn for at Ukraina skulle slutta seg til den nyleg oppretta eurasiske økonomiske unionen. Det var dette som utløyste Euromajdan-demonstrasjonane og den påfølgjande Majdan-revolusjonen i februar 2014. Ukraina vende seg då igjen mot Europa og bort frå Russland. Det var kort etter dette at Putins soldatar overtok Krim/Krym og delar av Donbas.

Det er mot denne bakgrunnen ein også må forstå Putins historiske essay om «Russarane og ukrainaranes historiske einskap» frå juli 2021, som J&R aldri nemner, og fullskalainvasjonen av Ukraina året etter. I essayet fornektar Putin eksistensen av Ukraina som eigen nasjon og stemplar landets sjølvstende som eit vestleg, antirussisk prosjekt. Som Dugin og dei russiske slavofilane på 1800-talet, og med ivrig støtte frå den russisk-ortodokse kyrkja, kallar Putin samstundes det demokratiske, liberale Europa som Ukraina søkjer seg mot dekadent og avfeldig. Dette «råtne Europa» strider i følgje i Putin med alt den mektige russiske sivilisasjonen eigenleg står for.

Majdan-revolusjonen

J&R framhevar gjennomgåande Kreml-perspektivet på både dei såkalla fargerevolusjonane i Georgia, Ukraina og Kirgisistan 2003-2005 og på Majdan- eller verdigheits-revolusjonen i Ukraina i 2014, det vil seia at dei var regissert av USA og, for Majdans vedkomande, av ukrainske ultranasjonalistar. «Det er lett å tenke seg at Vesten hadde en virksom hånd i de såkalte fargerevolusjonene, som søkte regimeskifter hvor Moskva-allierte ledere skulle byttes ut med mer vestvendte politikere. Slik så det i alle fall ut fra Kreml» (s. 229). «For Kremls propagandamakere var det ekstreme, ytre høyres synlige tilstedeværelse blant Majdan-demonstrantene en gullgruve. De gjenoppvekket frykten og paranoiaen som traumene fra det 20. århundret hadde skapt. Det var ikke vanskelig for dem å presentere det som skjedde i Ukraina som «fascisme» støttet av Vesten» (s. 261). Denne framstillingsmåten legg til rette for å tru at det er hald i Putins tolking av utviklinga.

J&R meiner dessutan at ukrainsk ultranasjonalisme stod i ein «symbiotisk relasjon» til russisk ultranasjonalisme. «Putins regime har alltid vært avhengig av den næringen som ultranasjonalister i Ukraina og andre nabolandet har foret det med» (ss. 248-249). Det er vidare tale om «styrken i de mørke kreftene som hadde interesse av konflikten» (s. 257). At det ukrainske høgrenasjonalistiske partiet Svoboda kalla seg sosialnasjonalistisk gir «overtydelige assosiasjoner til Hitlers nasjonalsosialisme» (s. 255). For ytterlegare å underbyggja inntrykket av ukrainsk nynazisme gjer dei eit poeng av at dei amerikanske representantane Nuland og McCain stilte opp på bilde saman med Svoboda-leiaren Ihor Tiahnybok «til tross for at de antisemittiske talene hans var lette å finne på internett» (s. 257). Her blir det underslått at Svoboda fekk berre 4,7 prosent av røystene i parlamentsvalet i 2014 og at det er historisk rekord for høgreradikale parti i Ukraina.

Majdan-revolusjonen medverka til at Russland straks etter tok kontroll over Krym/Krim og den austlege delen av Donetsk og Luhansk: «Ukrainas Majdan-revolusjon var nettopp hva Putin trengte» (s. 226). «Majdan-revolusjonen beredte grunnen for en blodig konflikt mellom Russland og Ukraina» (s. 239). Nettoeffekten av framstillinga er, igjen, å gi lesaren inntrykk av at Putins politikk vart driven fram av ytre krefter, som han berre reagerte på.

Om Euromajdan 20. februar 2014 skriv J&R vidare at «flere granskninger fra både ukrainske og utenlandske journalister tyder på at det var radikale elementer blant demonstrantene som avfyrte de første skuddene» (s. 258). Her er det ein fotonote som viser til ei nyheitssak ved Gabriel Gaithouse på BBC. Gaithouse seier rett nok i videoen at noko av skytinga kom frå demonstrantane, men ikkje at dei var dei første til å skyta. Status er vel at det ikkje er avklart kven som skaut først.

Fotnoten viser også til Maidan-aktivisten Ivan Bubentsjyk, som offentleg har tilstått å ha skote to politioffiserar bakfrå på plassen. Nettsøk viser likevel at det er tvil om Bubentsjyk her har sagt sanninga. Nettstaden J&R viser til er ikkje tilgjengeleg, men øvst i nærare søk kjem ein artikkel i den russiske avisa Pravda opp.

Fullskalainvasjonen

Når det gjeld den russiske fullskalainvasjonen av Ukraina 24. februar 2022 insinuerer J&R på same måte som før at det var USA og Ukraina sjølv som dreiv Russland over vippepunktet. Putin bestemte seg først i «siste øyeblikk» (s. 296). Det var  til og med to utsegner Ukrainas president Zelenskyj kom med i dei siste vekene før invasjonen som «kanskje kan ha trigget Putins endelige beslutning» (s. 297). «[…] at Putin bærer ansvaret er det ingen tvil om, men hvis man skal få en bredere og dypere forståelse av hva som brakte oss dit vi er i dag, kan man ikke se bort fra hvordan NATOs utvidelser eller ekstremister i Ukraina har bidratt til eskaleringen» (s. 355). Vendinga «ikke se bort fra» her er typisk for forfattaranes insinuasjonar kombinert med ei lettvint unngåing av å seia kva dei meiner.

Særleg viktig skal det ha vore at den nyvalde amerikanske president Bidens administrasjon byrja å støtta Ukraina meir aktivt enn president Trump hadde gjort. Dersom Europas tryggingsutfordringar hadde blitt handtert av europearane aleine kunne kanskje det russiske åtaket på Ukraina ha vore unngått, spekulerer J&R. Fleirtalet av ukrainarane ønskte seg uansett ikkje Nato-medlemskap. «…rundt 60 prosent av ukrainerne var mot å bli med i NATO det året [2008] (og i årene etterpå), mens bare 20 prosent ønsket det» (s. 158). Her «gløymer» dei å nemna at stemninga snudde etter Russlands innmarsj i Donbas og Krym/Krim i februar 2014. Før fullskalainvasjonen i 2022 støtta 55 prosent av ukrainarane ukrainsk Nato-medlemskap. I slutten av mars 2022 hadde talet stige til 72 prosent (Figes 2022, s. 350. Jf. også Steinfeld 2022, s. 20). Utviklinga i ukrainsk Nato-opinion kan studerast her.

J&R hoppar elles raskt bukk over det medvite uakseptable ultimatumet Putin stilte Nato hausten 2021. Alt tidleg på året hadde han då byrja å byggja opp store militære styrkar langs Ukrainas grenser. Den detaljerte oversikten over Putins langvarige førebuing av invasjon som Washington Post kom med i artikkelen «Road to War» 16. august 2022 (før bokas redaksjonsslutt) er likeså forbigått i stillheit. Her framgår det at det amerikanske militæret alt i oktober 2021 informerte president Biden om at Putin eintydig planla ein omfattande invasjon av Ukraina. Det einaste som var uklart, var den nøyaktige datoen. Allierte fekk vita om dette seinare i oktober og i november. I januar 2022 kom dei amerikanske åtvaringane også ut i offentlegheita.

Botemiddel: Russland inn i EU!

Etter så mykje inkompetanse, feilvurdering, mangel på visjonar og overstyring frå Washingthon D.C. meiner Jørgensen at det nå er «mer nødvendig enn noensinne at de [europeiske leiarar] klarer å utvikle en selvstendig russlandspolitikk. Ikke for å kompromisse med Putin, men for å være beredt dersom demokratiske krefter overtar i Moskva. Tabbene fra 1990-tallet må ikke gjentas» (s. 172).

Ifølgje J&R må EU, med Tyskland og Frankrike i spissen, rydda opp. USA, som held på å bli overtatt av populistiske høgrekrefter, der Trump kan bli president igjen og som dessutan er mest opptatt av Kina, kan vi ikkje lita på lenger. Den overordna målsettinga må vera å integrera Russland i europeiske strukturar, og spesielt i EU.

Som eit dramatisk startsignal for ei slik kursomlegging føreslår J&R at EU og Nato skal koma med ei erklæring retta direkte til det russiske folket, over hovudet på det nåverande regimet, om at Europa og Vesten er «ukomplett» utan Russland. Erklæringa skal også tilby EU- (og Nato-? – det er uklart) medlemskap til Russland, så vel som til Ukraina og Belarus, dersom 1) Russland trekker alle sine styrkar frå Ukraina, 2) betaler ei stor krigserstatning til Ukraina, 3) utan vilkår samarbeider med eit internasjonalt tribunal for krigsbrotverk i Ukraina; og 4) oppfyller vanlege medlemskapsvilkår. Som ein forsoningsgest bør EU rekka ut handa til russarane ved samstundes å erklæra russisk som offisielt EU-språk (s. 324).  

Forfattarane trur at «fra det øyeblikket en erklæring som dette kom, ville mye av kontrollen over maskineriet som driver Russlands transformasjon og retur til den europeiske familien være i EUs hender (….) Slik vil EU innta en posisjon hvor de kan dyrke frem et nytt Russland» (ss. 324-326).

Dette er så naivt at ein lurer på om det er alvorleg meint. Rett nok har eg sjølv (i Aftenposten 9. mai 2022) omtalt det på sikt å få eit demokratisk Russland inn EU og kanskje til og med i Nato som «krigens best tenkelege utfall». Men eg understreka at dette er eit drøymescenario som, etter eit solid russisk nederlag på slagmarka i Ukraina, krev ein lang og sjølvkritisk demokratiseringsprosess i Russland.

Det motsette av det EU treng

Sjølv om Russland skulle gå med på alle J&Rs krav og til og med blir eit «normalt» europeisk land med reelt demokrati, rettsstat og respekt for menneskerettane må vi dessutan vera klar over kor stor utfordring det ville bli for EU å ta opp eit slikt land. Dette tar J&R altfor lett på. Dei skriv til dømes at det er «svært usannsynlig at [Russland] ville fått flere stemmer enn makstaket i det mektigste EU-organet, Rådet», nemleg 29, som Tyskland, Frankrike og Italia (s. 338). Her overser dei at EUs traktatar legg til grunn at folketal skal takast omsyn til også når det gjeld røystevekt i Rådet, utan at det finst nokon offisiell utrekningsmåte.

Fordeling av røyster blir fastsett i kvar utvidingstraktat. Det er utenkeleg at Russland, med over dobbelt så mange innbyggjarar som Frankrike og Italia og mest ein firedel av eit utvida EUs samla folketal (avhengig av kva andre land som då ville ha blitt med), ville godta å sitja igjen utan fleire røyster enn dei. J&R gløymer også at folketal er avgjerande for medlemslandas representasjon i det folkevalde Europaparlamentet, som har fått stadig meir makt dei seinare åra. I tillegg ville sjølvsagt Russland få svært mange representantar i Kommisjonen (om enn berre ein kommisær), EU-domstolen og i andre EU-organ. Og då har eg ikkje nemnt dei store overføringane Russland ville ha krav på som EU-medlem.

Av historiske grunnar omtalt over må vi dessutan rekna med at russisk medlemskap ville styrka kreftene i EU som favoriserer ein tradisjonelt mellomstatleg samarbeidsmodell (herunder Polen og Ungarn), med mest mogleg vetorett for dei einskilde medlemslanda. Det er det motsette av det EU treng nå. EU må ta eit langt steg i føderal retning før det er i stand til å ta opp eit land som Russland. Utsiktene for det ser i dag diverre små ut.

På slutten av boka skriv J&R at «Vi tror det klokeste EU kan gjøre, er å erklære at medlemskap er åpent for alle europeiske land som oppfyller medlemskapskriteriene. Det ville være en gavepakke til liberale og demokratisk innstilte politikere….» (s. 350). At dei tydelegvis ikkje veit at dei dermed sparkar inn ei opa dør er eit oppsiktsvekkande, men også symptomatisk punktum for boka. EUs traktatar erklærer alt nå at eitkvart europeisk land kan søkja om medlemskap dersom det respekterer EUs demokratiske verdiar og forpliktar seg til å fremja dei. Men det er jo akkurat her problemet for Russland ligg.

Oppsummering og konklusjon

En europeisk tragedie synest for meg å ha to bodskapar: På den eine sida er russarar demokratiske og fredsæle, og det Russland dei eigenleg ønskjer fortener ein plass i EU og Nato. På den andre sida må Vesten ta omsyn til Russlands sjølvbilde som stormakt med atomvåpen, stor militærmakt, verdas største territorium. fast plass i FNs tryggingsråd og (derfor) interesser som fortener særskilt respekt.

Den grunnleggande utfordringa for integrering av Russland i Europa er at desse bodskapane ikkje går i hop. Nato, EU og resten av verdsordenen som oppstod etter andre verdskrig har nasjonal suverenitet og felles reglar for alle som grunnprinsipp. Tanken om interessesfærar og buffersoner er tilbakelagt. Og moderne folkerett set ikkje berre grenser for kva eit land kan gjera mot eit anna land, men også for kva styresmakter kan gjera i sitt eige land.

At dette ennå ikkje har gått inn i størsteparten av russarane, og spesielt eliten, sitt tankesett er etter mitt syn den eine hovudårsaka til at Nato- og EU-medlemskap ikkje vart aktuelt for Russland. Den andre var mangelfulle kår for demokratiet, retsstaten og menneskerettane. Stilt overfor eit ustabilt, atomrusta Russland med framleis sterke autoritære og antivestlege krefter som lett dreg med seg konformistiske russarar var og er det riktig å priorietera andre europeiske land med betre kvalifikasjonar for medlemskap. Noko anna ville bety knefall for utdatert stormaktspolitikk og at Sentral- og Aust-Europa ville ha blitt hengande i ei utrygg gråsone, avhengig av Russlands luner.

I den grad Sten Inge Jørgensen og Leonid Ragozin ikkje skjønar dette, vel eg av omsyn til dei å tru at dei ikkje har tenkt godt nok gjennom argumentasjonen sin og/eller ikkje har god nok kunnskap om det dei skriv om. «Ja, takk, begge deler!», det vil seia både Russland og andre sentral- og austeuropeiske land både i EU og Nato, var rett og slett ikkje mogleg slik utviklinga vart. Og det er først og fremst Russlands, og sidan år 2000 spesifikt Vladimir Putins, eiga skuld.

Det var Russland som vende ryggen til Vesten, ikkje omvendt.

Sist oppdatert 7. februar 2023.

Litteratur

(Eg har tatt med både bøker eg har sitert over og andre som er spesielt relevante for temaet.)

Belton, Catherine: Putin’s People. How the KGB Took Back Russia and Then Took on the West. William Collins 2020.

Borchgrevink, Aage Storm: Krigsherren i Kreml. Putin og hans tid. Kagge 2022.

Clover, Charles: Black Wind, White Snow. The Rise of Russia’s New Nationalism. Yale University Press 2016.

Gessen, Masha: Putin – mannen uten ansikt. Gyldendal 2012.

Gessen, Masha: The Future is History. How Totalitarianism Reclaimed Russia. Riverhead Books 2017.

Figes, Orlando: The Story of Russia. Bloomsbury 2022.

Kozyrev, Andrej: The Firebird. The Elusive Fate of Russian Democracy. University of Pittsburgh Press, 2019.

Kuzio, Taras: Russian Nationalism and the Russian-Ukrainian War. Autocracy-Orthodoxy-Nationality. Routledge 2022.

McFaul, Michael: From Cold War to Hot Peace. An American Ambassador in Putin’s Russia. Mariner Books 2019.

Medvedev, Sergei: The Return of the Russian Leviathan. Polity Press 2020.

Mezrich, Ben: Once Upon a Time in Russia. The Rise of the Oligarchs and the Greatest Wealth in History. William Heinemann 2016.  

Myers, Steven Lee: The New Tsar. The Rise and Reign of Vladimir Putin. Simon Schuster 2015.

Ostrovsky, Arkady: The Invention of Russia. The Rise of Putin and the Age of Fake News. Penguin 2017 (2015).

Plokhy, Serhii: Lost Kingdom. The Quest for Empire and the Making of the Russian Nation. From 1470 to the Present. Basic Books 2017.

Politkovskaya, Anna: Putin’s Russia. Harvill Press 2004.

Rice, Condoleezza: No Higher Honor. A Memoir of My Years in Washington. Crown, 2011.

Sarotte, Mary Elise: Not One Inch. America, Russia, and the Making of Post-Cold War Stalemate. Yale University Press, 2021.

Short, Philip: Putin. His Life and Times. Henry Holt & Co. 2022.

Skagestad, Odd Gunnar: Fra Lenin til Putin. Frekk forlag 2017.

Skagestad, Odd Gunnar: Russland etter Putin. Kolofon 2022.

Steinfeld, Hans-Wilhelm: Russland kriger. Når nåtiden møter fortiden. Orkana 2022.

Stent, Angela: Putin’s World. Russia Against the West and With the Rest. Twelve 2019.

Talbott, Strobe: The Russia Hand. A Memoir of Presidential Diplomacy. Random House 2003.

Tjønn, Halvor: Krig i vår tid. Ukraina, Russland, Europa og Noreg. Dreyer 2022.

Waage, Peter Normann: Russland er et annet sted. Cappelen 2012.

Natos austutviding: Russland vart ikkje lurt

USA, Sovjetunionen, Vest-Tyskland, Frankrike, Aust-Tyskland og Storbritannia sine utanriksministrar på underteikningsmøtet for to pluss fire-traktaten 12. september 1990. Foto: dpa/akg-images.

Aftenpostens Frank Rossavik skriv i ein kommentar i dag 26.02.22 at «Sovjetunionen i 1990 fikk muntlige løfter fra vestlige stormaktsledere om at Nato ikke skulle ta opp nye medlemmer i øst.» Som belegg for dette viser han til «kritisk journalistikk», som i han i nettutgåva av Aftenposten lenkar til ein artikkel i Der Spiegel.

Det tyske nyheitsmagasinet gjengir eit utdrag frå eit britisk referat frå eit møte mellom dei tyske, amerikanske, britiske og franske utanriksdepartementas politiske direktørar i Bonn 6. mars 1991. Den tyske politiske direktøren, Chrobog, er der sitert på at «We made it clear during the 2+4 negotiations that we would not extend NATO beyond the Elbe (sic). We could not therefore offer membership of NATO to Poland and the others».

Artikkelen i Der Spiegel har lenker til ein annan artikkel der ein siterer løfter frå vestlege leiarar, mellom anna Storbritannias dåverande statsminister John Major, i same retning. Der Spiegel understrekar at Vesten aldri gav noko rettsleg bindande løfte, men konkluderer som mellom anna Gorbatsjov har meint at «ein braut med ånda i avtalane».

Dette stemmer ikkje særleg godt overeins med det ein kan lesa i Mary E. Sarottes bok Not One Inch. America, Russia and the Making for the Post-Cold War Stalemate frå november 2021, som er “(t)he most engaging and carefully documented account of this period in East-West diplomacy currently available» i følgje Andrew Moravscik i Foreign Affairs.

Sarotte skriv rett nok at USAs utanriksminister James Baker i eit møte i Moskva i februar 1990 spurte Gorbatsjov om han føretrekte eit sameint Tyskland utanfor eller innanfor Nato, det siste med «assurances that NATO’s jurisdiction would not shift one inch eastward from its present position». Gorbatsjov skal då ha svart at inga utviding av Nato var akseptabel. I følgje Gorbatsjovs memorarar sa Baker så at «we agree with that». På ein pressekonferanse etterpå skal Baker ha sagt noko liknande.

Bakers utsegn var i tråd med Vest-Tysklands dåverande utanriksminister Genscher si haldning. Både han og forbundskanslar Kohl var på den tida mest opptatt av å sikra tysk gjenforeining. Dette gav dei også uttrykk for i møte med sine motpartar (Sjevardnadse og Gorbatsjov) i Moskva rett etter at Baker hadde reist, 10. februar 1990. Men Kohl fekk samstundes Gorbatsjov med å på at det skulle vera opp til det tyske folket om det ville gjerforeina Tyskland, utan vilkår og utan å seia noko om dei internasjonale sidene av dette.

President George H. W. Bush (d.e.) meinte etterpå at Baker hadde gått for langt. Fleire sentraleuropeiske land, ikkje minst Polen, hadde alt byrja å visa interesse for Nato. Bush gav Baker beskjed om å gjera klart at alliansen skulle utvidast austover, men om nødvendig med ein spesiell status for Aust-Tyskland. Kohl skjøna etter sitt møte med Gorbatsjov at dette var oppnåeleg, og gav Genscher skriftleg ordre om å sluttta å stilla spørsmål om Natos framtid.

Bush, Kohl og Natos generalsekretær Manfred Wörner samarbeidde tett for å førebu eit amerikansk-russisk toppmøte i Washington DC 31.5.-1.6.1990. 17. mai heldt likevel Wörner ein tale der han brukte misvisande ord. Han sa i følgje Sarotte (som siterer Natos arkiv) at «the very fact» at alliansen var villig til «not to deploy NATO troops beyond the territory of the Federal Republic gives the Soviet Union firm security guarantees». Bush og Kohl vart samde om å bruka ein idé Frankrikes president Mitterrand først lanserte, å visa til at Helsinki-avtalen av 1975, der det heiter at alle land sjølv kan velja kva allianse dei vil vera med i. Dette vart kjent som Helsinki-prinsippet, som Gorbatsjov sa seg samd i på Washington-toppmøtet.

To pluss fire-traktaten som vart underteikna 12. september 1990 av Forbundsrepublikken Tyskland og Den tyske demokratiske republikken i tillegg til sigermaktene frå andre verdskrigen, Sovjetunionen, Storbritannia, Frankrike og USA, la til grunn at det gjenforeinte Tyskland skulle vera medlem av Nato. Som ein konsesjon til Sovjetunionen vart territoriet til DDR, som det einaste i Europa, erklært atomvåpenfritt for all tid. Tilsvarande fekk Sovjetunionen til 1994 med å trekka seg ut av Tyskland. Dessutan gjekk Nato-landa med på at ingen utanlandske Nato-styrkar skulle stasjonerast permanent på austtysk jord, men det skulle vera opp til tyske styresmakter å avgjera til ei kvar tid kva «stasjonerast» («deployed») skulle bety i praksis. Dette sikra at Nato-styrkar kan reisa gjennom tidlegare DDR-jord på veg til oppdrag eller stasjonering i nye Nato-land i aust, til dømes Polen og dei baltiske landa. Det vart underteikna ein særskilt protokoll om dette, som eit tillegg til traktaten. I tillegg fekk Sovjetunionen 12 milliardar dollar frå Tyskland – pengar som forsvann sporlaust straks dei hadde vore innom den sovjetiske statskassa (dei gjekk truleg til den tidlegare KGB-klikken som nå sit med makta).

Dermed kunne Natos austutviding byrja med den tyske gjenforeininga 3. oktober 1990. Nato med USA i spissen hadde etablert prinsippet om at eitkvart europeisk land kan bli med i Nato, og har stått på det sidan. Gorbatsjov var kanskje ein dårleg forhandlar og har ønska å pynta på sitt ettermæle, og det tok noko tid før Vesten fekk samla seg om ei linje, men ingen vart lurte. I lys av Sarottes framstilling verkar det Der Spiegel skriv merkeleg, urimeleg og usannsynleg, og ein bør vera forsiktig med å ta det for god fisk.

Det viktigaste å hugsa på er likevel at Nato aldri har utgjort noko trugsmål mot verken Sovjetunionen eller Russland. Nato er ein forsvarsallianse som er open for alle demokratiske, europeiske land. Det påståtte trugsmålet frå vest er konstruert av sovjetiske og russiske leiarar som eit middel til å halda makta over sitt eige folk og skaffa seg sjølv privilegiar. Dermed kan ein skriva om Rossaviks overskrift til at «Nato var en ideologisk trussel for Vladimir Putin, ikke en militær».

Dersom Vesten har gjort feil i denne saka, så er det at ein ikkje tok Ukraina inn i Nato i tide.

……………………………………

Etterskrift 11. april 2022

Som Kjell Dragnes skreiv i eit svar til Ola Tunander i Aftenposten nyleg (ikkje tilgjengeleg på nett), har Sovjetunionens siste president Mikhail Gorbatsjov stadfesta at han ikkje diskuterte Nato-utviding utover Tyskland med amerikanarane. Ukrainsk Nato-medlemskap vart sjølvsagt slett ikkje nemnt, ettersom Sovjetunionen då framleis bestod. Sjå også denne artikkelen av Stefen Pifer ved Brookings Institution.

EU og «folket»

Ein vanleg kritikk av EU er at det er eit eliteprosjekt, utan reell folkeleg støtte. EU manglar dermed legitimitet, heiter det. Argumentet blir framført med ekstra styrke nå under eurokrisa. Men sjeldan kjem kritikarane med empirisk belegg for påstanden, som gjerne blir framført bastant og unyansert. Noko av problemet er at meiningsmålingar er mest nærliggande […]

Norske nettstader om Europa

Dei siste dagane har eg prøvd å orientera meg om norsk informasjon og kommentar om EU og Europa på nett.  Her er dei beste eg har funne, med mine merknader:

Europabloggen.no: Stadig oppdatert og velinformert blogg ved norske journalistar busett i Brussel og Berlin. Veldig gode lenker, både til norske og internasjonale nettstader om Europa. Min favoritt.

Europapolitikken.origo.no: «sone» eller blogg om europapolitikk med redaktør i Bergensavisen, Olav Terje Bergo, som drivande kraft. Men mest gjengiving av presseartiklar på engelsk.

Europaportalen.no: Offisiell informasjon om Noregs forhold til EU og Europa frå regjeringa.

Den norske delegasjonen til EU i Brussel: Stadig oppdatert, med vekt på norske styresmakters aktivitetar i EU-hovudstaden

EUs delegasjon til Noreg: Europakommisjonens representasjon i Oslo.

Europalov.no: ei privat nettside driven av Tore Grønningseter, som er busett i Brussel. Følgjer EØS- og Schengen-regelverk frå EU og inn i norsk rett. Sakleg, nyttig og oppdatert.

Europautredningen: Offentleg utgreiing om EØS-avtalen og Noregs andre avtalar med EU. Leia av professor Fredrik Sejersted. Legg fram sin NOU i byrjinga av januar 2012.

LO-bladet Aktuells europasider: vedlikehaldne av LOs Brussel-kontor.

Arena, senter for europaforsking ved Universitetet i Oslo. Fokus på mogelegheiter for demokrati i Europa.

Erik O. Eriksens blogg, professor og senterleiar ved Arena. Aktiv og meiningstung.

Europabevegelsen.no: ja-sidas nettstad, ikkje alltid på ballen etter mitt syn.

Nei til EU: nei-sidas versjon, langt meir på hogget.

Bernt Aardals heimeside, som mellom anna inneheld stadig oppdaterte diagram for utviklinga i det norske folks holdning til EU-medlemskap.

EU-krisa held fram

Rating-byråa Moody’s, Fitch og Standard & Poor’s er ikkje imponerte over utfallet av EU-toppmøtet sist veke. Dei meiner møtet ikkje kom med effektive nye tiltak mot krisa EUs økonomiske og monetære union er på veg mot. Marknadane har også reagert negativt. Nyheitstenesta EUobserver var ikkje sein med å stadfesta at det kan bli mykje offentleg debatt om den nye euro pluss-traktaten i mange EU-land. Ikkje berre i Irland, men også mellom anna i Danmark er det alt snakk om ny folkerøysting. I tillegg skal IMF-finansieringa av redningspakken vera i ferd med å rakna etter motstand frå mellom anna sentralbankane i Estland, Tsjekkia og Tyskland. I dagens Financial Times skriv Stephen King om «Why the eurozone deal will fail«. I Storbritannia er statsminister David Cameron likevel utsett for massiv kritikk for å ha avvist euro pluss-forslaget. Her på berget var finansminister Sigbjørn Johnsen søndag «positiv til ny EU-plan«. Elles har eg sett påfallande lite analyse av konsekvensar for Noreg og EØS-avtalen av planen, jamfør kva eg skreiv i forrige innlegg. Faktisk ingenting. Kanskje ein meiner det ikkje blir nokon ny traktat.

Nytt EU-tog utan Storbritannia: Euroen er bombe i lasta

Rådspresident van Rompuy og kommisjonspresident Barroso på EU-toppmøtet denne veka. © European Union, 2011

EU har lagt bak seg nok eit krisetoppmøte. Det er historisk at det store fleirtalet medlemsland steig på eit nytt høghastigheitstog med Tyskland og Frankrike som lokomotiv, mens Storbritannia stod igjen på perrongen.  Men euroen er med som ei bombe i bagasjevogna. Om bomba går av, vil truleg visa seg om kort tid. I så fall sporar det flotte nye toget av lenge før det kjem i ordentleg fart.

(Oppdatert 15.12.2011) Svært mykje kan seiast om utfallet av toppmøtet. EUs eigen informasjon kan du lesa her. Sjå spesielt ordlyden i erklæringa frå eurolandas stats- og regjeringssjefar. Eg meiner at det viktigaste som skjedde er følgjande:

  • Det skal koma ein ny, separat «euro pluss»-avtale utanom det eksisterande EU-traktatverket. Den nye avtalen skal ha meir robuste reglar for kor stort (dvs. lite) underskot deltakarlanda kan ha på sine statsbudsjett og kor stor gjeld dei kan ta opp. I tillegg kjem retningslinjer for sanksjonar mot overtredarar, overvaking, krisefond og liknande. Mykje gjenstår å avklara, mellom anna kva rolle Europakommisjonen og Europadomstolen vil ha i det nye systemet. Dette blir ikkje enkelt.
  • Den nye avtalen vil vera open for alle nåverande medlemsland, men vil  i utgangspunktet gjelda dei 17 landa som pr. i dag har euro som fellesvaluta. Ordlyden i erklæringa om dette er: «Considering the absence of unanimity among the EU Member States, they decided to adopt them through an international agreement to be signed in March or at an earlier date. The objective remains to incorporate these provisions into the treaties of the Union as soon as possible. The Heads of State or Government of Bulgaria, Czech Republic, Denmark, Hungary, Latvia, Lithuania, Poland, Romania and Sweden indicated the possibility to take part in this process after consulting their Parliaments where appropriate.»
  • David Cameron er dermed den einaste regjeringssjefen som har sagt seg uvillig til å delta. Men truleg vil det oppstå strid om deltaking i mange EU-land, og i alle land vil nasjonale parlament måtta gi sitt samtykke. Eg har vanskeleg for å tru at dette kan gå så fort som det vart påstått på toppmøtet, dvs.at den nye traktaten blir vedtatt på toppmøtet i mars. Det dreiar seg om overføring av ein god del nasjonal suverenitet, og all erfaring tilseier at dette fører til lang og hard debatt. Ikkje minst kan det gode, gamle EU-landet Nederland igjen bli ein torpedo.
  • For euroens overleving på kort sikt blir det viktig korleis finansmarknadane vurderer utfallet av toppmøtet. Eg ville bli overraska om dei slår seg til ro med dette. Viss ikkje, blir det avgjerande kor langt den Den europeiske sentralbanken er villig til gå. Mykje talar for at det går mot eit endespel der det blir opp til sentralbanken å redda euroen med støttekjøp av statsgjeld (populært sagt å la seddelpressa gå). I så fall vil nok banken måtta visa korta heller før enn seinare. Store statslån forfell alt tidleg i 2012. Dersom euro-samarbeidet bryt saman, må EU tilbake til teiknebrettet. Konsekvensane er uoverskodelege i dag.
  • I Noreg har vi halde orden i eige hus. Det hadde vi sikkert også klart om vi hadde vore med i EU, til og med om vi hadde hatt euro som betalingsmiddel (sjå på Finland). Vi hadde måtta stilt opp med større redningsmidlar enn nå, men det hadde vi også hatt råd til. Slik det er nå, observerer vi frå sidelinja. Men vi blir sjølvsagt sterkt berørt av det som skjer. To scenario avteiknar seg:
  • Dersom euroen overlever og ein ny euro pluss-avtale kjem på plass, vil framleis den indre marknaden liggja i botnen. Dermed vil EØS-avtalen bestå. Men fordi den indre marknaden truleg vil vera endå tettare knytt til den økonomiske og monetære unionen (ØMU) som euro pluss-avtalen regulerer, vil det bli endå vanskelegare for EØS-avtalen og dermed for Noreg å henga med. Vi vil dessutan i utgangspunktet stå utan nokon avtale med den nye, indre kjernen i EU. EU går inn i ein ny, endå meir overnasjonal fase og Noreg blir ytterlegare marginalisert.
  • Dersom euroen bryt saman, er alt opent. Vi kan i beste fall stå igjen med dagens EU minus ØMU, noko som i utgangspunktet ivaretar EØS-avtalen. Men truleg vil eit eurokræsj føra til atskilleg meir turbulens i EU, med uføreseielege følgjer for Noregs avtalar. EUs merksemd vil i alle fall ikkje først og fremst bli retta mot Noreg, Island og Liechtenstein. Respekterte kommentatorar som Wolfgang Münchau i Financial Times meiner ein ny europluss-traktat vil føra til at det nåverande EU bryt saman sjølv om euroen overlever. Då fell sjølvsagt også heile Noregs avtaleverk med EU bort, og vi må byrja heilt på nytt.
  • EU er uansett i støypeskeia igjen, og det meir enn nokon gong sidan Messina-konferansen i 1955. Det meiner eg er det viktigaste signalet frå toppmøtet i Brussel denne veka.

For ordens skuld: eg arbeider ikkje med EU-spørsmål i UD, og synspunkta over står heilt ut for mi egia rekning.