Ein verdig fredsprisvinnar

3. desember 201226. juni 2013 Tore Nedrebø7 kommentarar

«EU ingen verdig vinner» er parolen til «Fredsprisinitiativet 2012» og det alternative fakkeltoget søndag 9. desember, som Noregs fredsråd har tatt initiativ til. Tre tidlegare fredsprisvinnarar, blant anna Desmond Tutu, støttar initiativet. Til og med Redd Barnas Ungdom skal gå i tog mot EU. Kritikken mot fredspristildelinga går på at EU er eit politisk prosjekt med fleirfaldige militære dimensjonar som ikkje har gjort noko spesielt for nedrusting og forbrødring siste år. Det siste året har EU tvert om sådd uro og splid på grunn av eurokrisa, hevdar kritikarane. Fredrik Heffermehl, som lenge har meint at Nobel-komitéen går langt ut over sitt mandat, uttalar til Aftenposten at komitéformann Thorbjørn Jagland brukar Nobel-prisen som «sin private butikk.»

Nobel-komitéen viser i si grunngjeving til at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.» Komitéen understrekar at «EUs virksomhet representerer «folkenes forbrødring» og utgjør en form for de «fredskongresser» som Alfred Nobel refererer til som kriterier for fredsprisen i sitt testamente av 1895.» Ordlyden i testamentet er at fredsprisen skal gå til den som«under det forlupne året […] har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående armeer samt bildande och spridande af fredskongresser.»

Eg for min del meiner Nobel-komitéen denne gongen har svært god dekning for si tolking av N0bels testamente. I dette innlegget vil eg visa at «Europas sameinte statar» faktisk var eit overordna, langsiktig mål som det knapt var strid om i den fredsrørsla som inspirerte Nobel til å oppretta fredsprisen. Til dømes støtta Bertha von Suttner, som gav Nobel idéen til prisen og som vart den første kvinna som vann han i 1905, dette målet (slik det framgår her). Den amerikanske historikaren Sandi E. Cooper avsluttar sitt standardverk om den europeiske fredsrørsla mellom 1815 og 1914 med følgjande setning: «The legacy of nineteenth century pacifism is modern liberal internationalism, most recently adapted in the new European Community, with headquarters in Brussels and Strasbourg» (Cooper 1991, s. 212).

For å forstå bakgrunnen for dette, må vi gå historisk til verks.

Fred som europeisk problem

Både fredsrørsla på 1800-talet og Alfred Nobel verka og tenkte i ein europeisk kontekst. Spørsmålet om internasjonal krig og fred var inntil den russisk-japanske krigen i 1905 først og fremst eit spørsmål om forholdet mellom europeiske stormakter. Europa dominerte verda og avgjorde dermed også om det var krig eller fred. Heilt inntil 1945 var det mest krig, og dermed også størst krigsskadar, i Europa. Derfor vart krigen som problem sett svært tidleg på den offentlege dagsorden i Europa.

Romarrettsleg og kristen ideologi medverka til det. Romarriket rettferdiggjorde si overnasjonale makt med førestellinga om ein romersk fred (pax romana). Denne vart overført til middelalderens idé om ei overnasjonal kristenheit, med den heilage romerske keisaren som verdsleg overhovud og paven som åndeleg. Ei av deira viktigaste oppgåver var å hindra krig mellom kristne.

På grunn av islams frammarsj i sør, krona med erobringa av Konstantinopel i 1453, og kristendommens frammarsj i nord, krona med kristninga av Litauen i 1386, vart kristenheita etter kvart praktisk talt lik med det geografiske Europa. Med framvoksteren av sjølvstendige bystatar og territorialstatar vart det meir krig i Europa. Keisarens overnasjonale makt vart sterkt innskrenka. Kyrkja utvikla ein teori om rettferdig krig, men heldt fast ved at paven måtte godkjenna krigar og mekla mellom statar.

For dei tidlege talsmennene for kristen einskap på tvers av dei framveksande statane i Europa var indre fred og felles front mot islam dei viktigaste argumenta. Den franske skribenten Pierre Dubois (?1250-?1312) blir gjerne rekna som den første som tok til orde for europeisk union. Dubois gjekk inn for at paven skulle gje opp all si verdslege makt og for at keisarverdigheita skulle overførast til kongen av Frankrike (som gjorde krav på arven etter Karl den Stores europeiske rike til liks med den tysk-romerske keisaren). Han skulle så leia ei ny krossferd mot Det heilage landet. Også Dante Aligheri, pave Bonifatius VIII og Ægidus Romanus, som publiserte mellom 1280 og 1315, vert av og til framstilte som tidlege europatilhengarar. Men diskursen til alle desse var framleis grunnleggjande kristen. Ingen av planane deira brukte ordet Europa eller europeisk.

Men vidare politisk og religiøs splid stimulerte til meir statsbygging og ei verdsleg statsforståing à la Machiavelli. Fleire innsåg at frivillig samanslutning av suverene statar var nødvendig for varig fred. Den første moderne planen for europeisk føderasjon vart utforma av statsministeren til den franske kongen Henrik IV, hertugen av Sully (Maximilien de Béthune, 1560-1641), mot slutten av den siste religionskrigen (trettiårskrigen, 1618-1648). Sullys Grand dessein var moderne i den forstand at han føreskreiv ei politisk sameining av suverene og likestilte statar for å fremja fred og felles velstand, basert på faste grenser, mellomstatlege forhandlingar, maktbalanse, religiøs toleranse og fri handel.

Freds- og Europa-prosjekt i opplysingstida

Dei stadig hyppigare og meir grusomme krigane på 1600- og 1700-talet motiverte eit aukande tal liknande forslag til europeisk føderasjon som garanti for «evig» fred. Nokre av dei mest omtalte slike planane frå denne perioden vart utgjevne av William Penn i 1693, av John Bellers i 1710, og av abbeden av Saint-Pierre (Charles-Irénée Castel) i 1713-1717.

Penn tok den nederlandske unionen som sin modell, mens Bellers skjelte til Sveits og sitt eige Storbritannia (den engelsk-skotske unionen oppstod i 1707). Desse demokratisk orienterte tenkarane planla ein føderasjon av konstitusjonelt styrte statar. I sitt Essay Towards the Present and Future Peace of Europe (1693) føreslo Penn eit parlamentarisk styrt Europa. Røystevekta til representantane i det Europaparlamentet han førestilte seg skulle bestemmast av den økonomiske tyngda til medlemslanda. Blant fordelane med europeisk einskap og fred Penn framheva, var mange liv og pengar spart, meir rasjonelle vegnettverk, tryggare og enklare reiser, større respekt for kristenheita blant dei vantru og større tryggleik overfor ottomanane.

Penn ønskte å ha med dei russiske og ottomanske rika i sitt europeiske forbund. Dette hadde vore uaktuelt for Sully, som det også var for dei fleste seinare fredsteoretikarar. For dei var russarane og tyrkarane framande og utanforståande, representantar for «orientalsk despoti». I sitt Projet pour rendre la Paix perpetuelle en Europe inviterte Saint-Pierre såleis berre statsoverhovud i det kristne Europa vest for Russland til å delta. Kvart medlemsland skulle ha ei røyst, og konfliktar skulle løysast ved skiljedom (valdgift) vedtatt ved fleirtalsavrøysting. Det var Rousseau som med sin inngåande kritikk seinare gjorde Saint-Pierres fredsprosjekt kjent.

Også Gottfried Leibniz (1646-1716) presenterte planar for europeisk fred og einskap. Sjølv om han var lutheranar gjekk Leibniz inn for kristen einskap, samarbeidde med både lutherske og katolske fyrstar forutan med den Habsburg-romerske keisaren i Wien. I 1677 og igjen i 1715 gjekk han inn for eit Dante’sk europeisk keisarrike med utgangspunkt i det tysk-romersk-habsburgske riket, styrt av eit råd eller senat av representantar for medlemslanda. Leibniz rekna seg som verdsborgar og sa han «ønskte å tena heile menneskeætta.»

Omgrepet «kristenheita» gjekk meir eller mindre ut av offisiell bruk i løpet av opplysingstida på 1700-talet og vart erstatta av «Europa» forstått som eit interesse- og identitetsfellesskap, basert på maktbalanse og menneskeleg framsteg gjennom fri flyt av ikkje berre varer, tenester, kapital og arbeidskraft, men også av idéar, opplysing og fornuft.

Émeric Crucé (1590-1648) gjekk inn for dette i sin fredsplan Le nouveau Cynée (1683), saman med standardisering av vekt og mål, til og med ein felles valuta. Ei fast mellomstatleg forsamling med sete i Venezia og der også muslimske land skulle vera med, skulle mekla dersom det oppstod splid. Éméric de Vattel (1714-1767) skildra Europa som “eit politisk system der nasjonane […] er bundne saman av sitt samkvem og sine interesser til éin organisme. Det er [….] eit slag republikk, med medlemmer som er sjølvstendige, men som er bundne saman av ei felles interesse: oppretthalding av orden og varetaking av fridom.»

Montesquieu (1689-1755) framheva internasjonal handels fredsskapande evne. David Hume (1711-1776) hevda at «nothing is more favourable to the rise of politeness and learning, than a number of neighbouring and independent states, connected together by commerce and policy”. Adam Smith (1723-1790) meinte laissez-faire økonomisk politikk, frihandel og ikkje-intervensjon var beste måten å fremja fred og velstand.

Etter kvart, og spesielt etter den franske revolusjonen (1789), kom dessutan liberalarar og radikalarar til å fremja ein fredstanke som William Godwin (1756-1836) uttrykte slik: «demokratiske land er naturleg fredsæle fordi det store fleirtalet vanlege folk alltid vil streva etter å unngå krig».

Framveksten av liberal internasjonalisme

Spesielt Jeremy Bentham (1748-1832) og John Stuart Mill (1806-1873) gav viktige bidrag til utforming av liberal internasjonalisme (og kom dermed til å inspirera seinare liberal internasjonal teori og funksjonalistisk integrasjonsteori). Dei trudde at statars hang til krig kunne overvinnast ved å fremja felles økonomiske interesser, folkeretten, kommunikasjon og forståing blant nasjonar. Bentham kalla si skisse ein Plan for Universal and Perpetual Peace (1843). Han føreslo ein «kongress» av statar, men såg ingen trong for overnasjonal makt. I staden satsa han på at «folkemeiningas tribunal» skulle sørgja for innføring av sanksjonar mot land som braut folkeretten. Mill framheva internasjonal handel som den beste åtgjerda mot krig.Ein annan framståande talsmann for liberal internasjonalisme på 1800-talet var den radikale frihandelstilhengaren og antislaveri-aktivisten Richard Cobden (1804-1865). Cobden understreka moderne kommunikasjonars evne til å spinna menneska inn i ein vev av velstand og forståing. Cobden og Victor Hugo var blant dei mest framståande deltakarane på den den tredje internasjonale fredskongressen i Paris i 1849, som var via opprettinga av Europas sameinte statar (sjå under).

Immanuel Kant (1724-1804) sitt essay Zum ewigen Frieden (Til den evige fred, 1795) var meir radikalt. Som Mill og Bentham trudde Kant på handel som fredsmiddel. Han la likevel langt større vekt på dei politiske føresetnadane for fred enn dei britiske tenkarane. I følgje Kant kravde evig fred ein demokratisk konstitusjon i kvart land; ein folkerett grunnlagt på eit forbund av frie statar; og ei «kosmopolitisk» eller global lov som knesette «universell gjestfridom» (respekt for alle «fornuftige» menneskes rettar som verdsborgarar). I internasjonal politikk gjekk Kant inn for ein stadig utvida union av nasjonar (civitas gentium), som til slutt skulle omfatta alle folkeslag.

Kant var sterkt påverka av Jean-Jacques Rousseau (1712-1778), som i sin kritikk av Saint-Pierre hadde hevda at internasjonal fred er berre råd når den menneskelege fornuft er omforma, ny-forma, av-framandgjort og utvikla til sitt høgaste nivå av det gode samfunn. Både Kant og Rousseau understreka såleis den politiske viljens tyding. Rousseau meinte europeisk einskap kravde ein revolusjon som berre kunne gjennomførast med uakseptabel bruk av makt.

Europas sameinte statar som fredsgaranti

Den eksentriske franske grev de Saint-Simon (Claude Henri de Rouvroy, 1760-1825), som blir rekna som ein tidleg sosialist og banebrytar for sosiologien og positivismen, var meir radikal. Hans De la réorganisation de la Societé Européenne, ou de la nécessité et de moyens de rassambler les peuples de l’Europe en un seul corps politique en conservant à chacun son independance nationale (1814) var kanskje det mest ambisiøse forslag til føderal omorganisering av Europa nokon sinne.

Saint-Simon sin appell var retta til Wien-kongressen (1814-1815) som utarbeidde fredstraktatar og fastsette internasjonal orden i Europa etter napoleonskrigane og oppløysinga av Det heilage romerske riket. Wien-kongressen vart den første av ei rekke diplomatiske konferansar som fekk namnet «den europeiske konserten». Henry Kissinger (i Diplomacy, 1994, s. 82) og mange i samtida såg kongressystemet som eit slag «europeisk regjering». I så fall var det den antirevolusjonære gamle ordens regjering, som Saint-Simon og den radikale fredsrørsla på kontinentet vende seg mot.

Saint-Simon sin plan kom til å påverka dei fleste fredsplanane på kontinentet i neste generasjon. Alle gjekk inn for ei føderal europeisk regjering og argumenterte at krig var ei unødvendig sløsing med ressursar i eit moderne samfunn. Men Saint-Simon og hans arvtakarar insisterte på at føderasjonen måtte vera eit parlamentarisk styrt folkeforbund av demokratiske statar heller enn eit mellomstatleg forbund av konservative regjeringar à la den europeiske konserten. Krav om innanriksk rettferd var nå, etter den franske revolusjonen, knytta til kravet om utanriksk fred.

Saint-Simon sine idéar vart mellom anna vidareførte og vidareutvikla av Auguste Comte (1798-1857) og Guiseppe Mazzini (1805-1872). For Mazzini var menneskeætta ikkje ei kosmopolitisk verd delt inn i uforanderlige nasjonalstater, men ein heilskap, skapt av Gud, som sameinte folk i medvitet om eit felles opphav og ei felles framtid. Mazzini grunnla i 1834 Det unge Europa, ei internasjonal samanslutning av progressive nasjonalistar til forsvar av likskap og brorskap mellom alle folkeslag. I vedtektene vart ein europeisk føderasjon definert som «ein einskap som skal vera fri og spontan, slik han ville vera i ein vanleg føderasjon der alle folk er heilt likestilte … kvar [skal] framleis [vera] herre over sine eigne interesser, sin lokale saker, sin særtrekk.»

På 1840-talet hadde uttrykket «Europas sameinte statar» blitt vidkjent. Blant kontinentale fredsplanar inspirert av Saint-Simon kan nemnast Pierre Leroux sin Organon des vollkommenen Friedens (1837); Gustave d’Eichtal sin De l’Unité Européenne (1840); Victor Considérant sin De la Politique générale et du rôle de la France en Europe (1840) og Constantin Pecquereur sin De la Paix (1841).

Den organiserte fredsrørsla

Etter 1815 oppstod ei rekke fredsforbund, ligaer og foreiningar som kjempa ein lang og seig kamp for fred i Europa. Oppslutninga gjekk i bølgjer; store krigar førte gjerne til tilbakeslag, og dei fleste styresmakter og aviser latterleggjorde og motarbeidde fredsaktivistanes innsats som utopisk. Men fredsrørsla voks særleg under kapprustinga fram mot første verdskrig, då ho mobiliserte millionar europearar og amerikanarar i fredskampanjar. Rørsla bana veg for eit stort tal internasjonale institusjonar og organisasjonar som har overlevd fram til i dag, til dømes Den faste valdgiftsdomstolen i Haag og Den inter-parlamentariske unionen. Sandi E. Cooper reknar som nemnt også EU inn i arven etter fredsrørsla mellom 1815 og 1914 (men eg for min del vil føya til at i røynda spela kristelegdemokratar ei vel så viktig rolle som liberale internasjonalistar i opprettinga av EU, sjølv om sistnemnde så vel som sosialdemokratar også var aktivt med).

Fredsforbunda i Europa og USA organiserte aktivitetane sine på lokalt, nasjonalt og etter kvart internasjonalt plan. Internasjonale kongressar vart gjennomførte med ujamne mellomrom frå 1816 fram til den planlagde kongressen i Wien i september 1914 måtte avlysast. Etter første verdskrig vart kongressane gjenopptekne og heldt fram til det nye krigsutbrotet i 1939.

Fredsrørsla var først dominert av uortodokse kristne pasifistar i USA og Storbritannia, særleg kvekarar (som Penn). Etter kvart slutta liberalar, radikale, demokratar og også sosialistar og feministar seg til. Med eit spenn frå moderate høgre til det sosialistiske venstre, frå kristne fundamentalistar til ateistar og frå USA til Russland måtte det oppstå mange motsetningar. Men overordna mål, som (meir) demokrati, menneskerettar, frihandel og anna fritt samkvem mellom land og folk, forutan utvikling av folkeretten, obligatorisk mekling i internasjonale konfliktar, etablering av ein internasjonal skiljedomstol, og på lang sikt ein føderasjon av demokratisk styrte europeiske statar, vart det etter kvart stor grad av semje om.

Organisatorisk var fredsrørsla i første halvdel av 1800-talet dominert av ei rekke kvekar- eller andre kristne fredsforbund i England og Nord-Amerika. Det første fredsforbundet var New York Peace Society, grunnlagt i 1815 av kvekaren David L. Dodge. Kvekarar grunnla også British Society for the Promotion of Permanent and Universal Peace i 1816.

Desse tidlege amerikanske og britiske fredsforbunda gjorde mange forsøk på å mobilisera kontinentale europearar for sine idéar. Spesielt «den lærde smeden» Elihu Burritt agiterte for ein europeisk «nasjonanes kongress» etter amerikansk føderalt førebilete. I 1821 oppstod eit Société de la morale chrétienne i Paris. Men det første forbundet med fred som hovudformål vart oppretta av grev Jean-Jacques de Sellon, i Génève i 1830. Men også for han var fredssaka religiøs (Sellon var hugenott), og ikkje politisk. Dei fleste medlemmene tilhøyrde det høgare borgarskapet, og de Sellon var skeptisk til demokrati. Men han var også reformistisk og engasjerte seg spesielt mot dødsstraff og ståande arméar og for allmenn utdanning og eit internasjonalt meklingstribunal.

Internasjonale fredskonferansar

Den første internasjonale fredskonferansen vart arrangert av dei britiske og amerikanske fredsforbunda i London i 1843. Men for å oppmuntra fredsrørsla på kontinentet vart dei neste slike konferansane haldne i Brussel (1848), Paris (1849) og Frankfurt am Main (1850), før dei igjen vart tilbakeførte til Storbritannia (London 1851, Manchester 1852, Edinburgh 1853). Men på alle kongressane frå 1843 til 1853 kom dei fleste delegatane frå USA og Storbritannia.

Opningstalen til den franske forfattaren Victor Hugo på fredskongressen i Paris i 1849 er blitt berømt:

«vi skal [snart] sjå to store samfunn, Amerikas sameinte statar og Europas sameinte statar, rekka kvarandre handa over havet. […] Ein dag skal koma då du, Frankrike – du, Russland – du, England – du, Tyskland – alle de, kontinentale nasjonar, utan å mista dykkar eigenart og dykkar strålande individualitet skal gå opp i ein overordna einskap og utgjera ein europeisk brorskap […] ved nasjonanes allmenne røysterett, ved høgtideleg vedtak i eit storarta, suverent senat, som vil vera for Europa det parlamentet er for England, det riksdagen er for Tyskland, det den lovgjevande forsamlinga er for Frankrike.»

Men 1849 var motrevolusjonens år, og få i den radikale fredsrørsla på kontinentet ønskte seg ein føderasjon der einevaldsherskarar deltok på linje med meir liberale regjeringar. Dette var ein av grunnane til at amerikanske føderalistar som Burritt fekk lite støtte og etter kvart sette seg meir moderate mål. Det var også lite oppslutnad om absolutt pasifisme på kontinentet. Dei fleste kontinentale fredsaktivistar godtok forsvarskrig og valdsbruk mot reaksjonære og undertrykkande einevaldsregime.

Krim-krigen 1853-56, den amerikanske borgarkrigen 1861-65 og den fransk-prøyssiske krigen i 1870 vart store tilbakeslag for fredsrørsla. Ingen ny universell fredskongress fann stad før 1889. Fredsaktivistane var overraska over at nasjonal opinion faktisk støtta regjeringanes krigspolitikk. Det kunne verka som om demokrati – i alle fall utviding av røysteretten – og nasjonalisme oppmuntra til krig heller enn fred. Dette førte til at mange i fredsrørsla mista tilliten til folkemeininga. Innsatsen for å påverka regjeringane direkte auka.

Det amerikanske fredsforbundet, som såg slaveri som eit større vonde enn krig, støtta nordstatane i borgarkrigen. Det britiske fredsforbundet derimot tok framleis avstand frå all vald, og fordømte i 1864 nasjonalisme som «ein dårleg, låg, egoistisk og ukristelig idé [….], lagnadstung ikkje berre for freden, men for all framgang i fridom og styresett.»

I 1867 oppstod to konkurrerande tyngdepunkt i den europeiske fredsrørsla, eitt basert i Paris og politisk orientert mot sentrum-høgre, og eitt basert i Génève og orientert mot sentrum-venstre. I Paris etablerte den franske økonomen og politikaren Frédéric Passy (1822-1912) Ligue internationale et permanente de la paix. Passy delte den første Nobel-fredsprisen i 1901 med Raude kross-grunnleggjaren Henry Dunant. Fredsrørsla til Passy var dominert av moralistiske, religiøse og antimilitaristiske holdningar. I Génève grunnla Charles Lemonnier same år Ligue internationale de la paix et de la liberté, inspirert av Kant, Saint-Simon og dei amerikanske Federalist Fathers. Blant dei visstnok seks tusen deltakarane på stiftingskongressen var Victor Hugo, John Stuart Mill og Guiseppe Garibaldi. Anarkisten Mikhail Bakunin uttalte på møtet at «det er berre på ein måte at fridom, rettferd og fred kan vinna fram i europeisk internasjonal politikk og gjera borgarkrig uråd innan den europeiske familien: å oppretta Europas sameinte statar». Fredskongressen i Génève vedtok som sitt fremste mål å arbeida for Europas sameinte statar, og ligaen byrja å utgi eit tidsskrift kalla Les États Unis de L’Europe.

Mens Passy sin liga var politisk og religiøst nøytral, var Lemonnier og hans tilhengarar radikale. Dei såg seg som arvtakarar av den franske revolusjonen og gjekk inn for å erstatta kongedømmet med republikk, protesterte mot kyrkjas makt og støtta demokrati og menneskerettar (etter kvart også kvinnefrigjering og likestilling). På stiftingsmøtet gjekk Garibaldi inn for revolusjon, og ei gruppe franske sosialistar kritiserte kapitalistisk undertrykking. Lemonniers liga var ikkje prinsipielt pasifistisk.

Christian_Lous_Lange — Christian Lous Lange

Den meir moderate linja til Passy hadde likevel mest framgang. Kampsakene var internasjonal nedrusting, mekling og valdgift. Den universelle parlamentariske fredsunionen, etablert i 1876 med parlamentarikarar frå mange europeiske land som medlemmer, samla seg om dette. Valdgifts- og fredsforbund vart grunnlagde i Danmark, Sverige og Noreg i 1882-3. I 1889 vart Den interparlamentariske konferansen for internasjonal mekling grunnlagt, og i 1892 Den inter-parlamentariske union og Det interparlamentariske byrået. Den energiske nordmannen Christian Lange (far til seinare utanriksminister Halvard Lange) arbeidde som generalsekretær for Den inter-parlamentariske unionen i Brussel frå 1909 til 1933 (bortsett frå i krigsåra, då han var i Kristiania). Han fekk Nobels fredspris saman med Hjalmar Branting i 1921 (les Langes Nobel-føredrag om internasjonalisme her).

Veksande nasjonalisme, imperialisme og kapprusting i 1880- og 1890-åra førte til ei gjenopptaking av dei internasjonale fredskongressane. Den første sidan 1853 fann stad i 1889. Den universelle fredskonferansen i Roma i 1891 inviterte dei europeiske fredsforbunda til å gjera Europas sameinte statar til sitt hovudsiktemål. Den universelle fredskongressen i 1892 tok til orde for europeisk konføderasjon etter linjene skissert av Lemonnier. Kongressen oppretta eit fast sekretariat, Det internasjonale fredskontoret (International Peace Bureau), som framleis finst.

Fire forskjellige typar fredsforbund var representerte på kongressen i 1892: angloamerikanske religiøse pasifistar, sekulære pasifistiske ligaer, organisasjoner etter lesten til Lemonnier sin føderalistiske Génève-liga, og folkerettslege foreiningar og International Arbitration and Peace Associaton of Great Britain and Ireland, grunnlagt av Hodgson Pratt i 1880. Mange kvinner hadde nå også engasjert seg i fredssaka. Men valdgift var i følgje Hinsley (1963) det einaste programpunktet 1892-kongressen kunne bli samde om.

Mot institusjonalisering av fred

Opprettinga av ein internasjonal domstol for frivillig valdgift vart då også det viktigaste resultatet av dei mellomstatlige første og andre fredskonferansane i Haag i respektive 1899 og 1907. Vonbrotne over dette gjekk nokre fredsaktivistar igjen inn for meir radikale, føderalistiske planar. Nå overtok faktisk britiske liberale føringa. Sir Max Waechter (1837-1924), ein forretningsmann og kunstsamlar fødd i Stettin, Tyskland (i dag i Polen), omfamna idéen om Europas sameinte statar i 1909 og grunnla ein European Unity League i 1913 (som mellom anna fekk Bertha von Suttners støtte). Det britiske fredsforbundet erklærte seg samd og gjorde seg til talerøyr for ei full samanslåing av nasjonal suverenitet. Dei britiske kvekarane gjekk inn for Europas sameinte statar i 1910. I 1911 gjorde den britiske National Peace League det same.

Men samtidig som deler av britisk opinion vart meir vennleg stemt til samling av Europa, vende kontinentale europeiske radikalarar seg mot. Stridens eple var spørsmålet om det tsaristiske Russland burde delta. Demokratar og radikale utanfor Tyskland fann dette «orientalske despotiet» uakseptabelt.

Fram mot første verdskrig skjedde det ei tilnærming mellom den liberale, borgarleg dominerte fredsrørsla og den sosialistiske arbeidarrørsla. Den andre internasjonale såg på imperialismen og militarismen som uttrykk for kapitalistisk konkurranse og åtvara at dersom arbeidsgjevarane framprovoserte ein krig, ville arbeidarane nekta å ta del. Jean Jaurès definerte proletariatet som «menneskemassane som kollektivt elskar fred og hatar krig.» Den andre internasjonales Basel-konferanse i 1912 omtalte proletariatet som «fredens fortropp i verda» og erklærte «krig mot krig.» Kontinentale katolske sosialistar og anarkistar, inspirert av franske intellektuelle som Charles Fourier, Philippe Buchez og Joseph Proudhon, etterlyste eit desentralisert, føderalt Europa. Men Den andre internasjonale braut saman i 1914 på grunn av manglande evne til å stå saman mot utbrotet av første verdskrig. I staden samla dei fleste av medlemspartia, liksom mange fredsaktivistar, seg rundt den nasjonale fana til sine respektive regjeringar.

Krigsutbrotet i 1914 provoserte først fram fornya agitasjon frå fredsrørsla etter eit føderalt Europa. Fleire opprop om det same kom etter krigen, då Penns essay og utdrag frå Saint-Pierre og Rousseau vart utgjevne på nytt i London. Men iveren kjølna snart. Fredsrørsla kom til å støtta eit mellomstatleg forbund heller enn europeisk føderasjon. Innan januar 1917 hadde dei fleste europeiske regjeringar slutta seg til president Woodrow Wilson sitt forslag om å oppretta eit Folkeforbund (League of Nations).

Folkeforbundet vart etablert i Genève i 1919 og var den første permanente mellomstatlege regjeringsorganisasjonen. Forbundet oppnådde både suksessar og fiaskoar, men svikta i den avgjerande oppgåva med å førebyggja ein ny verdskrig. I 1946 vart det erstatta av FN, som er blitt ein verkeleg universell organisasjon.

I Europa er EU blitt ein regional oppfølgjar med eit meir forpliktande samarbeid som nå har hindra krig på kontinentet i over seksti år. EU har dermed kome langt på vegen mot nettopp den «forbrødring» den europeiske fredsrørsla 1815-1914 etterlyste, og som Alfred Nobel ville oppmuntra. På meg verkar det småleg, nærsynt og provinsielt å hevda noko anna. Dessutan er jo demokrati og respekt for menneskerettane og rettsstatsprinsippet, som fredsrørsla også kjempa for, nå ein føresetnad for EU-medlemskap.

Som eg har vist over, var dessutan store delar av fredsrørsla på 1800-talet verken nøytralistisk eller prinsipielt pasifistisk og anti-militaristisk. Å tolka Alfred Nobels testamente som om det var tilfelle ville gjera det praktisk talt uråd å dela ut fredsprisen i dag. Ei bokstavtru tolking som Heffermehl etterstrevar ville dessutan truleg skapa endå større reaksjonar enn Nobel-komitéens praksis. Ei slik forståing ville i tillegg vera anakronistisk. Ordlyden i testamentet reflekterer Nobels samtid. For at prisutdelinga skal gi meining i dag er det nødvendig å fri seg noko frå den (liksom frå fokuset på «siste år», som Nobel-komitéane i både Stockholm og Oslo alltid har tatt lett på). Men utdelinga i år er heilt i testamentets ånd.

Litteratur:

Cooper, Sandi E. (1991), Patriotic Pacifism. Waging War on War in Europe, 1815-1914. (New York, Oxford: Oxford University Press).

Hay, D. (1957), Europe. The Emergence of an Idea (Edinburgh. Edinburg University Press).

Heater, D. (1992), The Idea of European Unity (Leicester: Leicester University Press).

Heffermehl, Fredrik S. (2008), Nobels vilje (Oslo: Vidarforlaget).

Hinsley, Francis H. (1963), Power and the Pursuit of Peace. Theory and Practice in the History of Relations Between States (Cambridge: Cambridge University Press).

Knutsen, T.L. (1997), A History of International Relations Theory, 2^nd edn. (Manchester: Manchester University Press).

Lange, Christian L. (1919), Histoire de l’internationalisme 3 b. (Kristiania: Aschehoug). Opptrykk 2009.

Nedrebø, Tore (2010), Past and Present Sources of European Union. A Comparative, Historical-Institutionalist Analysis (Dr philos-avhandling, Universitetet i Bergen).

Pagden, A. (ed.) (2002), The Idea of Europe: From Antiquity to the European Union (Washington: Woodrow Wilson Center Press).

Rougemont, D. de (1966), The Idea of Europe (New York: Macmillan).

Wilson K. and Dussen, J.v.d. (eds.) (1995) The History of the Idea of Europe (London: Routledge).

Oversikt over internasjonale fredskongressar på 1800- og 1900-talet: http://en.wikipedia.org/wiki/Peace_congress og http://peace.maripo.com/p_conferences.htm

Norge med i EU om ti år

24. oktober 201213. desember 2012 Tore NedrebøKommenter innlegget

I en «ikke helt usannsynlig» folkeavstemning om medlemskap i Europaunionen mandag 25. september 2022 vil «et forholdsvis klart ja-flertall stemme for at Norge bør bli medlem av Europaunionen fra nyttår 2023, samme dag som Albania endelig blir en del av fellesskapet. Vi vil neppe se oss tilbake.»

Dette glade budskap stammer fra Kjetil Wiedswangs Europaveien. EU, krisen og vi andre, som ble lansert av Schibsted på førtiårsdagen for det første norske neiet til EU-medlemskap. Den erfarne journalisten i Dagens Næringsliv bygger spådommen på to forutsetninger som han regner med blir oppfylt: 1) At EU da vil ha overvunnet den nåværende krisa og blitt mer attraktivt og 2) at andelen norske velgere som bor i store byer vil ha vokst betydelig. Det siste er viktig fordi et klart flertall av byfolk stemte ja både i 1972 og i 1994. Wiedswang mener også det vil hjelpe at Norge om ti år kan oppleve adskillig dårligere tider enn nå.

Kjetil Wiedswang har i det hele tatt skrevet en bok som er morsom å lese. Europaveien er så vidt jeg vet den første journalistiske framstilling på norsk om EUs utvikling siden begynnelsen, og dessuten om den norske EU-stridens historie. Boka er full av anekdoter som bygger på førstehåndsobservasjoner og medierapporter så vel som på intervjuer med sentrale aktører.

Et eksempel er et sitat fra en av Wiedswangs sentrale kilder, tidligere EU-ambassadør Einar Bull. Bull var i Brussel som del av den norske forhandlingsdelegasjonen 28. november 1994. Etter at folkeavstemningsresultatet var klart seint på kvelden forteller Bull at han «styrtet ned tre-fire gin & tonic. Det var en forferdelig følelse av déjà vu. Fikk tak i en taxi umiddelbart, for jeg visste jeg ville bli dritings». Andre ofte siterte kilder er gamle UD-travere som Eivinn Berg og Knut Almestad.

Man kan mene hva man vil om denne stilen, men det er tydeligvis slik personorientert historiefortelling, i tillegg til store doser ironi, som anses som god skrivekunst i dag. Greit nok. Europaveien er samtidig kunnskapsrik og innsiktsfull, og den har en proeuropeisk, men nyansert grunntone. Det skinner tydelig gjennom at Wiedswang har fulgt EU i mange år, inkludert perioder mellom 1988 og 2006 som korrespondent i London og Brussel.

Oljerikdommen avgjørende?

For Wiedswang er det først og fremst oljerikdommen som forklarer hvorfor flertallet av norske velgere to ganger har sagt nei til EU-medlemskap. Her referer han til den amerikanske statsviteren Christine Ingebritsens bok The Nordic Countries and European Unity (1998). Men dersom man nærleser Ingebritsens bok framlegger hun ikke empiriske data som underbygger denne tesen. Tvert om innrømmer hun at «i en spørreundersøkelse gjennomført i Norge etter november-folkeavstemningen i 1994 var tap av suverenitet og uavhengighet de to mest siterte innvendingene mot EU» (s. 182).

Av Ryghaug og Todal Jenssens Den store styrkeprøven: Om EU-avstemningen i norsk politikk (1999) framgår det at «selvråderett», «folkestyre» og «lokaldemokrati» var de hensyn de fleste (22,5 prosent) nei-velgerne de spurte oppgav som begrunnelse for sitt valg. Argumenter knyttet til økonomisk interesse som landbrukspolitikken ble nevnt bare av ca 7 prosent av nei-velgerne. Tilsvarende var støtte til europeisk samarbeid det oftest nevnte argumentet blant ja-velgere (18,8 prosent). Det taler for at idelogi var viktigere enn økonomisk interesse for utfallet i 1994. Og husk at nei-flertallet var større i 1972, da ingen ennå ante hvor stort det norske oljeeventyret kom til å bli.

Wiedswang framhever riktignok også betydningen av mer ideologisk argumentasjon, spesielt at Norge har vært relativt lite berørt av europeiske kriger. Men vi ble da sterkt berørt av andre verdenskrig, sterkere enn Sverige, Danmark og Finland, som alle nå er med i EU. En forklaring av hvorfor nordmenn er så opptatt av nasjonalt sjølstyre bør legge enda større vekt på ideologi, kultur og religion (mer om det her og her).

Likevel: Løp og kjøp!

PS:

Mitt personlige minne om 28. november-kvelden i 1994 er fra en valgvake min daværende ekspedisjonssjef i UD hadde innbudt berørte medarbeidere til hjemme hos seg selv. Ved ankomst skulle vi legge vår gjetning om avstemningsutfallet i en hatt. Stemningen sank raskt utover kvelden etter hvert som opptellingsresultatene kom inn. Da utfallet var klart, ble hattelappene talt opp. Inngrodd beskjedenhet skal ikke hindre meg i å opplyse at min lapp var en av svært få som spådde et nei. Men det ble ikke delt ut noen premie.

Nobels fredspris til EU: Historisk norsk anerkjennelse av europatanken

13. oktober 201213. desember 2012 Tore NedrebøÉin kommentar

European Commission President Barroso receives flowers from Leikvoll, Norway's Ambassador to the European Union, at the EC headquarters in Brussels — Norges EU-ambassadør Atle Leikvoll overrekker blomster til EU-kommisjonens president José Manuel Barroso i anledning fredspristildeingen til EU.

Med Nobel-komitéens beslutning har Norge for første gang gitt et håndslag til europatanken som blir lagt merke til. Og det på et tidspunkt da det virkelig betyr noe. Kryss i taket!

Som sikkert de fleste, ble jeg meget overrasket over at EU i går fikk Nobels fredspris. Det kommer aldri til å skje, har jeg tenkt, på grunn av EU-motstanderne i Nobel-komiteen. Det som er opplagt for det meste av resten av Europa, er det motsatte i Norge. Nå har tydeligvis EU-motstanderen og SV-representanten Ågot Valles sykefravær gjort det mulig for komiteens leder, Thorbjørn Jagland, å få gjennomslag. Valles varamann, tidligere Oslo-biskop og Senterpartiformann Gunnar Stålsett, synes å ha vært så vidsynt at han kan anerkjenne EUs betydning for freden i Europa selv om han er mot norsk EU-medlemskap.

Jeg var i Uppsala på et seminar i anledning Nordiska Afrikainstitutets femtiårsjubileum da tildelingen ble kjent. Det var faktisk Finlands tidligere president og fredsprisvinner (2008) Martti Ahtisaari som kunngjorde nyheten. Han hadde nettopp holdt hovedtalen under seminaret og var midt i en spørsmål og svar-runde da han fikk en lapp fra sin medarbeider og avbrøt for å komme med sensasjonen. Litt etterpå fikk han en ny lapp med begrunnelsen, som han leste opp mens han oversatte fra finsk til engelsk: EU fikk prisen som en anerkjennelse av sin innsats for fred, forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa gjennom seksti år (les begrunnelsen her). Halleluja! avsluttet Ahtisaari.Til spredt applaus. Reaksjonene var tydelig forskjellige. I pausen etterpå mente noen Sverige burde ta grep om fredsprisen igjen og sørge for en mindre politisk og mer akademisk komitesammensetning. Ikke så rart kanskje, i en forsamling av mest forskere, trolig de fleste EU-skeptikere på venstresiden.

Uansett er min personlige mening at det var på høy tid at EU fikk Nobels fredspris. Som Jagland selv har sagt, mener jeg det er en skandale at den særnorske/nordiske EU-debatten har forhindret at EU har fått prisen før. Mer passende tidspunkt hadde vært for eksempel i 1951, da Det europeiske kull og stålfellesskapet ble grunnlagt, i 1957, da Roma-traktaten ble undertegnet, eller i 2004, året for den historiske østutvidelsen. Men bedre sent enn aldri. Når Barack Obama kunne få prisen etter vel trekvart år som president, kan EU få prisen etter over seksti års virksomhet.

Og tidspunktet er velvalgt utfra en samtidsbetraktning. Akkurat nå som EU er i krise, er tildelingen av Nobels fredspris en kjærkommen påminnelse om grunntanken bak EU og alt det verdifulle EU trass alt har bidratt til. Min tidligere læremester i sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, Frank Aarebrot, har en tankevekkende og, tror jeg, helt riktig observasjon i dagens Aftenposten: Dersom prisen hadde gått til Den afrikanske union hadde trolig ingen protestert. Det er verdt å tenke over hvorfor. AU har bevisst tatt EU som modell, men det er en voksende bevissthet blant reflekterte afrikanere om at AUs svakhet sammenliknet med EU nettopp er manglende overnasjonalitet. Samtidig er det økende erkjennelse i Europa om at større innslag av overnasjonalitet, dvs. mer overføring av suverenitet til EU-nivået, som må til for at euroen skal overleve og EU skal komme videre.

Europas framtid: Que sais-je?

4. oktober 2012 Tore NedrebøKommenter innlegget

«Que sais-je?» (hva vet jeg?) spurte den franske skeptikeren og forfatteren Michel de Montaigne. Mange som kommenterer eurokrisa burde stille seg samme spørsmål. Det er forskjell på kunnskap, tro og håp.

Grunnen til at jeg tar opp dette, er at når det gjelder EUs framtid, har vi en tendens til å framstille tro som kunnskap og håp som tro. De mest ihuga EU-tilhengere sier gjerne de er «overbeviste» om at EU skal løse eurokrisa. De uttrykker dermed en tro som egentlig er et håp. De synes ute av stand til å ta inn over seg at dette storslåtte historiske prosjektet kan slå feil eller er beheftet med grunnleggende svakheter. Tilsvarende finnes det selvsagt EU-skeptikere som nå fryder seg over å se deres dommedagsprofetier, dvs. håp, gå i oppfyllelse.

Forholdet mellom indre usikkerhet og ytre skråsikkerhet kan synes proporsjonal. Når man er mest usikker på en sak som man har interesser i, ønsker spesielt politikere å framstå som desto mer sikre utad. Man tyr til uttrykk som «jeg er overbevist om» og liknende. Skråsikkerhet inngir tillit. Et eksempel på slik «Zweckoptimismus» (formålsoptimisme) er Tysklands tidligere utenriksminister fra partiet De grønne, Joschka Fischer, en svoren euroføderalist, slik det framgår av denne kommentaren av 28. september 2012.

Jeg opplevde det samme nesten religiøse tunnelsynet da jeg deltok på et møte i Europabevegelsen i Bærum om eurokrisa i fjor høst. De fleste i salen, inkludert innlederen, Aftenpostens tidligere utenriksredaktør og Bonn-korrespondent Nils Morten Udgaard og tidligere EU-ambassadør Eivinn Berg, var nærmest rystet da jeg antydet at dette kunne gå galt.

Jeg for min del håper også at EU vil overvinne krisa. Kanskje jeg til og med tror det. Men jeg vet det ikke. Min vedvarende skepsis bygger blant annet på at jeg stadig leser troverdige, innsiktfulle økonomisk-politiske analyser som tilsier at krisa langt fra er løst. For eksempel ved Nouriel Roubini, som var en av de få som forutså finanskrisa som etterfulgte Lehman Brothers-konkursen. Eller The Economist, som i siste utgave viser hvordan stemningen igjen har slått om, etter at begeistringen over Den europeiske sentralbankens erklæring om vilje til ubegrensede støttekjøp av statsobligasjoner har lagt seg.

Dessuten vet jeg ut fra min egen faglige bakgrunn og erfaring at en langsiktig, bærekraftig løsning på eurokrisa vil kreve betydelige traktatendringer, noe som i sin tur krever enstemmighet og kan utløse høyst uforutsigbare folkeavstemninger. Financial Times 02.10.12 bekrefter at både Herman Van Rompuy og Jose Manuel Barroso jobber på spreng med tiltak som krever traktatendring. Den nylig framlagte betenkningen fra elleve EU-utenriksministre («The Future of Europe Group») ønsker å gå enda mer drastisk til verks. For ikke å nevne Guy Verhofstadt og Daniel Kohn-Bendits nye eurorevolusjonære opprop For Europe! A manifesto for a post-national revolution in Europe. Tanken om en europeisk forfatning er tilbake på bordet.

Et minimum av kunnskap om EUs historie tilsier at slike endringer tar lang tid og at det endelige utfallet er uforutsigbart. EU er blitt til gjennom mange små skritt, gjerne to fram og ett tilbake, mens man nå trenger et stort sprang forover. Prosjektet har aldri stått overfor en så stor utfordring som i dag. Og det er mange fallgruber, kjente og ukjente. Ikke minst hvordan «folk flest» vil reagere på stadige innstramminger og sentralstyring fra Brussel med svak demokratisk legitimitet. Jeg minner om de famøse ord fra USAs daværende forsvarsminister Donald Rumsfeld i 2002:

….as we know, there are known knowns; there are things we know that we know. There are known unknowns. That is to say, there are things that we now know we don’t know. But there are also unknown unknowns. There are things we do not know we don’t know.

Det som derimot er helt sikkert, er at krisa ikke løser seg selv. Den må møtes med konkrete, politiske tiltak. Det går heller ikke i lengden å fortsette å skyve utfordringene foran seg. Som en av mine russisklærere på universitetet sa: «Det er mange skjær i sjøen, og vi skal over dem alle».

Større folkelig EU-skepsis

17. september 201218. september 2012 Tore NedrebøKommenter innlegget

europe-according-to-germany-716x477 — En voksende oppfatning av Europa i Tyskland? Fra alphadesigner.com

I dag er en meningsmåling offentliggjort i Tyskland som tolkes som om tyskernes EU-skepsis vokser. Strengt tatt sier ikke undersøkelsen noe om det, ettersom den ikke viser noen utvikling over tid. Den gir bare et øyeblikksbilde fra juli, da svarene ble innhentet. Kommentatorer har hengt seg opp i at en langt større andel, 49%, av de spurte tyskere mener at de personlig ville hatt det bedre om EU ikke fantes, enn de 32% som mener de ville hatt det verre. Tilsvarende tall for Frankrike er 34% som mener de ville hatt det bedre uten EU og 53% som mener de ville hatt det verre. Blant spurte polakker er tallene hhv. 28% og 59%. Hele 65% av det tyske utvalget mener de ville hatt det bedre uten euroen. Tilsvarende tall blant franskmennene er 36%.

Og dette var altså før den siste tidas utvikling, inkludert at Den europeiske sentralbanken forrige uke erklærte seg beredt til å kjøpe ubegrenset med statsobligasjoner fra kriseland (gitt at de går inn på kriseprogram som fratar dem betydelig selvbestemmelse). Mens denne beslutningen er hilst velkommen i de fleste EU-land, har kritikken i Tyskland vært hard.

Selv om vi ikke har tidsserier, viser dette en oppsiktsvekkende EU- og euro-skepsis i Tyskland. Vi proeuropeere kan bare trøste oss med at et flertall i alle tre land mener EU er viktig for landenes økonomiske overlevelse. Det er også flertall (såvidt i Tyskland, klarest i Polen) om at EU-medlemskapet er bra for landet.

Europakommisjonens faste spørreundesøkelse Eurobarometer har lange tidsserier. De siste resultatene, som bygger på spørsmål stilt i mai og publisert i juli, bekrefter at EU-skepsisen vokser i EU under ett. Under følger noen bilder som viser dette grafisk. Den nederste grafen er kanskje mest interessant. Den viser at tilliten til nasjonale institusjoner også har falt og at den fremdeles er mindre enn tilliten til EU.

Dette kan utlegges som at folk er frustrerte over at det generelt ikke går bra og i slike situasjoner gir uttrykk for minkende tillit til politikere og politikk uansett nivå. Med litt velvilje kan vi også forstå det som om «folket» er klar over at det er nasjonale politikere, dvs. medlemsstatene, som har siste ordet også i EU.

Uansett er den voksende EU-skepsisen i Tyskland nå det mest bekymringsfulle. Heldigvis har populisme fortsatt et dårlig rykte i Tyskland, og det proeuropeiske flertallet blant ansvarlige politikere er stort. Men mer EU-skeptiske velgere gir mindre handlingsrom for disse politikerne.

Holdning euro — Holdning til økonomisk og monetær union og euro

Holdning til EU. — Holdning til EU generelt

Tillit til EU etc. — Tillit til EU, nasjonale og andre institusjoner

En sjeldent god dag for EU

13. september 201214. september 2012 Tore NedrebøÉin kommentar

ESM-Prozess: Befangenheitsantrag gegen Karlsruher Verfassungsrichter — Den tyske forfatningsdomstolens leder, Andreas Vosskuhle, leser opp kjennelsen i går.

Gårsdagen var sjeldent god for EU. Den tyske forfatningsdomstolen godkjente kriseløsningsmekanismen for eurosonen (ESM) og fiskalpakten, Europakommisjonens president Barroso presenterte forslag til en bankunion og tok til orde for traktatrevisjon i retning av «en føderasjon av nasjonalstater», Det europeiske rådets president Van Rompuy kom med tanker om et eurosonebudsjett, ditto parlament og felles gjeld, og i Nederland vant proeuropeiske partier en overbevisende seier i parlamentsvalget. Dette har fått dagens Aftenposten, eller rettere sagt professor i samfunnsøkonomi, Helene Ulltveit-Moe, til å varsle at vi går mot et «Europas forente stater».

Dette er nok dessverre en smule forhastet. Med vår avstand til begivenhetenes sentrum har vi her på berget hatt en tendens til å overse alle skjær det har vært og fortsatt er i sjøen før man kan endelig konkludere at euroen og EU er vel i havn. For ikke å nevne før Europas forente stater er på beddingen.

Jeg er enig i at det ser bedre ut, men utfordringer står fortsatt i kø. For å ta dommen fra Karlsruhe og situasjonen i Tyskland først. Vi kan notere at flere tyske kommentatorer (spesielt Wolfgang Münchau i Der Spiegel Online) anser at forfatningsdomstolen nå tar rev i seglet (for å holde oss til maritim sjargong) og har gitt opp sin tidligere så nasjonalrettslig aktivistiske kurs. Men retten holder likevel muligheten åpen for at den endelige domsavsigelsen (gårsdagens var foreløpig) kan komme til å erklære Den europeiske sentralbankens nylig erklærte vilje til «ubegrensede» kjøp av statsobligasjoner som forfatningsstridig. I så fall kan den føderale regjeringen bli nødt til å klage ESB inn for Europa-domstolen.

Europa-domstolen ville i så fall helt sikkert gi sentralbanken medhold. Men spørsmålet er hvordan noe sånt ville slå ut i tysk opinion. Mange tyskere frykter at ESB vil bruke tyske skattepenger til å finansiere, ja belønne, uansvarlig økonomisk politikk i kriselandene og dessuten skape ukontrollert inflasjon. En meningsmåling før forfatningsdomstolens kjennelse viste at over halvparten av de spurte tyskerne ønsket at ESM burde avvises, og bare en tredel ønsket grønt lys. Jens Weidmann, sjefen for Tysklands mest respekterte institusjon (ved siden av forfatningsdomstolen), Bundesbank, var den eneste i ESBs råd som stemte mot beslutningen om ubegrensede obligasjonskjøp sist tirsdag.

Hvordan vil tyskerne reagere dersom det faktisk viser seg at ESB ikke klarer å håndheve de betingelsene den stiller for å redde land som Spania og Italia, slik Martin Wolf i Financial Times frykter? Og hva vil det ha å si for euroens og EUs framtid? Wolf mener euroen slett ikke er reddet. I verste fall kan vi på sikt få en forverret krise som trekker Tyskland med seg ned, med en forsterket nasjonalistisk reaksjon som følge. Jeg tror ikke dette er et spesielt sannsynlig scenario (blant annet fordi det proeuropeiske flertallet i den tyske forbundsdagen er svært solid), men man kan ikke avskrive det. Det er derfor jeg tidligere har understreket hvor viktig det er at ESB står på sin kondisjonalitet og at kriselandenes regjeringer gjør de nødvendige reformgrep, trass i folkelige protester.

Når det gjelder José Manuel Barrosos tale om «unionens tilstand» til Europaparlamentet i går, inneholdt den forslag til bankunion som vil møte motvind, men som nok blir vedtatt i en eller annen form. Det blir vanskelig å unngå endring av traktatene, og Barroso kaster seg like godt uti det med forslag om et grandiost-lydende sprang forover i retning av en «føderasjon av nasjonalstater». Den tyske forbundskansleren Angela Merkel har gitt uttrykk for liknende tanker, men mindre konkret. Som Financial Times påpeker, er dette interessant også fordi Barroso tidligere har markert seg som pragmatiker heller enn føderalist, og dermed er blitt valgt til kommisjonspresident to ganger med britisk støtte. Barroso vil komme tilbake med nærmere detaljer om sin visjon seinere i høst, men uttrykket «føderasjon av nasjonalstater» er i seg selv innholdsløst. Det interessante her, som når det gjelder traktatendring ellers, er nøyaktig i hvilken grad medlemsstaten avgir mer suveren myndighet til EU-nivået. Uansett er traktatendring, om aldri så nødvendig, risikabel og langvarig seilas.

Diskusjonsnotatet til Det europeiske rådets president, Herman Van Rompuy, inneholder enda mer krutt. Ikke minst er muligheten av egne ØMU-sesjoner i Europaparlamentet avgrenset til representanter for de 17 eurolandene («dedicated accountability structures specific to the euro area») utfordrende for de ti landene som ikke er med i eurosonen, spesielt Storbritannia. Men det er vanskelig å tenke seg at eurokrisen ikke skal munne ut i et mer todelt EU: en mer politisk integrert eurokjerne og en løsere integrert periferi.

Her på berget kan man spekulere om dette vil gjøre det lettere for Norge å bli med i den ytre kretsen. Men dersom EU klarer å krysse forbi enda flere skjær og faktisk kommer i havn med en effektiv økonomisk og monetær union, vil kanskje spørsmålet på sikt heller bli hvor mange som til slutt blir igjen i den ytre kretsen. Bortsett fra Storbritannia.

The euro crisis: What is really at stake?

24. august 20123. desember 2012 Tore NedrebøKommenter innlegget

Everybody understands that the euro crisis is about much more than the survival of the euro. But I am doubtful about how many understand what German chancellor Angela Merkel meant when she said that the issue is «the future of Europe».

If the euro breaks down, the European Union would lose much of its momentum. Collapse would be the biggest setback ever, and it would take years to recover. A smaller and more integrated euro core and a looser periphery could theoretically be better than the current arrangement. But that is a risky, second best solution. The collateral damage would be great, not least on the world economy. A collapse would most likely bolster the nationalist forces that are waxing in Europe now. It would be a serious setback for democratic, supranational integration, perhaps the most important political idea today.

At the same time a unique historical opportunity to use the crisis to relaunch Europe/the EU on a more dyamic path by strengthening its supranational elements would be lost. Europe as a whole has great potential if acting together (confer e.g. that athletes from the EU won more medals at the London Olympics, and European scientists far more Nobel prizes, than the U.S., China and Russia put together), but risks falling further behind if not. Even member states with strong economies, like Germany, would profit greatly from a «good» crisis.

If handled well, the crisis could spur reform and restructuring and thus the leveraging of Europe’s joint resources to become both more globally competitive and more socially just. The German/Nordic (Protestant) model should serve as inspiration. Jobs would be created, social and political polarisation prevented and Europe be revived.

More generally, successful crisis management could demonstrate the positive-sum rewards of supranational integration. It could also highlight the continued relevance of Europe’s unique heritage of compassionate rationalism, pointing out a sustainable middle way between American libertarianism and Chinese authoritarianism. Europe would have a future, and not just a past.

Productivity and the sociology of religion

10. august 201215. juli 2015 Tore Nedrebø2 kommentarar

Max_Weber_1894 — Max Weber, a founder of sociology and author of *The Protestant Ethic and the Spirit of Capitalism*. Photo from Wikipedia

Religious variation may be an important root cause of the euro crisis and indeed of global inequality too.

I have earlier argued that religion, or rather religious culture, has been a major determinant of north-south differences in Europeans» attitudes to European integration. But these days a far hotter issue is the north-south split in Europe over economic policy, spending, debt and the euro. Why is the northern part of the European Union, notably Germany, the Netherlands, Sweden, Finland and Denmark, faring so much better than the south, notably Greece, Italy, Spain and Portugal? Why such differences between northern creditor countries and southern debtor ones?

Recently, I stumbled across some interesting sociological pointers (inspired by Max Weber) to this puzzle in an article by Lawrence E. Harrison, director of the Cultural Change Institute at the Fletcher School at Tufts University in Boston. The article is called «Do some religions do better than others?» and it appears in an anthology edited by Peter Berger and Gordon Redding, The Hidden Form of Capital. Spiritual Influences in Societal Progress, Anthem Press, London and New York, 2011. Indeed, Harrison provides important clues to understanding the problem of developmental differences and inequality at the global level.

Harrison has examined the performance of 117 countries, each with a million or more people of whom a majority identify with one of six religions: Buddhism, Catholicism, Eastern Orthodox Christianity, Hinduism, Islam, and Protestantism, as well as one secular code, Confucianism. He also included one country that is predominantly Jewish, Israel. Lawrence did this by calculating the 117 countries» score on ten indices: The UN’s Human Development Index; UN data on literacy, UN data on female literacy; UN fertility data; Freedom House’s Annual Survey of Freedom in the World; the chronology of democratic evolution; World Bank per capita income data; WB income distribution data; World Values Survey data on trust; and finally Transparency International’s Corruption Perceptions Index.

While stressing a number of caveats, Harrison draws nine broad conclusions from the data (as summarized by the editors in the book’s introduction):

Protestantism has been far more conducive to modernization than Catholicism, above all in the Western Hemisphere;
The Nordic Countries are the champions of progress.
Confucianism (a surrogate for Chinese culture, which includes several other currents including Taoism and ancestor worship) has been far more conducive to modernization than Islam, Buddhism or Hinduism.
The most advanced Orthodox country, Greece, was the poorest of the European Union members prior to the 2004 accession. There are some parallels between the Orthodox Christian and Catholic countries. But there are also some apparent residues in Orthodox countries from the Communist experience.
Islam has fallen far behind the Western religions and Confucianism in virtually all respects. There are some significant differences between Arab and non-Arab countries.
Hindu India’s democratic institutions have held up well, and it has experienced rapid economic growth during the past two decades. But it has been very slow to educate its people, particularly its women, and it does poorly in the Corruption Perceptions Index.
It is difficult to generalize about Buddhism, but the data suggest that it is not a powerful force for modernization.
Traditional African religions are an obstacle to progress.
Close parallels among the values propagated by Protestantism, Judaism, and Confucianism suggest the existence of a universal culture of progress. All three promote the values of control of destiny, achievement, education, diligence/work ethic, merit, saving, and social responsibility, albeit in different degrees. And those values tend to persist even in the face of secularization, as the Nordic countries demonstrate.

Instead of «spiritual capital», Harrison prefers the expression «cultural capital». He concludes that «by focusing on the values, beliefs, and attitudes widely shared in a society, [the notion of] «cultural capital» can illuminate both the sources of human and social capital and, most importantly, the avenues that offer the possibility of progressive cultural change».

The Forty Days of Musa Dagh

7. august 20123. desember 2012 Tore NedrebøKommenter innlegget

I recently read the great novel Forty days of Musa Dagh by Franz Werfel. It contains the dramatic story of the five thousand Armenians living in the north-eastern corner of the Mediterranean who in 1915 fled up the mountain Musa Dagh («Moses» rock») to avoid deportation and probable death at the hands of the Ottoman authorities. The Sublime Porte (government) in Istanbul was then proceeding with what has later been called the Armenian genocide. Recognition of what happened as a genocide remains politically controversial in many countries today. So is the academic discussion over the Ottoman Empire’s treatment of the Armenians.

: The map shows the ethnic composition of the Ottoman Empire about 1911. As can be seen, most Armenians lived in the east. Musa Dagh is located on the northern side of the bay that the eastern tip of Cyprus points towards.

(This is an English rendering of an earlier post published in Norwegian.)

The story

The «forty days» of Musa Dagh is the time it took from the seven Armenian villages fled their homes until those who survived were saved. The central figure in the novel is the aristocratic academic Gabriel Bagradian. In early 1915, after many years in Paris, he returns to the family estate at the foot of Musa Dagh together with his son Stephan and his French wife, Juliette. Bagradian understands that the Ottoman government is planning new massacres of Armenians (massacres also took place in 1895-96, 1908, 1909 and 1912) and persuades the seven villages closest to his estate to flee. Thanks to his leadership and experience as an officer in the Ottoman army, the Musa Dagh Armenians manage to withstand three Turkish attacks.

The attackers sustain heavy losses, but eventually mobilise machine guns, mountain artillery and troops to the extent that the Armenians are clearly doomed. They are also starved after all supplies have been exhausted and the Turish soldiers have made away with their cattle. But at the last minute a French naval cruiser emerges on the horizon. After a few warning shots, the Turks withdraw from the attack. The approximately four thousand survivors are taken aboard the cruiser and three other French and British ships. They are then brought to safety in Port Said in Egypt.

Messages

The Forty Days of Musa Dagh, which first came out in German in 1933, is based on a true story. Gabriel Bagradian’s real name was Moses Derkalousdian. In real life it took 53 days before the rescue came, but the Jewish-Austrian Franz Werfel changed that in order to recall the biblical Moses» forty days on the mountain and the forty days of deluge. Werfel’s description of the five thousand’s destiny and the Armenian genocide proved to be a prophetic warning of the Jewish Holocaust during the Second World War.

But even if Werfel clearly sympathises with the Musa Dagh refugees, the novel is not a completely one-sided story. There are many psychological, political and religious nuances. The refined intellectual Gabriel Bagradian is torn between his twin identity as a European and an Armenian. He shows himself to be a man of action by taking command of his countrymen against an outside threat, but succeeds militarily because of his European rationality and planning ability (in addition to his experience from the Balkan war in 1912).

His ambiguous identity also influences his increasing alienation from his socialite, impractical French wife and ditto infatuation with the young Armenian girl Iskuhi. All three have their lives destroyed by the forty dramatic days on Musa Dagh, despite the eventual rescue. Bagradian’s son Stephan has by then succumbed. We understand that his French upbringing had made it impossible for him to survive the brutal stresses of Asian «barbarism.» In the end, Gabriel realizes he has lost everything and decides not to be rescued.

So it is finally Europe (in the shape of French and British warships) that saves the seven Armenian villages of Musa Dagh, in what was perhaps the first humanitarian intervention in world history. The story also features a representative of European «civil society», the Protestant pastor, Orientalists and humanist Johannes Lepsius (a historical figure), who appears to be the only European who really cares about the Armenians» fate. His attempt to convince the German Foreign Ministry to take action founders on great power politics, but Lepsius manages to collect large sums of funds for the Armenians. He is also rejected by the Sublime Porte, but gets help from a group of Islamic traditionalists. They condemn the regime’s Young Turkish nationalism in favour of the idea of a supranational Islamic umma in which Christians and Jews can practice their religion as long as they pay taxes and otherwise adapt, just as they had in the old Ottoman Empire.

Aftermath and interpretations

Turkish authorities have stubbornly refused to accept that there was an Armenian «genocide» in 1915-1916. Several times, they prevented Hollywood from making a movie about Werfel’s book, which had become an international bestseller.

The American historian Donald Quataert argues that only Armenians in eastern Anatolia were displaced. Armenians living in the Balkans or in western Anatolia were not. The reason may have been that the Sublime Porte thought Armenians sympathized with Russia, which crossed the border into eastern Anatolia in 1914.

Quataert also refers to numerous government documents ordering local authorities to take good care of the displaced Armenians during their eastward march. Yet he admits that Ottoman officers, troops and officials murdered a great number of Armenian civilians, including women, children and elderly people. Approximately 600,000 individuals perished in this way, according to Quataert.

Quataert therefore rejects Turkish nationalism as the reason for the massacres. Nor does he believe that nationalism caused the Ottoman Empire’s demise in 1922. The vast majority of citizens, Armenians, Bulgarians, Serbs, Arabs, Kurds, Turks, etc. as well as both Christians and Muslims, would in his opinion have preferred the old multi-national and multi-religious empire to survive.

According to Quataert, nationalist movements were mobilised by a small number of people who sought political and economic advantages they could not achieve in the setting of the traditional Ottoman Empire. Crucially, they gained support from the western powers. France and Great Britain indeed eventually took control of large, formerly Ottoman areas, especially in the Middle East. If this is right, it gives a slightly different perspective on Europe’s role during the Ottoman end game than the one Franz Werfel provides.

Quatert appears to be an impartial and respected historian. In 2006, he resigned as chairman of the American Institute of Turkish Studies after the Turkish ambassador had threatened to stop financial support because Quataert had called for continued study of the Armenian «genocide».

The revisionist Israeli historian Efraim Karsh however deplores the «politically correct» notion that every problem in the Middle East is the fault of the Western powers. He claims that the Sublime Porte’s decrees to take good care of the Armenians during the 1915-16 deportations were window-dressing. According to Karsh, many Armenians in the Balkans (Thrace) and Western Anatolia, including Istanbul, were also displaced and killed. All those who held public office or worked for the government also lost their positions. Karsh cites estimates of up to 950,000 fatalities.

Karsh moreover argues that the Ottoman government itself was responsible for the dissolution of the empire in 1922. Despite insistent requests for neutrality from the entente powers Britain, France and Russia, the Sublime Porte decided to enter the First World War on the German side. According to Karsh, the driving force was a Turkish nationalist-Islamist dream of a revitalized empire. Therefore, the British army crushed the Ottoman Empire and a new state system appeared in the Middle East.

Sources:
Franz Werfel: Forty days of Musa Dagh. Norwegian edition, 1965
Donald Quataert: The Ottoman Empire, 1700-1922. Cambridge University Press, 2000.
Efraim Karsh: Islamic Imperialism, A History. Yale University Press, 2006.
Wikipedia.

Whence Europe? Past and Present Sources of European Union

28. juli 20125. november 2014 Tore Nedrebø6 kommentarar

I have now updated my 2010 doctoral thesis in comparative politics at the University of Bergen and optimized it for publication as an e-book: Whence Europe: Past and Present Sources of European Unification.

My research question was why continental and southern Europe historically has been more favourable to European integration than the north. At the outset, I argue that this is an important problem for two reasons. First, because the fact that there are more and less Europeanist member states has been and remains the most basic political constraint on European integration. Second, because exploration of the problem may add substantially to our theoretical understanding of European unification and its historical interplay with nationalism and the nation-state.

European polity-building

Inspired by the Norwegian comparativist Stein Rokkan, I interpret European integration as a case of polity-building comparable to other instances of state- and nation-building in history. Thus I assume that integration is a fundamentally political process with power, or more precisely sovereignty, as its core issue, and that the regionally differentiated pattern of attitudes to European union reflect territorially distinct, historically evolved ideas of sovereignty. I differentiate between what I call the locus and scope of sovereignty. The ‘locus’ dimension concerns opinions about where sovereignty rightly belongs, most basically whether it descends from on high or ascends from below. The ‘scope’ dimension expresses opinions on whether the community over which sovereignty is exercised should be universal (potentially the whole world) or particular (divided into separate sovereign communities).

This dichotomisation yields a two-by-two table defining four basic polity-ideas – normative ideas about a legitimate political order – that structures the study’s comparative-historical analysis: universalist-descending (whose historical expression has been empire); particularist-descending (kingdom); particularist-ascending (nation-state); and universalist-ascending (supranational/cosmopolitan union/federation).

The clash of paradigms

I argue that each polity-idea is associated with a particular discourse, ideology or paradigm. Furthermore, I contend that the main cleavage in the post-1945 European debate has been between what I call the national-liberal and the Christian-democratic paradigms of integration. The former is basically particularist and intergovernmentalist and based in northern, Lutheran or Anglican Europe. The second is inspired by Christian universalism and Stoic cosmopolitanism, favours a federal or unitary Europe, and has its mainstay in continental and southern, Catholic and Calvinist Europe.

On this basis, and in order to identify theoretically possible sources of Europeanist attitudes, in Part 2 I examine existing integration and international relations theory as well as general political science theory. This discussion concludes with a working hypothesis based on Rokkan’s notion of the European ‘city-belt.’ Could, as Rokkan himself explicitly suggested, the city-belt, stretching roughly from Central Italy to the North Sea and representing the historical core territory of the Catholic church and the Holy Roman Empire, be the home base or ‘primary territory’ of a European ‘nation’?

The historical strength of universalism

While conceding that his perspective is indeed valuable and relevant, my historical discussion in Part 3 criticises Rokkan’s notion of the city-belt for national-liberal reductionism (see also my separate discussion of this here). The Rokkanian thesis neglects the ancient and medieval tradition for unity and universalism espoused by the Roman Church and the Holy Roman/Habsburg Empire and underrates the continued influence of these institutional agencies even after the 1648 Peace of Westphalia. Moreover, the thesis is too structuralist, implying that the European Union emerged more or less by default. Like intergovernmentalist and neofunctionalist integration theory, Rokkan underestimates the role of ideologically aware, but also reasoning human agency. Hence I argue that Rome, represented by the Roman Church as well as by successive Roman empires, is a more important territorial and historical source of Europeanism than city-studded Central Europe.

The rise of nationalist discourse

Part 3 further discusses how the ascendancy of particularist, or nationalist, discourse resulted from the fragmentation of unitary medieval Christendom into a modern Europe dominated by autonomous states. State-builders propagated the notion of territorial sovereignty, which eventually turned into the hegemonial particularist-ascending idea of national sovereignty. Here France and the Protestant states of north-western Europe were the pioneers, their kings’ control of national churches being an important factor. Anglican and Lutheran Protestantism was particularly conducive to particularism, which notably in the German context turned exclusivist and eventually racist.

The particularist paradigm survived two World Wars in its more benign, North Atlantic form. I submit that this is an important factor accounting for the natural inclination of national-liberal, Protestant Britain and Scandinavia to advocate retention of as much national sovereignty as possible in the nation-state.

Catholic Europeanism

But on the Continent the Papacy as well as the Holy Roman/Habsburg empire continued to represent a strong counterweight to particularist discourse even after the Reformation and the ensuing religious wars. The Papacy came to terms with the modern, secular nation-state and national mass politics only with difficulty, criticising nationalism as a political religion. However, in the late nineteenth century Catholic parties emerged that enabled Catholics to participate in secular, national politics. But they continued to look beyond the nation-state.

The final Part 4 of the study narrates how transnationally networked, Christian democratic parties of Western Continental Europe jointly formulated a Europeanist-ascending programme for European union after World War II. The European Union was launched on its supranationalist path when these parties, led mainly by statesmen from Carolingian-Lotharingian Europe, dominated the governments of the six founding states from about 1945 to 1965. Their discourse was dominated by ideas and ideology rooted in the universalist European legacy, whose mainstay remained Catholic, continental and southern Europe.

Whither Europe?

In conclusion, I raise the question whether the traditional pattern of support and opposition to European union is fundamentally changing as a result of the fall of communism and subsequent enlargement towards the east. The rejection of the European Constitutional Treaty in the 2005 referenda in France and the Netherlands certainly suggests so. Moreover, new member states in Central and Eastern Europe do not have the same historical stake in union as the founding members. These and other developments may seem to strengthen nationalist discourse.

On the other hand, the possibility of Turkish membership and the growing presence of Islam in Europe could conceivably be reawakening an old sense of European identity that could boost ideological Europeanism. However, also these factors now seem rather to feed old-fashioned nationalism.

For historical reasons, the European Union remains fundamentally a modernist (liberal and secular) project, and is increasingly post-modernist (infused with multiculturalist and multireligious ideology) too. Its legitimacy has become gradually less dependent on ideologically, historically and culturally determined commitment to Europe per se and rests increasingly on its ability to deliver tangible benefits to citizens through rationalist, positive-sum co-operation.

For several years now the European project has been in crisis, arguably because of a showdown between Europeanist idealism (represented by the euro) and nationalist realism (the persistence of the national right to veto treaty changes that may give the common currency an adequate political backbone). But also nationalist or national-liberal «realism» is highly ideologically charged.

I think that to the extent that the European project survives, it will be more for negative than for positive reasons; more due to the costs of backtracking than to ideological Europeanism. Real progress would require a political leap that would significantly strengthen the universalist-ascending paradigm in Europe, but on a more rationalist footing than before. Still I doubt whether European (or any other) polity-building can succeed in the long term on the basis of just grudging rationalism.

Europæus norvegicus

Ein nynorsk blogg om Europa etc.