Russland sluttar ingenstad

26. februar 202326. februar 2023 Tore NedrebøKommenter innlegget

President Putin og hans propagandamaskin har lukkast med å gjennomsyra den russiske offentlegheita med ei kjensle av å vera krenka og trakka på av Vesten.
Putin ønskjer – og har i stor grad oppnådd – å innstilla det russiske samfunnet på «evig krig» mot Vesten.
Sentralt i propagandaen står førestillinga om eit russisk rike utan grenser. Putin vil bit for bit gjenreisa Sovjetsamveldets innverknadssfære i Sentral- og Aust-Europa, inkludert i Aust-Tyskland. Erobringa av Ukraina er berre første steg før den «ordentlege» krigen byrjar.
Men Putin er dømd til å tapa. Umedvite ønskjer han faktisk nettopp det. Spørsmålet er kor mange som vil døy før det skjer.
Sjølv om harme er hovudkjensla i det russiske samfunnet nå og frykt regimets maktgrunnlag, vil russarane før eller seinare innsjå at dei er på blindspor. Derfor må dei få håp om at ei annleis og betre framtid er mogleg.

Dette hevdar den russiske sosiologen og statsvitaren Grigorij Judin i eit intervju han nyleg gav spesialkorrespondent Margarita Ljutova frå den russiske, uavhengige nettstaden Meduza. Judin har eit imponerande rulleblad og spesielt god innsikt i russisk offentleg opinion. Han var ein av svært få russiske ekspertar som i februar 2022 meinte at ein russisk fullskalainvasjon av Ukraina var uunngåeleg. I ein artikkel publisert berre to dagar før invasjonen, spådde Judin at ein storkrig ville koma i nær framtid, at russarane ville følgja Kreml i å leggja skulda på Vesten, og at sanksjonar ikkje ville stoppa Putin.

Eg synest intervjuet er så interessant og viktig at eg har fått omsett den engelske versjonen til norsk. (Eg brukte to nett-omsetjarar, først frå engelsk til bokmål, så frå bokmål til nynorsk, og har til slutt etter fattig evne prøvd å betra litt på resultatet.) Heile intervjuet vart offentleggjort på russisk her, mens ein forkorta versjon på engelsk ved Emily Laskin ligg her.

Her er intervjuet i norsk versjon:

Det er ei utbreidd oppfatning av dagens russiske politikk at for Putin er krig er ein endelaus prosess, og Putin sjølv såg ut til å stadfesta ideen i den nylege talen sin til føderalforsamlinga: Han sa ingenting om korleis Russland vil vinna og kva som vil skje etter det. Trur du at Putins plan verkeleg er evig krig?

Ja, sjølvsagt, krigen er no for alltid. Den har ingen mål som kan oppnåast og føra til slutten. Det held ganske enkelt fram fordi [i Putins fantasi] er dei fiendar og dei vil drepa oss, og me vil drepa dei. For Putin er det ein eksistensiell samanstøyt med ein fiende som ønskjer å øydeleggja han.

Det bør ikkje vera nokon illusjonar: Så lenge Putin er i Kreml, vil krigen ikkje ta slutt. Det vil berre utvida seg. Storleiken på den russiske hæren aukar raskt, økonomien reorienterer seg mot våpen, og utdanning blir til eit propagandaverktøy og krigsførebuing. Dei førebur landet på ein lang og vanskeleg krig.

Og då er det openbert uråd for Putin å vinna?

Det er heilt uråd. Ingen har sett noko mål [for krigen] eller gitt nokon definisjon av siger.

Så kan me vurdera poenget som bevaring av Vladimir Putins autoritet?

Dei er nesten det same. Han tenkjer på si regjeringstid som ein konstant krig. Putin og menneska rundt han har lenge fortalt oss at det føregår ein krig mot oss. Nokre har vendt det dauve øyret til, men dei (Putin & Co.) meiner seriøst at dei har vore i krig lenge. Det er berre at no har denne krigen gått inn i ein så aggressiv fase at det ikkje synest å vera nokon veg ut av han. Krig i seg sjølv er normalt i verdsbiletet deira. Slutt å tru at fred er den naturlege tilstanden, og du vil sjå verda gjennom deira auge. Som guvernøren i Khanty-Mansi [Natalja Komarova] sa: «Krig er ein venn.»

22. februar 2022 publiserte du ein artikkel på openDemocracy, der du skildra ein komande storkrig og Putins avvisande haldning til sanksjonane som vestlege land innførte som svar. I andre halvdel av artikkelen argumenterte du for at «krigen med Ukraina vil vera den mest meiningslause av alle krigane i historia vår». Trur du det russiske samfunnet har byrja å innsjå dette i løpet av det siste året?

Nei, etter mitt syn har det ikkje gjort det. Det var klart for mange, mange menneske heilt frå byrjinga, men sidan har den kategorien knapt vakse. I Russland i dag finn du denne mektige kjensla, og det er eit av dei sjeldne tilfella når Vladimir Putin får kontakt med ein stor del av samfunnet. Det er langt frå alle som deler dei ville teoriane hans, men han får kontakt med menneske.

Endå viktigare, han produserer denne kjensla sjølv. Og den kjensla er harme – monstrøs, endelaus harme. Ingenting kan mildna denne harmen. Det er uråd å førestilla seg kva som kan kompensera for det. Det tillèt ikkje folk å tenkja på å etablera noka form for produktive forhold med andre land.

Du veit, det er som eit lite barn som blir djupt fornærma og så skadar dei rundt seg. Skaden blir større og større, og på eit tidspunkt byrjar han for alvor å øydeleggja livet til andre, så vel som barnets eige. Men barnet tenkjer ikkje på det; han tenkjer ikkje på at han på ein eller annan måte treng å byggja relasjonar.

Eg trur at kjensla av harme, som har fløymt over den siste tida i Russland, blir støtta på eit veldig høgt nivå, og me har enno ikkje nådd det punktet der nokon kanskje innser at me [russarar] har normale, legitime interesser, og me treng å nå dei ved å byggja relasjonar med andre land på rett måte.

Det er eit godt ordtak i Russland: «Vatn blir bore på skuldrane til dei fornærma,» [som omtrent betyr at nag er ei tung byrde]. På eit tidspunkt vil me forstå at denne harmen verkar mot oss, at me skader oss sjølv på grunn av han. Men akkurat no ønskjer for mange av oss å vera krenka.

Kven mislikar Vladimir Putin og det russiske samfunnet? Heile verda? Vesten? USA?

[Dei mislikar] ein verdsorden som verkar urettferdig, og følgjeleg den som tek ansvar for å vera «overlegen» i denne verdsordenen, altså USA.

Eg hugsar alltid noko Putin sa i midten av 2021. Han sa, heilt uprovosert, at det ikkje finst noka lykke i livet. Det er ei sterk utsegn for ein politisk leiar, som sjølvsagt ikkje treng å bringa menneske inn i himmelen, men som i teorien burde gjera liva deira betre.

Men det er som om han seier: «Det finst inga lykke i livet. Verda er ein dårleg, urettferdig, vanskeleg stad, der den einaste måten å eksistera på er å kjempa konstant, kjempa og, i siste instans, drepa.»

Harme mot omverda er djupt forankra i Russland, og ho blir projisert til USA, som verkar ansvarleg for verda. På eit tidspunkt tok USA verkeleg ansvar for verda – ikkje heilt vellykka. Og me ser at harmen eg snakkar om definitivt ikkje berre er i Russland (der han sjølvsagt eksisterer i ein katastrofal, forferdeleg form).

Ein stor del av verda har velgrunna klager over den noverande verdsordenen, og mot USA, som tok ansvar, vart ein hegemon og har drege nytte av verdsordenen på mange måtar. Me ser at delar av verda som er oppslukt av denne harmen er meir forståingsfulle overfor Vladimir Putin.

Eg vil ikkje seia at denne forståinga blir til støtte, rett og slett fordi Putin ikkje tilbyr noko [til verda]. Putin ønskjer å gjera dei same tinga som han kritiserer USA for. Så det er vanskeleg å støtta han, men mange ønskjer å vera med i harmen.

Er harme forankra i det russiske samfunnet frå før Putin, på nittitalet? Eller har han vorte dyrka under Putin?

Det finst nokre grunnar til harme [i det russiske samfunnet]. Det er relatert til den belærande rolla som USA og nokre delar av Vest-Europa tok på seg. Ideologisk sett vart [den rolla] uttrykt som moderniseringsteori, som sa at det er utvikla land og utviklingsland, og dei utvikla landa – vennleg og støttande – vil læra utviklingslanda: «Gutar, de burde gjera slik og slik.” Generelt sett er det ingen som likar å bli belærte. Spesielt eit stort land som har ei fortid som imperium.

Faktisk var situasjonen som utvikla seg på 1990-talet mykje meir komplisert. [Etter samanbrotet av Sovjetunionen] vart Russland invitert til å bli med i ei rekkje viktige internasjonale klubbar, og Russland påverka avgjerder om viktige globale spørsmål. Men den belærande tonen [i forhold til Russland] var der. Det var eit resultat av ein djup ideologisk feil: Etter kollapsen av det sosialistiske prosjektet, verka det [for mange] som om det berre fanst éin rett veg, den berømte «slutten i historia». Så det var føresetnader for harme, men det var også føresetnader for andre kjensler.

Det var [også] mange konkurrerande narrativ [om tydinga av Sovjetunionens samanbrot for innbyggjarane]. Ein meinte at det var ein folkerevolusjon, ein strålande augneblink i russisk historie og andre nasjonars historie, fordi dei klarte å ta kontroll over eit hatefullt, tyrannisk regime. Den oppfatninga fører sjølvsagt ikkje til harme.

Men Putin valde harme. Delvis, sannsynlegvis, på grunn av hans eigne personlege eigenskapar. Og harme er smittsamt. Det er ei nyttig kjensle: du kjenner for det første alltid at du har rett, og for det andre at du ufortent er trakka på.

Du har sagt meir enn ein gong at Putin ikkje vil stoppa i Ukraina. Kva forventar du eigentleg? Moldova, dei baltiske statane, ein sjølvdestruktiv krig med USA?

Verdsbiletet hans ser ingen grenser. Denne formelen har praktisk talt vorte ei offisiell linje: Russland sluttar ingenstad. Dette er standarddefinisjonen av eit imperium fordi eit imperium ikkje anerkjenner nokon grenser.

Eg vil minna alle om [Putins] ultimatum [til USA og NATO] i desember 2021 – det er krystallklart, det står i klartekst at heile Aust-Europa er Vladimir Putins innverknadssfære. Korleis det skal løysast, anten det betyr eit formelt tap av suverenitet eller ikkje, er uviktig. Og denne sona inkluderer utan tvil Aust-Tyskland, berre fordi Putin har personlege minne derfrå. Det er veldig vanskeleg for meg å førestilla meg at han verkeleg tenkjer på det territoriet som ikkje hans. Putin har definitivt til hensikt å oppretta Warszawapakta igjen [dei tidlegare austblokklanda under sovjetisk innverknad].

Eg høyrer ofte: «Det er irrasjonelt. Det er meiningslaust. Det er uråd at dette kan skje!» For ikkje lenge sidan sa folk akkurat det same om Ukraina. Dei sa det same endå meir nyleg om Moldova, og no høyrer me at leiinga i Moldova, Ukraina og USA meiner at Moldova er i alvorleg fare. Me har alt sett at Moldova var med i planane for den noverande militæroperasjonen; det har berre ikkje komme dit enno.

Russlands generelle strategi er noko sånt som dette: la oss bita av ein bit, så vil den biten bli anerkjend som legitim, og i neste fase, på grunnlag av den anerkjenninga, kan me ta noko anna.

[I logikken i denne strategien] vil me bita av, omtrent, austlege Ukraina, ved hjelp av ei slags våpenkvile. Snart vil me byrja å høyra stemmer frå Europa som seier: «Vel, det var trass alt deira land. Alle var samde, det er greitt.» Vel, vent litt. Viss det er «deira» land – russisk land – fordi folk der snakkar russisk, kva med austre delen av Estland? Du kan kanskje seia, «Men Estland er i NATO!» Men vil Nato kjempa for Estland? Putin er heilt sikker på at viss artikkel 5 i den nordatlantiske traktaten [artikkelen som sikrar kollektivt forsvar] blir testa i rette augneblinken, vil NATO falla frå kvarandre.

For å vera tydeleg ser eg ikkje det eg snakkar om som den mest sannsynlege moglegheita. Eg skildrar Putins strategi, men Putin styrer ikkje verda. Han får så mykje han har lov til å få. Men eit slikt scenario er ikkje uråd å tenkja seg.

Det er lett å meina at Putin og teamet hans hadde slike synspunkt på til dømes 24. februar 2022. Men eit år har gått, og Vesten har ikkje kollapsa og gir faktisk Ukraina stor støtte. Kan hendingane i år, inkludert resultata av den russiske militærkampanjen, ha påverka oppfatningane du nettopp skildra?

Dei både kunne og gjorde avgjort det. Heile året har [Putin] hevda at Vestens støtte til Ukraina tydeleg viser at (Ukraina) er ein nøkkelregion og [Vesten] planla eit angrep på han nettopp derfrå. Bortsett frå det, er det [etter Putins syn] bra at problema viste seg i år, før den verkelege krigen, som russisk leiing reknar som uunngåeleg. Det ville vore mykje verre [i deira auger] å ta ein slik hær inn i ein [framtidig] storkrig. Så alt som skjer styrkjer Putin, i hans eigne auge.

Dei har førebudd denne krigen i mange år. Det ville vore rart om dei gjekk inn i det med berre éin plan. [Putins logikk er slik:] «Ja, alt gjekk ikkje perfekt – ikkje noko problem, me held fram. Me er budde på å spilla så mykje blod som nødvendig på dette, og det er ikkje dei.»

Eg seier ikkje at ein slik taktikk vil vera vellykka. Faktisk trur eg at Putins logikk dømmer han til nederlag, og at han umedvite ønskjer å tapa. Spørsmålet er kor mange som vil døy før det skjer. Men viss me vil komma med spådommar, må me forstå logikken som [maktpersonar i Russland] opererer under.

Trur du noko kan få Putin til å tvila på sine eigne oppfatningar om verda?

Nei, ingenting.

Då me diskuterte temaet for denne samtalen før intervjuet, viste du til den noverande tilstanden i det russiske samfunnet, atomiseringa og blokkeringa av kollektive handlingar, og kommenterte at ein samtale som denne faktisk kan styrkja kjensla av innlært hjelpeløyse, noko du ikkje ønskjer å gjera. Finst det måtar å snakka med samfunnet på som ikkje gir næring til denne kjensla av hjelpeløyse?

Viss hovudkjensla i Russland er harme, så er den viktigaste påverknaden, som alt er bygd på no, frykt. Det er eksistensiell frykt – frykt for ein spesifikk persons vreide, eller frykt for krig, eller ei abstrakt frykt for kaos.

Frykt blir slått ut av håp. Det er motsett effekt. Folk må få håp. Slik sett er dei absolutt forståelege, velgrunna skuldingane [mot folket i Russland] politisk kortsiktige. Igjen: dei er forståelege, velgrunna og legitime, men dei er politisk kortsynte.

Spørsmålet er korleis ein kan gi folk håp i denne situasjonen. Håp er knytt til ei påvising av at alt kan vera annleis, at Russland kan organiserast annleis. Sanninga er at inntil [russarane] innser at dei er i ein blindveg, er det ikkje mykje motivasjon til å lytta til slike ting, fordi dei er skumle. Det er knytt til ei utfordring til status quo. Og det er trugande nok til å overtyda folk om ikkje å bli involvert.

I Russland har alle normative diskursar vorte utsletta. Det har vore vanskeleg i veldig lang tid å spørja korleis samfunnet skal organiserast, korleis ein gjer det rettferdig, ærleg og godt. For nokre år sidan svarte respondentane [på ei sosiologisk undersøking eg gjorde]: «I Russland? Det er ingen utveg.» Dette er undertrykkinga av normativ diskurs, men det vil uunngåeleg vera eit behov for det når folk innser at dei er i ein blindveg. I denne situasjonen er det viktig at folk har håp.

Du har presentert diskursen som oftast høyrest om russisk kultur akkurat no: at den er imperialistisk, at han fødde og næra ein slavementalitet…

Eg trur at russisk kultur har eit stort imperialistisk element, og tida er inne for å handtera det. Samanbrotet av eit imperium er eit godt tidspunkt å gjera det på. Vil det utsletta russisk kultur? Nei. Det vil kanskje ikkje eingong utsletta verka til ein gitt forfattar. Kan du finna imperialistiske idear i ein gitt forfattars verk? Du kan, og du må. Kvifor må vi anten å avvisa fullstendig eller akseptera fullstendig? Du giftar deg ikkje med nokon og lovar vilkårslaus kjærleik.

Kultur utviklar seg gjennom å omarbeida seg sjølv, inkludert gjennom å kritisera seg sjølv. Men kritikken kan ikkje vera ei fullstendig avvising.

Kulturen i seg sjølv gir posisjonane ein kan kritisera den frå. Det er ikkje noko nedverdigande i dette; det er ikkje noko problem å finna [imperialistiske idear] i russisk kultur, isolera dei og undersøkja korleis dei er relaterte til andre element.

Kan du gi eit døme på ei oppskrift på visdom og håp frå russisk kultur?

Vel, den klassiske kritikaren av imperialismen i den politiske tankehistoria er Vladimir Lenin. Det var Lenin som snakka om «storrussisk sjåvinisme» i forhold til Ukraina, og han angreip imperialismen i andre land. I dag, på universitet over heile verda, byrjar studiet av imperialisme med Lenin.

Russland gav også global politisk teori høve til å tenkja utover staten: Mikhail Bakunin, Leo Tolstoj, Peter Kropotkin, og i nokre samanhengar også Lenin. Lista held fram. Russland har (derimot) ikkje gitt opphav til ein stor statssentralistisk tenkjar. Alle idear om sentralisering i Russland er importerte. Idear om fridom, gjensidig hjelp og verdigheit går i den andre retninga.

Kva synest du om skiljet mellom dei som har forlate Russland og dei som har vorte?

Det verkar for meg som om me alle, og landet vårt, er i trøbbel. Det ville vore bra om alle som no er utanfor Russland tenkte på korleis dei kan hjelpa dei som er i Russland. Og viss alle i Russland tenkte på korleis ein kan hjelpa dei som lid langt unna. Me kjem oss gjennom dette, men me kan berre koma oss gjennom det saman. Berre

Kva er nytt med Russlands invasjon av Ukraina?

17. februar 202317. februar 2023 Tore NedrebøÉin kommentar

Eg høyrde nettopp på siste Debatt i P2, der temaet var om vi går mot ein ny verdsorden. Programmet skriv seg inn i rekka av alarmistiske og til dels forvirra ordskifte om verda etter Russlands store invasjon av Ukraina (rett nok gjorde Halvor Tjønn som vanleg ein solid figur). Det er akkurat som om alt var i orden før, men nå er det krise.

Slik er det sjølvsagt ikkje. Heile tida etter andre verdskrigen har vore prega av maktkamp mellom kaos- og kosmoskrefter (dvs. ordenskrefter). Også den såkalla kalde krigen vart i periodar og delar av verda varm, jamfør særleg Korea-krigen (1950-53) og Vietnam-krigen (1957-75), men også Sovjetunionens intervensjonar i DDR (1953), Ungarn (1956), Tsjekkoslovakia (1968) og Afghanistan (1979-89).

I ein kort periode etter berlinmurens fall kunne det sjå ut som om liberale kosmoskrefter fekk eit avgjerande overtak. Men det varte ikkje lenge (fram til ca. 1995). Kina hadde for lengst vakse fram som ei revisjonistisk, ekspansjonistisk og illiberal stormakt. USSRs rettsetterfølgjar Russland fall raskt tilbake i same rolle, intervenerte i dei suverene statane Georgia (2008) og Ukraina (2014, 2022) og blanda seg på nytt inn i konfliktar langt utanfor eigne grenser, ikkje minst i Syria.

Diverse andre større og mindre makter held elles fram ein gammaldags maktkamp og i nokre tilfelle fordekt krig med andre land (type Iran mot Saudi-Arabia i Jemen). Internasjonale organisasjonar, framfor alt FN, får gjort lite med det fordi revisjonistiske einskildland har vetomakt.

Så kva er nytt nå? Det er at Russland har gått til regelrett krig mot eit anna, suverent europeisk land. Altså at noko slikt skjer i Europa, som er den liberale verdsordenens opphav, nest viktigaste ankerfeste (etter USA) – og Noregs verdsdel. At maktforholdet mellom kaos- og kosmoskreftene samstundes er forskyvd til fordel for førstnemnde er ikkje noko nytt, men understrekar alvoret.

Det er derfor ikkje overraskande at dei fleste land utanfor Europa stiller seg nokså likegyldige til Russlands invasjon av Ukraina. Dei er mest opptatt av kortsiktige nasjonale interesser, og ser som under den kalde krigen fordelar ved at fleire stormakter kappast om deira gunst. Men derfor er det også først og fremst opp til kosmoskreftene i Europa og USA å sørgja for at Ukraina kan slå tilbake det russiske invasjonsforsøket.

Om det går mot ei ny verdsordning er elles eit feil stilt spørsmål. Det som det står om, er om vi skal ha ei verdsordning eller ikkje. Ordet «ordning» føreset nemleg reglar som gjeld likt for alle, uavhengig av maktforhold. Alternativet til dette kosmos er kaos, der makt er rett.

Om Russland får kontroll over Ukraina trur eg ikkje nødvendigvis at Noreg og andre Nato-land er neste mål. Men ei normativ grense, ikkje berre ei fysisk, vil vera overskriden. Dermed blir terskelen for andre overgrep mot folkeretten lågare. Vi får ei meir uroleg og uføreseieleg verd, ei verd som er mindre i stand til å møta felles utfordringar i fellesskap. Dei svakaste taper.

Om Russland derimot møter veggen, kan vi i beste fall få ein kjedereaksjon som styrkar verdsordenen, demokratiet og andre liberale, humanistiske verdiar, så vel som vernet om dei svakaste i heile verda.

Det er dette det dreiar seg om. I tillegg til om ukrainaranes fridom.

Bernt Hagtvet og freden i Westfalen

12. mai 202213. mai 2022 Tore NedrebøKommenter innlegget

Bernt Hagtvet ønskjer i Dag og Tid 22.-26. april «velkomen til den vedunderlege nye verdssorden» som Russland og Kina fremjar. I ingressen spør han: «Er dette framtida? Diktaturlanda slår seg saman, Orwells framtidsdystopi slår til, og freden i Westfalen i 1648 er vår eiga framtid». Eg har ingen problem med Hagtvets åtvaring mot verda Putin og Xi drøymer om. Det er hans omtale av freden i Westfalen i denne samanheng eg synest er underleg.

*Måleri av Gerard ter Borch – Geheugen van Nederland : Home : Info : Pic, Offentlig eiendom, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=337672*

Hagtvet utdjupar: «Vi anar konturane av ein restitusjon av grunndraget ved freden i Westfalen etter religionskrigane i 1648: nasjonal innestenging. Då vart det slutt på innblanding frå andre nasjonar i kva styresmaktene gjorde med folket sitt. Statane vart lukka einingar i eit system av skiftande alliansar utan noko normverk til regulering av framferd, og altså utan menneskerettslege krav til staten».

Offisielt går Russland med støtte frå Kina og ein del andre land inn for ein «multipolar, rettferdig og demokratisk verdsorden», som utanriksminister Lavrov uttrykte det i møte med sin kinesiske motpart i Beijing 30. mars i år. Det er uklart kva dette betyr, anna enn at det må vera ei meir illiberal verd som ikkje er dominert av Vesten og der Russland og Kina har langt meir makt enn i dag. Det er tydelegvis også ei verd der stormakter som Russland og Kina har rett til innverknadssfærar rundt seg, det vil seia kan setja grenser for suvereniteten til det russarane kallar «det nære utland».

Men det var ikkje dette freden i Westfalen handla om. Den tradisjonelle oppfatninga, som Hagtvet uttrykker, er at Westfalen-traktatane knesette nettopp prinsippet om territorial suverenitet og ikkje-innblanding i Europa. Russlands invasjon av det suverene landet Ukraina er stikk i strid med dette.

Men i seinare år har historikarar revidert si oppfatning av Münster- og Osnabrück-avtalane. Dei peikar på at freden primært innebar endringar i konfesjonelle og konstitusjonelle forhold i Det heilage romerske (tyske) riket og ikkje hadde den tydinga for suverenitetsprinsippet som mange har meint.

Konfesjonen i dei einskilde rikslanda vart låst til stoda 1. januar 1624, kalvinistar fekk same rettar som lutheranar, minoritetar fekk rett til å praktisera sin konfesjon dersom dei hadde gjort det i 1624, og alle konfesjonelle stridsspørsmål skulle løysast gjennom forhandling i Riksdagen, ikkje krig.

Landfyrstane og stendene fekk styrka si stilling i høve til keisaren, men (i motsetnad til den tradisjonelle oppfatninga) ikkje i den grad at rikslanda vart suverene, keisaren ein rein symbolfigur og Riket handlingslamma. Freden i Westfalen gjorde det tvert om mogleg for keisarmakta å styrka seg i komande år. I tillegg stadfesta freden at Sveits og Nederland var uavhengige statar.

Freden i Westfalen skapte langvarig fred og stabilitet i Sentral-Europa og var eit viktig steg på vegen (men ikkje meir) mot eit sekulært europeisk system av suverene statar basert på religiøs toleranse, ikkje-innblanding og maktbalanse. Traktatane medverka såleis til å utvikla både folkerett og menneskerettar.

Utgangspunktet for religionskrigane var elles som kjent at kyrkjereformatorar som Luther og Calvin ikkje lenger ville godta paven som kristenheitas øvste religiøse styresmakt. Fredsordninga galdt såleis ikkje «innblanding frå andre nasjonar i kva styresmaktene gjorde med folket sitt» (mi utheving), og kom dessutan til å setja grenser for pavens makt berre i protestantiske delar av det tyske riket.

Denne artikkelen stod på trykk i Dag og Tid 6.-12. mai 2022.

Europearen Edvard Munch

6. september 201313. september 2013 Tore NedrebøKommenter innlegget

I høve 150-årsjubileet for Edvard Munchs fødsel las eg i sommar Atle Næss sin Munch-biografi frå 2004. Ei velskriven og veldokumentert bok som eg varmt kan tilrå. Her framgår det tydeleg kor europeisk Munch var. Han reiste og oppheldt seg mykje ute i Europa, og spesielt i Frankrike og Tyskland. Det var også her han hadde sine viktigaste støttespelarar og fekk sitt kunstnarlege gjennombrot. Og sjølvsagt var Munch grunnleggjande påverka av tradisjonar og trendar i europeisk målarkunst, som han i sin tur sjølv kom til å påverka sterkt.

I 1916, under første verdskrig, laga Munch tre litografier med tittelen «Europas forente stater» (du ser to av dei under). I eit brevutkast som Næss gjengir (på s. 447) skriv Munch rett etter krigen i 1918: «Jeg står fast i min kjærlighet til Europa – jeg har en fedrelandsfølelse for det – og denne krigen har jeg opplevd som en borgerkrig».

Europas forente stater. Litografiar av Edvard Munch

The European Union: A Worthy Nobel Peace Prize Laureate

25. februar 201316. august 2013 Tore NedrebøKommenter innlegget

The bestowal of the 2012 Nobel Peace Prize on the European Union caused considerable protests and ridicule, not least in Norway. However, in my opinion the Nobel committee’s interpretation of Alfred Nobel’s will was well-founded. «The United States of Europe» was a widely acclaimed long-term goal of the peace movement that inspired Alfred Nobel. For instance, the German peace activist Bertha von Suttner, who suggested the institution of the peace prize to Nobel and who was the first woman to win it (in 1905), supported European union (as appears here).

The Nobel committee writes in the announcement of its decision regarding the 2012 prize that «The [European] union and its forerunners have for over six decades contributed to the advancement of peace and reconciliation, democracy and human rights in Europe.» It argues that «The work of the EU represents «fraternity between nations», and amounts to a form of the «peace congresses» to which Alfred Nobel refers as criteria for the Peace Prize in his 1895 will.»

The American historian Sandi E. Cooper, author of a standard work on the European peace movement between 1815 and 1914, would agree. The last sentence in her book is: «The legacy of nineteenth century pacifism is modern liberal internationalism, most recently adapted in the new European Community, with headquarters in Brussels and Strasbourg» (Cooper 1991, s. 212).

In this posting I survey the close historical interrelationship between plans for peace and schemes for European unity, with a particular emphasis on the arguments over Europe of the nineteenth century peace movement. The posting is a translated version of a comment I published in Norwegian just before the 10 December award ceremony in Oslo.

Peace as a European problem

Until the Russo-Japanese war of 1905, the question of international war and peace was primiarly a question of the relatons between European great powers. Europe dominated the world and thus decided whether there was peace or war. Until 1945 large-scale war mainly hit Europe. That partly explains why in Europe war became a public issue at a very early stage.

However, also Roman law and Christian ideology contributed. The Roman empire based its claim to supranational rule on the benefits of a Rome-enforced peace (pax romana). This notion transformed itself into the medieval idea of a supranational Christendom, with the holy Roman emperor as the secular head and the pope as the spiritual guide. One of their most important tasks was to prevent war among Christians.

Due to the advance of Islam in the southeast, culminating with the conquest of Constantinople in 1453, Islam’s parallel retreat in Spain, and the spread of Christianity in the north, completed by the conversion of Lithuania in 1386, Christendom came practically to equate geographic Europe. The incidence of war in Europe grew with the emergence of independent city states and territorial states. The supranational influence of the emperor decreased. The Church developed a theory of just war, but still claimed for the pope a right to condone wars and mediate between states in conflict.

Internal peace and a common front against Islam were the main concerns of the early advocates of Christian unity across the emerging states in Europe. The French publicist Pierre Dubois (?1250-?1312) is often seen as an early supporter of European union. Dubois argued that the pope should relinquish his worldly powers and the imperial dignity be transferred to the king of France. The king should then head a new crusade to the Holy Land. Also Dante Aligheri, pope Bonifatius VIII and Giles of Rome, publishing between 1280 and 1315, are sometimes considered early Europeanists. However, the discourse of all these writers was still fundamentally Christian. None of their plans used the words «Europe» or «European».

Further political and religious conflict contributed to intensified state-building and advanced a secular, Machiavellian concept of the state. More people realised that a voluntary federation of sovereign states was necessary to obtain lasting peace. The first modern plan for European union was formulated by the prime minister of the French king Henry IV, the duke of Sully (Maximilien de Béthune, 1560-1641), towards the end of the last confessional conflict (the Thirty Years» War, 1618-1648). Sully’s Grand dessein was modern in the sense that it prescribed a political federation of sovereign and equal states to promote peace and joint prosperity, based on permanent borders, interstate negotiations, a balance of power, religious toleration and free trade.

Enlightenment projects for peace and unity

Increasingly frequent and bloody wars during the seventeenth and eighteenth centuries motivated more projects similar to Sully’s. The most celebrated such plans from this Enlightenment period were published by William Penn in 1693, by John Bellers in 1710, and by the abbot of Saint-Pierre (Charles-Irénée Castel) in 1713-1717.

Penn took the (Dutch) United Provinces as his model, whereas Bellers looked to the Helvetic Confederation (Switzerland) and to his own United Kingdom (the English and Scottish crowns were joined in 1707). These democratically inclined thinkers planned a union of constitutionally ruled states. In his Essay Towards the Present and Future Peace of Europe (1693), Penn suggested a European parliament to resolve conflicts. The number of votes of the deputies should reflect the economic clout of the member states.

Penn wished to include the Russian and Ottoman empires in his European union. Sully had dismissed such a possibility, as did most later peace theorists. For them, the Russians and the Turks were aliens, representing «oriental despotism». In his Projet pour rendre la Paix perpetuelle en Europe Saint-Pierre thus invited only the princes of Christian Europe west of Russia to participate. Every member state should have one vote. Disputes should be resolved by an arbitration award to be decided by majority vote.

The polymath Gottfried Leibniz (1646-1716) presented plans for European peace and unity too. The Lutheran Leibnitz advocated Christian unity and co-operated with Protestant and Catholic princes as well as the Habsburg-Roman emperor in Vienna. In 1677 og again in 1715 he published tracts advocating a Dantean European «empire» with the Holy Roman Empire as its core, ruled by a council or senate composed of representatives of the member states.

The word «Christendom» more or less disappeared from official discourse during the Enlightenment. It was replaced by «Europe», understood as a community of interest and identity, based on the balance of power, on progress through the free ciculation of goods, services, capital, labour, knowledge and ideas, and on reason.

Émeric Crucé (1590-1648) argued along these lines in his peace plan Le nouveau Cynée (1683), which among other things advocated common measurement standards and a common currency. A permanent inter-governmental assembly meeting in Venice in which even the Ottoman empire should take part, would arbitrate conflicts. Éméric de Vattel (1714-1767) described Europe as «a political system in which the nations […] are bound together by their relations and their various interests into a single body. It is [….] a sort of republic, whose members – each independent but all bound together by a common interest – united for the maintenance of order and the preservation of liberty».

Montesquieu (1689-1755) emphasised the pacifying effect of international trade. David Hume (1711-1776) argued that «nothing is more favourable to the rise of politeness and learning, than a number of neighbouring and independent states, connected together by commerce and policy”. Adam Smith (1723-1790) held that laissez-faire economic policies, free trade and non-intervention were the best means to promote peace and progress. Especially after the French revolution (1789) liberals and radicals also came to link democracy with peace. William Godwin (1756-1836) thus argued that «democracies are inherently peaceful because the vast majority of common people will always strive to avoid war.»

The emergence of liberal internationalism

Notably Jeremy Bentham (1748-1832) and John Stuart Mill (1806-1873) shaped the emergence of liberal internationalism ( and thus inspired later liberal international theory and neofunctiionalist integration theory). They thought that the propensity of states for war could be overcome by promoting common economic interests, law, communication and understanding among nations. Bentham called his scheme a Plan for Universal and Perpetual Peace (1843). He suggsted a «congress» of states, but ignored the need for supranational authority. Instead he counted on the «tribunal of public opinion» to institute sanctions against states that violated international law. Mill regarded trade as the best measure against war.

Another prominent nineteenth century spokesman of liberal internationalism was the radical free trader and anti-slavery activist Richard Cobden (1804-1865). Cobden stressed the ability of modern communications to weave people into a web of prosperity and toleration. Cobden and Victor Hugo were among the most famous participants at the third international peace congress, in Paris in 1849, devoted to the creation of the United States of Europe (see below).

Immanuel Kant«s (1724-1804) essay Zum ewigen Frieden (Perpetual Peace, 1795) went further. Kant too believed trade helps advance peace. However, more than the British thinkers he emphasised the political preconditions to peace. According to Kant, perpetual peace presupposed a democratic constitution in every country, international law based on an association of free states, and a «cosmopolitan» or global law instituting «universal hospitality» (respect of the rights of all «reasonable» human beings as citizens of the world). In international relations, Kant advocated a gradually expanding society of nations (civitas gentium).

Kant was strongly influenced by Jean-Jacques Rousseau (1712-1778), who in his critque of Saint-Pierre argued that international peace cannot occur until human reason is transformed, educated, un-alienated by a good society and developed to its fullest potential. Rousseau thought that European unity, while desirable, required a revolution that could only be brought about through unacceptably violent means.

The United States of Europe as peace guarantor

The eccentric count of Saint-Simon (Claude Henri de Rouvroy, 1760-1825), an early socialist and trailblazer for sociology and positivism, was more radical. His De la réorganisation de la Societé Européenne, ou de la nécessité et de moyens de rassambler les peuples de l’Europe en un seul corps politique en conservant à chacun son independance nationale (1814) was probably the most ambitious proposal for a federal reorganization of Europe ever.

Saint-Simon’s plan came to influence most of the European peace projects of the next generation. All of them advocated a federal government and argued that in the modern world war was a cruel waste of resources. But Saint-Simon and his successors insisted that the federation must be a parliamentary federation of democratic nations rather than a confederation of conservative governments such as the Concert of Europe. Now, after the French Revolution and the Napoleonic wars, radicals saw internal justice and external peace as two sides of the same coin.

Auguste Comte (1798-1857) and Guiseppe Mazzini (1805-1872) were among those who developed Saint-Simon’s plan further. To Mazzini humanity was not a cosmopolitan world divided into immutable nation-states, but a whole, created by God, uniting peoples in the conscience of a common ancestry and a common future. In 1834, Mazzini founded Young Europe, an international association of progressive nationalists in defense of equality and fraternity among all nations. Its statutes defined a European federation as «a unity that will be free, spontaneous, such as would exist in a regular Federation in which all the peoples sit in complete equality […] each remaining master of its own interests, its local affairs, its special faculties».

Among other continental peace plans inspired by Saint-Simon may be mentioned Pierre Leroux’s Organon des vollkommenen Friedens (1837); Gustave d’Eichtal’s De l’Unité Européenne (1840); Victor Considérant’s De la Politique générale et du rôle de la France en Europe (1840) and Constantin Pecquereur’s De la Paix (1841). By now, the notion of «the United States of Europe» had become well-known.

The organised peace movement

After the Vienna peace settlement of 1815 a number of peace societies, leagues and associations emerged, engaging in a prolonged battle for peace in Europe. Their popularity varied over time. Most governments and newspapers ridiculed them as Utopian. Still, the movement grew, notably towards the end of the nineteenth century, mobilising millions of Europeans and Americans in campaigns against the arms race and nationalist rivalry in Europe. The peace movement paved the way for a many international institutions and organization that have survived to the present day, for instance The Permanent Court of Arbitration in the Hague and the The inter-parlamentary Union. As I mentioned, Sandi E. Cooper also regards the EU as part of its heritage.

At first the peace movement was dominated by unorthodox Christian pacifists from the United States and Britain, notably Quakers (like Penn). The first peace society was the New York Peace Society, founded in 1815 by the Quaker David L. Dodge. Quakers also founded the British Society for the Promotion of Permanent and Universal Peace in 1816. Gradually, however. liberals, radicals, democrats and also socialists and feminists joined. With members from the moderate right to the socialist left, from Christian fundamentalists to atheists, and from the Unied States to Russia, the movement was bound to be divided by disputes. However, over time there emerged considerable agreement regarding overarching goals, like (more) democracy, human rights, free trade and other free communications between nations, in addition to the extension of international law, compulsory arbitration in conflicts, the establishment of an international court of arbitration, and for the long term, a federation of democratic European states, The United States of Europe.

The early American and British societies made many attempts to mobilise Continental Europeans for their ideas. Especially the «learned blacksmith» Elihu Burritt agitated for a European «congress of nations» on the American federal model. A peace society was established in Geneva by count Jean-Jacques de Sellon in 1830. But the Hugenot Sellon’s motivation was primarily religious and moral, not political. Most members belonged to the higher bourgeoisie, and tended, like Sellon, to be sceptical towards democracy.

International peace conferences

The European and American peace societies organised themselves locally, nationally and, eventually, at the international level. International congresses were held at uneven intervals from 1816 until the congress planned in Vienna in September 1914 had to be cancelled due to war. After the First World War congresses resumed and continued until the new war in 1939.

The first international peace conference was held by the British and American peace societies in London in 1843. In order to encourage the continental peace movement the next congresses were held in Brussels (1848), Paris (1849) and Frankfurt am Main (1850), when they returned to Britain (London 1851, Manchester 1852, Edinburgh 1853). Still, most delegates to all conferences between1843 and 1853 emanated from the U.S. and Great Britain.

The inaugural speech by the French author Victor Hugo at the peace congress of Paris in 1849 has become famous:

«we shall see those two immense communities, the United States of America and the United States of Europe, holding hands across the sea. […] A day will come when you, France – you, Russia – you, England – you, Germany – all of you, nations of the Continent, will, without losing your distinctive qualities and your glorious individuality, be blended into a superior unity and constitute a European fraternity […] by the universal suffrage of the nations, by the vener-able arbitration of a great sovereign senate, which will be to Europe what the Parliament is to England, what the Diet is to Germany, what the legislative As-sembly is to France.»

However, 1849 was the year of the counter-revolution, and few members of the radical peace movement on the Continent favoured a federation in which absolutist princes participated alongside more liberal governments. This was one of the reasons why American federalists like Burritt received little support. There was also scant sympathy for absolute pacifism on the Continent. Most continental peace activists accepted defensive war as well as armed resistance against authoritarian rule.

The Crimean war (1853-56), the American civil war (1861-65) and the Franco-Prussian war (1870) were great setbacks for the peace movement. After 1853, no universal peace congress took place until 1889. The peace activists were surprised that public opinion actually rallied behind their governments» war policies. It seemed like democracy – at any rate the extension of the suffrage – and nationalism encouraged war rather than peace. Many peace activists lost faith in popular opinion and instead stepped up their efforts at influencing governments directly.

The American peace society, regarding slavery as a greater evil than war, supported the northern states in the civil war. By contrast, the British peace society continued to abhor all violence and in 1864 criticised nationalism as a «poor, low, selfish, un-Christian idea [….], fatal not only to peace but to all progress in liberty and good government.»

Bifurcation

In 1867 two competing centres emerged in the European peace movement, one based in Paris and leaning towards the right and the other in Geneva, leaning to the left. In Paris the French economist and politician Frédéric Passy (1822-1912) established the Ligue internationale et permanente de la paix. In 1901, Passy shared the first Nobel peace prize with the founder of the International Red Cross, Henry Dunant. Passy’s peace movement was dominated by moralist, religious and anti-military attitudes.

In the same year in Geneva, Charles Lemonnier founded the Ligue internationale de la paix et de la liberté, inspired by Kant, Saint-Simon and the American Federalist Fathers. Among the reportedly six thousand participants at the founding congress were Victor Hugo, John Stuart Mill and Guiseppe Garibaldi. The anarchist Mikhail Bakunin argued that «there is only one way freedom, justice and peace may prevail in European international relations and banish civil war from the European family: by establishing the United States of Europe!» The Geneva congress adopted as its primary goal to campaign for European federation, and the league started publishing a periodical named Les États Unis de L’Europe.

While Passy’s Ligue was politically and confessionally neutral, Lemonnier and his supporters were radical and secular. They saw themselves as progeny of the French Revolution and advocated the replacement of the monarchy by a republic, opposed the influence of the church and favoured democracy and human rights (eventually women’s liberation and gender equality too). At the founding congress Garibaldi called for revolution and French socialists denounced capitalist oppression. Lemonnier’s league was not pacifist on principle.

Christian_Lous_Lange — Christian Lous Lange

The moderate line of Passy made most headway. His main objectives were international disarmament and compulsory arbitration. The Universal Parliamentary Peace Union, established in 1876 with parliamentarians from many European countries as members, rallied behind these demands. Arbitration and peace societies multiplied, emerging in Denmark, Sweden and Norway 1882-3. In 1889 The Interparlamentary Conference for international arbitration was founded, followed by the The Inter-Parlamentary Union and The Inter-Parliamentary Bureau in 1892. The energetic Norwegian Christian Lange (father of the later foreign minister Halvard Lange) worked as secretary general for The Inter-Parliamentary Union in Brussels from 1909 to 1933 (except during the war years, when he was in Norway). Lange received the Nobel peace prize together with the Swedish Social Democrat Hjalmar Branting in 1921.

Growing nationalism, imperialism and armament in the 1880s and 1890s led to a resumption of the international peace congresses. The first such congress since 1853 took place in 1889. The Universal Peace Congress of Rome in 1891 invited the European peace societies to make the United States of Europe its main goal. The congress of 1892 called for European federation along the lines advocated by Lemonnier. It established a permanent secretariat, the International Peace Bureau, which still exists.

Four different types of peace societies were represented at the congress of 1892: Anglo-American religious pacifists, secular pacifists, societies modelled on Lemonnier’s federalist Geneva league, and og societies supporting the extension of international law and arbitration, notably the International Arbitration and Peace Associaton of Great Britain and Ireland, founded by Hodgson Pratt in 1880. Many women had by now become involved.

Institutionalising peace

The establishment of an international court of voluntary arbitration was the main result of the inter-governmental first and second peace conferences in The Hague in 1899 og 1907 respectively. Disappointed, some peace activists revived radical plans for a federal Europe. Now British liberals took the lead. Sir Max Waechter (1837-1924), a businessman and art collector born in Stettin, Germany (today Poland), embraced the idea of a United States of Europe in 1909 and founded a European Unity League in 1913 (receiving the support of Bertha von Suttner, among others). Declaring its agreement, the British peace society advocated a full merger of national sovereignty. The British Quakers had called for the United States of Europe already in 1910, the British National Peace League doing the same the next year.

But at the same time as parts of British public opinion turned more favourable to European union, continental Europeiske radicals turned against. The issue was whether tsarist Russia ought to join. Democrats and radicals outside of Germany objected.

Towards the outbreak of the First World War in 1914 there was a rapprochement between the liberal, middle class peace movement and the socialist workers» movement. The Second International considered imperialism and militarism and expression of capitalist competition and warned that if employers provoked a war, the working class would refuse to fight. Jean Jaurès defined the proletariat as «the masses of men who collectively love peace and hate war.» The Basel conference of the Second International in 1912 called the proletariat «the herald of world peace» and declared «war on war». Continental Catholic socialists and anarchists, inspired by French intellectuals such as Charles Fourier, Philippe Buchez and Joseph Proudhon, agitated for a decentralised, federal Europe. However, the Second International broke down in 1914 due to its failure to remained united in the face of war. Most of its member parties, like many peace activists, rallied around the national colours of their respective governments.

The war at first led to renewed agitation from the peace movement for a federal Europe. The calls redoubled after the war, when Penn’s essay and excerpts from Saint-Pierre and Rousseau were republished in London. However, the ardour soon cooled, and the peace movement came to support an inter-governmental league rather than a European federation. By January 1917, most European governments too had agreed to the suggestion by U.S. president Woodrow Wilson to create a League of Nations.

Folkeforbundet — The old headquarters of the League of Nations in Geneva, now used by the United Nations

The League of Nations was established in Geneva in 1919 and was the first permanent inter-governmental organisation. The League achieved successes as well as fiascos, but failed in its ultimate objective, to prevent another world war. In 1946 it was replaced by the United Nations, which has become a truly universal organisation. In Europe, the European Union is a regional, more ambitious successor to the League of Nations. As the Nobel comittee argues, it has helped prevent war on the Continent for over sixty years. Just as the nineteenth century peace movement and earlier peace planners imagined.

Literature:

Cooper, Sandi E. (1991), Patriotic Pacifism. Waging War on War in Europe, 1815-1914. (New York, Oxford: Oxford University Press).

Hay, D. (1957), Europe. The Emergence of an Idea (Edinburgh. Edinburg University Press).

Heater, D. (1992), The Idea of European Unity (Leicester: Leicester University Press).

Hinsley, Francis H. (1963), Power and the Pursuit of Peace. Theory and Practice in the History of Relations Between States (Cambridge: Cambridge University Press).

Knutsen, T.L. (1997), A History of International Relations Theory, 2^nd edn. (Manchester: Manchester University Press).

Nedrebø, Tore (2010), Past and Present Sources of European Union. A Comparative, Historical-Institutionalist Analysis (doctoral dissertation, University of Bergen).

Pagden, A. (ed.) (2002), The Idea of Europe: From Antiquity to the European Union (Washington: Woodrow Wilson Center Press).

Rougemont, D. de (1966), The Idea of Europe (New York: Macmillan).

Wilson K. and Dussen, J.v.d. (eds.) (1995) The History of the Idea of Europe (London: Routledge).

Surveys of international peace confresses in the nineteenth and twentieth centuries: http://en.wikipedia.org/wiki/Peace_congress og http://peace.maripo.com/p_conferences.htm

Sterk, men surrealistisk hyllest til EU i nei-landet

12. desember 201213. desember 2012 Tore NedrebøKommenter innlegget

*EU-presidentane van Rompuy, Barroso og Schulz har mottatt fredsprisen i Oslo Rådhus*

Det var sterkt, men surrealistisk å delta på hyllesten av EU i nei-landet Noreg under fredspris-aktivitetane måndag og tysdag. EU står nærast i brann, Noreg har sagt nei til EU-medlemskap to gonger og fleire nordmenn enn nokon gong er mot medlemskap. Så kjem tre EU-presidentar og 18 stats- og regjeringssjefar frå EU hit for å motta verdas mest prestisjetunge pris og bli feira i banketthallar, på gatene, TV og radio og i Oslos største konsertlokale. 2000 gjekk i tog for fredsprisen til EU, tre gonger så mange som i protesttoget, og sikkert 8000 var på fredspriskonsert. Utanriksministeren i ei regjering der nei-partia Sp og Sv er med prisar EU opp i skyene. Europa-kommisjonens president blir så rørt han må tørka tårer, og takkar det norske folket for fredsprisen.

Er dette det endelege provet på at Noreg ikkje er av denne verda?

Uansett, moro var det, og EU både fortente og trong all den rosen som kom. Og vi nordmenn hadde veldig godt av å få EU nært innpå livet igjen, for første gong på 18 år (er det verkeleg så lenge sidan folkerøystinga i 1994?), og bli minte om breidden, innhaldet og seriøsiteten i samarbeidet. Mange gode talar vart haldne. Det europeiske rådets president Herman van Rompuy vågde å seia det: «Eg er stolt over å vera europear!». Europakommisjonens president Jose Manuel Barroso fann dei rette orda for kva EU og Europa står for: fred, fridom, rettferd. Og Nobel-komiteens formann og Europarådets generalsekretær Thorbjørn Jagland uttrykte ei historisk norsk anerkjenning av europatanken (som eg skreiv i eit tidlegare innlegg). Norsk!

Det låg ein djup symbolikk i å dela ut prisen til EU representert ved tre eldre herrar i mørk dress, den eine meir ukarismatisk enn den andre. Endeleg var det tålmodig, praktisk politisk handverk for fred som vart æra. Langsiktig institusjonsbygging. Fredsprisen i år vart ein hyllest til den praktiske kvardagsidealismen. Det er den som tel i det lange løp.

Takk Jagland!

Ein verdig fredsprisvinnar

3. desember 201226. juni 2013 Tore Nedrebø7 kommentarar

«EU ingen verdig vinner» er parolen til «Fredsprisinitiativet 2012» og det alternative fakkeltoget søndag 9. desember, som Noregs fredsråd har tatt initiativ til. Tre tidlegare fredsprisvinnarar, blant anna Desmond Tutu, støttar initiativet. Til og med Redd Barnas Ungdom skal gå i tog mot EU. Kritikken mot fredspristildelinga går på at EU er eit politisk prosjekt med fleirfaldige militære dimensjonar som ikkje har gjort noko spesielt for nedrusting og forbrødring siste år. Det siste året har EU tvert om sådd uro og splid på grunn av eurokrisa, hevdar kritikarane. Fredrik Heffermehl, som lenge har meint at Nobel-komitéen går langt ut over sitt mandat, uttalar til Aftenposten at komitéformann Thorbjørn Jagland brukar Nobel-prisen som «sin private butikk.»

Nobel-komitéen viser i si grunngjeving til at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.» Komitéen understrekar at «EUs virksomhet representerer «folkenes forbrødring» og utgjør en form for de «fredskongresser» som Alfred Nobel refererer til som kriterier for fredsprisen i sitt testamente av 1895.» Ordlyden i testamentet er at fredsprisen skal gå til den som«under det forlupne året […] har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående armeer samt bildande och spridande af fredskongresser.»

Eg for min del meiner Nobel-komitéen denne gongen har svært god dekning for si tolking av N0bels testamente. I dette innlegget vil eg visa at «Europas sameinte statar» faktisk var eit overordna, langsiktig mål som det knapt var strid om i den fredsrørsla som inspirerte Nobel til å oppretta fredsprisen. Til dømes støtta Bertha von Suttner, som gav Nobel idéen til prisen og som vart den første kvinna som vann han i 1905, dette målet (slik det framgår her). Den amerikanske historikaren Sandi E. Cooper avsluttar sitt standardverk om den europeiske fredsrørsla mellom 1815 og 1914 med følgjande setning: «The legacy of nineteenth century pacifism is modern liberal internationalism, most recently adapted in the new European Community, with headquarters in Brussels and Strasbourg» (Cooper 1991, s. 212).

For å forstå bakgrunnen for dette, må vi gå historisk til verks.

Fred som europeisk problem

Både fredsrørsla på 1800-talet og Alfred Nobel verka og tenkte i ein europeisk kontekst. Spørsmålet om internasjonal krig og fred var inntil den russisk-japanske krigen i 1905 først og fremst eit spørsmål om forholdet mellom europeiske stormakter. Europa dominerte verda og avgjorde dermed også om det var krig eller fred. Heilt inntil 1945 var det mest krig, og dermed også størst krigsskadar, i Europa. Derfor vart krigen som problem sett svært tidleg på den offentlege dagsorden i Europa.

Romarrettsleg og kristen ideologi medverka til det. Romarriket rettferdiggjorde si overnasjonale makt med førestellinga om ein romersk fred (pax romana). Denne vart overført til middelalderens idé om ei overnasjonal kristenheit, med den heilage romerske keisaren som verdsleg overhovud og paven som åndeleg. Ei av deira viktigaste oppgåver var å hindra krig mellom kristne.

På grunn av islams frammarsj i sør, krona med erobringa av Konstantinopel i 1453, og kristendommens frammarsj i nord, krona med kristninga av Litauen i 1386, vart kristenheita etter kvart praktisk talt lik med det geografiske Europa. Med framvoksteren av sjølvstendige bystatar og territorialstatar vart det meir krig i Europa. Keisarens overnasjonale makt vart sterkt innskrenka. Kyrkja utvikla ein teori om rettferdig krig, men heldt fast ved at paven måtte godkjenna krigar og mekla mellom statar.

For dei tidlege talsmennene for kristen einskap på tvers av dei framveksande statane i Europa var indre fred og felles front mot islam dei viktigaste argumenta. Den franske skribenten Pierre Dubois (?1250-?1312) blir gjerne rekna som den første som tok til orde for europeisk union. Dubois gjekk inn for at paven skulle gje opp all si verdslege makt og for at keisarverdigheita skulle overførast til kongen av Frankrike (som gjorde krav på arven etter Karl den Stores europeiske rike til liks med den tysk-romerske keisaren). Han skulle så leia ei ny krossferd mot Det heilage landet. Også Dante Aligheri, pave Bonifatius VIII og Ægidus Romanus, som publiserte mellom 1280 og 1315, vert av og til framstilte som tidlege europatilhengarar. Men diskursen til alle desse var framleis grunnleggjande kristen. Ingen av planane deira brukte ordet Europa eller europeisk.

Men vidare politisk og religiøs splid stimulerte til meir statsbygging og ei verdsleg statsforståing à la Machiavelli. Fleire innsåg at frivillig samanslutning av suverene statar var nødvendig for varig fred. Den første moderne planen for europeisk føderasjon vart utforma av statsministeren til den franske kongen Henrik IV, hertugen av Sully (Maximilien de Béthune, 1560-1641), mot slutten av den siste religionskrigen (trettiårskrigen, 1618-1648). Sullys Grand dessein var moderne i den forstand at han føreskreiv ei politisk sameining av suverene og likestilte statar for å fremja fred og felles velstand, basert på faste grenser, mellomstatlege forhandlingar, maktbalanse, religiøs toleranse og fri handel.

Freds- og Europa-prosjekt i opplysingstida

Dei stadig hyppigare og meir grusomme krigane på 1600- og 1700-talet motiverte eit aukande tal liknande forslag til europeisk føderasjon som garanti for «evig» fred. Nokre av dei mest omtalte slike planane frå denne perioden vart utgjevne av William Penn i 1693, av John Bellers i 1710, og av abbeden av Saint-Pierre (Charles-Irénée Castel) i 1713-1717.

Penn tok den nederlandske unionen som sin modell, mens Bellers skjelte til Sveits og sitt eige Storbritannia (den engelsk-skotske unionen oppstod i 1707). Desse demokratisk orienterte tenkarane planla ein føderasjon av konstitusjonelt styrte statar. I sitt Essay Towards the Present and Future Peace of Europe (1693) føreslo Penn eit parlamentarisk styrt Europa. Røystevekta til representantane i det Europaparlamentet han førestilte seg skulle bestemmast av den økonomiske tyngda til medlemslanda. Blant fordelane med europeisk einskap og fred Penn framheva, var mange liv og pengar spart, meir rasjonelle vegnettverk, tryggare og enklare reiser, større respekt for kristenheita blant dei vantru og større tryggleik overfor ottomanane.

Penn ønskte å ha med dei russiske og ottomanske rika i sitt europeiske forbund. Dette hadde vore uaktuelt for Sully, som det også var for dei fleste seinare fredsteoretikarar. For dei var russarane og tyrkarane framande og utanforståande, representantar for «orientalsk despoti». I sitt Projet pour rendre la Paix perpetuelle en Europe inviterte Saint-Pierre såleis berre statsoverhovud i det kristne Europa vest for Russland til å delta. Kvart medlemsland skulle ha ei røyst, og konfliktar skulle løysast ved skiljedom (valdgift) vedtatt ved fleirtalsavrøysting. Det var Rousseau som med sin inngåande kritikk seinare gjorde Saint-Pierres fredsprosjekt kjent.

Også Gottfried Leibniz (1646-1716) presenterte planar for europeisk fred og einskap. Sjølv om han var lutheranar gjekk Leibniz inn for kristen einskap, samarbeidde med både lutherske og katolske fyrstar forutan med den Habsburg-romerske keisaren i Wien. I 1677 og igjen i 1715 gjekk han inn for eit Dante’sk europeisk keisarrike med utgangspunkt i det tysk-romersk-habsburgske riket, styrt av eit råd eller senat av representantar for medlemslanda. Leibniz rekna seg som verdsborgar og sa han «ønskte å tena heile menneskeætta.»

Omgrepet «kristenheita» gjekk meir eller mindre ut av offisiell bruk i løpet av opplysingstida på 1700-talet og vart erstatta av «Europa» forstått som eit interesse- og identitetsfellesskap, basert på maktbalanse og menneskeleg framsteg gjennom fri flyt av ikkje berre varer, tenester, kapital og arbeidskraft, men også av idéar, opplysing og fornuft.

Émeric Crucé (1590-1648) gjekk inn for dette i sin fredsplan Le nouveau Cynée (1683), saman med standardisering av vekt og mål, til og med ein felles valuta. Ei fast mellomstatleg forsamling med sete i Venezia og der også muslimske land skulle vera med, skulle mekla dersom det oppstod splid. Éméric de Vattel (1714-1767) skildra Europa som “eit politisk system der nasjonane […] er bundne saman av sitt samkvem og sine interesser til éin organisme. Det er [….] eit slag republikk, med medlemmer som er sjølvstendige, men som er bundne saman av ei felles interesse: oppretthalding av orden og varetaking av fridom.»

Montesquieu (1689-1755) framheva internasjonal handels fredsskapande evne. David Hume (1711-1776) hevda at «nothing is more favourable to the rise of politeness and learning, than a number of neighbouring and independent states, connected together by commerce and policy”. Adam Smith (1723-1790) meinte laissez-faire økonomisk politikk, frihandel og ikkje-intervensjon var beste måten å fremja fred og velstand.

Etter kvart, og spesielt etter den franske revolusjonen (1789), kom dessutan liberalarar og radikalarar til å fremja ein fredstanke som William Godwin (1756-1836) uttrykte slik: «demokratiske land er naturleg fredsæle fordi det store fleirtalet vanlege folk alltid vil streva etter å unngå krig».

Framveksten av liberal internasjonalisme

Spesielt Jeremy Bentham (1748-1832) og John Stuart Mill (1806-1873) gav viktige bidrag til utforming av liberal internasjonalisme (og kom dermed til å inspirera seinare liberal internasjonal teori og funksjonalistisk integrasjonsteori). Dei trudde at statars hang til krig kunne overvinnast ved å fremja felles økonomiske interesser, folkeretten, kommunikasjon og forståing blant nasjonar. Bentham kalla si skisse ein Plan for Universal and Perpetual Peace (1843). Han føreslo ein «kongress» av statar, men såg ingen trong for overnasjonal makt. I staden satsa han på at «folkemeiningas tribunal» skulle sørgja for innføring av sanksjonar mot land som braut folkeretten. Mill framheva internasjonal handel som den beste åtgjerda mot krig.Ein annan framståande talsmann for liberal internasjonalisme på 1800-talet var den radikale frihandelstilhengaren og antislaveri-aktivisten Richard Cobden (1804-1865). Cobden understreka moderne kommunikasjonars evne til å spinna menneska inn i ein vev av velstand og forståing. Cobden og Victor Hugo var blant dei mest framståande deltakarane på den den tredje internasjonale fredskongressen i Paris i 1849, som var via opprettinga av Europas sameinte statar (sjå under).

Immanuel Kant (1724-1804) sitt essay Zum ewigen Frieden (Til den evige fred, 1795) var meir radikalt. Som Mill og Bentham trudde Kant på handel som fredsmiddel. Han la likevel langt større vekt på dei politiske føresetnadane for fred enn dei britiske tenkarane. I følgje Kant kravde evig fred ein demokratisk konstitusjon i kvart land; ein folkerett grunnlagt på eit forbund av frie statar; og ei «kosmopolitisk» eller global lov som knesette «universell gjestfridom» (respekt for alle «fornuftige» menneskes rettar som verdsborgarar). I internasjonal politikk gjekk Kant inn for ein stadig utvida union av nasjonar (civitas gentium), som til slutt skulle omfatta alle folkeslag.

Kant var sterkt påverka av Jean-Jacques Rousseau (1712-1778), som i sin kritikk av Saint-Pierre hadde hevda at internasjonal fred er berre råd når den menneskelege fornuft er omforma, ny-forma, av-framandgjort og utvikla til sitt høgaste nivå av det gode samfunn. Både Kant og Rousseau understreka såleis den politiske viljens tyding. Rousseau meinte europeisk einskap kravde ein revolusjon som berre kunne gjennomførast med uakseptabel bruk av makt.

Europas sameinte statar som fredsgaranti

Den eksentriske franske grev de Saint-Simon (Claude Henri de Rouvroy, 1760-1825), som blir rekna som ein tidleg sosialist og banebrytar for sosiologien og positivismen, var meir radikal. Hans De la réorganisation de la Societé Européenne, ou de la nécessité et de moyens de rassambler les peuples de l’Europe en un seul corps politique en conservant à chacun son independance nationale (1814) var kanskje det mest ambisiøse forslag til føderal omorganisering av Europa nokon sinne.

Saint-Simon sin appell var retta til Wien-kongressen (1814-1815) som utarbeidde fredstraktatar og fastsette internasjonal orden i Europa etter napoleonskrigane og oppløysinga av Det heilage romerske riket. Wien-kongressen vart den første av ei rekke diplomatiske konferansar som fekk namnet «den europeiske konserten». Henry Kissinger (i Diplomacy, 1994, s. 82) og mange i samtida såg kongressystemet som eit slag «europeisk regjering». I så fall var det den antirevolusjonære gamle ordens regjering, som Saint-Simon og den radikale fredsrørsla på kontinentet vende seg mot.

Saint-Simon sin plan kom til å påverka dei fleste fredsplanane på kontinentet i neste generasjon. Alle gjekk inn for ei føderal europeisk regjering og argumenterte at krig var ei unødvendig sløsing med ressursar i eit moderne samfunn. Men Saint-Simon og hans arvtakarar insisterte på at føderasjonen måtte vera eit parlamentarisk styrt folkeforbund av demokratiske statar heller enn eit mellomstatleg forbund av konservative regjeringar à la den europeiske konserten. Krav om innanriksk rettferd var nå, etter den franske revolusjonen, knytta til kravet om utanriksk fred.

Saint-Simon sine idéar vart mellom anna vidareførte og vidareutvikla av Auguste Comte (1798-1857) og Guiseppe Mazzini (1805-1872). For Mazzini var menneskeætta ikkje ei kosmopolitisk verd delt inn i uforanderlige nasjonalstater, men ein heilskap, skapt av Gud, som sameinte folk i medvitet om eit felles opphav og ei felles framtid. Mazzini grunnla i 1834 Det unge Europa, ei internasjonal samanslutning av progressive nasjonalistar til forsvar av likskap og brorskap mellom alle folkeslag. I vedtektene vart ein europeisk føderasjon definert som «ein einskap som skal vera fri og spontan, slik han ville vera i ein vanleg føderasjon der alle folk er heilt likestilte … kvar [skal] framleis [vera] herre over sine eigne interesser, sin lokale saker, sin særtrekk.»

På 1840-talet hadde uttrykket «Europas sameinte statar» blitt vidkjent. Blant kontinentale fredsplanar inspirert av Saint-Simon kan nemnast Pierre Leroux sin Organon des vollkommenen Friedens (1837); Gustave d’Eichtal sin De l’Unité Européenne (1840); Victor Considérant sin De la Politique générale et du rôle de la France en Europe (1840) og Constantin Pecquereur sin De la Paix (1841).

Den organiserte fredsrørsla

Etter 1815 oppstod ei rekke fredsforbund, ligaer og foreiningar som kjempa ein lang og seig kamp for fred i Europa. Oppslutninga gjekk i bølgjer; store krigar førte gjerne til tilbakeslag, og dei fleste styresmakter og aviser latterleggjorde og motarbeidde fredsaktivistanes innsats som utopisk. Men fredsrørsla voks særleg under kapprustinga fram mot første verdskrig, då ho mobiliserte millionar europearar og amerikanarar i fredskampanjar. Rørsla bana veg for eit stort tal internasjonale institusjonar og organisasjonar som har overlevd fram til i dag, til dømes Den faste valdgiftsdomstolen i Haag og Den inter-parlamentariske unionen. Sandi E. Cooper reknar som nemnt også EU inn i arven etter fredsrørsla mellom 1815 og 1914 (men eg for min del vil føya til at i røynda spela kristelegdemokratar ei vel så viktig rolle som liberale internasjonalistar i opprettinga av EU, sjølv om sistnemnde så vel som sosialdemokratar også var aktivt med).

Fredsforbunda i Europa og USA organiserte aktivitetane sine på lokalt, nasjonalt og etter kvart internasjonalt plan. Internasjonale kongressar vart gjennomførte med ujamne mellomrom frå 1816 fram til den planlagde kongressen i Wien i september 1914 måtte avlysast. Etter første verdskrig vart kongressane gjenopptekne og heldt fram til det nye krigsutbrotet i 1939.

Fredsrørsla var først dominert av uortodokse kristne pasifistar i USA og Storbritannia, særleg kvekarar (som Penn). Etter kvart slutta liberalar, radikale, demokratar og også sosialistar og feministar seg til. Med eit spenn frå moderate høgre til det sosialistiske venstre, frå kristne fundamentalistar til ateistar og frå USA til Russland måtte det oppstå mange motsetningar. Men overordna mål, som (meir) demokrati, menneskerettar, frihandel og anna fritt samkvem mellom land og folk, forutan utvikling av folkeretten, obligatorisk mekling i internasjonale konfliktar, etablering av ein internasjonal skiljedomstol, og på lang sikt ein føderasjon av demokratisk styrte europeiske statar, vart det etter kvart stor grad av semje om.

Organisatorisk var fredsrørsla i første halvdel av 1800-talet dominert av ei rekke kvekar- eller andre kristne fredsforbund i England og Nord-Amerika. Det første fredsforbundet var New York Peace Society, grunnlagt i 1815 av kvekaren David L. Dodge. Kvekarar grunnla også British Society for the Promotion of Permanent and Universal Peace i 1816.

Desse tidlege amerikanske og britiske fredsforbunda gjorde mange forsøk på å mobilisera kontinentale europearar for sine idéar. Spesielt «den lærde smeden» Elihu Burritt agiterte for ein europeisk «nasjonanes kongress» etter amerikansk føderalt førebilete. I 1821 oppstod eit Société de la morale chrétienne i Paris. Men det første forbundet med fred som hovudformål vart oppretta av grev Jean-Jacques de Sellon, i Génève i 1830. Men også for han var fredssaka religiøs (Sellon var hugenott), og ikkje politisk. Dei fleste medlemmene tilhøyrde det høgare borgarskapet, og de Sellon var skeptisk til demokrati. Men han var også reformistisk og engasjerte seg spesielt mot dødsstraff og ståande arméar og for allmenn utdanning og eit internasjonalt meklingstribunal.

Internasjonale fredskonferansar

Den første internasjonale fredskonferansen vart arrangert av dei britiske og amerikanske fredsforbunda i London i 1843. Men for å oppmuntra fredsrørsla på kontinentet vart dei neste slike konferansane haldne i Brussel (1848), Paris (1849) og Frankfurt am Main (1850), før dei igjen vart tilbakeførte til Storbritannia (London 1851, Manchester 1852, Edinburgh 1853). Men på alle kongressane frå 1843 til 1853 kom dei fleste delegatane frå USA og Storbritannia.

Opningstalen til den franske forfattaren Victor Hugo på fredskongressen i Paris i 1849 er blitt berømt:

«vi skal [snart] sjå to store samfunn, Amerikas sameinte statar og Europas sameinte statar, rekka kvarandre handa over havet. […] Ein dag skal koma då du, Frankrike – du, Russland – du, England – du, Tyskland – alle de, kontinentale nasjonar, utan å mista dykkar eigenart og dykkar strålande individualitet skal gå opp i ein overordna einskap og utgjera ein europeisk brorskap […] ved nasjonanes allmenne røysterett, ved høgtideleg vedtak i eit storarta, suverent senat, som vil vera for Europa det parlamentet er for England, det riksdagen er for Tyskland, det den lovgjevande forsamlinga er for Frankrike.»

Men 1849 var motrevolusjonens år, og få i den radikale fredsrørsla på kontinentet ønskte seg ein føderasjon der einevaldsherskarar deltok på linje med meir liberale regjeringar. Dette var ein av grunnane til at amerikanske føderalistar som Burritt fekk lite støtte og etter kvart sette seg meir moderate mål. Det var også lite oppslutnad om absolutt pasifisme på kontinentet. Dei fleste kontinentale fredsaktivistar godtok forsvarskrig og valdsbruk mot reaksjonære og undertrykkande einevaldsregime.

Krim-krigen 1853-56, den amerikanske borgarkrigen 1861-65 og den fransk-prøyssiske krigen i 1870 vart store tilbakeslag for fredsrørsla. Ingen ny universell fredskongress fann stad før 1889. Fredsaktivistane var overraska over at nasjonal opinion faktisk støtta regjeringanes krigspolitikk. Det kunne verka som om demokrati – i alle fall utviding av røysteretten – og nasjonalisme oppmuntra til krig heller enn fred. Dette førte til at mange i fredsrørsla mista tilliten til folkemeininga. Innsatsen for å påverka regjeringane direkte auka.

Det amerikanske fredsforbundet, som såg slaveri som eit større vonde enn krig, støtta nordstatane i borgarkrigen. Det britiske fredsforbundet derimot tok framleis avstand frå all vald, og fordømte i 1864 nasjonalisme som «ein dårleg, låg, egoistisk og ukristelig idé [….], lagnadstung ikkje berre for freden, men for all framgang i fridom og styresett.»

I 1867 oppstod to konkurrerande tyngdepunkt i den europeiske fredsrørsla, eitt basert i Paris og politisk orientert mot sentrum-høgre, og eitt basert i Génève og orientert mot sentrum-venstre. I Paris etablerte den franske økonomen og politikaren Frédéric Passy (1822-1912) Ligue internationale et permanente de la paix. Passy delte den første Nobel-fredsprisen i 1901 med Raude kross-grunnleggjaren Henry Dunant. Fredsrørsla til Passy var dominert av moralistiske, religiøse og antimilitaristiske holdningar. I Génève grunnla Charles Lemonnier same år Ligue internationale de la paix et de la liberté, inspirert av Kant, Saint-Simon og dei amerikanske Federalist Fathers. Blant dei visstnok seks tusen deltakarane på stiftingskongressen var Victor Hugo, John Stuart Mill og Guiseppe Garibaldi. Anarkisten Mikhail Bakunin uttalte på møtet at «det er berre på ein måte at fridom, rettferd og fred kan vinna fram i europeisk internasjonal politikk og gjera borgarkrig uråd innan den europeiske familien: å oppretta Europas sameinte statar». Fredskongressen i Génève vedtok som sitt fremste mål å arbeida for Europas sameinte statar, og ligaen byrja å utgi eit tidsskrift kalla Les États Unis de L’Europe.

Mens Passy sin liga var politisk og religiøst nøytral, var Lemonnier og hans tilhengarar radikale. Dei såg seg som arvtakarar av den franske revolusjonen og gjekk inn for å erstatta kongedømmet med republikk, protesterte mot kyrkjas makt og støtta demokrati og menneskerettar (etter kvart også kvinnefrigjering og likestilling). På stiftingsmøtet gjekk Garibaldi inn for revolusjon, og ei gruppe franske sosialistar kritiserte kapitalistisk undertrykking. Lemonniers liga var ikkje prinsipielt pasifistisk.

Den meir moderate linja til Passy hadde likevel mest framgang. Kampsakene var internasjonal nedrusting, mekling og valdgift. Den universelle parlamentariske fredsunionen, etablert i 1876 med parlamentarikarar frå mange europeiske land som medlemmer, samla seg om dette. Valdgifts- og fredsforbund vart grunnlagde i Danmark, Sverige og Noreg i 1882-3. I 1889 vart Den interparlamentariske konferansen for internasjonal mekling grunnlagt, og i 1892 Den inter-parlamentariske union og Det interparlamentariske byrået. Den energiske nordmannen Christian Lange (far til seinare utanriksminister Halvard Lange) arbeidde som generalsekretær for Den inter-parlamentariske unionen i Brussel frå 1909 til 1933 (bortsett frå i krigsåra, då han var i Kristiania). Han fekk Nobels fredspris saman med Hjalmar Branting i 1921 (les Langes Nobel-føredrag om internasjonalisme her).

Veksande nasjonalisme, imperialisme og kapprusting i 1880- og 1890-åra førte til ei gjenopptaking av dei internasjonale fredskongressane. Den første sidan 1853 fann stad i 1889. Den universelle fredskonferansen i Roma i 1891 inviterte dei europeiske fredsforbunda til å gjera Europas sameinte statar til sitt hovudsiktemål. Den universelle fredskongressen i 1892 tok til orde for europeisk konføderasjon etter linjene skissert av Lemonnier. Kongressen oppretta eit fast sekretariat, Det internasjonale fredskontoret (International Peace Bureau), som framleis finst.

Fire forskjellige typar fredsforbund var representerte på kongressen i 1892: angloamerikanske religiøse pasifistar, sekulære pasifistiske ligaer, organisasjoner etter lesten til Lemonnier sin føderalistiske Génève-liga, og folkerettslege foreiningar og International Arbitration and Peace Associaton of Great Britain and Ireland, grunnlagt av Hodgson Pratt i 1880. Mange kvinner hadde nå også engasjert seg i fredssaka. Men valdgift var i følgje Hinsley (1963) det einaste programpunktet 1892-kongressen kunne bli samde om.

Mot institusjonalisering av fred

Opprettinga av ein internasjonal domstol for frivillig valdgift vart då også det viktigaste resultatet av dei mellomstatlige første og andre fredskonferansane i Haag i respektive 1899 og 1907. Vonbrotne over dette gjekk nokre fredsaktivistar igjen inn for meir radikale, føderalistiske planar. Nå overtok faktisk britiske liberale føringa. Sir Max Waechter (1837-1924), ein forretningsmann og kunstsamlar fødd i Stettin, Tyskland (i dag i Polen), omfamna idéen om Europas sameinte statar i 1909 og grunnla ein European Unity League i 1913 (som mellom anna fekk Bertha von Suttners støtte). Det britiske fredsforbundet erklærte seg samd og gjorde seg til talerøyr for ei full samanslåing av nasjonal suverenitet. Dei britiske kvekarane gjekk inn for Europas sameinte statar i 1910. I 1911 gjorde den britiske National Peace League det same.

Men samtidig som deler av britisk opinion vart meir vennleg stemt til samling av Europa, vende kontinentale europeiske radikalarar seg mot. Stridens eple var spørsmålet om det tsaristiske Russland burde delta. Demokratar og radikale utanfor Tyskland fann dette «orientalske despotiet» uakseptabelt.

Fram mot første verdskrig skjedde det ei tilnærming mellom den liberale, borgarleg dominerte fredsrørsla og den sosialistiske arbeidarrørsla. Den andre internasjonale såg på imperialismen og militarismen som uttrykk for kapitalistisk konkurranse og åtvara at dersom arbeidsgjevarane framprovoserte ein krig, ville arbeidarane nekta å ta del. Jean Jaurès definerte proletariatet som «menneskemassane som kollektivt elskar fred og hatar krig.» Den andre internasjonales Basel-konferanse i 1912 omtalte proletariatet som «fredens fortropp i verda» og erklærte «krig mot krig.» Kontinentale katolske sosialistar og anarkistar, inspirert av franske intellektuelle som Charles Fourier, Philippe Buchez og Joseph Proudhon, etterlyste eit desentralisert, føderalt Europa. Men Den andre internasjonale braut saman i 1914 på grunn av manglande evne til å stå saman mot utbrotet av første verdskrig. I staden samla dei fleste av medlemspartia, liksom mange fredsaktivistar, seg rundt den nasjonale fana til sine respektive regjeringar.

Krigsutbrotet i 1914 provoserte først fram fornya agitasjon frå fredsrørsla etter eit føderalt Europa. Fleire opprop om det same kom etter krigen, då Penns essay og utdrag frå Saint-Pierre og Rousseau vart utgjevne på nytt i London. Men iveren kjølna snart. Fredsrørsla kom til å støtta eit mellomstatleg forbund heller enn europeisk føderasjon. Innan januar 1917 hadde dei fleste europeiske regjeringar slutta seg til president Woodrow Wilson sitt forslag om å oppretta eit Folkeforbund (League of Nations).

Folkeforbundet vart etablert i Genève i 1919 og var den første permanente mellomstatlege regjeringsorganisasjonen. Forbundet oppnådde både suksessar og fiaskoar, men svikta i den avgjerande oppgåva med å førebyggja ein ny verdskrig. I 1946 vart det erstatta av FN, som er blitt ein verkeleg universell organisasjon.

I Europa er EU blitt ein regional oppfølgjar med eit meir forpliktande samarbeid som nå har hindra krig på kontinentet i over seksti år. EU har dermed kome langt på vegen mot nettopp den «forbrødring» den europeiske fredsrørsla 1815-1914 etterlyste, og som Alfred Nobel ville oppmuntra. På meg verkar det småleg, nærsynt og provinsielt å hevda noko anna. Dessutan er jo demokrati og respekt for menneskerettane og rettsstatsprinsippet, som fredsrørsla også kjempa for, nå ein føresetnad for EU-medlemskap.

Som eg har vist over, var dessutan store delar av fredsrørsla på 1800-talet verken nøytralistisk eller prinsipielt pasifistisk og anti-militaristisk. Å tolka Alfred Nobels testamente som om det var tilfelle ville gjera det praktisk talt uråd å dela ut fredsprisen i dag. Ei bokstavtru tolking som Heffermehl etterstrevar ville dessutan truleg skapa endå større reaksjonar enn Nobel-komitéens praksis. Ei slik forståing ville i tillegg vera anakronistisk. Ordlyden i testamentet reflekterer Nobels samtid. For at prisutdelinga skal gi meining i dag er det nødvendig å fri seg noko frå den (liksom frå fokuset på «siste år», som Nobel-komitéane i både Stockholm og Oslo alltid har tatt lett på). Men utdelinga i år er heilt i testamentets ånd.

Litteratur:

Cooper, Sandi E. (1991), Patriotic Pacifism. Waging War on War in Europe, 1815-1914. (New York, Oxford: Oxford University Press).

Hay, D. (1957), Europe. The Emergence of an Idea (Edinburgh. Edinburg University Press).

Heater, D. (1992), The Idea of European Unity (Leicester: Leicester University Press).

Heffermehl, Fredrik S. (2008), Nobels vilje (Oslo: Vidarforlaget).

Hinsley, Francis H. (1963), Power and the Pursuit of Peace. Theory and Practice in the History of Relations Between States (Cambridge: Cambridge University Press).

Knutsen, T.L. (1997), A History of International Relations Theory, 2^nd edn. (Manchester: Manchester University Press).

Lange, Christian L. (1919), Histoire de l’internationalisme 3 b. (Kristiania: Aschehoug). Opptrykk 2009.

Nedrebø, Tore (2010), Past and Present Sources of European Union. A Comparative, Historical-Institutionalist Analysis (Dr philos-avhandling, Universitetet i Bergen).

Pagden, A. (ed.) (2002), The Idea of Europe: From Antiquity to the European Union (Washington: Woodrow Wilson Center Press).

Rougemont, D. de (1966), The Idea of Europe (New York: Macmillan).

Wilson K. and Dussen, J.v.d. (eds.) (1995) The History of the Idea of Europe (London: Routledge).

Oversikt over internasjonale fredskongressar på 1800- og 1900-talet: http://en.wikipedia.org/wiki/Peace_congress og http://peace.maripo.com/p_conferences.htm

Europæus norvegicus

Ein nynorsk blogg om Europa etc.

Kategori: Fred