Ein kritisk gjennomgang av boka En europeisk tragedie

I Morgenbladet 16. desember 2022 hadde eg eit innlegg med overskrifta «Prorussisk defaitisme i Morgenbladet» der eg kritiserer synspunkta til avisas journalist Sten Inge Jørgensen på Russlands krig mot Ukraina. Synspunkta uttrykker han både i Morgenbladets spalter (sjå spesielt denne) og, saman med den russiske frilansjournalisten Leonid Ragozin, i boka En europeisk tragedie. Hvordan Vesten og Russland ble fiender – og kan finne sammen igjen, som kom ut på Aschehoug forlag i haust. Eg meiner Jørgensen og Ragozins analyse er Russland-sentrert og einsidig prorussisk, at forslaga dei kjem med er naive, og at dei dermed ber ved til Putins bål. Diskusjonen mellom Jørgensen og meg gjekk i fleire rundar i Morgenbladets spalter. I dette blogginnlegget vil eg utdjupa min kritikk av boka i større detalj enn det som er plass til i korte avisartiklar.

Bokas metode

En europeisk tragedie er ikkje ei vitskapleg fagbok, men eit journalistisk verk. Det betyr mellom anna at ho ikkje har noko eksplisitt teoretisk perspektiv. Forfattaranes vektlegging av geopolitisk spel mellom USA og Russland og av Russland som stormakt talar likevel for at dei er påverka av den nyrealistiske skuleretninga innan faget internasjonal politikk. Det er for så vidt ein respektabel, om utfordrande, posisjon å innta, men Jørgensen og Ragozin (heretter J&R) hadde tent på å vera klarare om dette.

Eksplisitt tilslutnad til til dømes John Mearsheimers nyerealistiske tenkemåte hadde likevel kravd meir konsekvens i argumentasjonen. Då hadde ikkje Jørgensen kunna påstått at han er mot at land kan ha innverknadssfærarar rundt seg, slik han gjorde i eitt av svara sine til meg i Morgenbladet.

Den journalistiske tilnærminga betyr at boka er meir lesarvennleg enn ei fagbok, men også impresjonistisk, anekdotisk og personleg prega. Teksten dansar mellom eigne kommentarar, mikro- og makronivå, fortid og nåtid, referansar til eigne opplevingar og familiehistorie, og sitat av tidlegare intervjuobjekt og frå faglitteratur. Eit klassisk retorisk grep er å mala eit skremmebilde av formeintlege meiningsmotstandarar. Sjølv om forfattarane føregjev kjølig, analytisk distanse, legg denne metoden til rette for tendensiøs framstilling.

J&R uttrykker sympati med Ukrainas sak og understrekar Putins skuld i krigen, men tendensen på og mellom linjene er Russland-sentrisk og prorussisk. Mykje plass blir brukt på å finna formildande omstende rundt Russlands/Putins handlingar og på å snu flasketuten mot Vesten, spesielt USA. Det blir mykje «whataboutism», relativisme og «på den eine sida og på den andre sida», insinuasjonar og antydningar, utan at forfattarane sjølve klart tonar flagg.

Noko av formålet med dette er truleg å kunna møta motargument med at «det var ikkje det vi meinte». Men det kan også vera å skapa frykt, tvil og forvirring blant lesarane.

Bokas formål

J&R opnar boka lovande med å slå fast at «Putin og klikken rundt ham har kidnappet den russiske staten, startet en skruppelløs krig mot broderfolket i Ukraina og gjort vanlige russere til sine medskyldige. Denne utgaven av Russland bør både tape krigen og betale for den» (s. 7).

Men i neste andedrag spør dei: «Men vil Russland tape? Er det egentlig mulig å bekjempe en kjernefysisk stormakt, som er i stand til å utslette menneskeheten? Hva innebærer i så fall nederlaget? Og er egentlig Vesten, som selv sliter med å beholde sin integritet etter det politiske gjennombruddet for populister fra ytre høyre, på høyde med situasjonen?» (s. 7). Her slår altså J&R heilt i utgangspunktet an defaitistiske og relativistiske tonar ved å antyda at det kan vera uråd for Ukraina å vinna krigen og at Vesten eigenleg ikkje er så mykje betre enn Russland. Dette blir også gjennomgangstonen i boka, ispedd mange krokodilletårer for Ukraina.

Bokas problemstilling er, prisverdig nok, korleis «vi», her konkret meint som vi i Vesten, kan medverka til å fullføra «det europeiske prosjektet» ved å trekka også Russland «og naturligvis Ukraina» med i «folden» (s. 20). Samstundes understrekar J&R at «for begge forfatterne av denne boken er det helt avgjørende at en russisk integrasjon i Europa ikke kan komme på tale før Russland har trukket seg ut av Ukraina, og Putins regime er erstattet av demokratiske krefter» (s. 20).

J&R ønskjer for dette formål å «begynne en åpen og konstruktiv debatt om hva Russland er, og hva det ikke er, hvor vi unngår de ideologiske klisjeene som dunster av kaldkrigsmentalitet og forgangne tider, som grumser til og forgifter ordskiftet». Vi må «skape et nytt språk som vi kan bruke til å snakke om Russland og Europa på…» (s. 10).

J&R insinuerer her at mange, vi må tru dei fleste, som skriv og snakkar om Russlands rolle i Europa, underforstått også om landets invasjon av Ukraina, er ideologiske kalde krigarar som sit fast i fortidas førestillingar om Russland. Det er slike som «grumser til og forgifter ordskiftet». Dermed definerer J&R alt i utgangspunktet folk som ikkje er samde med dei som tvilsame, truleg reaksjonære og høgreorienterte typar, og plasserer seg sjølve som gode berarar av opplysning i ein moralsk meir høgverdig og objektiv sfære. Det blir ikkje open og konstruktiv debatt av slikt.

Bokas premissar

1: Russarar flest er eigenleg gode demokratar

Boka byggjer på to sentrale premissar. Den første er at Russland historisk og kulturelt er eit europeisk land og at russarar flest, som andre europearar, eigenleg er gode demokratar som ønskjer å leva i fred og fridom. Russland er faktisk nå «nærmere Vesten både kulturelt og livstilsmessig enn noensinne tidligere i historien» (s. 8). «Denne bokens budskap [er] at russerne hører med i det større europeiske fellesskapet» (s. 17).

Russarane viste i følgje J&R sitt demokratiske sinnelag både i 1917, då fleire russiske veljarar røysta på det moderate sosialistisk-revolusjonære partiet enn på bolsjevikane, og gjennom sine store demonstrasjonar mot Moskvas militære intervensjon i Vilnius i januar 1991. Då Sovjetunionen kollapsa på slutten av 1991, «var det en utbredt oppfatning i Moskva at det var de russiske demokratene som hadde bekjempet kommunismen og hjulpet andre nasjoner til frihet» (s. 197). Her blir presidentane Gorbatsjov og Jeltsin og vestleg politikk levna lite ære. Det er elles litt rart at ikkje J&R her peikar på ei rekke andre, store offentlege demonstrasjonar for demokrati og fridom i Russland, som dei i 2011-2012 mot valfusk og Putins retur til Kreml.

Kvifor har så meiningsmålingar og offentlege ytringar i Russland vist at store delar av folket støttar invasjonen av Ukraina og kjøper Putins historieforteljing og monopolisering av makt? Forfattarane svarar at ei traumatisk russisk historie, særleg i det 20. hundreåret, har gjort dei fleste russarar til konformistar. Dei er offer, og tilpassar seg for å overleva. Og kvifor har store fleirtal av russarar røysta for Putin i val? «[A]ppellen lå i hans handlekraft – ikke i det å være «sterk» i seg selv» (s. 17).

I En europeisk tragedie er det få spor etter den store litteraturen som nå føreligg om den lange, særeigne russiske tradisjonen for autoritær statleg sentralisme og om lengten etter «det heilage Russland» som stormakt (sjå bokliste nederst). J&Rs polemiserer tvert om mot at dette skulle prega russisk mentalitet. Her kan det vera på sin plass å sitera Putin sjølv, som Aage Storm Borchgrevink gjer i si solide bok av hausten, Krigsherren i Kreml:

Uansett hvor trist og grusomt det høres ut, tror jeg at en vending mot en ny periode med totalitært styre er mulig i vårt land. Faren kommer verken fra ordensmakten, sikkerhetstjenesten, politiet eller hæren. Faren kommer fra mentaliteten, folkets mentalitet, vår egen mentalitet. For oss alle – også for meg, nå og da – virker det som om å skape orden med jernhånd vil være opptakten til et bedre, mer behagelig og tryggere liv. I virkeligheten vil tryggheten raskt forsvinne, for jernhånden vil begynne å kvele oss (Borchgrevink 2022, s. 54, ref. Lee Myers 2015, ss. 76-77).

2: Vesten har mykje av skulda for at Russland likevel ikkje er demokratisk

Den andre sentrale premissen er at Vesten har eit stort ansvar for mykje av det som har gått gale i Russland, spesielt etter Sovjetunionens oppløysing i 1991. Det er stadig snakk om feil, mistak, tabbar og middelmådige, visjonslause leiarar, men det blir aldri sagt konkret kva Vesten burde ha gjort annleis. J&R skriv til og med ein stad at «Den vedvarende og nå forsterkede isoleringen fra Vesten bidrar dessverre bare til å forlenge levetiden til Putins regime» (s. 8). Det kan dermed her verka som om forfattarane meiner sanksjonane mot Russland etter den folkerettsstridige overtakinga av Donbass og Krym i 2014 var kontraproduktive. Dette blir typisk nok hengande i lufta. Seinare kritiserer J&R likevel Vestens reaksjonar etter 2014 for ikkje å ha gått langt nok.   

Samstundes set altså J&R relativiserande likskapsteikn mellom Russland og Vesten. Russland og Vesten lid av same sjukdom (høgrepopulisme), han er berre verre i Russland. Vi snakkar altså om gradsforskjell, ikkje kvalitativ forskjell, sjølv om Russland under Putin er blitt stadig meir av eit diktatur. «Grovt sett er [Russland] delt etter lignende politiske skillelinjer som sine vestlige naboer – kosmopolitiske liberalere som ønsker mer globalisering og liberalisering, står mot konservative nativister som promoterer isolasjon og autoritarianisme» (s. 8). «Det du ser i Russland, er det Vesten kunne blitt dersom Trump og hans medsammensvorne ikke hadde blitt konfrontert med veletablerte konstitusjonelle mekanismer» (s. 220).

Vesten er dessutan i ei «eksistensiell» krise som skuldast «mangel på robusthet, selvtillit og visjoner». Eit teikn på det er at vestlege styresmakter syndar «grovt mot det vi har vært vant til å betrakte som «vestlige verdier»» (s. 8). «Russland er Dorian Grays fremstilling av Vestens selvbilde – et uflatterende og ekkelt portrett av dets mørkere side, som det skjuler bak den glansede fasaden» (s. 9). «Det er kort sagt kontraproduktivt å forsøke å forklare Russland, dets aggressive og suicidale fremferd inkludert, uavhengig av en europeisk og bredere vestlig kontekst. Sykdommen finnes i familien, selv om det sykeste familiemedlemmet for tiden er utfryst» (s. 9). Seinare omtalar J&R «myten om at Vesten er et sunt og sterkt fellesskap» (ss. 19-20).

Dette skriv dei altså i ei bok som er utgitt etter at Vesten i over eit halvt år hadde stått stadig meir samla om å støtta Ukraina mot Russlands folkerettsstridige invasjon, nettopp på grunn av våre verdiar og trass i store kostnader for både det offentlege og folk flest i Vesten.

Brunskvetting på formeintlege motstandarar

Utover i forordet forsterkar J&R si brunskvetting på sine formeintlege motstandarar. Desse blir framstilte som russofobe, orientalistiske (utan at J&R brukar desse orda) og rasistiske (eit ord dei brukar): «Krigen ga vind i seilene til de som mente at russerne er «annerledes» enn oss.» (s. 14). «Denne oppfatningen bidrar til å nære forestillinger om at russere er kulturelt disponert for å ønske seg sterke ledere. I det samme mytologiske universet finner vi en annen utbredt forestilling om at russerne er mer asiatiske enn europeiske. […] Flere eksperter på russisk kultur trekker ennå i dag asiakortet når de skal beskrive noe i Russland de oppfatter som irrasjonelt. Et eksempel er Peter Normann Waage…» (s. 15).

Likevel omtalar J&R sjølve i boka russarar generelt som «konformister», «kollektivt orienterte» (s. 320) og mindre tolerante enn innbyggjarar i Vesten (s. 333). Ein stad heiter det til og med at «Russland forholder seg til Vesten som en bøllete og opprørsk tenåring» (s. 332), og ein annan stad at russarane etter kommunismens fall var «som kultofre flest fullstendig utrent i kritisk tenking» (s. 214).

Bokas historiske narrativ

Russland og «Asia»

Som nemnt legg forfattarane særleg vekt på russaranes erfaringar i det 20. hundreåret og antydar at å peika på innverknad frå tradisjonar frå lengre tilbake i historia er rasistisk. Vidare skriv dei: «De rasistiske forestillingene om det «asiatiske Russland» næres ofte av misforståelser knyttet til landets geografi og demografi» (ss. 16-17).

Når det gjeld geografi viser J&R her til at tre firedelar av russarane bur i den europeiske delen av Russland, som om det i seg sjølv skulle bety noko, og når det gjeld demografi til at «Helt siden den tatar-mongolske invasjonen på 1400-tallet har alle politiske, kulturelle og økonomiske trender i landet – så vel som alle eksistensielle trusler – også kommet fra vest» (s. 17). (Her burde det ha stått «Etter den tatar-mongolske invasjonen». Det tatar-mongolske herredømmet, som er den mest konkrete grunnen til at mange ser «asiatiske» tradisjonar i Russland, varte frå ca. 1237 til 1480.)

Når J&R avviser asiatisk, dvs. mongolsk, innverknad på russisk tradisjon og haldningar er dei, som Iver B. Neumann skriv i si melding av En europeisk tragedie i Morgenbladet, «på tynn is. Historikere, og særlig middelalderhistorikere, diskuterer løpende ikke om Russland har en arv fra mongolene og en asiatisk side, men hvor viktig den er». Neumann omtalar J&Rs åtak på Waage som «bokens styggeste feilskjær».

Etter å ha gått gjennom ulike tolkingar av det mongolske herredømmets tyding for det seinare Russland, konkluderer den britiske historikaren Orlando Figes i si nye bok om russisk historie at verknaden var omfattande («immense»), umiddelbar og heilt konkret (Figes 2022, s. 65). Påverknaden på styreforma oppsummerer Figes slik: «The Russian autocratic tradition had many roots , but the Mongol legacy did more than most to fix the basic nature of its politics» (ibid., s. 68).

Figes peikar her særleg på at den mongolsk-kinesiske oppfatninga om at khanen/tsaren eig alt land i sitt rike styrka ein liknande arv frå Kyiv/Kiev-riket: «Now, more than before, the power of the state was invested in the person of the tsar as the lord or sovereign owner of the land. […] It was a system of dependency upon the ruler that has lasted to this day. Putin’s oligarchs are totally dependent on his will» (ibid., ss. 68-69).

Figes understrekar elles mellom anna den historiske tydinga av dei to-tre hundreåra (1580-åra til 1861) med liveigenskap i Russland. Opptil 90 prosent av bøndene, altså langt den største delen av folket, var i denne perioden i praksis slavar.

«Russland forholder seg til Vesten som en opprørsk og bøllete tenåring»

J&R på si side framhevar heller den tyske innverknaden på Russland: «Det russiske imperiet var faktisk et slavisk-tysk fellesforetak, kan man hevde» (s. 49). «Ikke overraskende var samspillet mellom tyskere og russere ofte preget av at tyskerne følte seg sivilisatorisk og moralsk overlegne, mens russerne led av et knugende mindreverdighetskompleks.  (….) Dette psykologiske mønsteret fortsetter å dominere forholdet mellom Russland og Vesten i dag» (ss. 49-50).

Også her kan ein få inntrykk av at Vesten har gjort urett mot Russland. Som nemnt heiter det likevel seinare, nedlatande: «I virkeligheten er det snarere slik at Russland forholder seg til Vesten som en opprørsk og bøllete tenåring, mens Vesten er den ukjærlige forelderen. Russland er kulturelt sett helt avhengig av Vesten, uten denne forbindelsen vil landet befinne seg i et kulturelt og politisk svart hull» (ss. 332-333). Paradoksalt nok legg dei kort etter til at «Noe av det vestlige observatører og vanlige mediebrukere sliter mest med, er å forstå at også Russland har et selvbilde som en sivilisasjonskraft» (s. 335).

Når det gjeld den russiske revolusjonen, påstår J&R at «Det var slett ikke en ny sterk mann de [russiske veljarar i 1917] ønsket seg som erstatning for tsaren, men et system med større folkelig innflytelse. At Russland ikke var pre-determinert til å ha et autoritært styre, men kunne ha utviklet seg etter liknende linjer som andre europeiske demokratier dersom bolsjevikene ikke hadde kuppet makten, understøttes også av noen av de fremste faglige autoritetene på feltet» (s. 16). Ein fotnote som skal underbyggja dette viser til Francis Fukuyama, som knapt er ein autoritet på Russland, og til Antony Beevors bok av året om den russiske revolusjonen.

Når bolsjevikane likevel vann, antydar J&R at Vesten ber eit monaleg ansvar: «Sannheten er at bolsjevikenes seier i Russland var et resultat av paneuropeisk innsats, der folk fra de vestlige utkantene av Det russiske imperiet spilte en uforholdsmessig stor rolle» (s. 61).

Holodomor

Ragozin er i sitt einaste eigne kapittel i boka inne på holodomor (1932-33), som han kommenterer slik: «Noen har beskrevet denne hungeren som er folkemordspolitikk rettet utelukkende mot ukrainere, men den rammet også store deler av Russland og Kasakhstan» (s. 74). Det er ei Russland-vennleg tolking av dette omstridde temaet. Halvor Tjønn skriv i si bok av denne hausten, Krig i vår tid, dette om holodomor: «Svolten i Ukraina var ein katastrofe som blei sett i gang av herskarane av sovjetimperiet og var direkte retta mot ukrainske folket. Det handla om eit folkemord, ikkje om nokon «felles tragedie»» (Tjønn 2022, s. 40). Wikipedias omtale av holodomor viser dei mange ulike tolkingane av katastrofen, men Ragozin nemner altså berre sin russiskvennlege versjon.

I sitt einaste eigne kapitel unnskyldar også Jørgensen russarane når han om Sovjetunionen skriv: «At det i realiteten var det overnasjonale sovjetstyret som bestemte, og at russerne i like stor grad ble undertrykt som alle andre, ble tilsynelatende glemt» (s. 137). Dette er det nok svært mange som er usamde i.

Til dømes Tjønn skriv om sovjetperioden: «Når det gjeld nasjonalitet, heldt statsmakta fram med å vera umiskjenneleg russisk. Alle andre språk og etniske grupper blei underordna den russiske kulturen, akkurat som det hadde vore i tsartida» (Tjønn 2022, s. 67). Figes skriv at etter 1945 «a Great Russian chauvinism, boosted by the victory over Nazi Germany, was placed at the heart of Soviet ideology» (Figes 2022, s. 27).

Borchgrevink skriv om dette: «Å skape sovjetmennesket dreide seg ikke bare om å drepe og deportere, men også om å promotere russisk språk, historie og kultur for å gi hele imperiet en felles referanseramme. Mens etniske russere ble undertrykt på hovedsakelig politisk basis, ble andre folkeslag i Russland undertrykt som grupper og fortalt at de var mindreverdige» (Borchgrevink 2022, s. 34).

Oppfatninga av andre verdskrigen

Andre verdskrigen skildrar Ragozin ved å sitera intervjuobjekt som omtalar krigen som «en krig vunnet av folket» og Sovjetunionens supermaktstatus som «et produkt av en oppofrende kamp mot Hitlers aggresjon, ånden fra 9. mai og Jalta-Potsdam-systemet» (ss. 96, 97). Dette er heilt i tråd med sovjetisk og putinsk propaganda. Her er det ingenting om Stalins nådelause ofring av russiske soldatars liv, sjølv om det hemmelege politiet NKVDs tvang av soldatar inn i kjøttkverna faktisk er nemnt tidlegare (s. 49). Ei heller om at Sovjetunionen faktisk starta verdskrigen saman med Tyskland i 1939. Dei var allierte gjennom Molotov-Ribbentrop-pakta, og den eine angreip Polen frå aust og den andre frå vest. Eller at amerikansk materiellhjelp til Sovjetunionen, i stor grad frakta på norsk kjøl i konvoiar gjennom Barentshavet med enorme tapstal, var heilt avgjerande for at Sovjetunionen til slutt hamna på den sigrande sida. «Den røde armé dro til Berlin i amerikanske kjøretøy» (Borchgrevink 2022, s. 21).

Orlando Figes (2022, s. 284) er elles samd i at det først og fremst var det sovjetiske folket som vann over nazismen. Tvang og terrori var ein faktor i så måte, men ifølgje Figes var den viktigaste motivasjonen patriotisme. Sovjetborgarane, og i sær dei unge, kjempa for fedrelandet, eller snarare mødrelandet, rodina mat», heller enn for kommunismen, som Stalin sjølv medgav overfor Averell Harriman, som då var USAs ambassadør til Moskva. Det var nettopp patriotisme den sovjetiske krigspropagandaen målmedvite fremja. Stalin gjekk så langt som til å inngå ein allianse med den russisk-ortodokse kyrkja for dette formålet.

Etter krigen hadde USA «ikke minst» seg sjølv å takka for at landet kom til å framstå som den store fienden i Sovjetunionen: «Den nye USA-ledede vestlige alliansen fylte slik raskt Hitlers sko i sovjetborgernes offentlige fantasi. Det skyldtes ikke minst USAs tilbøyelighet til å akseptere og rekruttere tidligere nazistiske samarbeidspartnere fra steder som Ukraina og Baltikum for å bidra i kampen mot sovjeterne under den kalde krigen» (s. 109).

Den store nytteverdien eit slikt fiendebilde hadde for å sikra kommunistanes makt er knapt nok antyda. Symptomatisk er det også at Sovjetunionens okkupasjon og dominans av Baltikum og store delar av Sentral- og Aust-Europa etter krigen ikkje er omtalt i boka. Åtaket på og anneksjonen av delar av Finland er ikkje nemnt. Tvert om skildrar altså Ragozin Sovjetunionen som «et internasjonalistisk og totalitært postimperialistisk prosjekt» (s. 39, mi utheving). Han legg til: «Faktisk mener mange av [russerne], spesielt russiske nasjonalister, at sovjeterne terroriserte etniske russere mer enn andre» (s. 39, Ragozins utheving).

Natos austutviding: det store syndefallet

Når ein les Ein europeisk tragedie er det vanskeleg ikkje å få inntrykk av at det først og fremst var  Vestens feil at «det store mulighetsvinduet» for russisk demokrati og vestvending lukka seg tidleg på 1990-talet. Utan å skriva det rett ut, synest J&R  å meina at Nato-utvidinga austover var det store syndefallet: Russland opplevde «å bli innsirklet av fiendtlige krefter». Dette handla «dypest sett» om geografi og ikkje ideologi: «Frykten for en ny Napoleon eller Hitler stikker dypt hos russerne. De ønsker seg en buffersone som kan ta den første støyten» (s. 274). «Den mistenksomheten russerne betraktet alliansens utvidelse med for 20 år siden, slo etter hvert ut i full blomst som en selvoppfyllende profeti» (s. 246).

Her bør ein merka seg at J&R skriv om «russerne», ikkje om regimet, kommunistane, nasjonalistane, Putin eller tryggingsapparatet (siloviki), som ville vera meir korrekt. Til dømes tidlegare general og presidentkandidat Aleksander Lebed oppfatta ikkje planane om Nato-utviding som ei utfordring for Russland i det heile. Då USAs dåverande viseutranriksminister Strobe Talbott under eit møte i Washington D.C. i 1996 spurte Lebed kva han syntest om Nato-utviding, svara han: «Russarane har reelle problem, dei treng ikkje fantasiproblem» (Talbott 2003, s. 296).

President Jeltsins utanriksminister frå 1990 til 1996, Andrej Kozyrev, meinte USA under president Clinton burde ha hjelpt og konsultert Russland langt meir, særleg når det galdt Nato-utviding. Men i sine memoarar anerkjenner han også at Nato vart grunnlagt på prinsippa demokrati, individets fridom og eit uavhengig rettsvesen. Han framhevar at det var derfor tidlegare kommunistland ønskte å bli medlem. Det var også derfor autoritære russiske politikarar ønskte å undergrava Nato. «Had there been no NATO enlargement, they would have found another pretext for anti-American and anti-Western propaganda. Even if NATO had dissolved itself, there would still be a Pentagon and a CIA that could be held up as the enemy» (Kozyrev 2019, s. 334).

Jørgensen skriv likevel på sin karakteristisk suffisante måte: «I dag kan vi slå fast at Vesten dessverre ikke var oppgaven moden. Russernes skjebne ble rett og slett ikke oppfattet som viktig nok. Denne unnfallenheten la mye av grunnlaget for fremveksten av Vladimir Putins regime, som skulle utvikle seg i monstrøs retning 20 år senere» (s. 120). «Sett fra vår tid fremstår det som et skjebnesvangert feilgrep at Vesten knapt hjalp russerne med annet enn finansiell nødhjelp, som svært ofte ble stjålet og ført ut av landet, samtidig som de amerikanske økonomiske rådgiverne rykket inn med sine nyliberalistiske ideer og fordypet krisen» (s. 134). «Ingen fortalte russerne at også de kunne bli et fullverdig medlem i det større fellesskapet hvis de ønsket» (ss. 135-136).

Not One Inch

Dette er feil, og viser at Jørgensen har skrantande kunnskap om russisk politikk og økonomi så vel som om forholdet mellom USA og Russland på den tida. Det verkar som om han i all hovudsak baserer seg på den amerikanske forskaren Mary Sarotte si undersøking av Natos utvidingsprosess austover, Not one inch (2021). Denne er grundig og nyansert, men Jørgensen tolkar og siterer Sarottes bok ganske einsidig. Han skriv:

Her fremgår det at amerikanerne gjennom sin insistering på østutvidelser i NATO maksimerte presset på Russland på et tidspunkt da landet befant seg i en svært sårbar fase. En av Sarottes hovedkonklusjoner er at dersom vi vil forstå hvordan Putin kom til makten, hører NATO-utvidelsene med. Russernes innvending gir da også en slags mening. (…) Jeltsins desperate behov for økonomisk bistand ble brukt som brekkstang for å dempe de russiske protestene, forklarer Sarotte. USA strakk seg også langt for at Jeltsin kunne holde seg ved makten. De mer ekstreme politiske kreftene som amerikanerne forsøkte å stagge, gjorde likevel et ikke overraskende comeback da de etter hvert kunne begynne å rope at den gamle erkefienden hadde spist seg helt inn til Russlands grenser. Hvorfor gjorde man ikke i stedet sitt ytterste for å sikre at også Russland kunne ta del i en ny, felleseuropeisk sikkerhetsarkitektur? Det manglet ikke på advarsler. (….) Selv George F. Kennan (….) har ment at utvidelsen var det største strategiske feilgrepet som ble begått på 1990-tallet. (….) Ingen fortalte russerne at også de kunne bli et fullverdig medlem i det større fellesskapet hvis de ønsket. Det er veldokumentert at russerne tidlig på 1990-tallet var åpne for å tenke seg en integrasjon med resten av Europa. Ifølge analytikere som Ivan Kurilla hadde ikke Vesten trengt å gjøre mer enn å vise en viss imøtekommenhet (ss. 134-136).  

Eitt av spørsmåla Sarotte er meir nyansert om enn Jørgensen, gjeld kor vidt Sovjetunionens siste president, Mikhail Gorbatsjov, i 1990 fekk lovnadar om at Nato ikkje skulle utvidast austover, inn på området til den tidlegare Warszawa-pakta. Sarotte viser til at Warszawa-pakt-land som Ungarn, Tsjekkoslovakia og Polen alt kort etter Berlin-murens fall 9. november 1989 hadde byrja å visa interesse for både Nato- og EU-medlemskap. Dette vart dermed eit samtaletema både i Vesten og mellom vestlege og russiske leiarar. Ei rekke vestlege politikarar, inkludert president George H.W. Bush og utanriksminister James Baker, forsikra Gorbatsjov om at Vesten ikkje ville utnytta situasjonen på tvers av sovjetiske tryggingsinteresser og at ein ønskte utstrekt samarbeid med eit demokratisk og fredeleg Sovjetunionen.

Særleg den forbundstyske utanriksministeren Hans Dietrich Genscher, som var fødd i Aust-Tyskland, var lenge redd for at snakk om Nato-utviding skulle hindra tysk attforeining. Som dokument frigjevne av det amerikanske tryggingsarkivet viser, skal nokre, som Storbritannias statsminister John Major, så seint som i mars 1991, ha sagt til Gorbatsjov at Nato-utviding ikkje var aktuelt («nothing of the sort will happen»).

Sarotte fortel, som det også framgår av dei nemnde dokumenta, at USAs utanriksminister James Baker i eit møte i Moskva i februar 1990 spurte Gorbatsjov om han føretrekte eit sameint Tyskland utanfor eller innanfor Nato, det siste med «assurances that NATO’s jurisdiction would not shift one inch eastward from its present position». Gorbatsjov skal då ha svart at inga utviding av Nato var akseptabel. Ifølgje Sarotte, som viser til Gorbatsjovs memorarar, sa Baker så at «we agree with that». På ein pressekonferanse etterpå skal Baker ha sagt noko liknande.

Bakers utsegn var i tråd med Genscher si haldning. Ikkje berre han, men også forbundskanslar Kohl meinte på dette tidspunktet at tysk attforeining var viktigare enn at tidlegare DDR skulle bli ein del av Nato. Dette gav dei også uttrykk for i møte med sine motpartar i Moskva (Sjevardnadse og Gorbatsjov) rett etter at Baker hadde reist, 10. februar 1990. Men Kohl fekk samstundes Gorbatsjov med å på at det skulle vera opp til det tyske folket om det ville gjenforeina Tyskland, utan vilkår og utan å seia noko om dei internasjonale sidene av dette.

President George H. W. Bush meinte etterpå at Baker hadde gått for langt. Bush gav ifølgje Sarotte Baker beskjed om å gjera klart at heile Tyskland skulle bli del av alliansen, men om nødvendig med ein spesiell status for Aust-Tyskland. Kohl skjøna etter sitt møte med Gorbatsjov at dette var oppnåeleg, og gav Genscher skriftleg ordre om å slutta å stilla spørsmål ved Natos framtid.

Bush, Kohl og Natos generalsekretær Manfred Wörner samarbeidde tett for å førebu eit amerikansk-russisk toppmøte i Washington D.C. 31.5.-1.6.1990. 17. mai heldt likevel Wörner ein tale der han brukte misvisande ord. Han sa ifølgje Sarotte (som siterer Natos arkiv) at «the very fact» at alliansen var villig til «not to deploy NATO troops beyond the territory of the Federal Republic gives the Soviet Union firm security guarantees». Bush og Kohl vart samde om å bruka ein idé Frankrikes president Mitterrand først lanserte, å visa til at Helsinki-sluttakta av 1975, der det heiter at alle land sjølv kan velja kva allianse dei vil vera med i. Dette vart kjent som Helsinki-prinsippet, som Gorbatsjov sa seg samd i på Washington-toppmøtet. Prinsippet vart stadfesta av Paris-erklæringa («Charter of Paris for a New Europe»), som alle KSSEs (seinare OSSE) medlemsland, inkludert Russland, slutta seg til under eit møte i Paris 19.-21. november 1990.

To pluss fire-traktaten som vart underteikna 12. september 1990 av Forbundsrepublikken Tyskland og Den tyske demokratiske republikken i tillegg til sigermaktene frå andre verdskrigen, Sovjetunionen, Storbritannia, Frankrike og USA, la til grunn at heile det gjenforeinte Tyskland skulle vera medlem av Nato. Som ein konsesjon til Sovjetunionen erklærte traktaten at ingen atomvåpen skulle stasjonerast på tidlegare DDR-territorium. Dette området vart dermed, som det einaste i Europa, erklært atomvåpenfritt for all tid i ein folkerettsleg avtale. Sovjetunionen fekk frist til slutten av 1994 med å trekka seg ut av Tyskland.

Dessutan skulle ingen utanlandske Nato-styrkar utplasserast permanent på austtysk jord. Men det skulle vera opp til tyske styresmakter å avgjera til ei kvar tid kva utplasserast («deployed») skulle bety i praksis. Det var ifølgje Sarotte (2021, s. 104) underforstått at Nato-styrkar kunne reisa gjennom tidlegare DDR-territorium på veg til oppdrag eller stasjonering i eventuelle nye Nato-land i aust. Det vart faktisk underteikna ein særskilt protokoll om dette, som eit tillegg til traktaten.

Her skreiv altså Sovjetunionen under på ein internasjonal avtale som ikkje berre opna for at heile det gjenforeinte Tyskland kunne bli med i Nato, men også for at det kunne koma nye Nato-land lenger aust. Russlands utanriksminister frå 1996 til 1998, den revansjistiske Jevgenij Primakov (statsminster 1998-1999), medgav dette i sine memoarar (Sarotte 2021, s. 246). I tillegg fekk Sovjetunionen 12 milliardar DM (9 som gåve, 3 som billig lån) frå Tyskland. Desse pengane forsvann sporlaust straks dei hadde vore innom den sovjetiske statskassa.

Dermed kunne Natos austutviding byrja med den tyske gjenforeininga 3. oktober 1990. Som Sarotte stadfestar, hadde Nato med USA i spissen stått på prinsippet i Nato-traktatens artikkel 10 om at einkvar europeisk stat «in a position to further the principles of this Treaty and to contribute to the security of the North Atlantic area» kan bli invitert til å tiltre Nato.

Dette utelukka ikkje a priori Russland. På heile 1990-talet, og spesielt i første halvdel, vart mange ulike måtar å trekka Sovjetunionen eller Russland med i euroatlantiske tryggingsstrukturar drøfta. Alle vestlege leiarar, og ikkje minst amerikanske presidentar, skjøna at ein nå hadde eit historisk høve til å oppnå eit heilt og udelt Europa. Ein felles «europeisk heim» var også kongstanken til Gorbatsjov. Spørsmålet om kva som skulle skje med Nato vart likevel først sett på spissen i løpet av Bill Clintons åtte år som USAs president (1992-2000). Clinton førte fram til slutten av 1994 ein «Russia first»-politikk. Han var nøye med å understreka at Nato i prinsippet var ope for Russland og prøvde å koma Russland i møte på mange forskjellige måtar. Clinton vitja Moskva oftare enn nokon annan amerikanske president både før og etter.

Jamvel om den interne debatten i USA og tonegjevande Nato-land fall ned på at alliansen både burde bestå og utvidast, var det likevel lenge ope både når og korleis utvidinga skulle skje. På slutten av 1993 kom Clinton-administrasjonen opp med ein kompromiss-idé som skulle ta vare på alle interessantars ønske om samarbeid med og tilpassing til Nato: Partnarskap for fred. Nato oppretta PfP i 1994, og Russland slutta seg til i 1995. Tanken var at partnarskapet skulle vera eit forstadium og førebuing for eit eventuelt seinare Nato-medlemskap.

I 1996 vart elles Russland med i samarbeidet mellom demokratiske økonomiske stormakter, som vart omdøypt til G8, og dessutan av Europarådet. Men då hadde alt det nygammal-sovjetiske maktapparatet tatt kontroll i Moskva (Kozyrev 2019). I 1997 underskreiv så president Jeltsin «Russia-NATO Founding Act», der det mellom anna heiter at Nato og Russland «will build together a lasting and inclusive peace in the Euro-Atlantic area on the principles of democracy and cooperative security». I 1997 vart eit fast Nato-Russland-råd etablert i Brussel. Det vart oppgradert i 2001. Henry Kissinger var blant dei som i 1997 var skeptiske til den tilgangen til Natos øvste vedtaksstrukturar dette gav Russland.

Alt dette vart først endeleg avvikla etter Russlands okkupasjon av Krim/Krym og Donbass i 2014.

Nato måtte velja

Det er rett nok, som J&R skriv, at amerikanske russlandskjennarar som George F. Kennan og Jack Matlock (amerikansk ambassadør til Moskva 1987-1991), til og med Bill Perry (forsvarsminister 1994-1997 under Clinton), meinte at Nato-utviding utan Russland var feil. Dei er representative for dei mange både i USA og Europa som meinte at ein måtte koma Russland i møte, ikkje minst ved å godta landets krav om ei nøytral tryggingssone rundt seg.

Det var først og fremst dei nyleg frie landa i Sentral- og Aust-Europa sjølve som pressa på for å bli medlemmer av Nato. Spesielt køyrde Polens president og tidlegare Solidarnosc-leiar Lech Walesa og Tsjekkias president, den tidlegare dissidenten Vaclav Havel, hardt på for tidleg Nato-medlemskap for Polen, Tsjekkia og Ungarn.

Dei auka presset etter kvart som det skjedde mange ting som skapte tvil om det russiske demokratiet og om russisk utanrikspolitikk: Det reaksjonære kuppforsøket mot Jeltsin i 1993; den første krigen i Tsjetsjenia (1994-1996), som skremte dei nyleg sjølvstendige landa i Sentral- og Aust-Europa; revansjistisk innstilte nasjonalistar og kommunistar dominerte i Dumaen; Russland vart ramma av ustabilitet og russiske veljarar radikaliserte pga. feilslåtte reformer og hyperinflasjon, usemje mellom Nato og Russland om konfliktar i Jugoslavia (Bosnia 1992-1995, Kosovo 1998-1999), som Russland insisterte på at var innan deira interessesfære, det gamle maktapparatet frå sovjettida styrka seg stadig og hadde omkring 1995 fått president Jeltsin heilt over på si side, og så vidare.

I mellomvalet hausten 1994 vann republikanarane dessutan kontroll over begge husa i kongressen. Det republikanske partiet var då endå meir ihuga tilhengarar av å utvida Nato til Sentral- og Aust-Europa enn demokratane. Dette medverka til at president Clinton i større grad opna opp for snarleg Nato-utviding trass i russisk motstand. Han hadde då også det komande presidentvalet i 1996 i tankane.

Uansett nærma eit punkt seg då USA og Nato elles måtte velja kva som viktigast: omsynet til nyleg frie land i Sentral- og Aust-Europa eller til Russland. Ifølgje Sarotte var det i eit møte i Det kvite huset rett før jul 1994 at Clinton-administrasjonen bestemte seg. Polen, Tsjekkia og Ungarn vart medlemmer av Nato i 1999, Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Slovakia, Slovenia og Romania i 2004.

Sarotte meiner USA av omsyn til Russland burde ha venta lenger med utvidinga av Nato, og heller satsa meir på Partnarskap for fred. Men ho medgir at dette blir ein hypotetisk diskusjon – ingen kan vita sikkert om Russland ville ha vore meir medgjerleg i eit slikt tilfelle. På meg verkar dette lite sannsynleg. Utviklinga i Russland følgde sin eigen logikk som Vesten ikkje kunne gjera stort med. Sentral- og austeuropearane hadde rett i at ein ikkje kunne stola på at Russland ville forbli demokratisk og fredeleg berre Vesten viste større tålmod og meir toleranse overfor russiske stormaktspretensjonar. Utviding av Nato var mindre eit val mellom Russland og sentral- og austeuropeiske land enn mellom ein regelbasert verdsorden med nasjonal suverenitet som hjørnestein og 1800-talets stormaktspolitikk. Då Bush den yngre var president og ukrainsk og georgisk Nato-medlemskap stod på dagsorden i 2008, gjekk han då også inn for dette først og fremst av prinsipielle grunnar: Suverene land skulle sjølv kunna velja kva allianse dei ville vera med i (Rice 2011, s. 671).

J&R går ikkje inn på nokon diskusjon om at USA og dei europeiske Nato-landa måtte velja. Dei spør seg heller aldri kvifor Nato og EU skulle ta meir omsyn til eit land med om lag 140 millionar innbyggjarar enn til land med til saman endå fleire innbyggjarar, som også var suverene og ønskte medlemskap av eigen, fri vilje og i tråd med Helsinki-avtalen frå 1975, og om alle lands rett til fritt å velja sine alliansar. Utan at det blir aldri sagt rett ut, skin det likevel gjennom at hovudgrunnen er Russlands atomvåpen og historiske status og sjølvbilde som stormakt. Mangelen på diskusjon omkring dette er etter mi meining bokas svakaste punkt.

Dét var nemleg nettopp problemet. For dei fleste russiske politikarar, inkludert Jeltsin (for ikkje å nemna det mektige byråkratiet og tryggingsapparatet) var det på nittitalet sjølvsagt at Russland, som etterfølgjar av Sovjetunionen, framleis måtte behandlast som ei supermakt som hadde krav på særskilte omsyn, ikkje minst til å ha ei Nato-fri tryggingssone rundt seg. Andrej Kozyrev peikar på at for det russiske tryggingsapparatet var Nato-motstand «the last line of defense of the privileged position they inherited in the state power structures… If [NATO] was no danger, there could be no justification for these defenders of the motherland to keep their exceptional powers. That is why maintaining the enemy image of NATO was – and remains – indispensable for the Russian military-security apparatus» (Kozyrev 2019, s. 213).

På grunn av dette, som ligg bak utdaterte førestillingar om eigen status og internasjonal politikk, diskvalifiserte Russland seg sjølv frå Nato- og EU-medlemskap. Det er dette den amerikanske russlandseksperten Angela Stent (2019) kallar «the imperial mindset», og som slo ut for fullt igjen då Putin kom tilbake som president i 2012. Manglane ved demokratiet, rettsstaten og menneskerettane i Russland var ein del av dette.

J&R vier elles mykje plass til vestlege invasjonar av Russland gjennom historia, men stiller ikkje kontrollspørsmål om kor ofte andre europeiske land er blitt angripne utanfrå samanlikna med Russland. Her trur eg fleire, ikkje minst Polen, kan konkurrera skarpt om rekorden. I staden blir det gjentatt at «Sett fra Russland er det Russland som presses, som er på defensiven» (s. 202).

I boka nemner dei heller aldri det grunnleggande faktum at Nato var og er ein forsvarsallianse, og såleis ikkje kan utgjera noko trugsmål mot eit Russland som oppfører seg fredeleg.

1999-2022: Mot invasjon av Ukraina

Vladimir Putin og hans visjonar

Vladimir Putin kom til makta siste dag av året 1999, og skaffa seg etter kvart ein nær eineveldig posisjon i russisk politikk. J&R går likevel ikkje inn på Putins rolle og tenking. I staden framhevar dei at Putin i sin første presidentperiode viste interesse for samarbeid med Vesten. Som fungerande president sa Putin i eit intervju med BBCs David Frost i mars 2000 at «Russland er ein del av europeisk kultur. Og eg kan ikkje førestilla meg landet mitt isolert frå Europa og det vi ofte kallar den siviliserte verda. Så det er vanskeleg for meg å sjå føre meg Nato som fienden.» På spørsmål om Russland kunne gå inn i Nato, svara han: «Eg ser ikkje kvifor ikkje. Eg ville ikkje utelukka ei slik mogelegheit» (sitert av McFaul 2019, s. 59).

Denne haldninga skuldast truleg mellom anna at Putin i denne perioden var spesielt opptatt av samarbeid mot internasjonal islamistisk terrorisme, som han meinte stod bak opprørarane i Tsjetsjenia. Etter 9/11 medverka han derfor til at USA kunne bruka basar i Sentral-Asia til operasjonar i Afghanistan. Han ønskte også amerikansk støtte til russisk medlemskap i WTO, som Russland etter kvart oppnådde.

I sin andre periode kom Putin likevel på nye tankar, som han uttrykte mest kraftfullt i sin antivestlege tale på tryggingskonferansen i München i 2007. Dette skuldast truleg ikkje minst at han meinte at «fargerevolusjonane», då autoritære leiarar som han sjølv vart avsette i Russlands naboland 2003-2005, var regisserte av USA for å undergrava Russland. Det amerikanske rakettskjoldet som då var på tale i Europa, retta mot Iran, var han også svært skeptisk mot.

Men alt i sitt «tusenårsmanifest» frå desember 1999 hadde Putin framstått som konservativ tilhengar av ein sterk, autoritær russisk stat. Her omtalte han dei liberale fridommane russarane hadde fått sidan 1991 som universelle verdiar, men la til at Russlands styrke låg i tradisjonelle russiske verdiar: patriotisme (herunder tru på Russlands stordom og status som stormakt), kollektivisme og underkasting under staten. Han understreka også at «Russland er og blir ei stormakt». Omverda måtte visa respekt for russiske interesser, særleg i område der Putin meinte Russland hadde historiske band, spesiell sensitivitet eller særlege tryggingsomsyn å ta.

I år 2000 fekk han gjeninnført den sovjetiske fedrelandssongen, med nokre talande tekstendringar. Russland vart omtalt som «vår heilage stat», og Putins alt då fikse idé om russisk, ukrainsk og belarussisk historisk einskap vart referert til som «den ævegamle unionen av broderfolk». Sakte, men sikkert tok han kontroll over media, og spesielt russisk fjernsyn. Dei før så mektige oligarkane fekk beskjed om å innordna seg staten eller mista pengane sine. I 2005 erklærte han at «Sovjetunionens fall var den største geopolitiske katastrofen i det 20. hundreåret».

Det var Putins vending bort frå demokratiet og liberale verdiar som etter kvart utelukka både EU- og Nato-medlemskap for Russland. J&R nemner lite om denne innanrikspolitiske russiske bakgrunnen. At Nato-toppmøtet i Bucuresti i 2008 stilte medlemskap for Ukraina og Georgia i utsikt framhevar dei derimot som ei ny vending i den «destruktive spiralen» fram mot russisk invasjon av Ukraina. På den eine sida var dette i tråd med vestlege veljarars førestilling om «demokrati, rettsstat og åpenhet», men på den andre hadde det «en geopolitisk dimensjon» som styrka «aggressive og isolasjonistiske krefter i Russland» (s. 246). Her blir det ikkje omtalt at Nato, mot USAs og dei sentral- og austeuropeiske medlemmenes vilje, ikkje vedtok nokon tidsplan for ukrainsk og georgisk medlemskap på toppmøtet. Spesielt Tyskland insisterte på dette, nettopp for ikkje å provosera Russland. Etter lange forhandlingar vart likevel kompromiss-formuleringa «Ukraine and Georgia will become members of NATO» vedtatt med akklamasjon (Rice 2011, s. 675).

Trass i dette førte Dmitrij Medvedev, då han «vikarierte» for Putin som president 2008-2012, Russland tilbake på eit samarbeidsorientert spor overfor Vesten. Medvedev gjekk entusiastisk med på president Obamas forslag om ein «reset» i forholdet mellom USA og Russland.

J&R omtalar likevel «reset»-perioden i negative ordelag: «….målsettingen om at USA virkelig hadde som mål å forbedre relasjonen til Russland kunne man absolutt sette spørsmålstegn ved» (s. 232). Grunnen J&R oppgir er at eit internt arbeidsdokument slo fast at USAs primære mål med «reset» ikkje var eit betre forhold til Russland i seg sjølv, men å fremja amerikanske tryggingspolitiske og økonomiske interesser, blant anna ved å styrka samhaldet i Nato. Dessutan nemner dei at 22 austeuropeiske samfunnstoppar i ein uttale åtvara USA mot gå på akkord med sine verdiar for å tekkast Russland.

Dette er svak argumentasjon, særleg sett i lys av dei mange og viktige resultata «reset» faktisk førte til. I løpet av Medvedevs år som president vart Russland og og USA samde om ein ny nedrustingsavtale (New START), nye sanksjonar mot Iran, utviding av Nato-landas nettverk av forsyningslinjer til Afghanistan via Turkmenistan, Usbekistan og Tajikistan, russisk WTO-medlemskap, auka investeringar og handel, og eit meir brukarvennleg visaregime. Ein unngjekk også nye konfliktar i Kaukasus og Sentral-Asia, og Russland godtok Natos intervensjon i Libya ved ikkje å nedleggja veto i FNs tryggingsråd (MacFaul 2019, s. 414).

Jørgensen forklarar/forsvarar elles Russlands nei til EUs austlege partnarskap i 2008 med at «partnerskapet etter deres mening var utformet for å trekke Russlands vestlige naboland bort fra Moskvas innflytelsessfære og nærmere EU» (s. 136), som om det skulle vera ein god grunn.

Frå ein nyheitskonferanse etter eit relativt vellukka toppmøte mellom Russland og EU i russiske Khabarovsk i mai 2009 trekker J&R fram berre Medvedevs kritiske kommentarar til den austlege partnarskapen (etter eit journalistspørsmål). Medvedev var då redd for at denne skulle rettast mot Russland (s. 234), noko alle EU-representantane til stades forsikra han om at det ikkje var. Javier Solana framheva tvert om at EU gjerne ville ha med Russland i mange av partnarskapsprosjekta. J&R nemner ikkje at Medvedevs innleiing på pressekonferansen var full av ros av det gode samarbeidet mellom Russland og EU.

Eurasianismen

Putins prestisjeprojekt etter at han kom tilbake som president i 2012, den eurasiske økonomiske unionen, presenterer J&R som eit pragmatisk, om enn russiskdominert, alternativ til EU (s. 234). Dei nemner ikkje at prosjektet avspegla ein nasjonalistisk, «eurasiatisk» ideologi med spor langt tilbake i russisk historie. Ideologien hadde nå igjen fått ein stor plass i mange russarars, inkludert i Putins, tankeverd. Den viktigaste profeten var den høgreradikale intellektuelle Aleksandr Dugin.

Tilhengarane av eurasianismen oppfatta Russland ikkje som ein nasjonalstat, men som ein eigen «sivilisasjonsstat» mellom Europa og Asia. Financial Times-journalisten Charles Clover kallar Dugins bok om Russlands geopolitiske framtid frå 1997 «ei oppskrift på verdsdominans». Ifølgje boka, som vart pensum på akademiet til den russiske hærens generalstab (Figes 2022, s. 336), er den einaste regelen i internasjonal politikk at makta rår. Russlands nye eurasiske imperium må byggast på motstand mot amerikansk dominans, atlantisk samarbeid og liberale verdiar. Boka framhevar at «den fremste oppgåva er finlandisering av Europa».  

Som Clover peikar på, har Putin sjølv nærast sitert ordrett frå Dugins bok ei rekke gonger. Til dømes omtalte han i ein artikkel i 2012 Russland som «sivilsasjonsstat». Han gjentok uttrykket i ein Dugin-inspirert tale året etter, der han også langa ut mot vestleg forfall og skildra sin visjon for eurasisk integrasjon. Den eurasiske unionen skulle ikkje berre vera økonomisk, men også «eit prosjekt for bevaring av nasjonanes identitet i det historiske eurasiske rommet i det nye hundreåret og ei ny verd. Eurasisk integrasjon er ei mogelegheit for heile det tidlegare sovjetområdet til å bli eit uavhengig senter for global utvikling, heller enn å forbli Europas eller Asias utkant.»

For å verkeleggjera Putins eurasiske prosjekt måtte Russland, Ukraina og Belarus først samlast i ein allrussisk, Moskva-dominert einskap. Denne «unionen av broderfolk» skulle vera kjernen i det nye Eurasia. Utan Ukraina var prosjektet daudfødt. Ukraina var den rikaste, mest avanserte og nest største sovjetrepublikken. Etter sjølvstendeterklæringa i 1991 hadde Ukraina, etter eurasianistanes – og Putins, meining også stole dei første fem hundreåra av den allrussiske historia (dvs. Kyiv/Kiev-riket). Også om målet berre skulle vera å styrka Russlands stormaktsstatus måtte såleis Putin få kontroll over Ukraina.

Høvet baud seg då den russlandsorienterte Viktor Janukovitsj vann presidentvalet i Ukraina i 2010. I 2013 avviste Janukovitsj den framforhandla frihandelsavtalen med Ukraina og gjekk i staden inn for at Ukraina skulle slutta seg til den nyleg oppretta eurasiske økonomiske unionen. Det var dette som utløyste Euromajdan-demonstrasjonane og den påfølgjande Majdan-revolusjonen i februar 2014. Ukraina vende seg då igjen mot Europa og bort frå Russland. Det var kort etter dette at Putins soldatar overtok Krim/Krym og delar av Donbas.

Det er mot denne bakgrunnen ein også må forstå Putins historiske essay om «Russarane og ukrainaranes historiske einskap» frå juli 2021, som J&R aldri nemner, og fullskalainvasjonen av Ukraina året etter. I essayet fornektar Putin eksistensen av Ukraina som eigen nasjon og stemplar landets sjølvstende som eit vestleg, antirussisk prosjekt. Som Dugin og dei russiske slavofilane på 1800-talet, og med ivrig støtte frå den russisk-ortodokse kyrkja, kallar Putin samstundes det demokratiske, liberale Europa som Ukraina søkjer seg mot dekadent og avfeldig. Dette «råtne Europa» strider i følgje i Putin med alt den mektige russiske sivilisasjonen eigenleg står for.

Majdan-revolusjonen

J&R framhevar gjennomgåande Kreml-perspektivet på både dei såkalla fargerevolusjonane i Georgia, Ukraina og Kirgisistan 2003-2005 og på Majdan- eller verdigheits-revolusjonen i Ukraina i 2014, det vil seia at dei var regissert av USA og, for Majdans vedkomande, av ukrainske ultranasjonalistar. «Det er lett å tenke seg at Vesten hadde en virksom hånd i de såkalte fargerevolusjonene, som søkte regimeskifter hvor Moskva-allierte ledere skulle byttes ut med mer vestvendte politikere. Slik så det i alle fall ut fra Kreml» (s. 229). «For Kremls propagandamakere var det ekstreme, ytre høyres synlige tilstedeværelse blant Majdan-demonstrantene en gullgruve. De gjenoppvekket frykten og paranoiaen som traumene fra det 20. århundret hadde skapt. Det var ikke vanskelig for dem å presentere det som skjedde i Ukraina som «fascisme» støttet av Vesten» (s. 261). Denne framstillingsmåten legg til rette for å tru at det er hald i Putins tolking av utviklinga.

J&R meiner dessutan at ukrainsk ultranasjonalisme stod i ein «symbiotisk relasjon» til russisk ultranasjonalisme. «Putins regime har alltid vært avhengig av den næringen som ultranasjonalister i Ukraina og andre nabolandet har foret det med» (ss. 248-249). Det er vidare tale om «styrken i de mørke kreftene som hadde interesse av konflikten» (s. 257). At det ukrainske høgrenasjonalistiske partiet Svoboda kalla seg sosialnasjonalistisk gir «overtydelige assosiasjoner til Hitlers nasjonalsosialisme» (s. 255). For ytterlegare å underbyggja inntrykket av ukrainsk nynazisme gjer dei eit poeng av at dei amerikanske representantane Nuland og McCain stilte opp på bilde saman med Svoboda-leiaren Ihor Tiahnybok «til tross for at de antisemittiske talene hans var lette å finne på internett» (s. 257). Her blir det underslått at Svoboda fekk berre 4,7 prosent av røystene i parlamentsvalet i 2014 og at det er historisk rekord for høgreradikale parti i Ukraina.

Majdan-revolusjonen medverka til at Russland straks etter tok kontroll over Krym/Krim og den austlege delen av Donetsk og Luhansk: «Ukrainas Majdan-revolusjon var nettopp hva Putin trengte» (s. 226). «Majdan-revolusjonen beredte grunnen for en blodig konflikt mellom Russland og Ukraina» (s. 239). Nettoeffekten av framstillinga er, igjen, å gi lesaren inntrykk av at Putins politikk vart driven fram av ytre krefter, som han berre reagerte på.

Om Euromajdan 20. februar 2014 skriv J&R vidare at «flere granskninger fra både ukrainske og utenlandske journalister tyder på at det var radikale elementer blant demonstrantene som avfyrte de første skuddene» (s. 258). Her er det ein fotonote som viser til ei nyheitssak ved Gabriel Gaithouse på BBC. Gaithouse seier rett nok i videoen at noko av skytinga kom frå demonstrantane, men ikkje at dei var dei første til å skyta. Status er vel at det ikkje er avklart kven som skaut først.

Fotnoten viser også til Maidan-aktivisten Ivan Bubentsjyk, som offentleg har tilstått å ha skote to politioffiserar bakfrå på plassen. Nettsøk viser likevel at det er tvil om Bubentsjyk her har sagt sanninga. Nettstaden J&R viser til er ikkje tilgjengeleg, men øvst i nærare søk kjem ein artikkel i den russiske avisa Pravda opp.

Fullskalainvasjonen

Når det gjeld den russiske fullskalainvasjonen av Ukraina 24. februar 2022 insinuerer J&R på same måte som før at det var USA og Ukraina sjølv som dreiv Russland over vippepunktet. Putin bestemte seg først i «siste øyeblikk» (s. 296). Det var  til og med to utsegner Ukrainas president Zelenskyj kom med i dei siste vekene før invasjonen som «kanskje kan ha trigget Putins endelige beslutning» (s. 297). «[…] at Putin bærer ansvaret er det ingen tvil om, men hvis man skal få en bredere og dypere forståelse av hva som brakte oss dit vi er i dag, kan man ikke se bort fra hvordan NATOs utvidelser eller ekstremister i Ukraina har bidratt til eskaleringen» (s. 355). Vendinga «ikke se bort fra» her er typisk for forfattaranes insinuasjonar kombinert med ei lettvint unngåing av å seia kva dei meiner.

Særleg viktig skal det ha vore at den nyvalde amerikanske president Bidens administrasjon byrja å støtta Ukraina meir aktivt enn president Trump hadde gjort. Dersom Europas tryggingsutfordringar hadde blitt handtert av europearane aleine kunne kanskje det russiske åtaket på Ukraina ha vore unngått, spekulerer J&R. Fleirtalet av ukrainarane ønskte seg uansett ikkje Nato-medlemskap. «…rundt 60 prosent av ukrainerne var mot å bli med i NATO det året [2008] (og i årene etterpå), mens bare 20 prosent ønsket det» (s. 158). Her «gløymer» dei å nemna at stemninga snudde etter Russlands innmarsj i Donbas og Krym/Krim i februar 2014. Før fullskalainvasjonen i 2022 støtta 55 prosent av ukrainarane ukrainsk Nato-medlemskap. I slutten av mars 2022 hadde talet stige til 72 prosent (Figes 2022, s. 350. Jf. også Steinfeld 2022, s. 20). Utviklinga i ukrainsk Nato-opinion kan studerast her.

J&R hoppar elles raskt bukk over det medvite uakseptable ultimatumet Putin stilte Nato hausten 2021. Alt tidleg på året hadde han då byrja å byggja opp store militære styrkar langs Ukrainas grenser. Den detaljerte oversikten over Putins langvarige førebuing av invasjon som Washington Post kom med i artikkelen «Road to War» 16. august 2022 (før bokas redaksjonsslutt) er likeså forbigått i stillheit. Her framgår det at det amerikanske militæret alt i oktober 2021 informerte president Biden om at Putin eintydig planla ein omfattande invasjon av Ukraina. Det einaste som var uklart, var den nøyaktige datoen. Allierte fekk vita om dette seinare i oktober og i november. I januar 2022 kom dei amerikanske åtvaringane også ut i offentlegheita.

Botemiddel: Russland inn i EU!

Etter så mykje inkompetanse, feilvurdering, mangel på visjonar og overstyring frå Washingthon D.C. meiner Jørgensen at det nå er «mer nødvendig enn noensinne at de [europeiske leiarar] klarer å utvikle en selvstendig russlandspolitikk. Ikke for å kompromisse med Putin, men for å være beredt dersom demokratiske krefter overtar i Moskva. Tabbene fra 1990-tallet må ikke gjentas» (s. 172).

Ifølgje J&R må EU, med Tyskland og Frankrike i spissen, rydda opp. USA, som held på å bli overtatt av populistiske høgrekrefter, der Trump kan bli president igjen og som dessutan er mest opptatt av Kina, kan vi ikkje lita på lenger. Den overordna målsettinga må vera å integrera Russland i europeiske strukturar, og spesielt i EU.

Som eit dramatisk startsignal for ei slik kursomlegging føreslår J&R at EU og Nato skal koma med ei erklæring retta direkte til det russiske folket, over hovudet på det nåverande regimet, om at Europa og Vesten er «ukomplett» utan Russland. Erklæringa skal også tilby EU- (og Nato-? – det er uklart) medlemskap til Russland, så vel som til Ukraina og Belarus, dersom 1) Russland trekker alle sine styrkar frå Ukraina, 2) betaler ei stor krigserstatning til Ukraina, 3) utan vilkår samarbeider med eit internasjonalt tribunal for krigsbrotverk i Ukraina; og 4) oppfyller vanlege medlemskapsvilkår. Som ein forsoningsgest bør EU rekka ut handa til russarane ved samstundes å erklæra russisk som offisielt EU-språk (s. 324).  

Forfattarane trur at «fra det øyeblikket en erklæring som dette kom, ville mye av kontrollen over maskineriet som driver Russlands transformasjon og retur til den europeiske familien være i EUs hender (….) Slik vil EU innta en posisjon hvor de kan dyrke frem et nytt Russland» (ss. 324-326).

Dette er så naivt at ein lurer på om det er alvorleg meint. Rett nok har eg sjølv (i Aftenposten 9. mai 2022) omtalt det på sikt å få eit demokratisk Russland inn EU og kanskje til og med i Nato som «krigens best tenkelege utfall». Men eg understreka at dette er eit drøymescenario som, etter eit solid russisk nederlag på slagmarka i Ukraina, krev ein lang og sjølvkritisk demokratiseringsprosess i Russland.

Det motsette av det EU treng

Sjølv om Russland skulle gå med på alle J&Rs krav og til og med blir eit «normalt» europeisk land med reelt demokrati, rettsstat og respekt for menneskerettane må vi dessutan vera klar over kor stor utfordring det ville bli for EU å ta opp eit slikt land. Dette tar J&R altfor lett på. Dei skriv til dømes at det er «svært usannsynlig at [Russland] ville fått flere stemmer enn makstaket i det mektigste EU-organet, Rådet», nemleg 29, som Tyskland, Frankrike og Italia (s. 338). Her overser dei at EUs traktatar legg til grunn at folketal skal takast omsyn til også når det gjeld røystevekt i Rådet, utan at det finst nokon offisiell utrekningsmåte.

Fordeling av røyster blir fastsett i kvar utvidingstraktat. Det er utenkeleg at Russland, med over dobbelt så mange innbyggjarar som Frankrike og Italia og mest ein firedel av eit utvida EUs samla folketal (avhengig av kva andre land som då ville ha blitt med), ville godta å sitja igjen utan fleire røyster enn dei. J&R gløymer også at folketal er avgjerande for medlemslandas representasjon i det folkevalde Europaparlamentet, som har fått stadig meir makt dei seinare åra. I tillegg ville sjølvsagt Russland få svært mange representantar i Kommisjonen (om enn berre ein kommisær), EU-domstolen og i andre EU-organ. Og då har eg ikkje nemnt dei store overføringane Russland ville ha krav på som EU-medlem.

Av historiske grunnar omtalt over må vi dessutan rekna med at russisk medlemskap ville styrka kreftene i EU som favoriserer ein tradisjonelt mellomstatleg samarbeidsmodell (herunder Polen og Ungarn), med mest mogleg vetorett for dei einskilde medlemslanda. Det er det motsette av det EU treng nå. EU må ta eit langt steg i føderal retning før det er i stand til å ta opp eit land som Russland. Utsiktene for det ser i dag diverre små ut.

På slutten av boka skriv J&R at «Vi tror det klokeste EU kan gjøre, er å erklære at medlemskap er åpent for alle europeiske land som oppfyller medlemskapskriteriene. Det ville være en gavepakke til liberale og demokratisk innstilte politikere….» (s. 350). At dei tydelegvis ikkje veit at dei dermed sparkar inn ei opa dør er eit oppsiktsvekkande, men også symptomatisk punktum for boka. EUs traktatar erklærer alt nå at eitkvart europeisk land kan søkja om medlemskap dersom det respekterer EUs demokratiske verdiar og forpliktar seg til å fremja dei. Men det er jo akkurat her problemet for Russland ligg.

Oppsummering og konklusjon

En europeisk tragedie synest for meg å ha to bodskapar: På den eine sida er russarar demokratiske og fredsæle, og det Russland dei eigenleg ønskjer fortener ein plass i EU og Nato. På den andre sida må Vesten ta omsyn til Russlands sjølvbilde som stormakt med atomvåpen, stor militærmakt, verdas største territorium. fast plass i FNs tryggingsråd og (derfor) interesser som fortener særskilt respekt. Den grunnleggande utfordringa for integrering av Russland i Europa er at desse bodskapane ikkje går i hop. Nato, EU og resten av verdsordenen som oppstod etter andre verdskrig har nasjonal suverenitet og at felles reglar gjeld likt for alle som grunnprinsipp. Tanken om interessesfærar og buffersoner er tilbakelagt. Og moderne folkerett set ikkje berre grenser for kva eit land kan gjera mot eit anna land, men også for kva styresmakter kan gjera i sitt eige land.

At dette ennå ikkje har gått inn i størsteparten av russarane, og spesielt eliten, sitt tankesett er etter mitt syn den eine hovudårsaka til at Nato- og EU-medlemskap ikkje vart aktuelt for Russland. Den andre var mangelfulle kår for demokratiet, retsstaten og menneskerettane. Stilt overfor eit ustabilt, atomrusta Russland med framleis sterke autoritære og antivestlege krefter som lett dreg med seg konformistiske russarar var og er det riktig å priorietera andre europeiske land med betre kvalifikasjonar for medlemskap. Noko anna ville bety knefall for utdatert stormaktspolitikk og at Sentral- og Aust-Europa ville ha blitt hengande i ei utrygg gråsone, avhengig av Russlands luner.

I den grad Sten Inge Jørgensen og Leonid Ragozin ikkje skjønar dette, vel eg av omsyn til dei å tru at dei ikkje har tenkt godt nok gjennom argumentasjonen sin og/eller ikkje har god nok kunnskap om det dei skriv om. «Ja, takk, begge deler!», det vil seia både Russland og andre sentral- og austeuropeiske land både i EU og Nato, var rett og slett ikkje mogleg slik utviklinga vart. Og det er først og fremst Russlands, og sidan år 2000 spesifikt Vladimir Putins, eiga skuld. Det var Russland som vende ryggen mot Vesten, ikkje omvendt.

Sist oppdatert 1. februar 2023.

Litteratur

(Eg har tatt med både bøker eg har sitert over og andre som er spesielt relevante for temaet.)

Belton, Catherine: Putin’s People. How the KGB Took Back Russia and Then Took on the West. William Collins 2020.

Borchgrevink, Aage Storm: Krigsherren i Kreml. Putin og hans tid. Kagge 2022.

Clover, Charles: Black Wind, White Snow. The Rise of Russia’s New Nationalism. Yale University Press 2016.

Gessen, Masha: Putin – mannen uten ansikt. Gyldendal 2012.

Gessen, Masha: The Future is History. How Totalitarianism Reclaimed Russia. Riverhead Books 2017.

Figes, Orlando: The Story of Russia. Bloomsbury 2022.

Kozyrev, Andrej: The Firebird. The Elusive Fate of Russian Democracy. University of Pittsburgh Press, 2019.

Kuzio, Taras: Russian Nationalism and the Russian-Ukrainian War. Autocracy-Orthodoxy-Nationality. Routledge 2022.

McFaul, Michael: From Cold War to Hot Peace. An American Ambassador in Putin’s Russia. Mariner Books 2019.

Medvedev, Sergei: The Return of the Russian Leviathan. Polity Press 2020.

Mezrich, Ben: Once Upon a Time in Russia. The Rise of the Oligarchs and the Greatest Wealth in History. William Heinemann 2016.  

Myers, Steven Lee: The New Tsar. The Rise and Reign of Vladimir Putin. Simon Schuster 2015.

Ostrovsky, Arkady: The Invention of Russia. The Rise of Putin and the Age of Fake News. Penguin 2017 (2015).

Plokhy, Serhii: Lost Kingdom. The Quest for Empire and the Making of the Russian Nation. From 1470 to the Present. Basic Books 2017.

Politkovskaya, Anna: Putin’s Russia. Harvill Press 2004.

Rice, Condoleezza: No Higher Honor. A Memoir of My Years in Washington. Crown, 2011.

Sarotte, Mary Elise: Not One Inch. America, Russia, and the Making of Post-Cold War Stalemate. Yale University Press, 2021.

Short, Philip: Putin. His Life and Times. Henry Holt & Co. 2022.

Skagestad, Odd Gunnar: Fra Lenin til Putin. Frekk forlag 2017.

Skagestad, Odd Gunnar: Russland etter Putin. Kolofon 2022.

Steinfeld, Hans-Wilhelm: Russland kriger. Når nåtiden møter fortiden. Orkana 2022.

Stent, Angela: Putin’s World. Russia Against the West and With the Rest. Twelve 2019.

Talbott, Strobe: The Russia Hand. A Memoir of Presidential Diplomacy. Random House 2003.

Tjønn, Halvor: Krig i vår tid. Ukraina, Russland, Europa og Noreg. Dreyer 2022.

Waage, Peter Normann: Russland er et annet sted. Cappelen 2012.

Bernt Hagtvet og freden i Westfalen

Bernt Hagtvet ønskjer i Dag og Tid 22.-26. april «velkomen til den vedunderlege nye verdssorden» som Russland og Kina fremjar. I ingressen spør han: «Er dette framtida? Diktaturlanda slår seg saman, Orwells framtidsdystopi slår til, og freden i Westfalen i 1648 er vår eiga framtid».  Eg har ingen problem med Hagtvets åtvaring mot verda Putin og Xi drøymer om. Det er hans omtale av freden i Westfalen i denne samanheng eg synest er underleg.

Måleri av Gerard ter Borch – Geheugen van Nederland : Home : Info : Pic, Offentlig eiendom, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=337672

Hagtvet utdjupar: «Vi anar konturane av ein restitusjon av grunndraget ved freden i Westfalen etter religionskrigane i 1648: nasjonal innestenging. Då vart det slutt på innblanding frå andre nasjonar i kva styresmaktene gjorde med folket sitt. Statane vart lukka einingar i eit system av skiftande alliansar utan noko normverk til regulering av framferd, og altså utan menneskerettslege krav til staten».

Offisielt går Russland med støtte frå Kina og ein del andre land inn for ein «multipolar, rettferdig og demokratisk verdsorden», som utanriksminister Lavrov uttrykte det i møte med sin kinesiske motpart i Beijing 30. mars i år. Det er uklart kva dette betyr, anna enn at det må vera ei meir illiberal verd som ikkje er dominert av Vesten og der Russland og Kina har langt meir makt enn i dag. Det er tydelegvis også ei verd der stormakter som Russland og Kina har rett til innverknadssfærar rundt seg, det vil seia kan setja grenser for suvereniteten til det russarane kallar «det nære utland».

Men det var ikkje dette freden i Westfalen handla om. Den tradisjonelle oppfatninga, som Hagtvet uttrykker, er at Westfalen-traktatane knesette nettopp prinsippet om territorial suverenitet og ikkje-innblanding i Europa. Russlands invasjon av det suverene landet Ukraina er stikk i strid med dette.

Men i seinare år har historikarar revidert si oppfatning av Münster- og Osnabrück-avtalane. Dei peikar på at freden primært innebar endringar i konfesjonelle og konstitusjonelle forhold i Det heilage romerske (tyske) riket og ikkje hadde den tydinga for suverenitetsprinsippet som mange har meint.  

Konfesjonen i dei einskilde rikslanda vart låst til stoda 1. januar 1624, kalvinistar fekk same rettar som lutheranar, minoritetar fekk rett til å praktisera sin konfesjon dersom dei hadde gjort det i 1624, og alle konfesjonelle stridsspørsmål skulle løysast gjennom forhandling i Riksdagen, ikkje krig.

Landfyrstane og stendene fekk styrka si stilling i høve til keisaren, men (i motsetnad til den tradisjonelle oppfatninga) ikkje i den grad at rikslanda vart suverene, keisaren ein rein symbolfigur og Riket handlingslamma. Freden i Westfalen gjorde det tvert om mogleg for keisarmakta å styrka seg i komande år. I tillegg stadfesta freden at Sveits og Nederland var uavhengige statar.

Freden i Westfalen skapte langvarig fred og stabilitet i Sentral-Europa og var eit viktig steg på vegen (men ikkje meir) mot eit sekulært europeisk system av suverene statar basert på religiøs toleranse, ikkje-innblanding og maktbalanse. Traktatane medverka såleis til å utvikla både folkerett og menneskerettar.   

Utgangspunktet for religionskrigane var elles som kjent at kyrkjereformatorar som Luther og Calvin ikkje lenger ville godta paven som kristenheitas øvste religiøse styresmakt. Fredsordninga galdt såleis ikkje «innblanding frå andre nasjonar i kva styresmaktene gjorde med folket sitt» (mi utheving), og kom dessutan til å setja grenser for pavens makt berre i protestantiske delar av det tyske riket.

Denne artikkelen stod på trykk i Dag og Tid 6.-12. mai 2022.

Vårt problem med å forstå Russland

Professor Øyvind Økland ved Høgskulen i Volda spør i eit innlegg i Dagsavisen 31. mars om det er propaganda eller trekk ved den russiske «folkesjela» som forklarar at det store fleirtalet av russarar støttar president Putins invasjon av Ukraina. I sitt forsøk på svar viser han til kulturforsking som tilseier at «russere har større maktavstand enn mange andre land i Vesten» og at Russland er meir prega av «maskuline» verdiar enn til dømes Noreg. Økland er inne på noko viktig, men prøver ikkje å forklara sine funn. Dette er symptomatisk for ei utbreidd vegring mot å ta inn over seg kva som faktisk har skjedd med Russland og russarane. Vi vil jo så gjerne tru det beste om alle, og det som Russland nå gjer i Ukraina er så ufatteleg.

Vasilij-katedralen i Moskva, bak monumentet over Minin og Posjarskyj. Forsidebilde til Olga Kuzmina The «Russian World»: Russia’s Soft Power and Geopolitical Imagination — Washington: Center on Global Interests, 2015.

Vårt problem med å forstå russarane botnar i at russisk politisk kultur er vidt forskjellig frå vår. Russarane lever så å seia i ei anna verd. Mykje av norsk, europeisk og vestleg identitet er dei seinare tiåra blitt stadig meir prega av radikalt liberale, «postmoderne» verdiar (antiimperialisme, postkolonialisme, antirasisme, LHBT-likestilling osv.).

Derimot er altfor mange russarar, godt hjelpte av offentleg sensur og løgnaktig propaganda, blitt hengande igjen i det ein i beste fall kan kalla eit «moderne» verdssyn frå 1800- og første halvdel av 1900-talet, prega av autoritarisme, stormaktstenking, nasjonalisme, imperialisme og anna tankegods som vi nå oppfattar som høgreradikalt.

Årsaka til dette er forskjellar i grunnleggande samfunnstrekk som geografi, historisk erfaring, religion og økonomi. Propaganda fungerer berre når han kan spela på lag med slike faktorar. Putin har fått så stor makt fordi han sym som fisken i det tradisjonelle russiske politisk-kulturelle vatnet, som han samstundes piskar opp så godt han kan.

Geografien har lagt til rette for russisk imperialisme fordi Russland oppstod på det austeuropeiske slettelandet, som har få naturgjevne grenser. I perioden 1237-ca. 1480 var store delar av det framtidige Russland underlagt mongolsk herredømme, noko som styrka alt eksisterande tradisjonar for einevelde. Ei pregande historisk erfaring for russarane er den enorme russiske ekspansjonen som byrja etter det. Tsarriket okkuperte raskt og brutalt store landområde med etnisk og religiøst svært varierte folkesetnader, under streng kontroll av den eineveldige herskaren i Moskva. På 1600-talet ekspanderte Russland også gjennom det sibirske slettelandet aust for Ural, og nådde Stillehavskysten på slutten av hundreåret.

Den russiskortodokse kyrkja overtok samstundes den bysantinske tradisjonen for kvasireligiøs hylling av keisaren, framstilte Moskva som «Det tredje Roma» og fremja førestillinga om eit «Heilagt Russland» som skulle frelsa verda.

Ei rekke omstende gjorde at Russland vart verande fattig, med ein enorm, undertrykt, analfabetisk underklasse (slavehald i form av liveigenskap vart avskaffa først i 1861) og ein liten, rik overklasse. Den vesteuropeiske opplysningstida gjorde lite inntrykk. Den russiske revolusjonen førte til økonomisk, men slett ikkje politisk utjamning. Han knuste derimot den beskjedne middelklassen som kunne ha ytt motstand mot «proletariatets diktatur».

Sovjetunionen overtok tsarrikets enorme landområde og fekk på grunn av andre verdskrigen også kontroll over det meste av Baltikum, Sentral- og Aust-Europa. Stalins armear medverka avgjerande til å slå Hitler-Tyskland, men med ein menneskeforaktande bruk av vanlege folk som kanonføde. (Både Stalin og seinare Khrustsjov vedgjekk desutan at utan enorm amerikansk materiell støtte, mykje frakta på norsk kjøl, gjennom Lend-Lease-programmet ville Sovjetunionen ha tapt krigen.) Stalin sjølv gjekk i Ivan den grusommes fotspor som «den raude tsar».

Det var hans ansvar at millionar ukrainarar og russarar døydde av svolt på 1930-talet. Det sovjetiske kommunistpartiets «demokratiske sentralisme» vart eit skalkeskjul for einmanns- eller fåmannsvelde. Sensur stengte ute dei fleste impulsar frå det frie Vesten, som propagandaen framstilte som eit dødeleg trugsmål.

Tilløp til liberalisering og demokratisering skjedde berre ca. 1906–1914, i 1920 og så ca. 1985–1993. Etter oppløysinga av Sovjetunionen i 1991 klarte ikkje russarane å finna ein ny, demokratisk nasjonal identitet tilpassa nye realitetar. Noko nemnande oppgjer med den russiske stormaktsnasjonalismen frå tsar- og sovjettida skjedde aldri.

Etter Jeltsins bombardering av parlamentet i Moskva i 1993 og invasjonen av Tsjetsjenia i 1994 sklei Russland derimot sakte, men sikkert tilbake i det gamle autoritære, nasjonalistiske og imperialistiske sporet. Mens den vestorienterte Gorbatsjov førestilte seg «ein felles europeisk heim» har eit stadig meir autokratisk og brun-raudt-kvitt Putin-regime, særleg etter 2012, propagandert ein reaksjonær og revisjonistisk russisk nasjonalisme-variant kalla «eurasianisme».

Denne ideologien har hatt den høgreradikale intellektuelle Aleksandr Dugin som viktigaste profet og ser Russland ikkje som ein «nasjonalstat», men som ein eigen «sivilisasjonsstat» mellom Europa og Asia. Financial Times-journalisten Charles Clover kallar Dugins bok om Russlands geopolitiske framtid frå 1997 «ei oppskrift på verdsdominans».

Ifølgje boka er den einaste regelen i internasjonal politikk at makta rår. Russlands nye eurasiske imperium må byggast på motstand mot amerikansk dominans, atlantisk samarbeid og liberale verdiar. Boka framhevar at «den fremste oppgåva er finlandisering av Europa».

Putin har nærast sitert frå Dugins bok ei rekke gonger. I ein tale i 2013 omtalte han til dømes Russland som «sivilsasjonsstat», langa ut mot vestleg forfall og skildra sin visjon for eurasisk integrasjon.

Den eurasiske unionen (som vart etablert året etter) skulle ikkje berre vera økonomisk, men også «eit prosjekt for bevaring av nasjonanes identitet i det historiske eurasiske rommet i det nye hundreåret og ei ny verd. Eurasisk integrasjon er ei mogelegheit for heile det tidlegare sovjetområdet til å bli eit uavhengig senter for global utvikling, heller enn å forbli Europas eller Asias utkant.»

Det er i lyset av denne visjonen ein må lesa Putins historiske essay om Ukraina frå i fjor. Han fornektar eksistensen av Ukraina som eigen nasjon og stemplar landets sjølvstende som eit vestleg, antirussisk prosjekt. Som Dugin og dei russiske slavofilane på 1800-talet, og med ivrig støtte frå den russisk-ortodokse kyrkja, kallar Putin samstundes det demokratiske, liberale Europa som Ukraina søkjer seg til dekadent og avfeldig.

Dette «råtne» (postmoderne) Europa strider ifølgje i Putin med alt den mektige russiske sivilisasjonen står for.

Men for å verkeleggjera Putins eurasiske prosjekt må Russland, Ukraina og Kviterussland først samlast i ein allrussisk, Moskva-dominert einskap. Denne «unionen av broderfolk» skal vera kjernen i det nye Eurasia.

Prosjektet er daudfødt utan Ukraina. Ukraina var ikkje berre den rikaste, mest avanserte og nest største sovjetrepublikken, men har nå også «stole» dei første fem hundreåra av den «allrussiske» historia (dvs. Kyiv/Kiev-riket), som er så viktige for Putins og dei fleste russarars russlandsidé. Derfor  han få kontroll over Ukraina, tilsynelatande for ein kvar pris.

Det er dette tankegodset som etter mitt syn best forklarar Russlands utanriks- og militærpolitiske kurs under Putin, inkludert allergien mot Nato-utviding og invasjonen av Ukraina.

Zbigniew Brzezinski skreiv med rette i «Foreign Affairs» i 1994 at «Utan Ukraina sluttar Russland å vera eit imperium, men med Ukraina underordna og undertrykt blir Russland automatisk eit imperium».

Men som Brzezinski la til: «Russland kan vera anten eit imperium eller eit demokrati, men ikkje begge deler på same tid».

……………………

Denne teksten er ein lett modifisert versjon av ein artikkel som stod på trykk i Dagsavisen 12. april 2022.

Kjelder (ikkje nemnt i Dagsavisen): Brzezinski 1994; Dugin 1997, Clover 2016; Figes 2022, Kotkin 2022; Kuzio 2022; Ostrovsky 2015/2017; Plokhy 2017; Putin 2013, 2021.

Putins kamp mot Vesten

«Russerne er ikke kollektivt skyldige i Putins krig», var overskrifta over eit innlegg av sju norske russlandsekspertar i Aftenposten nyleg. Ja, det er klart Putin er den hovudansvarlege. Men han hentar dessverre legitimitet for invasjonen av Ukraina i ein imperialistisk nasjonalisme med lange historiske røter og brei oppslutnad i det russiske samfunnet. I så måte er dagens russarar like kollektivt ansvarlege for Putins invasjonar som den tidas tyskarar var for Hitlers invasjonar før og under andre verdskrigen. Å fråskriva russarane kollektiv skuld kan hindra dei i ta eit oppgjer med nasjonalisme og krigsbrotverk etter krigen slik tyskarane har gjort. Og utan det blir Russland verande eit trugsmål mot Europa og verda.

Ilja Glazunovs maleri Det evige Russland (over), også kjent som Hundre seklar, frå 1988 samanfattar på mange måtar Putin-regimets russlandsidé. Professor Erik Egeberg skildra i 1990 (i eit forord til eit nyopplag av Erik Krags bok Kampen mot Vesten i russiske åndsliv frå 1932) bildet slik: «Fremst en rekke helgener med skinnende glorier, isprengt enkelte andre skikkelser som Gogol, Dostojevskij og Tolstoj, og bak dem en mektig strøm av berømte russere: Tsjajkovskij, Suvorov, Peter den Store, Sjaljapin osv. Bakerst reiser Moskvas Kreml seg, og på tårnene kneiser den gamle tvehodede russiske ørn, ikke sovjetstjernen. Og midt i det hele – et enormt krusifiks. (…). Lenin, Trotskij og Stalin, der er med alle sammen, men bare som en sidestrøm ytterst i randen.»

Det store fleirtalet av russarar har hittil støtta Putin og hans nasjonal-imperialistiske prosjekt:

  • Putin er like «demokratisk» vald som Hitler var – så mange russararar har røysta på han at hans valsigrar ikkje berre kan skuldast manipulasjon (53 prosent i 2000, 72 pst. i 2004, 64 pst. i 2012, og 77 pst. i 2018).
  • To tredelar av russarane meinte, som Putin nå, at oppløysinga av Sovjetunionen i 1991 var eit tragisk feilgrep.  
  • Eit stabilt fleirtal på 82-84 prosent av spurte russarar har i følgje Levada-senteret sidan 2014 støtta okkupasjonen av Krim.
  • I 2014-15, på høgda av den russisk-ukrainske krigen, støtta i snitt 60 prosent av respondentane dei russiske «frivillige» (i realiteten nasjonalistiske leigesoldatar) som kjempa i Donbas.
  • 53 prosent støtta i 2021 utskiljinga av dei to «folkerepublikkane» Luhansk og Donetsk frå Ukraina. Berre 26 prosent meinte dei burde bli i Ukraina. 
  • Eit klart fleirtal av russarane støtta også den siste, store invasjonen av Ukraina – 58 prosent i følgje ei meiningsmåling offentleggjort 8. mars. Berre 23 prosent av dei spurte var mot.

Grunnproblemet er at russarane ikkje har klart å finna ein ny, demokratisk nasjonal identitet tilpassa nye realitetar etter at Russland, Ukraina og Belarus vart suverene statar. Noko større oppgjer med den russiske stormaktsnasjonalismen frå tsar- og sovjettida skjedde aldri. I staden har eit stadig meir autokratisk og brun-raudt-kvitt Putin-regime, særleg etter 2012, propagandert ein reaksjonær og revisjonistisk russisk nasjonalisme-variant kalla «eurasianisme».

Med den høgreradikale intellektuelle Aleksandr Dugin som viktigaste profet ser eurasianismen Russland ikkje som ein «nasjonalstat», men som ein eigen «sivilisasjonsstat» mellom Europa og Asia. Financial Times-journalisten Charles Clover kallar Dugins bok om Russlands geopolitiske framtid frå 1997 «ei oppskrift på verdsdominans». Ifølgje boka, som er blitt spesielt populær i dei russiske tryggingstenestene (Putins viktigaste maktgrunnlag), er den einaste regelen i internasjonal politikk at makta rår. Russlands nye eurasiske imperium må byggast på motstand mot amerikansk dominans, atlantisk samarbeid og liberale verdiar. Boka framhevar at «den fremste oppgåva er finlandisering av Europa».  

Som Clover peikar på, har Putin sjølv nærast sitert offentleg frå Dugins bok ei rekke gonger. Til dømes omtalte han i ein artikkel i 2012 Russland som «sivilsasjonsstat». Han gjentok uttrykket i ein Dugin-inspirert tale året etter, der han også langa ut mot vestleg forfall og skildra sin visjon for eurasisk integrasjon. Den eurasiske unionen skulle ikkje berre vera økonomisk, men også «eit prosjekt for bevaring av nasjonanes identitet i det historiske eurasiske rommet i det nye hundreåret og ei ny verd . Eurasisk integrasjon er ei mogelegheit for heile det tidlegare sovjetområdet til å bli eit uavhengig senter for global utvikling, heller enn å forbli Europas eller Asias utkant.»

Det er i lyset av denne visjonen ein må lesa Putins historiske essay om Ukraina frå i fjor. Han fornektar eksistensen av Ukraina som eigen nasjon og stemplar landets sjølvstende som eit vestleg, antirussisk prosjekt. Som Dugin og dei russiske slavofilane på 1800-talet, og med ivrig støtte frå den russisk-ortodokse kyrkja, kallar Putin samstundes det demokratiske, liberale Europa som Ukraina søkjer seg mot dekadent og avfeldig. Dette «råtne Europa» strider i følgje i Putin med alt den mektige russiske sivilisasjonen eigenleg står for.

Men for å verkeleggjera Putins eurasiske prosjekt må Russland, Ukraina og Belarus først samlast i ein allrussisk, Moskva-dominert einskap basert på tradisjonelle kristen-ortodokse verdiar (ofte tenkt som Det heilage Russland). Denne «ævegamle unionen av broderfolk», ei formulering Putin fekk inn i den reviderte fedrelandssongen alt i 2000, skal vera kjernen i det nye Eurasia. Rammene for ei slik ny, post-sovjetisk supermakt kom på plass i 2014 gjennom stiftinga av Den eurasiske økonomiske unionen. Eit anna viktig verktøy med same imperialistiske formål er elles den statsstøtta organisasjonen Den russiske verda, som fremjar fellesskap mellom etniske russarar og russisktalande overalt i verda.

President Putin innviar monumentet over Sankt Vladimir den store i Moskva i 2016 (over). Kyiv/Kiev-riket, som både Russland og Ukraina reknar som si første statsdanning, vart kristna gjennom dåpen av Vladimir i 988. Foto: https://creativecommons.org/licenses/by-sa/4.0

Det er dette tankegodset som etter mitt syn best forklarar Russlands utanriks- og militærpolitiske kurs under Putin. Men prosjektet er daudfødt utan Ukraina. Ukraina var ikkje berre den største sovjetrepublikken etter den russiske, men har nå også «stole» dei første fem hundreåra av den «allrussiske» historia (dvs. Kyiv/Kiev-riket), som er så viktige for Putins russlandsidé. Derfor han få kontroll over Ukraina, tilsynelatande for einkvar pris.

Zbigniew Brzezinski skreiv med rette i Foreign Affairs i 1994: «Utan Ukraina sluttar Russland å vera eit imperium, men med Ukraina underordna og undertrykt blir Russland automatisk eit imperium». Men prosjektet er også uråd å gjennomføra med eit liberalt Russland. Som Brzezinski la til: «Russland kan vera anten eit imperium eller eit demokrati, men ikkje begge deler på same tid».

Derfor er Putins krig mot Ukraina også ein krig mot det demokratiske, liberale og progressive Europa, ja mot fridom og sjølvråderett i det heile. Ukrainaranes kamp er vår kamp. Russland må ikkje berre trekkja seg ut av Ukraina. Russarane må også kvitta seg med Putin, ta farvel med sin imperialistiske og nasjonalistiske arv og gjenreisa demokratiet. Først då får vi varig fred i Europa og ei meir stabil verd.

………………………………………………………………….

Kjelder: Brzezinski 1994; Egeberg i Krag 1932/1990; Dugin 1997, Clover 2016; Kotkin 2022; Kuzio 2022; Plokhy 2017; Putin 2011, 2012, 2013, 2021; Levada-senteret. For ein dokumentasjon av vanlege russarars eigne tankar om det forvirrande landet dei har levd i, tilrår eg Svetlana Aleksijevitsj» Slutten for det røde mennesket – tiden second hand, Kagge forlag, 2015.

Ein kortare versjon av denne artikkelen stod på trykk i Aftenposten 17. mars 2022.

Kva betyr det å vera europear i dag?

Europa gjennomgår ei identitets- og legitimitetskrise. I ei verd prega av nasjonalistisk populisme, ei pågåande flyktningkrise, ein stadig meir utstabil neoliberal verdsorden, klimakrise og koronapandemi må europearane på nytt ta stilling til kva det skal bety å vera europear.

Det hevdar Shane Weller, professor i samanliknande litteratur ved universitetet i Kent, i si nye bok The Idea of Europe. A Critical History (Cambridge University Press, 2021). For å bidra til offentleg ordskifte om kva vi nå bør meina med orda «Europa» og «europear» gjer Weller i boka ein omfattande analyse av Europa-idéens historie, sterkt inspirert av postmoderne, kritisk teori.

Weller meiner diskursen om Europa gjennom tidene har vore prega av tre vedvarande fordommar: 1) eurosentrisme: «europeisk sivilisasjon skuldar ikkje resten av verda noko som helst»; 2) eurosuprematisme: «europeisk sivilisasjon er overlegen alle andre»; og 3) eurouniversalisme: «europeisk sivilisasjon bør tena som modell for heile verda» (s. 9, mi omsetjing).

I følgje forfattaren har alle forsøk på å definera «Europa» medført nedvurdering av «den andre», til dømes som «Asia» eller islam. 1800-talets etnologar hylla Homo europaeus som ein overlegen rase, noko som hundre år seinare kulminerte i den nazistiske oppfatninga om det ariske herrefolket og i Holocaust. Europearar har framstilt Europa som den meste avanserte, ofte også som den einaste, «sivilisasjonen» i menneskas historie. Denne idéen, kombinert med politisk og teknologisk innovasjon, gav ifølgje Weller Europa mogelegheit til å leggja store delar av verda under seg, til å føra krigar som kosta millionvis av menneskeliv, til enorme naturøydeleggingar og til folkemord, ikkje berre på jødane i Europa, men også i Afrika, Amerika og Australasia. Det største barbari i verdshistoria har såleis utgått frå «sivilisasjonen» Europa, framheld Weller.

Hans mål er likevel ikkje å ta livet av Europa-tanken, men gjennom idéhistorisk basert kritikk å finna ein versjon som er tilpassa nåtida og framtida. Weller endar opp med å stadfesta at visse «europeiske» verdiar faktisk er overlegne og bør universaliserast, nemleg fridom, demokrati, mangfald og rettferd som politiske ideal og audmjuk sjølvkritikk som erkjenningsideal.

Konklusjonen verkar noko paradoksal på bakgrunn av Wellers omfattande, postmodernistiske dekonstruksjon av tekstar om Europa-tanken i boka, der han knapt finn éin som ikkje er prega av dei tre fordommane han definerer. Ei nærliggande forklaring på denne spagaten er konteksten Weller skriv i.

På den eine sida må han ta omsyn til at postmoderne – i dette tilfellet mest relevant postkolonial –  kritisk teori står sterkt i britisk humaniora og samfunnsvitskap (og endå sterkare i USA, men vi ser det same også i andre vestlege land, inkludert Noreg).

På den andre sida har brexit-debatten ført til at proeuropeiske britiske progressive og liberale har fått eit nytt behov for å kunna forsvara EU og Europa ideologisk. Som det framgår mellom anna av Maria Sobolewska og Robert Fords Brexitland. Identity, Diversity and the Reshaping of British Politics  (Cambridge University Press, 2020), fekk striden om utmelding av EU i 2016 britiske veljarar til å flokka seg i ein euroskeptisk Leave-leir som i stor grad består av etnosentriske, eldre, kvite, mindre utdanna og konservative veljarar, og ein proeuropeisk Remain-leir – liberale, kosmopolitiske, yngre veljarar med universitetsgrad og, ofte, innvandrarbakgrunn. Remainers tapte folkerøystinga fordi dei satsa på rasjonelle økonomiske argument, og Leavers vann fordi dei køyrde ei kjenslebasert identitetspolitisk kampanje.

Det føreligg mange bøker om Europa-tankens historie, men Wellers byr på den mest omfattande, inngåande og oppdaterte gjennomgangen eg har lese. Sjølv om dei tre hovudinnvendingane hans er sjablongaktige og forfattaren gjentar dei for ofte, er den kritiske drøftinga tankevekkande, relevant og aktuell. Dette er derfor ei bok mange samfunns- og historieinteresserte vil ha glede og nytte av. Sjølv sit eg likevel att med ein del innvendingar, spesielt følgjande.

Weller legg dagens moralførestillingar og kunnskapsstand til grunn for sin tilbakeskodande kritikk av fortidas teori og praksis. Til dømes sidestiller han implisitt dei gamle grekaranes forakt for deira dåverande «andre», persarane, med islamofobi i dagens Europa. Det er anakronistisk og villeiande.

Weller konsentrerer heile sin analyse om kva meiningsinnhald europearar av alle slags politiske avskyggingar gjennom historia har lagt i omgrepet «Europa», som om det fortel alt om kva det betyr å vera europear. Det verkar som om han dermed meiner Europa-tankens historie ikkje berre er representativ for, men at idéen også er ein sjølvstendig drivar i, utviklinga av europeisk identitet og idéhistorie, ja europeisk historie i det heile. Mest graverande i denne samanheng er at forfattaren tilslører det faktum at «Europa» heilt fram til moderne tid først og fremst var ein geografisk term utan ideologisk meiningsinnhald.

Fordi han ikkje var knytt direkte til omgrepet «Europa», nemner Weller knapt at Europas lange tradisjon for rasjonalisme, openheit, kosmopolitisme og toleranse oppstod lenge før opplysningstida, i det gamle Hellas og det hellenistiske Nære austen, og vart ført til Vest-Europa av romarane og den kristne kyrkja. Dermed forsvinn også mykje av den breie historiske bakgrunnen for dei verdiane Weller utpeikar som dei beste i europeisk tradisjon. På denne og andre måtar overdriv han dessutan kor fordomsfulle overfor «den andre» europearane har vore gjennom tidene.

Dei fleste menneske i verda vil nok i dag omfamna Wellers «europeiske» verdiar, i alle fall teoretisk. Dei er med andre ord blitt, eller har alltid vore, tilnærma universelle. For å ha aktuell interesse må Europa-tanken knytast til det geografiske Europa og til samarbeid her, først og fremst i EU.

Wellers abstrakte spørsmål om kva det skal bety å vera europear i dag kokar dermed i praksis ned til spørsmål som «kva forhold skal vi ha til EU?», «kva skal EU stå for?», og «kva vil vi med EU?». Då gir det også meir meining å snakka om ei identitets- og legitimitetskrise i eit EU som mellom anna er utfordra av nasjonalpopulisme, underskot på både demokrati og handling, endra maktforhold i verda og migrasjon.

Weller spør eigenleg «kva visjon skal venstresida ha for EU?». Det enklaste svaret på det er «same visjon som for samfunnet generelt.» Utfordringa er å finna ut kva rolle EU bør spela, og korleis, i verkeleggjeringa av denne visjonen. Men Weller har rett i at det trengst gode ideologiske – og emosjonelle – argument for EU, ikkje berre økonomiske og rasjonelle. Særleg i identitetspolitikkens tid.

The European Union: A Worthy Nobel Peace Prize Laureate

Alfred Nobel
Alfred Nobel

The bestowal of the 2012 Nobel Peace Prize on the European Union caused considerable protests and ridicule, not least in Norway. However, in my opinion the Nobel committee’s interpretation of Alfred Nobel’s will was well-founded. «The United States of Europe» was a widely acclaimed long-term goal of the peace movement that inspired Alfred Nobel. For instance, the German peace activist Bertha von Suttner, who suggested the institution of the peace prize to Nobel and who was the first woman to win it (in 1905), supported European union (as appears here).

The Nobel committee writes in the announcement of its decision regarding the 2012 prize that «The [European] union and its forerunners have for over six decades contributed to the advancement of peace and reconciliation, democracy and human rights in Europe.» It argues that «The work of the EU represents «fraternity between nations», and amounts to a form of the «peace congresses» to which Alfred Nobel refers as criteria for the Peace Prize in his 1895 will.»

The American historian Sandi E. Cooper, author of a standard work on the European peace movement between 1815 and 1914,  would agree. The last sentence in her book is: «The legacy of nineteenth century pacifism is modern liberal internationalism, most recently adapted in the new European Community, with headquarters in Brussels and Strasbourg» (Cooper 1991, s. 212).

In this posting I survey the close historical interrelationship between plans for peace and schemes for European unity, with a particular emphasis on the arguments over Europe of the nineteenth century peace movement. The posting is a translated version of a comment I published in Norwegian just before the 10 December award ceremony in Oslo.

Peace as a European problem

Until the Russo-Japanese war of 1905, the question of international war and peace was primiarly a question of the relatons between European great powers. Europe dominated the world and thus decided whether there was peace or war. Until 1945 large-scale war mainly hit Europe. That partly explains why in Europe war became a public issue at a very early stage.

However, also Roman law and Christian ideology contributed. The Roman empire based its claim to supranational rule on the benefits of a Rome-enforced peace (pax romana). This notion transformed itself into the medieval idea of a supranational Christendom, with the holy Roman emperor as the secular head and the pope as the spiritual guide. One of their most important tasks was to prevent war among Christians.

Due to the advance of Islam in the southeast, culminating with the conquest of Constantinople in  1453, Islam’s parallel retreat in Spain, and the spread of Christianity in the north, completed by the conversion of Lithuania in 1386, Christendom came practically to equate geographic Europe. The incidence of war in Europe grew with the emergence of independent city states and territorial states. The supranational influence of the emperor decreased. The Church developed a theory of just war, but still claimed for the pope a right to condone wars and mediate between states in conflict.

Internal peace and a common front against Islam were the main concerns of the early advocates of Christian unity across the emerging states in Europe. The French publicist Pierre Dubois (?1250-?1312) is often seen as an early supporter of European union. Dubois argued that the pope should relinquish his worldly powers and the imperial dignity be transferred to the king of France. The king should then head a new crusade to the Holy Land. Also Dante Aligheri, pope Bonifatius VIII and Giles of Rome, publishing between 1280 and 1315, are sometimes considered early Europeanists. However, the discourse of all these writers was still fundamentally Christian. None of their plans used the words «Europe» or «European».

Maximilien de Béthune, greve av Sully

Further political and religious conflict contributed to intensified state-building and advanced a secular, Machiavellian concept of the state.  More people realised that a voluntary federation of sovereign states was necessary to obtain lasting peace. The first modern plan for European union was formulated by the prime minister of the French king Henry IV, the duke of Sully (Maximilien de Béthune, 1560-1641), towards the end of the last confessional conflict (the Thirty Years» War, 1618-1648). Sully’s Grand dessein was modern in the sense that it prescribed a political federation of sovereign and equal states to promote peace and joint prosperity, based on permanent borders, interstate negotiations, a balance of power, religious toleration and free trade.

Enlightenment projects for peace and unity

Increasingly frequent and bloody wars during the seventeenth and eighteenth centuries motivated more projects similar to Sully’s. The most celebrated such plans from this Enlightenment period were published by William Penn in 1693, by John Bellers in 1710, and by the abbot of Saint-Pierre (Charles-Irénée Castel) in 1713-1717.

Penn took the (Dutch) United Provinces as his model, whereas Bellers looked to the Helvetic Confederation (Switzerland) and to his own United Kingdom (the English and Scottish crowns were joined in 1707). These democratically inclined thinkers planned a union of constitutionally ruled states. In his Essay Towards the Present and Future Peace of Europe (1693), Penn suggested a European parliament to resolve conflicts. The number of votes of the deputies should reflect the economic clout of the member states.

Penn wished to include the Russian and Ottoman empires in his European union. Sully had dismissed such a possibility, as did most later peace theorists. For them, the Russians and the Turks were aliens, representing «oriental despotism». In his Projet pour rendre la Paix perpetuelle en Europe Saint-Pierre thus invited only the princes of Christian Europe west of Russia to participate. Every member state should have one vote. Disputes should be resolved by an arbitration award to be decided by majority vote.

The polymath Gottfried Leibniz (1646-1716) presented plans for European peace and unity too. The Lutheran Leibnitz advocated Christian unity and co-operated with Protestant and Catholic princes as well as the Habsburg-Roman emperor in Vienna. In 1677 og again in 1715 he published tracts advocating a Dantean European «empire» with the Holy Roman Empire as its core, ruled by a council or senate composed of representatives of the member states.

The word «Christendom» more or less disappeared from official discourse during the Enlightenment. It was replaced by «Europe», understood as a community of interest and identity, based on the balance of power, on progress through the free ciculation of goods, services, capital, labour, knowledge and ideas, and on reason.

Émeric Crucé (1590-1648) argued along these lines in his peace plan Le nouveau Cynée (1683), which among other things advocated common measurement standards and a common currency. A permanent inter-governmental assembly meeting in Venice in which even the Ottoman empire should take part, would arbitrate conflicts. Éméric de Vattel (1714-1767) described Europe as «a political system in which the nations […] are bound together by their relations and their various interests into a single body. It is [….] a sort of republic, whose members – each independent but all bound together by a common interest – united for the maintenance of order and the preservation of liberty».

Montesquieu (1689-1755) emphasised the pacifying effect of international trade. David Hume (1711-1776) argued that «nothing is more favourable to the rise of politeness and learning, than a number of neighbouring and independent states, connected together by commerce and policy”. Adam Smith (1723-1790) held that laissez-faire economic policies, free trade and non-intervention were the best means to promote peace and progress.  Especially after the French revolution (1789) liberals and radicals also came to link democracy with peace. William Godwin (1756-1836) thus argued that «democracies are inherently peaceful because the vast majority of common people will always strive to avoid war.»

The emergence of liberal internationalism

Jeremy Bentham
Jeremy Bentham

Notably Jeremy Bentham (1748-1832) and John Stuart Mill (1806-1873) shaped the emergence of liberal internationalism ( and thus inspired later liberal international theory and neofunctiionalist integration theory). They thought that the propensity of states for war could be overcome by promoting common economic interests, law, communication and understanding among nations. Bentham called his scheme a Plan for Universal and Perpetual Peace (1843). He suggsted a «congress» of states, but ignored the need for supranational authority. Instead he counted on the «tribunal of public opinion» to institute sanctions against states that violated international law. Mill regarded trade as the best measure against war.

Another prominent nineteenth century spokesman of liberal internationalism was the radical free trader and anti-slavery activist Richard Cobden (1804-1865).  Cobden stressed the ability of modern communications to weave people into a web of prosperity and toleration. Cobden and Victor Hugo were among the most famous participants at the third international peace congress, in Paris in 1849, devoted to the creation of the United States of Europe (see below).

Immanuel Kant«s (1724-1804) essay Zum ewigen Frieden (Perpetual Peace, 1795) went further. Kant too believed trade helps advance peace. However, more than the British thinkers he emphasised the political preconditions to peace. According to Kant, perpetual peace presupposed a democratic constitution in every country, international law based on an association of free states, and a «cosmopolitan» or global law instituting «universal hospitality» (respect of the rights of all «reasonable» human beings  as citizens of the world). In international relations, Kant advocated a gradually expanding society of nations (civitas gentium).

Kant was strongly influenced by Jean-Jacques Rousseau (1712-1778), who in his critque of Saint-Pierre argued that international peace cannot occur until human reason is transformed, educated, un-alienated by a good society and developed to its fullest potential. Rousseau thought that European unity, while desirable, required a revolution that could only be brought about through unacceptably violent means.

The United States of Europe as peace guarantor

Claude Henri de Saint-Simon
Claude Henri de Saint-Simon

The eccentric count of Saint-Simon (Claude Henri de Rouvroy, 1760-1825), an early socialist and trailblazer for sociology and positivism, was more radical. His De la réorganisation de la Societé Européenne, ou de la nécessité et de moyens de rassambler les peuples de l’Europe en un seul corps politique en conservant à chacun son independance nationale (1814) was probably the most ambitious proposal for a federal reorganization of Europe ever.

Saint-Simon’s plan came to influence most of the European peace projects of the next generation.  All of them advocated a federal government and argued that in the modern world war was a cruel waste of resources. But Saint-Simon and his successors insisted that the federation must be a parliamentary federation of democratic nations rather than a confederation of conservative governments such as the Concert of Europe. Now, after the French Revolution and the Napoleonic wars, radicals saw internal justice and external peace as two sides of the same coin.

Auguste Comte (1798-1857) and Guiseppe Mazzini (1805-1872) were among those who developed Saint-Simon’s plan further. To Mazzini humanity was not a cosmopolitan world divided into immutable nation-states, but a whole, created by God, uniting peoples in the conscience of a common ancestry and a common future. In 1834, Mazzini founded Young Europe, an international association of progressive nationalists in defense of equality and fraternity among all nations. Its statutes defined a European federation as «a unity that will be free, spontaneous, such as would exist in a regular Federation in which all the peoples sit in complete equality […] each remaining master of its own interests, its local affairs, its special faculties».

Among other continental peace plans inspired by Saint-Simon may be mentioned Pierre Leroux’s Organon des vollkommenen Friedens (1837); Gustave d’Eichtal’s De l’Unité Européenne (1840); Victor Considérant’s De la Politique générale et du rôle de la France en Europe (1840) and Constantin Pecquereur’s De la Paix (1841). By now, the notion of «the United States of Europe» had become well-known.

The organised peace movement

After the Vienna peace settlement of 1815 a number of peace societies, leagues and associations emerged, engaging in a prolonged battle for peace in Europe. Their popularity varied over time. Most governments and newspapers ridiculed them as Utopian. Still, the movement grew, notably towards the end of the nineteenth century, mobilising millions of Europeans and Americans in campaigns against the arms race and nationalist rivalry in Europe. The peace movement paved the way for a many international institutions and organization that have survived to the present day, for instance The Permanent Court of Arbitration in the Hague and the The inter-parlamentary Union. As I mentioned, Sandi E. Cooper also regards the EU as part of its heritage.

At first the peace movement was dominated by unorthodox Christian pacifists from the United States and Britain, notably Quakers (like Penn). The first peace society was the New York Peace Society, founded in 1815 by the Quaker David L. Dodge. Quakers also founded the British Society for the Promotion of Permanent and Universal Peace in 1816. Gradually, however. liberals, radicals, democrats and also socialists and feminists joined. With members from the moderate right to the socialist left, from Christian fundamentalists to atheists, and from the Unied States to Russia, the movement was bound to be divided by disputes. However, over time there emerged considerable agreement regarding overarching goals, like (more) democracy, human rights, free trade and other free communications between nations, in addition to the extension of international law, compulsory arbitration in conflicts, the establishment of an international court of arbitration, and for the long term, a federation of democratic European states, The United States of Europe.

The early American and British societies made many attempts to mobilise Continental Europeans for their ideas. Especially the «learned blacksmith» Elihu Burritt agitated for a European «congress of nations» on the American federal model. A peace society was established in Geneva by count Jean-Jacques de Sellon  in 1830. But the Hugenot Sellon’s motivation was primarily religious and moral, not political. Most members belonged to the higher bourgeoisie, and tended, like Sellon, to be sceptical towards democracy.

International peace conferences

The European and American peace societies organised themselves locally, nationally and, eventually, at the international level. International congresses were held at uneven intervals from 1816 until the congress planned in Vienna in September 1914 had to be cancelled due to war. After the First World War congresses resumed and continued until the new war in 1939.

The first international peace conference was held by the British and American peace societies in London in 1843. In order to encourage the continental peace movement the next congresses were held in Brussels (1848), Paris (1849) and Frankfurt am Main (1850), when they returned to Britain (London 1851, Manchester 1852, Edinburgh 1853). Still, most delegates to all conferences between1843 and 1853 emanated from the U.S. and Great Britain.

Victor_Hugo
Victor Hugo

The inaugural speech by the French author Victor Hugo at the peace congress of Paris in 1849 has become famous:

«we shall see those two immense communities, the United States of America and the United States of Europe, holding hands across the sea. […] A day will come when you, France – you, Russia – you, England – you, Germany – all of you, nations of the Continent, will, without losing your distinctive qualities and your glorious individuality, be blended into a superior unity and constitute a European fraternity […] by the universal suffrage of the nations, by the vener-able arbitration of a great sovereign senate, which will be to Europe what the Parliament is to England, what the Diet is to Germany, what the legislative As-sembly is to France.»

However, 1849 was the year of the counter-revolution, and few members of the radical peace movement on the Continent favoured a federation in which absolutist princes participated alongside more liberal governments. This was one of the reasons why American federalists like Burritt received little support. There was also scant sympathy for absolute pacifism on the Continent. Most continental peace activists accepted defensive war as well as armed resistance against authoritarian rule.

The Crimean war (1853-56), the American civil war (1861-65) and the Franco-Prussian war (1870) were great setbacks for the peace movement. After 1853, no universal peace congress took place until 1889. The peace activists were surprised that public opinion actually rallied behind their governments» war policies. It seemed like democracy – at any rate the extension of the suffrage – and nationalism encouraged war rather than peace. Many peace activists lost faith in popular opinion and instead stepped up their efforts at influencing governments directly.

The American peace society, regarding slavery as a greater evil than war, supported the northern states in the civil war. By contrast, the British peace society continued to abhor all violence and in 1864 criticised nationalism as a «poor, low, selfish, un-Christian idea [….], fatal not only to peace but to all progress in liberty and good government.»

Frederic_Passy
Frederic Passy

Bifurcation

In 1867 two competing centres emerged in the European peace movement, one based in Paris and leaning towards the right and the other in Geneva, leaning to the left.  In Paris the French economist and politician Frédéric Passy (1822-1912) established the Ligue internationale et permanente de la paix. In 1901, Passy shared the first Nobel peace prize with the founder of the International Red Cross, Henry Dunant. Passy’s peace movement was dominated by moralist, religious and anti-military attitudes.

In the same year  in Geneva, Charles Lemonnier founded the Ligue internationale de la paix et de la liberté, inspired by Kant, Saint-Simon and the American Federalist Fathers. Among the reportedly six thousand participants at the founding congress were Victor Hugo, John Stuart Mill and Guiseppe Garibaldi.  The anarchist Mikhail Bakunin argued that «there is only one way freedom, justice and peace may prevail in European international relations and banish civil war from the European family: by establishing the United States of Europe!»  The Geneva congress adopted as its primary goal to campaign for European federation, and the league started publishing a periodical named Les États Unis de L’Europe.

While Passy’s Ligue was politically and confessionally neutral, Lemonnier and his supporters were radical and secular. They saw themselves as progeny of the French Revolution and advocated the replacement of the monarchy by a republic, opposed the influence of the church and favoured democracy and human rights (eventually women’s liberation and gender equality too). At the founding congress Garibaldi called for revolution and French socialists denounced capitalist oppression. Lemonnier’s league was not pacifist on principle.

Christian_Lous_Lange
Christian Lous Lange

The moderate line of Passy made most headway. His main objectives were international disarmament and compulsory arbitration. The Universal Parliamentary Peace Union, established in 1876 with parliamentarians from many European countries as members, rallied behind these demands. Arbitration and peace societies multiplied, emerging in Denmark, Sweden and Norway 1882-3. In 1889 The Interparlamentary Conference for international arbitration was founded, followed by the The Inter-Parlamentary Union and The Inter-Parliamentary Bureau in 1892. The energetic Norwegian Christian Lange (father of the later foreign minister Halvard Lange) worked as secretary general for The Inter-Parliamentary Union in Brussels from 1909 to 1933 (except during the war years, when he was in Norway). Lange received the Nobel peace prize together with the Swedish Social Democrat Hjalmar Branting in 1921.

Growing nationalism, imperialism and armament in the 1880s and 1890s led to a resumption of the international peace congresses.  The first such congress since 1853 took place in 1889. The Universal Peace Congress of Rome in 1891 invited the European peace societies to make the United States of Europe its main goal. The congress of 1892 called for European federation along the lines advocated by Lemonnier. It established a permanent secretariat, the International Peace Bureau, which still exists.

Four different types of peace societies were represented at the congress of 1892: Anglo-American religious pacifists, secular pacifists, societies modelled on Lemonnier’s federalist Geneva league, and og societies supporting the extension of international law and arbitration, notably the International Arbitration and Peace Associaton of Great Britain and Ireland, founded by Hodgson Pratt in 1880. Many women had by now become involved.

Institutionalising peace 

The establishment of an international court of voluntary arbitration was the main result of the inter-governmental first and second peace conferences in The Hague  in 1899 og 1907 respectively. Disappointed, some peace activists revived radical plans for a federal Europe. Now British liberals took the lead. Sir Max Waechter (1837-1924), a businessman and art collector born in Stettin, Germany (today Poland), embraced the idea of a United States of Europe in 1909 and founded a European Unity League in 1913 (receiving the support of Bertha von Suttner, among others). Declaring its agreement, the British peace society advocated a full merger of national sovereignty. The British Quakers had called for the United States of Europe already in 1910, the British National Peace League doing the same the next year.

But at the same time as parts of British public opinion turned more favourable to European union, continental Europeiske radicals turned against. The issue was whether tsarist Russia ought to join. Democrats and radicals outside of Germany objected.

Towards the outbreak of the First World War in 1914 there was a rapprochement between the liberal, middle class peace movement and the socialist workers» movement. The Second International considered imperialism and militarism and expression of capitalist competition and warned that if employers provoked a war, the working class would refuse to fight. Jean Jaurès defined the proletariat as «the masses of men who collectively love peace and hate war.» The Basel conference of the Second International in 1912 called the proletariat «the herald of world peace» and declared «war on war». Continental Catholic socialists and anarchists, inspired by French intellectuals such as Charles Fourier, Philippe Buchez and Joseph Proudhon, agitated for a decentralised, federal Europe. However, the Second International broke down in 1914 due to its failure to remained united in the face of war. Most of its member parties, like many peace activists, rallied around the national colours of their respective governments.

The war at first led to renewed agitation from the peace movement for a federal Europe. The calls redoubled after the war, when Penn’s essay and excerpts from Saint-Pierre and Rousseau were republished in London. However, the ardour soon cooled, and the peace movement came to support an inter-governmental league rather than a European federation. By January 1917, most European governments too had agreed to the suggestion by U.S. president Woodrow Wilson to create a League of Nations.

Folkeforbundet
The old headquarters of the League of Nations in Geneva, now used by the United Nations

The League of Nations was established in Geneva in 1919 and was the first permanent inter-governmental organisation. The League achieved successes as well as fiascos, but failed in its ultimate objective, to prevent another world war. In 1946 it was replaced by the United Nations, which has become a truly universal organisation. In Europe, the European Union is a regional, more ambitious successor to the League of Nations. As the Nobel comittee argues, it has helped prevent war on the Continent for over sixty years. Just as the nineteenth century peace movement and earlier peace planners imagined.

Literature:

Cooper, Sandi E. (1991), Patriotic Pacifism. Waging War on War in Europe, 1815-1914. (New York, Oxford: Oxford University Press).

Hay, D. (1957), Europe. The Emergence of an Idea (Edinburgh.  Edinburg University Press).

Heater, D. (1992), The Idea of European Unity (Leicester: Leicester University Press).

Hinsley, Francis H. (1963), Power and the Pursuit of Peace.  Theory and Practice in the History of Relations Between States (Cambridge: Cambridge University Press).

Knutsen, T.L. (1997), A History of International Relations Theory, 2nd edn. (Manchester: Manchester University Press).

Nedrebø, Tore (2010), Past and Present Sources of European Union. A Comparative, Historical-Institutionalist Analysis (doctoral dissertation, University of Bergen).

Pagden, A. (ed.) (2002), The Idea of Europe: From Antiquity to the European Union (Washington: Woodrow Wilson Center Press).

Rougemont, D. de (1966), The Idea of Europe (New York: Macmillan).

Wilson K. and Dussen, J.v.d. (eds.) (1995) The History of the Idea of Europe (London: Routledge).

Surveys of international peace confresses in the nineteenth and twentieth centuries:  http://en.wikipedia.org/wiki/Peace_congress og http://peace.maripo.com/p_conferences.htm

Ein verdig fredsprisvinnar

Alfred Nobel
Alfred Nobel

«EU ingen verdig vinner» er parolen til «Fredsprisinitiativet 2012» og det alternative fakkeltoget søndag 9. desember, som Noregs fredsråd har tatt initiativ til. Tre tidlegare fredsprisvinnarar, blant anna Desmond Tutu, støttar initiativet. Til og med Redd Barnas Ungdom skal gå i tog mot EU. Kritikken mot fredspristildelinga går på at EU er eit politisk prosjekt med fleirfaldige militære dimensjonar som ikkje har gjort noko spesielt for nedrusting og forbrødring siste år. Det siste året har EU tvert om sådd uro og splid på grunn av eurokrisa, hevdar kritikarane. Fredrik Heffermehl, som lenge har meint at Nobel-komitéen går langt ut over sitt mandat, uttalar til Aftenposten at komitéformann Thorbjørn Jagland brukar Nobel-prisen som «sin private butikk

Nobel-komitéen viser i si grunngjeving til at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.» Komitéen understrekar at «EUs virksomhet representerer «folkenes forbrødring» og utgjør en form for de «fredskongresser» som Alfred Nobel refererer til som kriterier for fredsprisen i sitt testamente av 1895.» Ordlyden i testamentet er at fredsprisen skal gå til den som«under det forlupne året […] har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående armeer samt bildande och spridande af fredskongresser.»

Eg for min del meiner Nobel-komitéen denne gongen har svært god dekning for si tolking av N0bels testamente. I dette innlegget vil eg visa at «Europas sameinte statar» faktisk var eit overordna, langsiktig mål som det knapt var strid om i den fredsrørsla som inspirerte Nobel til å oppretta fredsprisen. Til dømes støtta Bertha von Suttner, som gav Nobel idéen til prisen og som vart den første kvinna som vann han i 1905, dette målet (slik det framgår her). Den amerikanske historikaren Sandi E. Cooper avsluttar sitt standardverk om den europeiske fredsrørsla mellom 1815 og 1914 med følgjande setning: «The legacy of nineteenth century pacifism is modern liberal internationalism, most recently adapted in the new European Community, with headquarters in Brussels and Strasbourg» (Cooper 1991, s. 212).

For å forstå bakgrunnen for dette, må vi gå historisk til verks.

Fred som europeisk problem

Både fredsrørsla på 1800-talet og Alfred Nobel verka og tenkte i ein europeisk kontekst. Spørsmålet om internasjonal krig og fred var inntil den russisk-japanske krigen i 1905 først og fremst eit spørsmål om forholdet mellom europeiske stormakter. Europa dominerte verda og avgjorde dermed også om det var krig eller fred. Heilt inntil 1945 var det mest krig, og dermed også størst krigsskadar, i Europa. Derfor vart krigen som problem sett svært tidleg på den offentlege dagsorden i Europa.

Romarrettsleg og kristen ideologi medverka til det. Romarriket rettferdiggjorde si overnasjonale makt med førestellinga om ein romersk fred (pax romana). Denne vart overført til middelalderens idé om ei overnasjonal kristenheit, med den heilage romerske keisaren som verdsleg overhovud og paven som åndeleg. Ei av deira viktigaste oppgåver var å hindra krig mellom kristne.

På grunn av islams frammarsj i sør, krona med erobringa av Konstantinopel i 1453, og kristendommens frammarsj i nord, krona med kristninga av Litauen i 1386, vart kristenheita etter kvart praktisk talt lik med det geografiske Europa. Med framvoksteren av sjølvstendige bystatar og territorialstatar vart det meir krig i Europa. Keisarens overnasjonale makt vart sterkt innskrenka. Kyrkja utvikla ein teori om rettferdig krig, men heldt fast ved at paven måtte godkjenna krigar og mekla mellom statar.

For dei tidlege talsmennene for kristen einskap på tvers av dei framveksande statane i Europa var indre fred og felles front mot islam dei viktigaste argumenta. Den franske skribenten Pierre Dubois (?1250-?1312) blir gjerne rekna som den første som tok til orde for europeisk union. Dubois gjekk inn for at paven skulle gje opp all si verdslege makt og for at keisarverdigheita skulle overførast til kongen av Frankrike (som gjorde krav på arven etter Karl den Stores europeiske rike til liks med den tysk-romerske keisaren). Han skulle så leia ei ny krossferd mot Det heilage landet. Også Dante Aligheri, pave Bonifatius VIII og Ægidus Romanus, som publiserte mellom 1280 og 1315, vert av og til framstilte som tidlege europatilhengarar. Men diskursen til alle desse var framleis grunnleggjande kristen. Ingen av planane deira brukte ordet Europa eller europeisk.

Maximilien de Béthune, greve av Sully

Men vidare politisk og religiøs splid stimulerte til meir statsbygging og ei verdsleg statsforståing à la Machiavelli. Fleire innsåg at frivillig samanslutning av suverene statar var nødvendig for varig fred. Den første moderne planen for europeisk føderasjon vart utforma av statsministeren til den franske kongen Henrik IV, hertugen av Sully (Maximilien de Béthune, 1560-1641), mot slutten av den siste religionskrigen (trettiårskrigen, 1618-1648). Sullys Grand dessein var moderne i den forstand at han føreskreiv ei politisk sameining av suverene og likestilte statar for å fremja fred og felles velstand, basert på faste grenser, mellomstatlege forhandlingar, maktbalanse, religiøs toleranse og fri handel.

Freds- og Europa-prosjekt i opplysingstida

Dei stadig hyppigare og meir grusomme krigane på 1600- og 1700-talet motiverte eit aukande tal liknande forslag til europeisk føderasjon som garanti for «evig» fred. Nokre av dei mest omtalte slike planane frå denne perioden vart utgjevne av William Penn i 1693, av John Bellers i 1710, og av abbeden av Saint-Pierre (Charles-Irénée Castel) i 1713-1717.

Penn tok den nederlandske unionen som sin modell, mens Bellers skjelte til Sveits og sitt eige Storbritannia (den engelsk-skotske unionen oppstod i 1707). Desse demokratisk orienterte tenkarane planla ein føderasjon av konstitusjonelt styrte statar. I sitt Essay Towards the Present and Future Peace of Europe (1693) føreslo Penn eit parlamentarisk styrt Europa. Røystevekta til representantane i det Europaparlamentet han førestilte seg skulle bestemmast av den økonomiske tyngda til medlemslanda. Blant fordelane med europeisk einskap og fred Penn framheva, var mange liv og pengar spart, meir rasjonelle vegnettverk, tryggare og enklare reiser, større respekt for kristenheita blant dei vantru og større tryggleik overfor ottomanane.

Penn ønskte å ha med dei russiske og ottomanske rika i sitt europeiske forbund. Dette hadde vore uaktuelt for Sully, som det også var for dei fleste seinare fredsteoretikarar. For dei var russarane og tyrkarane framande og utanforståande, representantar for «orientalsk despoti». I sitt Projet pour rendre la Paix perpetuelle en Europe inviterte Saint-Pierre såleis berre statsoverhovud i det kristne Europa vest for Russland til å delta. Kvart medlemsland skulle ha ei røyst, og konfliktar skulle løysast ved skiljedom (valdgift) vedtatt ved fleirtalsavrøysting. Det var Rousseau som med sin inngåande kritikk seinare gjorde Saint-Pierres fredsprosjekt kjent.

Også Gottfried Leibniz (1646-1716) presenterte planar for europeisk fred og einskap. Sjølv om han var lutheranar gjekk Leibniz inn for kristen einskap, samarbeidde med både lutherske og katolske fyrstar forutan med den Habsburg-romerske keisaren i Wien. I 1677 og igjen i 1715 gjekk han inn for eit Dante’sk europeisk keisarrike med utgangspunkt i det tysk-romersk-habsburgske riket, styrt av eit råd eller senat av representantar for medlemslanda. Leibniz rekna seg som verdsborgar og sa han «ønskte å tena heile menneskeætta.»

Omgrepet «kristenheita» gjekk meir eller mindre ut av offisiell bruk i løpet av opplysingstida på 1700-talet og vart erstatta av «Europa» forstått som eit interesse- og identitetsfellesskap, basert på maktbalanse og menneskeleg framsteg gjennom fri flyt av ikkje berre varer, tenester, kapital og arbeidskraft, men også av idéar, opplysing og fornuft.

Émeric Crucé (1590-1648) gjekk inn for dette i sin fredsplan Le nouveau Cynée (1683), saman med standardisering av vekt og mål, til og med ein felles valuta. Ei fast mellomstatleg forsamling med sete i Venezia og der også muslimske land skulle vera med, skulle mekla dersom det oppstod splid. Éméric de Vattel (1714-1767) skildra Europa som “eit politisk system der nasjonane […] er bundne saman av sitt samkvem og sine interesser til éin organisme. Det er [….] eit slag republikk, med medlemmer som er sjølvstendige, men som er bundne saman av ei felles interesse: oppretthalding av orden og varetaking av fridom.»

Montesquieu (1689-1755) framheva internasjonal handels fredsskapande evne. David Hume (1711-1776) hevda at «nothing is more favourable to the rise of politeness and learning, than a number of neighbouring and independent states, connected together by commerce and policy”. Adam Smith (1723-1790) meinte laissez-faire økonomisk politikk, frihandel og ikkje-intervensjon var beste måten å fremja fred og velstand.

Etter kvart, og spesielt etter den franske revolusjonen (1789), kom dessutan liberalarar og radikalarar til å fremja ein fredstanke som William Godwin (1756-1836) uttrykte slik: «demokratiske land er naturleg fredsæle fordi det store fleirtalet vanlege folk alltid vil streva etter å unngå krig».

Framveksten av liberal internasjonalisme

Jeremy Bentham
Jeremy Bentham

Spesielt Jeremy Bentham (1748-1832) og John Stuart Mill (1806-1873) gav viktige bidrag til utforming av liberal internasjonalisme (og kom dermed til å inspirera seinare liberal internasjonal teori og funksjonalistisk integrasjonsteori). Dei trudde at statars hang til krig kunne overvinnast ved å fremja felles økonomiske interesser, folkeretten, kommunikasjon og forståing blant nasjonar. Bentham kalla si skisse ein Plan for Universal and Perpetual Peace (1843). Han føreslo ein «kongress» av statar, men såg ingen trong for overnasjonal makt. I staden satsa han på at «folkemeiningas tribunal» skulle sørgja for innføring av sanksjonar mot land som braut folkeretten. Mill framheva internasjonal handel som den beste åtgjerda mot krig.Ein annan framståande talsmann for liberal internasjonalisme på 1800-talet var den radikale frihandelstilhengaren og antislaveri-aktivisten Richard Cobden (1804-1865).  Cobden understreka moderne kommunikasjonars evne til å spinna menneska inn i ein vev av velstand og forståing. Cobden og Victor Hugo var blant dei mest framståande deltakarane på den den tredje internasjonale fredskongressen i Paris i 1849, som var via opprettinga av Europas sameinte statar (sjå under).

Immanuel Kant (1724-1804) sitt essay Zum ewigen Frieden (Til den evige fred, 1795) var meir radikalt. Som Mill og Bentham trudde Kant på handel som fredsmiddel. Han la likevel langt større vekt på dei politiske føresetnadane for fred enn dei britiske tenkarane. I følgje Kant kravde evig fred ein demokratisk konstitusjon i kvart land; ein folkerett grunnlagt på eit forbund av frie statar; og ei «kosmopolitisk» eller global lov som knesette «universell gjestfridom» (respekt for alle «fornuftige» menneskes rettar som verdsborgarar). I internasjonal politikk gjekk Kant inn for ein stadig utvida union av nasjonar (civitas gentium), som til slutt skulle omfatta alle folkeslag.

Kant var sterkt påverka av Jean-Jacques Rousseau (1712-1778), som i sin kritikk av Saint-Pierre hadde hevda at internasjonal fred er berre råd når den menneskelege fornuft er omforma, ny-forma, av-framandgjort og utvikla til sitt høgaste nivå av det gode samfunn. Både Kant og Rousseau understreka såleis den politiske viljens tyding. Rousseau meinte europeisk einskap kravde ein revolusjon som berre kunne gjennomførast med uakseptabel bruk av makt.

Europas sameinte statar som fredsgaranti

Claude Henri de Saint-Simon
Claude Henri de Saint-Simon

Den eksentriske franske grev de Saint-Simon (Claude Henri de Rouvroy, 1760-1825), som blir rekna som ein tidleg sosialist og banebrytar for sosiologien og positivismen, var meir radikal. Hans De la réorganisation de la Societé Européenne, ou de la nécessité et de moyens de rassambler les peuples de l’Europe en un seul corps politique en conservant à chacun son independance nationale (1814) var kanskje det mest ambisiøse forslag til føderal omorganisering av Europa nokon sinne.

Saint-Simon sin appell var retta til Wien-kongressen (1814-1815) som utarbeidde fredstraktatar og fastsette internasjonal orden i Europa etter napoleonskrigane og oppløysinga av Det heilage romerske riket. Wien-kongressen vart den første av ei rekke diplomatiske konferansar som fekk namnet «den europeiske konserten». Henry Kissinger (i Diplomacy, 1994, s. 82) og mange i samtida såg kongressystemet som eit slag «europeisk regjering». I så fall var det den antirevolusjonære gamle ordens regjering, som Saint-Simon og den radikale fredsrørsla på kontinentet vende seg mot.

Saint-Simon sin plan kom til å påverka dei fleste fredsplanane på kontinentet i neste generasjon. Alle gjekk inn for ei føderal europeisk regjering og argumenterte at krig var ei unødvendig sløsing med ressursar i eit moderne samfunn. Men Saint-Simon og hans arvtakarar insisterte på at føderasjonen måtte vera eit parlamentarisk styrt folkeforbund av demokratiske statar heller enn eit mellomstatleg forbund av konservative regjeringar à la den europeiske konserten. Krav om innanriksk rettferd var nå, etter den franske revolusjonen, knytta til kravet om utanriksk fred.

Saint-Simon sine idéar vart mellom anna vidareførte og vidareutvikla av Auguste Comte (1798-1857) og Guiseppe Mazzini (1805-1872). For Mazzini var menneskeætta ikkje ei kosmopolitisk verd delt inn i uforanderlige nasjonalstater, men ein heilskap, skapt av Gud, som sameinte folk i medvitet om eit felles opphav og ei felles framtid. Mazzini grunnla i 1834 Det unge Europa, ei internasjonal samanslutning av progressive nasjonalistar til forsvar av likskap og brorskap mellom alle folkeslag. I vedtektene vart ein europeisk føderasjon definert som «ein einskap som skal vera fri og spontan, slik han ville vera i ein vanleg føderasjon der alle folk er heilt likestilte … kvar [skal] framleis [vera] herre over sine eigne interesser, sin lokale saker, sin særtrekk.»

På 1840-talet hadde uttrykket «Europas sameinte statar» blitt vidkjent. Blant kontinentale fredsplanar inspirert av Saint-Simon kan nemnast Pierre Leroux sin Organon des vollkommenen Friedens (1837); Gustave d’Eichtal sin De l’Unité Européenne (1840); Victor Considérant sin De la Politique générale et du rôle de la France en Europe (1840) og Constantin Pecquereur sin De la Paix (1841).

Den organiserte fredsrørsla

Etter 1815 oppstod ei rekke fredsforbund, ligaer og foreiningar som kjempa ein lang og seig kamp for fred i Europa. Oppslutninga gjekk i bølgjer; store krigar førte gjerne til tilbakeslag, og dei fleste styresmakter og aviser latterleggjorde og motarbeidde fredsaktivistanes innsats som utopisk. Men fredsrørsla voks særleg under kapprustinga fram mot første verdskrig, då ho mobiliserte millionar europearar og amerikanarar i fredskampanjar. Rørsla bana veg for eit stort tal internasjonale institusjonar og organisasjonar som har overlevd fram til i dag, til dømes Den faste valdgiftsdomstolen i Haag og Den inter-parlamentariske unionen. Sandi E. Cooper reknar som nemnt også EU inn i arven etter fredsrørsla mellom 1815 og 1914 (men eg for min del vil føya til at i røynda spela kristelegdemokratar ei vel så viktig rolle som liberale internasjonalistar i opprettinga av EU, sjølv om sistnemnde så vel som sosialdemokratar også var aktivt med).

Fredsforbunda i Europa og USA organiserte aktivitetane sine på lokalt, nasjonalt og etter kvart internasjonalt plan. Internasjonale kongressar vart gjennomførte med ujamne mellomrom frå 1816 fram til den planlagde kongressen i Wien i september 1914 måtte avlysast. Etter første verdskrig vart kongressane gjenopptekne og heldt fram til det nye krigsutbrotet i 1939.

Fredsrørsla var først dominert av uortodokse kristne pasifistar i USA og Storbritannia, særleg kvekarar (som Penn). Etter kvart slutta liberalar, radikale, demokratar og også sosialistar og feministar seg til. Med eit spenn frå moderate høgre til det sosialistiske venstre, frå kristne fundamentalistar til ateistar og frå USA til Russland måtte det oppstå mange motsetningar. Men overordna mål, som (meir) demokrati, menneskerettar, frihandel og anna fritt samkvem mellom land og folk, forutan utvikling av folkeretten, obligatorisk mekling i internasjonale konfliktar, etablering av ein internasjonal skiljedomstol, og på lang sikt ein føderasjon av demokratisk styrte europeiske statar, vart det etter kvart stor grad av semje om.

Organisatorisk var fredsrørsla i første halvdel av 1800-talet dominert av ei rekke kvekar- eller andre kristne fredsforbund i England og Nord-Amerika. Det første fredsforbundet var New York Peace Society, grunnlagt i 1815 av kvekaren David L. Dodge. Kvekarar grunnla også British Society for the Promotion of Permanent and Universal Peace i 1816.

Desse tidlege amerikanske og britiske fredsforbunda gjorde mange forsøk på å mobilisera kontinentale europearar for sine idéar. Spesielt «den lærde smeden» Elihu Burritt agiterte for ein europeisk «nasjonanes kongress» etter amerikansk føderalt førebilete. I 1821 oppstod eit Société de la morale chrétienne i Paris. Men det første forbundet med fred som hovudformål vart oppretta av grev Jean-Jacques de Sellon, i Génève i 1830. Men også for han var fredssaka religiøs (Sellon var hugenott), og ikkje politisk. Dei fleste medlemmene tilhøyrde det høgare borgarskapet, og de Sellon var skeptisk til demokrati. Men han var også reformistisk og engasjerte seg spesielt mot dødsstraff og ståande arméar og for allmenn utdanning og eit internasjonalt meklingstribunal.

Internasjonale fredskonferansar

Den første internasjonale fredskonferansen vart arrangert av dei britiske og amerikanske fredsforbunda i London i 1843. Men for å oppmuntra fredsrørsla på kontinentet vart dei neste slike konferansane haldne i Brussel (1848), Paris (1849) og Frankfurt am Main (1850), før dei igjen vart tilbakeførte til Storbritannia (London 1851, Manchester 1852, Edinburgh 1853). Men på alle kongressane frå 1843 til 1853 kom dei fleste delegatane frå USA og Storbritannia.

Victor_Hugo
Victor Hugo

Opningstalen til den franske forfattaren Victor Hugo på fredskongressen i Paris i 1849 er blitt berømt:

«vi skal [snart] sjå to store samfunn, Amerikas sameinte statar og Europas sameinte statar, rekka kvarandre handa over havet. […] Ein dag skal koma då du, Frankrike – du, Russland – du, England – du, Tyskland – alle de, kontinentale nasjonar, utan å mista dykkar eigenart og dykkar strålande individualitet skal gå opp i ein overordna einskap og utgjera ein europeisk brorskap […] ved nasjonanes allmenne røysterett, ved høgtideleg vedtak i eit storarta, suverent senat, som vil vera for Europa det parlamentet er for England, det riksdagen er for Tyskland, det den lovgjevande forsamlinga er for Frankrike.»

Men 1849 var motrevolusjonens år, og få i den radikale fredsrørsla på kontinentet ønskte seg ein føderasjon der einevaldsherskarar deltok på linje med meir liberale regjeringar. Dette var ein av grunnane til at amerikanske føderalistar som Burritt fekk lite støtte og etter kvart sette seg meir moderate mål. Det var også lite oppslutnad om absolutt pasifisme på kontinentet. Dei fleste kontinentale fredsaktivistar godtok forsvarskrig og valdsbruk mot reaksjonære og undertrykkande einevaldsregime.

Krim-krigen 1853-56, den amerikanske borgarkrigen 1861-65 og den fransk-prøyssiske krigen i 1870 vart store tilbakeslag for fredsrørsla. Ingen ny universell fredskongress fann stad før 1889. Fredsaktivistane var overraska over at nasjonal opinion faktisk støtta regjeringanes krigspolitikk. Det kunne verka som om demokrati – i alle fall utviding av røysteretten – og nasjonalisme oppmuntra til krig heller enn fred. Dette førte til at mange i fredsrørsla mista tilliten til folkemeininga. Innsatsen for å påverka regjeringane direkte auka.

Det amerikanske fredsforbundet, som såg slaveri som eit større vonde enn krig, støtta nordstatane i borgarkrigen. Det britiske fredsforbundet derimot tok framleis avstand frå all vald, og fordømte i 1864 nasjonalisme som «ein dårleg, låg, egoistisk og ukristelig idé [….], lagnadstung ikkje berre for freden, men for all framgang i fridom og styresett.»

Frederic_Passy
Frédéric Passy

I 1867 oppstod to konkurrerande tyngdepunkt i den europeiske fredsrørsla, eitt basert i Paris og politisk orientert mot sentrum-høgre, og eitt basert i Génève og orientert mot sentrum-venstre. I Paris etablerte den franske økonomen og politikaren Frédéric Passy (1822-1912) Ligue internationale et permanente de la paix. Passy delte den første Nobel-fredsprisen i 1901 med Raude kross-grunnleggjaren Henry Dunant. Fredsrørsla til Passy var dominert av moralistiske, religiøse og antimilitaristiske holdningar. I Génève grunnla Charles Lemonnier same år Ligue internationale de la paix et de la liberté, inspirert av Kant, Saint-Simon og dei amerikanske Federalist Fathers. Blant dei visstnok seks tusen deltakarane på stiftingskongressen var Victor Hugo, John Stuart Mill og Guiseppe Garibaldi.  Anarkisten Mikhail Bakunin uttalte på møtet at «det er berre på ein måte at fridom, rettferd og fred kan vinna fram i europeisk internasjonal politikk og gjera borgarkrig uråd innan den europeiske familien: å oppretta Europas sameinte statar».  Fredskongressen i Génève vedtok som sitt fremste mål å arbeida for Europas sameinte statar, og ligaen byrja å utgi eit tidsskrift kalla Les États Unis de L’Europe.

Mens Passy sin liga var politisk og religiøst nøytral, var Lemonnier og hans tilhengarar radikale. Dei såg seg som arvtakarar av den franske revolusjonen og gjekk inn for å erstatta kongedømmet med republikk, protesterte mot kyrkjas makt og støtta demokrati og menneskerettar (etter kvart også kvinnefrigjering og likestilling). På stiftingsmøtet gjekk Garibaldi inn for revolusjon, og ei gruppe franske sosialistar kritiserte kapitalistisk undertrykking. Lemonniers liga var ikkje prinsipielt pasifistisk.

Christian_Lous_Lange
Christian Lous Lange

Den meir moderate linja til Passy hadde likevel mest framgang. Kampsakene var internasjonal nedrusting, mekling og valdgift. Den universelle parlamentariske fredsunionen, etablert i 1876 med parlamentarikarar frå mange europeiske land som medlemmer, samla seg om dette. Valdgifts- og fredsforbund vart grunnlagde i Danmark, Sverige og Noreg i 1882-3. I 1889 vart Den interparlamentariske konferansen for internasjonal mekling grunnlagt, og i 1892 Den inter-parlamentariske union og Det interparlamentariske byrået. Den energiske nordmannen Christian Lange (far til seinare utanriksminister Halvard Lange) arbeidde som generalsekretær for Den inter-parlamentariske unionen i Brussel frå 1909 til 1933 (bortsett frå i krigsåra, då han var i Kristiania). Han fekk Nobels fredspris saman med Hjalmar Branting i 1921 (les Langes Nobel-føredrag om internasjonalisme her).

Veksande nasjonalisme, imperialisme og kapprusting i 1880- og 1890-åra førte til ei gjenopptaking av dei internasjonale fredskongressane. Den første sidan 1853 fann stad i 1889. Den universelle fredskonferansen i Roma i 1891 inviterte dei europeiske fredsforbunda til å gjera Europas sameinte statar til sitt hovudsiktemål. Den universelle fredskongressen i 1892 tok til orde for europeisk konføderasjon etter linjene skissert av Lemonnier. Kongressen oppretta eit fast sekretariat, Det internasjonale fredskontoret (International Peace Bureau), som framleis finst.

Fire forskjellige typar fredsforbund var representerte på kongressen i 1892: angloamerikanske religiøse pasifistar, sekulære pasifistiske ligaer, organisasjoner etter lesten til Lemonnier sin føderalistiske Génève-liga, og folkerettslege foreiningar og International Arbitration and Peace Associaton of Great Britain and Ireland, grunnlagt av Hodgson Pratt i 1880. Mange kvinner hadde nå også engasjert seg i fredssaka. Men valdgift var i følgje Hinsley (1963) det einaste programpunktet 1892-kongressen kunne bli samde om.

Mot institusjonalisering av fred

Opprettinga av ein internasjonal domstol for frivillig valdgift vart då også det viktigaste resultatet av dei mellomstatlige første og andre fredskonferansane i Haag i respektive 1899 og 1907. Vonbrotne over dette gjekk nokre fredsaktivistar igjen inn for meir radikale, føderalistiske planar. Nå overtok faktisk britiske liberale føringa. Sir Max Waechter (1837-1924), ein forretningsmann og kunstsamlar fødd i Stettin, Tyskland (i dag i Polen), omfamna idéen om Europas sameinte statar i 1909 og grunnla ein European Unity League i 1913 (som mellom anna fekk Bertha von Suttners støtte). Det britiske fredsforbundet erklærte seg samd og gjorde seg til talerøyr for ei full samanslåing av nasjonal suverenitet. Dei britiske kvekarane gjekk inn for Europas sameinte statar i 1910. I 1911 gjorde den britiske National Peace League det same.

Men samtidig som deler av britisk opinion vart meir vennleg stemt til samling av Europa, vende kontinentale europeiske radikalarar seg mot. Stridens eple var spørsmålet om det tsaristiske Russland burde delta. Demokratar og radikale utanfor Tyskland fann dette «orientalske despotiet» uakseptabelt.

Fram mot første verdskrig skjedde det ei tilnærming mellom den liberale, borgarleg dominerte fredsrørsla og den sosialistiske arbeidarrørsla. Den andre internasjonale såg på imperialismen og militarismen som uttrykk for kapitalistisk konkurranse og åtvara at dersom arbeidsgjevarane framprovoserte ein krig, ville arbeidarane nekta å ta del. Jean Jaurès definerte proletariatet som «menneskemassane som kollektivt elskar fred og hatar krig.» Den andre internasjonales Basel-konferanse i 1912 omtalte proletariatet som «fredens fortropp i verda» og erklærte «krig mot krig.» Kontinentale katolske sosialistar og anarkistar, inspirert av franske intellektuelle som Charles Fourier, Philippe Buchez og Joseph Proudhon, etterlyste eit desentralisert, føderalt Europa. Men Den andre internasjonale braut saman i 1914 på grunn av manglande evne til å stå saman mot utbrotet av første verdskrig. I staden samla dei fleste av medlemspartia, liksom mange fredsaktivistar, seg rundt den nasjonale fana til sine respektive regjeringar.

Krigsutbrotet i 1914 provoserte først fram fornya agitasjon frå fredsrørsla etter eit føderalt Europa. Fleire opprop om det same kom etter krigen, då Penns essay og utdrag frå Saint-Pierre og Rousseau vart utgjevne på nytt i London. Men iveren kjølna snart. Fredsrørsla kom til å støtta eit mellomstatleg forbund heller enn europeisk føderasjon. Innan januar 1917 hadde dei fleste europeiske regjeringar slutta seg til president Woodrow Wilson sitt forslag om å oppretta eit Folkeforbund (League of Nations).

Folkeforbundet
Folkeforbundets gamle hovudkvarter i Geneve

Folkeforbundet vart etablert i Genève i 1919 og var den første permanente mellomstatlege regjeringsorganisasjonen. Forbundet oppnådde både suksessar og fiaskoar, men svikta i den avgjerande oppgåva med å førebyggja ein ny verdskrig. I 1946 vart det erstatta av FN, som er blitt ein verkeleg universell organisasjon.

I Europa er EU blitt ein regional oppfølgjar med eit meir forpliktande samarbeid som nå har hindra krig på kontinentet i over seksti år. EU har dermed kome langt på vegen mot nettopp den «forbrødring» den europeiske fredsrørsla 1815-1914 etterlyste, og som Alfred Nobel ville oppmuntra. På meg verkar det småleg, nærsynt og provinsielt å hevda noko anna. Dessutan er jo demokrati og respekt for menneskerettane og rettsstatsprinsippet, som fredsrørsla også kjempa for, nå ein føresetnad for EU-medlemskap.

Som eg har vist over, var dessutan store delar av fredsrørsla på 1800-talet verken nøytralistisk eller prinsipielt pasifistisk og anti-militaristisk. Å tolka Alfred Nobels testamente som om det var tilfelle ville gjera det praktisk talt uråd å dela ut fredsprisen i dag. Ei bokstavtru tolking som Heffermehl etterstrevar ville dessutan truleg skapa endå større reaksjonar enn Nobel-komitéens praksis. Ei slik forståing ville i tillegg vera anakronistisk. Ordlyden i testamentet reflekterer Nobels samtid. For at prisutdelinga skal gi meining i dag er det nødvendig å fri seg noko frå den (liksom frå fokuset på «siste år», som Nobel-komitéane i både Stockholm og Oslo alltid har tatt lett på). Men utdelinga i år er heilt i testamentets ånd.

Litteratur:

Cooper, Sandi E. (1991), Patriotic Pacifism. Waging War on War in Europe, 1815-1914. (New York, Oxford: Oxford University Press).

Hay, D. (1957), Europe. The Emergence of an Idea (Edinburgh.  Edinburg University Press).

Heater, D. (1992), The Idea of European Unity (Leicester: Leicester University Press).

Heffermehl, Fredrik S. (2008), Nobels vilje (Oslo: Vidarforlaget).

Hinsley, Francis H. (1963), Power and the Pursuit of Peace.  Theory and Practice in the History of Relations Between States (Cambridge: Cambridge University Press).

Knutsen, T.L. (1997), A History of International Relations Theory, 2nd edn. (Manchester: Manchester University Press).

Lange, Christian L. (1919), Histoire de l’internationalisme 3 b. (Kristiania: Aschehoug). Opptrykk 2009.

Nedrebø, Tore (2010), Past and Present Sources of European Union. A Comparative, Historical-Institutionalist Analysis (Dr philos-avhandling, Universitetet i Bergen).

Pagden, A. (ed.) (2002), The Idea of Europe: From Antiquity to the European Union (Washington: Woodrow Wilson Center Press).

Rougemont, D. de (1966), The Idea of Europe (New York: Macmillan).

Wilson K. and Dussen, J.v.d. (eds.) (1995) The History of the Idea of Europe (London: Routledge).

Oversikt over internasjonale fredskongressar på 1800- og 1900-talet: http://en.wikipedia.org/wiki/Peace_congress og http://peace.maripo.com/p_conferences.htm

The euro crisis: What is really at stake?

Everybody understands that the euro crisis is about much more than the survival of the euro. But I am doubtful about how many understand what German chancellor Angela Merkel meant when she said that the issue is «the future of Europe».

If the euro breaks down, the European Union would lose much of its momentum. Collapse would be the biggest setback ever, and it would take years to recover. A smaller and more integrated euro core and a looser periphery could theoretically be better than the current arrangement. But that is a risky, second best solution. The collateral damage would be great, not least on the world economy. A collapse would most likely bolster the nationalist forces that are waxing in Europe now. It would be a serious setback for democratic, supranational integration, perhaps the most important political idea today.

At the same time a unique historical opportunity to use the crisis to relaunch Europe/the EU on a more dyamic path by strengthening its supranational elements would be lost. Europe as a whole has great potential if acting together (confer e.g. that athletes from the EU won more medals at the London Olympics, and European scientists far more Nobel prizes, than the U.S., China and Russia put together), but risks falling further behind if not. Even member states with strong economies, like Germany, would profit greatly from a «good» crisis.

If handled well, the crisis could spur reform and restructuring and thus the leveraging of Europe’s joint resources to become both more globally competitive and more socially just. The German/Nordic (Protestant) model should serve as inspiration. Jobs would be created, social and political polarisation prevented and Europe be revived.

More generally, successful crisis management could demonstrate the positive-sum rewards of supranational integration. It could also highlight the continued relevance of Europe’s unique heritage of compassionate rationalism, pointing out a sustainable middle way between American libertarianism and Chinese authoritarianism. Europe would have a future, and not just a past.

The Forty Days of Musa Dagh

I recently read the great novel Forty days of Musa Dagh by Franz Werfel. It contains the dramatic story of the five thousand Armenians living in the north-eastern corner of the Mediterranean who in 1915 fled up the mountain Musa Dagh («Moses» rock») to avoid deportation and probable death at the hands of the Ottoman authorities. The Sublime Porte (government) in Istanbul was then proceeding with what has later been called the Armenian genocide. Recognition of what happened as a genocide remains politically controversial in many countries today. So is the academic discussion over the Ottoman Empire’s treatment of the Armenians. 
The map shows the ethnic composition of the Ottoman Empire about 1911. As can be seen, most Armenians lived in the east. Musa Dagh is located on the northern side of the bay that the eastern tip of Cyprus points towards.

(This is an English rendering of an earlier post published in Norwegian.)

The story

The «forty days» of Musa Dagh is the time it took from the seven Armenian villages fled their homes until those who survived were saved. The central figure in the novel is the aristocratic academic Gabriel Bagradian. In early 1915, after many years in Paris, he returns to the family estate at the foot of Musa Dagh together with his son Stephan and his French wife, Juliette. Bagradian understands that the Ottoman government is planning new massacres of Armenians (massacres also took place in 1895-96, 1908, 1909 and 1912) and persuades the seven villages closest to his estate to flee. Thanks to his leadership and experience as an officer in the Ottoman army, the Musa Dagh Armenians manage to withstand three Turkish attacks.

The attackers sustain heavy losses, but eventually mobilise machine guns, mountain artillery and troops to the extent that the Armenians are clearly doomed. They are also starved after all supplies have been exhausted and the Turish soldiers have made away with their cattle. But at the last minute a French naval cruiser emerges on the horizon. After a few warning shots, the Turks withdraw from the attack. The approximately four thousand survivors are taken aboard the cruiser and three other French and British ships. They are then brought to safety in Port Said in Egypt.

Messages

The Forty Days of Musa Dagh, which first came out in German in 1933, is based on a true story. Gabriel Bagradian’s real name was Moses Derkalousdian. In real life it took 53 days before the rescue came, but the Jewish-Austrian Franz Werfel changed that in order to recall the biblical Moses» forty days on the mountain and the forty days of deluge. Werfel’s description of the five thousand’s destiny and the Armenian genocide proved to be a prophetic warning of the Jewish Holocaust during the Second World War.

But even if Werfel clearly sympathises with the Musa Dagh refugees, the novel is not a completely one-sided story. There are many psychological, political and religious nuances. The refined intellectual Gabriel Bagradian is torn between his twin identity as a European and an Armenian. He shows himself to be a man of action by taking command of his countrymen against an outside threat, but succeeds militarily because of his European rationality and planning ability (in addition to his experience from the Balkan war in 1912).

His ambiguous identity also influences his increasing alienation from his socialite, impractical French wife and ditto infatuation with the young Armenian girl Iskuhi. All three have their lives destroyed by the forty dramatic days on Musa Dagh, despite the eventual rescue. Bagradian’s son Stephan has by then succumbed. We understand that his French upbringing had made it impossible for him to survive the brutal stresses of Asian «barbarism.» In the end, Gabriel realizes he has lost everything and decides not to be rescued.

So it is finally Europe (in the shape of French and British warships) that saves the seven Armenian villages of Musa Dagh, in what was perhaps the first humanitarian intervention in world history. The story also features a representative of European «civil society», the Protestant pastor, Orientalists and humanist Johannes Lepsius (a historical figure), who appears to be the only European who really cares about the Armenians» fate. His attempt to convince the German Foreign Ministry to take action founders on great power politics, but Lepsius manages to collect large sums of funds for the Armenians. He is also rejected by the Sublime Porte, but gets help from a group of Islamic traditionalists. They condemn the regime’s Young Turkish nationalism in favour of the idea of ​​a supranational Islamic umma in which Christians and Jews can practice their religion as long as they pay taxes and otherwise adapt, just as they had in the old Ottoman Empire.

Aftermath and interpretations

Turkish authorities have stubbornly refused to accept that there was  an Armenian «genocide» in 1915-1916. Several times, they prevented Hollywood from making a movie about Werfel’s book, which had become an international bestseller.

The American historian Donald Quataert argues that only Armenians in eastern Anatolia were displaced. Armenians living in the Balkans or in western Anatolia were not. The reason may have been that the Sublime Porte thought Armenians sympathized with Russia, which crossed the border into eastern Anatolia in 1914.

Quataert also refers to numerous government documents ordering local authorities to take good care of the displaced Armenians during their eastward march. Yet he admits that Ottoman officers, troops and officials murdered a great number of Armenian civilians, including women, children and elderly people.  Approximately 600,000 individuals perished in this way, according to Quataert.

Quataert therefore rejects Turkish nationalism as the reason for the massacres. Nor does he believe that nationalism caused the Ottoman Empire’s demise in 1922. The vast majority of citizens, Armenians, Bulgarians, Serbs, Arabs, Kurds, Turks, etc. as well as both Christians and Muslims, would in his opinion have preferred the old multi-national and multi-religious empire to survive.

According to Quataert, nationalist movements were mobilised by a small number of people who sought political and economic advantages they could not achieve in the setting of the traditional Ottoman Empire. Crucially, they gained support from the western powers. France and Great Britain indeed eventually took control of large, formerly Ottoman areas, especially in the Middle East. If this is right, it gives a slightly different perspective on Europe’s role during the Ottoman end game than the one Franz Werfel provides.

Quatert appears to be an impartial and respected historian. In 2006, he resigned as chairman of the American Institute of Turkish Studies after the Turkish ambassador had threatened to stop financial support because Quataert had called for continued study of the Armenian «genocide».

The revisionist Israeli historian Efraim Karsh however deplores the «politically correct» notion that every problem in the Middle East is the fault of the Western powers. He claims that the Sublime Porte’s decrees to take good care of the Armenians during the 1915-16 deportations were window-dressing. According to Karsh, many Armenians in the Balkans (Thrace) and Western Anatolia, including Istanbul, were also displaced and killed. All those who held public office or worked for the government also lost their positions. Karsh cites estimates of up to 950,000 fatalities.

Karsh moreover argues that the Ottoman government itself was responsible for the dissolution of the empire in 1922. Despite insistent requests for neutrality from the entente powers Britain, France and Russia, the Sublime Porte decided to enter the First World War on the German side. According to Karsh, the driving force was a Turkish nationalist-Islamist dream of a revitalized empire. Therefore, the British army crushed the Ottoman Empire and a new state system appeared in the Middle East.

Sources:
Franz Werfel: Forty days of Musa Dagh. Norwegian edition, 1965
Donald Quataert: The Ottoman Empire, 1700-1922. Cambridge University Press, 2000.
Efraim Karsh: Islamic Imperialism, A History. Yale University Press, 2006.
Wikipedia.

 

Whence Europe? Past and Present Sources of European Union

I have now updated my 2010 doctoral thesis in comparative politics at the University of Bergen and optimized it for publication as an e-book: Whence Europe: Past and Present Sources of European Unification.

My research question was why continental and southern Europe historically has been more favourable to European integration than the north. At the outset, I argue that this is an important problem for two reasons. First, because the fact that there are more and less Europeanist member states has been and remains the most basic political constraint on European integration. Second, because exploration of the problem may add substantially to our theoretical understanding of European unification and its historical interplay with nationalism and the nation-state.

European polity-building

Inspired by the Norwegian comparativist Stein Rokkan, I interpret European integration as a case of polity-building comparable to other instances of state- and nation-building in history. Thus I assume that integration is a fundamentally political process with power, or more precisely sovereignty, as its core issue, and that the regionally differentiated pattern of attitudes to European union reflect territorially distinct, historically evolved ideas of sovereignty. I differentiate between what I call the locus and scope of sovereignty. The ‘locus’ dimension concerns opinions about where sovereignty rightly belongs, most basically whether it descends from on high or ascends from below. The ‘scope’ dimension expresses opinions on whether the community over which sovereignty is exercised should be universal (potentially the whole world) or particular (divided into separate sovereign communities).

This dichotomisation yields a two-by-two table defining four basic polity-ideas – normative ideas about a legitimate political order – that structures the study’s comparative-historical analysis: universalist-descending (whose historical expression has been empire); particularist-descending (kingdom); particularist-ascending (nation-state); and universalist-ascending (supranational/cosmopolitan union/federation).

The clash of paradigms

I argue that each polity-idea is associated with a particular discourse, ideology or paradigm. Furthermore, I contend that the main cleavage in the post-1945 European debate has been between what I call the national-liberal and the Christian-democratic paradigms of integration. The former is basically particularist and intergovernmentalist and based in northern, Lutheran or Anglican Europe. The second is inspired by Christian universalism and Stoic cosmopolitanism, favours a federal or unitary Europe, and has its mainstay in continental and southern, Catholic and Calvinist Europe.

On this basis, and in order to identify theoretically possible sources of Europeanist attitudes, in Part 2 I examine existing integration and international relations theory as well as general political science theory. This discussion concludes with a working hypothesis based on Rokkan’s notion of the European ‘city-belt.’ Could, as Rokkan himself explicitly suggested, the city-belt, stretching roughly from Central Italy to the North Sea and representing the historical core territory of the Catholic church and the Holy Roman Empire, be the home base or ‘primary territory’ of a European ‘nation’?

The historical strength of universalism

While conceding that his perspective is indeed valuable and relevant, my historical discussion in Part 3 criticises Rokkan’s notion of the city-belt for national-liberal reductionism (see also my separate discussion of this here). The Rokkanian thesis neglects the ancient and medieval tradition for unity and universalism espoused by the Roman Church and the Holy Roman/Habsburg Empire and underrates the continued influence of these institutional agencies even after the 1648 Peace of Westphalia. Moreover, the thesis is too structuralist, implying that the European Union emerged more or less by default. Like intergovernmentalist and neofunctionalist integration theory, Rokkan underestimates the role of ideologically aware, but also reasoning human agency. Hence I argue that Rome, represented by the Roman Church as well as by successive Roman empires, is a more important territorial and historical source of Europeanism than city-studded Central Europe.

The rise of nationalist discourse

Part 3 further discusses how the ascendancy of particularist, or nationalist, discourse resulted from the fragmentation of unitary medieval Christendom into a modern Europe dominated by autonomous states. State-builders propagated the notion of territorial sovereignty, which eventually turned into the hegemonial particularist-ascending idea of national sovereignty. Here France and the Protestant states of north-western Europe were the pioneers, their kings’ control of national churches being an important factor. Anglican and Lutheran Protestantism was particularly conducive to particularism, which notably in the German context turned exclusivist and eventually racist.

The particularist paradigm survived two World Wars in its more benign, North Atlantic form. I submit that this is an important factor accounting for the natural inclination of national-liberal, Protestant Britain and Scandinavia to advocate retention of as much national sovereignty as possible in the nation-state.

Catholic Europeanism

But on the Continent the Papacy as well as the Holy Roman/Habsburg empire continued to represent a strong counterweight to particularist discourse even after the Reformation and the ensuing religious wars. The Papacy came to terms with the modern, secular nation-state and national mass politics only with difficulty, criticising nationalism as a political religion. However, in the late nineteenth century Catholic parties emerged that enabled Catholics to participate in secular, national politics. But they continued to look beyond the nation-state.

The final Part 4 of the study narrates how transnationally networked, Christian democratic parties of Western Continental Europe jointly formulated a Europeanist-ascending programme for European union after World War II. The European Union was launched on its supranationalist path when these parties, led mainly by statesmen from Carolingian-Lotharingian Europe, dominated the governments of the six founding states from about 1945 to 1965. Their discourse was dominated by ideas and ideology rooted in the universalist European legacy, whose mainstay remained Catholic, continental and southern Europe.

Whither Europe?

In conclusion, I raise the question whether the traditional pattern of support and opposition to European union is fundamentally changing as a result of the fall of communism and subsequent enlargement towards the east. The rejection of the European Constitutional Treaty in the 2005 referenda in France and the Netherlands certainly suggests so. Moreover, new member states in Central and Eastern Europe do not have the same historical stake in union as the founding members. These and other developments may seem to strengthen nationalist discourse.

On the other hand, the possibility of Turkish membership and the growing presence of Islam in Europe could conceivably be reawakening an old sense of European identity that could boost ideological Europeanism. However, also these factors now seem rather to feed old-fashioned nationalism.

For historical reasons, the European Union remains fundamentally a modernist (liberal and secular) project, and is increasingly post-modernist (infused with multiculturalist and multireligious ideology) too. Its legitimacy has become gradually less dependent on ideologically, historically and culturally determined commitment to Europe per se and rests increasingly on its ability to deliver tangible benefits to citizens through rationalist, positive-sum co-operation.

For several years now the European project has been in crisis, arguably because of a showdown between Europeanist idealism (represented by the euro) and nationalist realism (the persistence of the national right to veto treaty changes that may give the common currency an adequate political backbone). But also nationalist or national-liberal «realism» is highly ideologically charged.

I think that to the extent that the European project survives, it will be more for negative than for positive reasons; more due to the costs of backtracking than to ideological Europeanism. Real progress would require a political leap that would significantly strengthen the universalist-ascending paradigm in Europe, but on a more rationalist footing than before. Still I doubt whether European (or any other) polity-building can succeed in the long term on the basis of just grudging rationalism.