Malta: Europas ”yderste nøgne ø”

Grand Harbour, Valletta, Malta. Foto: TN
Påskeferien vart i år lagt til Europas ”yderste nøgne ø” mot sør – Malta. Dette framleis nokså fattigslege øysamfunnet har vore nettomottakar av EU-overføringar sidan det vart medlem i 2004. Men i eit langt historisk perspektiv har Europa mykje å takka maltesarane for.

Kosmopolitiske Malta

Malta er med sine vel 400 000 innbyggjarar og 316 kvadratkilometer eit av Europas minste land. Malta vart medlem av EU i 2004 og innførte euro som valuta i 2008. Økonomien er avhengig av omskiping (spesielt av olje), industri (spesielt elektronikk og tekstilar) og turisme. Bank- og finansverksemd er også viktig. Levestandarden (BNI/capita) er likevel den lågaste i Vest-Europa. Malta er nettomottakar av EU-midlar, men mottar lite i høve til sentral- og austeuropeiske land.

Øygruppa, som består stort sett av kalkstein og har lite grøderik jord og ferskvatn, ligg sør for Sicilia og faktisk også sør for Alger og Tunis i Nord-Afrika (men litt nord for Kreta og Kypros). Malta har derfor også vore både møtestad og gnissingspunkt mellom Europa, Asia og Afrika. Opp gjennom historia har Malta vore regjert av grekarar, fønikarar, kartagarar, romarar, bysantinarar, arabarar, normannarar, Hohenstaufen-tyskarar, aragonarar, (spanske) habsburgarar, johanittarriddarar, franskmenn og britar.

Etnisk sett slektar dagens maltesarar truleg mest på dei gamle fønikarane, men dei har også italienske, arabiske, britiske og andre europeiske gener. Språket er klassifisert som semittisk, og er ein avleggar av siculu-arabisk (frå tida då arabarane kontrollerte Sør-Italia og Sicilia), med mange innslag av siciliansk dialekt, italiensk, fransk og etter kvart engelsk.

Katolske Malta

Påskeprosesjon i Valletta. Foto: TN

Malta var eit av dei første områda i verda som vart kristna. Det skal ha skjedd etter at apostelen Paulus av Tarsus stranda her i år 60 e.Kr. under ein seilas til Roma. Dette skal vera ein del av forklaringa på kvifor maltesarane er så ivrig praktiserande katolikkar. Tre av fire (75%) maltesarar oppgav i 2009 å gå i kyrkja minst kvar søndag. Det er fleire enn i noko anna land, inkludert Polen (63%) og USA (43%), for ikkje å nemna Noreg (3%). Det finst då også uvanleg mange flotte kyrkjer på Malta (dei fleste i barokkstil), som ute på landet gjerne står i sterk kontrast til heller usle omgivnader.

Men nyare historiske hendingar er truleg viktigare grunnar til maltesaranes kristendom. I middelalderen låg øygruppa midt i skjæringspunktet mellom kristendommen og islam. I 870 vart Malta herja av muslimske arabarar frå Sicilia, og vart liggjande øyde til ei siculu-arabisk rekolonisering frå 1048-49. Denne varte truleg til den normanniske hertugen Roger I tok øya i 1091. Som resten av den kristne delen av middelhavskystane, vart Malta utsett for gjentatte berberiske sjørøvarherjingar i åra som følgde. På det tidlege 1500-talet gjekk berberarane frå Nord-Afrika i allianse med den ottomanske sultanen mot den spanske krona, som hadde kasta dei ut av Spania og nå heldt på å erobra strategiske byar på kysten av Nord-Afrika. I 1551 herja berberiske piratar Gozo, den nordlege øya i øygruppa der Malta er hovudøya. Så godt som alle innbyggjarane, om lag 5000 i talet, vart ført til Nord-Afrika som slavar.

Johanittarordenen

Dette må sjåast på bakgrunn av at den spansk-tyske habsburgkeisaren Karl 5. i 1530 gav Malta til johanittarordenen (seinare derfor også kalla maltesarordenen), oppkalla etter døyparen Johannes. Til gjengjeld kravde keisaren berre å få ein maltesarfalk i gåve kvart år. Johanittarane var ein kristen riddarorden som vart oppretta på 1000-talet for å tilby sjukepleie til pilgrimar i Det heilage landet.

Etter at krossfararar tok Jerusalem frå arabarane i 1099 fekk ordenen gradvis meir militært preg. I 1154 vart ordenen lagt direkte under paven. Gradvis tok arabarane landet tilbake, og i 1291 vart dei siste riddarane kasta ut. Dei drog då i første omgang til Kypros, men erobra i 1309 Rhodos.

Sultan Suleiman I den Store

Johanittarriddarane klora seg fast på Rhodos i over to hundre år, trass i stadige arabiske og tyrkiske åtak, og dreiv herfrå utstrekt plyndring og slavetaking mot muslimske skip og område. Men sultan Suleiman I den Store sette i 1522 i land over 200 000 mann og gjorde johanittarane igjen heimlause. Riddarane fekk fritt leide ut av Rhodos mot løfte om aldri å plaga ottomanske skip igjen.

Det var etter dette johanittarordenen fekk overta Malta. Dei var snart i gang igjen med sine åtak mot muslimske mål. Suleiman bestemte seg derfor for å gjera endeleg slutt på plageåndene. Å ta Malta var dessutan strategisk viktig i den ottomanske ekspansjonen mot vest. Kontroll over Malta ville gi ottomanane eit avgjerande forsyningspunkt for erobring av Sicilia og Italia og kanskje vidare nordover. Det ottomanske riket hadde tatt Konstantinopel i 1453, og prøvde seg mot Italia for å ta Roma i tiåret etter. Hundre år seinare hadde Suleiman den Store lagt størsteparten av dagens Ungarn til eit rike som då omfatta langt meir enn det tidlegare austromerske riket. I 1529 tok han nesten Wien. Heile det austlege Middelhavet var ottomansk og muslimsk kontrollert. Det same galdt Svartehavet og i stor grad Raudehavet og Persiagolfen.

Beleiringa av Malta i 1565

I mai 1565 byrja ein flåte med truleg om lag 30 000 mann frå Konstantinopel og Nord-Afrika å beleira Malta. Øya vart forsvart av 6000-8000 menn, kvinner og barn, blant dei om lag 500 riddarar og 3000 maltesarar. I september, etter tap av minst ein tredel av styrkane på begge sider (og etter 130 000 tyrkiske kanonkuler), gav beleirarane opp.

Jean Parisot de la Valette, stormeister for johanittarriddarane på Malta under beleiringa i 1565

Då hadde ein unnsetningsstyrke på ca 8 000 mann kome frå Sicilia. Men dei kom så seint at i realiteten hadde ordenen og maltesarane, under leiing av stormeister Jean Parisot de la Valette, utmatta angriparane aleine. Utfallet sveisa då også riddarane og maltesarane saman og styrka dessutan maltesaranes kristne identitet. Johanittarordenen regjerte på Malta fram til han vart kasta ut av Napoleon i 1798.

Nederlaget i 1565 vart eit vendepunkt for den ottomanske ekspansjonen vestover. Konstantinopel prøvde aldri å ta Malta igjen (Suleiman retta i staden igjen merksemda mot Ungarn, men døydde året etter, i 1566). Sidan fekk dessutan Italia og dermed også Vest-Europa vera i fred. Eit nytt strategisk tilbakeslag kom då Den høge porten mista heile flåten sin og 30 000 mann i slaget ved Lepanto i 1571. Sultanen klarte likevel å ta Kreta på 1600-talet og beheldt kontrollen over mesteparten av den nordafrikanske kysten til 1800- og til dels 1900-talet. Men ein multinasjonal europeisk hærstyrke avviste tyrkaranes siste åtak på Wien i 1683. Dette vart det store historiske vendepunktet for det osmanske riket.

Nytt heltemot under andre verdskrig

Den neste store innsatsen for Europa gjorde Malta under andre verdskrig. Inntil 1937 var hamnene rundt Valletta, nå under britisk herredømme, hovudbasen for den britiske middelhavsflåten. Men då Italia erklærte krig i 1940, hadde britane berre ein garnison, nokre få fly og lite proviant på Malta. Som britisk koloni nær Italia og midt i aksemaktenes skipsfartslei, vart Malta bomba sønder og saman i løpet av krigen. Ingen annan stad i verden skal ha fått så mange bomber per kvadratkilomenter som byen rundt Grand Harbour. Men tyskarane lukkast aldri med å ta øya.

I 1943 tildelte den britiske kongen, Georg 6., georgskrossen til ”øyfestninga Malta og innbyggjarane” for utvist mot under bombardementet. Denne høgaste britiske sivile utmerkinga er nå ein del av det maltesiske flagget. Krigserfaringa medførte elles at maltesarane forsonte seg med Storbritannia og gjorde engelsk til sitt andre offisielle språk. Tidlegare hadde mange nasjonalistar gått inn for union med Italia, og italiensk hadde vore utbreidd.

Johanittarordenes flagg i historiespel på Fort St Elmo, Valletta, Malta, i 2005

Ein kuriositet til slutt: Johannittarordenens flagg liknar svært på det danske, berre at dei raude flatene er kvadratiske. Grunnen til dette skal vera at det var eit ordensflagg som dalte ned som frå himmelen då danskekongen var hardt pressa under slaget ved Lyndanisse (dagens Tallinn) i 1219. I følgje eit sagn skal flagget kan ha blitt tatt av vinden frå nokre tyske johanittarriddarar som kjempa i nærleiken. Det tilsynelatande underet sette mot i dei danske soldatane og gav kong Valdemar siger. Flagget er i dag det danske nasjonalflagget, Dannebrog (Høiberg 2011, s.24). Fordi det danske flagget er utgangspunktet for det norske, kan det såleis faktisk vera at vårt norske flagg har johanittarordenes flagg som førelegg.

Europeisk «payback time»

På denne bakgrunn kan overføringane frå EU til Malta sjåast som europeisk ”payback time”. Faktisk støttar også Noreg Malta, gjennom finansieringsordningane under EØS-avtalen. EØS-landa Noreg, Island og Liechtenstein har forplikta seg til å overføra 8,12 millionar euro til Malta i perioden 2004-2014 (NOU 2012:2, s. 765). I hovudbyen Victoria på Gozo kom vi då også over skilt som viser at vi hjelper til å pussa opp det gamle citadellet der, bygd som tilfluktsstad for berberiske sjørøvaråtak (sjå bildet under).

EØS-støtte markert på citadellet i Victoria, Gozo. Foto: TN

Fotnote om det ottomanske riket og Europa:

I lys av det som nå føregår i Tinghuset i Oslo er det sikkert ikkje uproblematisk å skriva at Europa kan «takka» Malta og johanittarriddarane for å ha slått tilbake den tyrkiske beleiringa i 1565. Ein ting er at det ingen av partane oppførte seg akseptabelt etter våre dagars mål. Både kristne og muslimar gjorde seg skuldige det vi nå vil kalla krigsbrotsverk. Til dømes gav stormeister de la Valette etter tapet av Fort St Elmo i 1565 ordre om å halshogga alle tyrkiske fangar og å skyta hovuda deira over til fienden med kanon. Dette skjedde etter at fire hovudlause riddarlik kom flytande med straumen over hamna frå tyrkisk side (Bradford 1961, ss. 139-141).

Ein annan ting er at «den stygge tyrken» har fått eit ufortent dårleg rykte i Europa. Til dømes let ottomanane kristne og jødiske innbyggjarar i områda dei erobra ha relativt stor fridom og sjølvstyre. Mange både ortodokse og protestantiske kristne ville heller bli styrt av muslimar enn av katolikkar. Etter Reformasjonen søkte ein del særleg franske protestantar tilflukt i Konstantinopel. Som habsburgarriket og Tsar-Russland var det ottomanske riket kosmopolitisk og derfor lenge ei viktig motkraft mot den øydeleggjande nasjonalismen som oppstod i Vest-Europa.

Men ottomanane dreiv trass alt eit aggressivt erobringstokt. Etter erobringa av Konstantinopel kalla sultanen seg medvite romersk keisar, og målet med ekspansjonen mot vest (og aust) var verdsherredømme. Dei representerte også eit autoritært, vilkårleg og i aukande grad korrupt styre som det er grunn til å tru at kristne og andre ikkje-muslimske og/eller -tyrkiske undersåttar etter kvart ville ha reist seg mot, slik det faktisk skjedde mellom anna i Hellas (jmf. mitt tidlegare innlegg her). Alle kristne så vel som jødar var dessutan heilt klart annanrangs innbyggjarar. Dei måtte mellom anna svara ein særskatt. Kun muslimar hadde alle rettar (Goffmann 2002). Det er vanskeleg å tenka seg at opplysingstida, demokratiseringa og industrialiseringa kunne ha utvikla seg i eit ottomansk-muslimsk styrt Europa.

Kjelder:

Wikipedia.

Carmel Cassar: A Concise History of Malta. Msida: Mireva Publications, 2000.

Ernle Bradford: The Great Siege. Malta 1565. Harmondsworth: Penguin, 1961.

Daniel Goffman: The Ottoman Empire and Early Modern Europe. Cambridge: Cambridge University Press, 2002.

Hanne Høiberg: Turen går til Malta. Oslo: Aschehoug, 2011.

NOU (Norges offentlige utredninger) 2012:2: Utenfor og innenfor. Norges avtaler med EU. Oslo: Departementenes servicecenter, 2011.

City-belt Europe or Imperial Europe? Stein Rokkan and European History

Stein Rokkan
Stein Rokkan’s idea of «City-belt Europe» has influenced many political scientists’ and sociologists’ sense of European history. However, Rokkan exaggerated the significance of the cities and underestimated the role of the Holy Roman Empire and of European great power politics in his analysis of the emergence of modern Europe.  

(For a Norwegian version of this article, please see here.)

The Norwegian professor of sociology Stein Rokkan (1921-1979) is internationally recognized as a pioneer of the discipline of comparative politics. Rokkan analyzed the interplay of politics, economy, culture, and territory in the emergence of modern Europe. His original interest in the development of political participation expanded to encompass the evolution of Western European party systems and nation-states in general.

Rokkan’s «great paradox»

Rokkan found a “great paradox” in the history of European nation-building. He was puzzled that the modern nation-state did not emerge in the middle of Europe, where it could have followed in the footpath of the ancient Roman Empire, as it were, but rather in its immediate periphery. According to Rokkan, the Italian and German territories in the centre remained fragmented and dispersed until the nineteenth century, whereas the modern, centralized state was forged centuries earlier in France, England and Scandinavia (Rokkan 1999: 128, 145, 159).

The explanation, Rokkan argued, was the existence of a large number of strong and autonomous cities in the middle area stretching from central Italy to the North and Baltic Seas. He called this territory the “city-belt” (or sometimes “trade belt”, “middle belt”, “city-studded centre”, “city-state Europe”, “heartland” or “dorsal spine”). Rokkan thought there were simply too many and too strong cities in the middle of Europe for any centralizing prince to succeed in establishing a territorial state there.

According to Rokkan, the main source of the city-belt’s strength and autonomy was the increase in trade between northern and southern Europe in the High Middle Ages. Trade and communications within the city-belt was facilitated by roads built by the ancient Romans, by Roman law, by the network of the supranational Roman Church, and by the common script of Latin. Later the city-belt deteriorated as a result of the growth of regional Northern European and Atlantic trade.

The situation in the “periphery” (the areas north and west of the city-belt) was different. Here the territory was less urbanized, the economy more agricultural and the church and script more national, especially after the Reformation. This eased the kings’ promotion of one predominant city, the future capital, from which they could conquer the countryside and establish a centralized, territorial state, the future nation-state. The notion of the city-belt is central to Rokkan’s thinking about European state- and nation-building, and is probably also the single idea with which his name is most often associated.

There is less awareness that Rokkan also argued that the city-belt was the nucleus of what is today the European Union:

It is no accident of history that the Roman Law countries were the ones to take the lead [….] in the struggle for a supranational Europe. The conflict over extension of the Common Market is very much a conflict between the economically cross-cut city-belt at the centre and the culturally distinctive territorial systems in the peripheries of this Roman Europe (Rokkan 1999: 167-168).

However, it seems that Rokkan’s idea of the city-belt has not yet been thoroughly scrutinized (see note 2 below). In this article I will first evaluate Rokkan’s notion of the city-belt against historians» views of medieval European cities. Concluding that its empirical basis is weak, I propose an alternative explanation of “the great paradox” and thus also of the historical roots of the European Union. Here I emphasize the intertwined development of European international relations and of the Holy Roman Empire. A federal empire sustained by the European balance of power in my opinion accounts for the late emergence of the nation-state – and early emergence of the European Union – in what should be called “Imperial Europe” rather than “City-Belt Europe”. Not by coincidence was the EU founded mainly by Catholic politicians from the regions of the old Empire.

City-belt Europe reconsidered

As the Norwegian historian Jens Arup Seip pointed out in 1975, Rokkan operates at a high level of generalization and with considerable conceptual fluidity (Seip 1975). Also he was constantly revising his theories. This inevitably raises questions about historical accuracy as well as theoretical consistency. Rokkan’s notion of the city-belt, so central to his whole theoretical edifice, is particularly vulnerable to such questioning.

Rokkan was not too specific about either the timing or the territory of the city-belt. He does not define it exactly, only describes it variously as “city-state Europe”, “a closely knit string of cities, first within the Roman, later within the German-Roman Empire [along] the decisive trade routes northwards, from Italy across the Alps to the North Sea and the Baltic” (Rokkan 1999: 156), “cities of the trade route belt from the Mediterranean to the North Sea and the Baltic”, a “south-north […] city-studded centre”, “a network of strong and independent cities” (Rokkan 1999:159).

It is unclear what Rokkan meant by “city” in this context. What should be the size of an urban concentration in order to qualify as a city? How autonomous did the cities have to be to qualify for the role he assigns to them? When and to what extent was trade between cities, and notably long-distance trade between Italy and the North Sea and Baltic cities, extensive enough to ensure the autonomy of the city-belt? If we explore these questions, it emerges that there were several south-north trade routes in Europe, but they can hardly be said to have sustained a “belt” pattern of trading cities along their different paths (Kinder og Hilgemann, 1977; McEvedy, 1992: 103; Mackay og Ditchburn, 1997: 130, 133; Bagge, 2004: 230).

The larger towns of Europe 1100-1300. Source: Mackay and Ditchburn, eds., Atlas of Medieval Europe, London 1997, p. 133.

Moreover, overland trade between north and south was probably significantly smaller than Rokkan seems to have thought, and the extent of maritime trade proportionally greater. From the end of the twelfth century an increasingly lively trade in textiles, skins, furs and spices gradually emerged between Northern Italy, Spain, Sicily and North Africa in the south and The Low Countries in the north. Goods were shipped partly along rivers and partly carried by mules across the Alps. At first, exchanges took place mainly at six annual fairs in the autonomous county of Champagne (Mackay og Ditchburn, 1997: 129–131; Le Goff, 2005: 113–114).

For various reasons the Champagne fairs declined at the end of the thirteenth century. A growing share of commodities was then transferred to ocean-going ships that were able to round the Iberian Peninsula. This led to the golden age of Bruges. The river cities of Cologne, Frankfurt, Geneva and to some extent Lyons turned into new centers of overland trade between south and north. Still, the main reason for the growth of cities in the north was regional economic and political development, in addition to overseas trade in and around the North and Baltic Seas. The size and characteristics of urban centers along the north-south axis varied considerably.

Towards the end of the thirteenth century most major cities had between 10 000 and 20 000 inhabitants. Northern Italy had the greatest number of cities, but urbanization was well advanced also in Flanders and Sicily. Estimates are uncertain and variable, but the greatest cities in Europe, with populations between 50 000 and 100 0000, were probably Palermo, Florence, Venice, Genoa, Bologna, Milan, Barcelona, Cordoba, Ghent, Bruges, Cologne and London. Paris was in a class of its own, with up to 200 000 inhabitants (Mackay og Ditchburn, 1997: 132; Bagge, 2004: 229; Le Goff, 2005: 102). Except for Cologne, the German inland cities had fewer than 10 000 inhabitants by 1300. Most of them were not primarily hubs of long-distance trade, but for ecclesiastical or secular administration and local trade. It is difficult to see any “belt” pattern of cities or trade in this picture.

Rokkan saw Roman law as an important precondition for the «city-belt» because it facilitated the trade that was so important for its existence (Rokkan 1999: 129, 167-168). However, in reality Roman law seems to have played a minor role as a basis for mercantile law. Mercantile law was rather based on commercial custom. According to the legal historian Peter Stein (1999), merchants preferred to have their disputes settled not by local courts but by informal panels of their fellow merchants, which were set up at the periodical fairs held in various towns, including seaport towns where merchants congregated. Thus the mercantile community developed a body of commercial custom that transcended national frontiers. These customs were codified in two French commercial ordinances, one for land trade and one for maritime trade, at the end of the seventeenth century. These codes came to be accepted as an authoritative statement of commercial practice not only in France but also elsewhere in Europe, including England (Stein 1999: 106).

The Empire strikes back

If the empirical basis for Rokkan’s notion of the city-belt is weak, what can explain his “great paradox”? Why did the nation-state emerge comparatively late in Germany and Italy? This is when we should examine the interrelationship of European international relations and the Holy Roman Empire. Rokkan paid little attention to either. True, he does refer to the “geopolitical structure of Europe”, but only to highlight the strength or weakness of the cities in various parts. There is mention of “international system”, but only in passing, without any substantial discussion. Rokkan never uses concepts like international relations, great powers, the European states system, the balance of power, or other terminology related to the study of international relations.

Rokkan’s comparative, sociological approach probably accounts for his neglect of international political dynamics. He emphasized economic, religious and domestic political structures, not international relations. As far as agency is concerned, Rokkan focused on classes, cities, churches and kings. Apparently, he hardly considered the Holy Roman Empire an agency at all. His most explicit discussion of the Empire is the following sweeping statement:

The resurrection of the Holy Roman Empire under the leadership of the four German tribes did not help to unify the territory; the Emperors were prey to shifting alliances; many of them were mere figureheads, and the best and the strongest of them expended their energies in quarrels with the pope and with the Italian cities. […] The fragmented middle belt of cities and petty states was the scene of endless onslaughts, counter-moves, and efforts of reorganization during the long centuries from Charlemagne to Bismarck. (Rokkan 1999: 146)

Thus to Rokkan, the defining feature of the Empire was fragmentation and absence of central political authority. He saw cities, but nothing like a state. For good measure, when Rokkan does make a point of the significance of the “imperial heritage” (Roman, Carolingian, or Habsburg) for late modern Europe, it is presented negatively. He interprets the legacy of the Empire as a “crucial” cause of the breakdown of democratization and growth of fascism in Germany, Italy, Austria, Spain, and Portugal in the twentieth century (Rokkan 1999: 237-242).

In Rokkan’s mind, “empire” seems to have been the equivalent of reactionary repression of small nations; indeed the anti-thesis of the democratic, liberal nation-state as it emerged in France, England, and Scandinavia. This image of empire reflects the influence of what may be called national-liberal thinking (Bakka 1998; Nedrebø 2010). This is the tendency to assume that the nation-state is the natural end-point of history; to suppose that democracy can only be legitimate and workable within the sovereign nation-state; indeed to identify the nation-state with the progress of modern (Western) egalitarian civilization in general.

The national-liberal paradigm can be traced back to what some historians call the “Borussian” interpretation of history (Wilson 1999: 4). Borussian historiography was established by mid-nineteenth century Prussian historians with a nationalist agenda. They regretted that Germany had been unable to establish a nation-state in the early modern period, when the great rivals France and England first did so. Lutheran Borussian historians presented fragmented sovereignty, decentralized political power and supranational Catholicism as fundamental weaknesses of the Holy Roman Empire.

However, recent historiography has done much to dispel such misconceptions. Historians now tend to accept the Holy Roman Empire as a viable polity in its own right, not as a failed attempt to create a centralized nation-state (Wilson 1999; Axtmann 2003). If we take the Holy Roman Empire seriously, a resilient empire rather than Rokkan’s city-belt appears as the main reason for the late arrival of the nation-state in Germany. The Empire survived for so long because the emperor, his estates (including the cities) and the neighboring states had a common interest in maintaining a functional, if decentralized, Empire in the middle of Europe. A common imperial ideology and identity also played a role.

The Holy Roman Empire in 1648

From Christian universalism to Central European federalism

The notion of “Holy Roman Empire” goes back to Emperor Constantine’s adoption of Christianity in the fourth century. The Christianity of the Roman Empire was confirmed in 380 when co-emperors Theodosius I and Valentinian II made Christianity the “catholic” (from Gr. katholikos: universal) and thus official, imperial religion. In 391 all pagan cults were proscribed. Henceforward, Christianity was integrated into the structure of the Roman Empire and progressively Romanized. The orbis terrarum (temporal world) became the orbis christianus (Christian world), which, in turn, soon developed into the Imperium Christianum (Christian Empire) (Pagden 1995: 24).

The last western Roman emperor was deposed in 476. But the remaining, eastern part of the Empire, ruled from Constantinople and posthumously known as the Byzantine Empire, survived until 1453. Charles the Great, king of the Franks, and Pope Leo III jointly established a new Western Roman Empire on Christmas Day of the year 800. Europe north and south of the Alps was again united under one ruler, Charlemagne, with Aachen as the temporal capital and Rome the spiritual centre. To Leo, this was probably a declaration of independence from Constantinople and a move in a strategy to build a new, loyal congregation in the West.

After Charles’s death the empire was divided into Western, Middle and Eastern Francia, and the imperial title eventually fell vacant. But Charlemagne’s successors, helped by the popes, continued to nurture the idea of a new western, Roman and Christian empire. The Saxon king Otto resurrected the Empire when Pope John XII crowned him emperor in 962. Otto I’s Empire united the German and Italian kingdoms as well as considerable parts of Middle Francia (Burgundy and Lotharingia).

The medieval universalist notion of Christendom emerged successively from this background. Both popes and emperors propagated the idea of the Christian empire, or Christendom. Due to the conversion of eventually all European pagans and the expansion of Islam in Asia and Africa, Christendom in the later Middle Ages became confined to, and thus equated with, the territory of Europe. The signatories of the peace treaties of Westphalia in 1648 still conceived of themselves as members of Christendom. In international legal discourse the idea that Christendom constituted a single polity survived well into the eighteenth century (Hinsley 1986: 182).

However, already in the tenth century a divisive struggle for ultimate authority within the Christian empire emerged. At first the emperor and the pope were the main contenders and Italy the main battlefield. Control of Italy, and especially the ancient capital and See of St Peter, Rome, would mean political, economic and ideological preeminence in Christendom.

The emperor lost this battle, known as the Investiture Contest. But the Capetian kings of West Francia also came to claim the Carolingian legacy. By the thirteenth century the king of France was strong enough to challenge both the Empire and the papacy. Like his English counterpart, but unlike the German Emperor, he was able to amass a contiguous territory of hereditary possessions from which to build a territorial state. From now on, Germany became the main prize – or balancer – in the struggle for universal monarchy in Christendom, or for hegemony in Europe, if you prefer the international relations jargon. The cities of Northern Italy (the Lombard League) gained autonomy through the 1183 treaty of Constance, although the Empire continued to claim suzerainty over territories south of the Alps until its demise in 1806.

Even north of the Alps it was now clear that the emperor was not going to be able to establish a centralized, proto-national state. Instead, a Central European federation was emerging. The Golden Bull, a constitution promulgated in 1356 by Emperor Charles IV of Luxembourg, impressed on the Empire a federal structure it retained to the end. It confirmed that emperors, unlike other princes in Europe, whose position had by now become hereditary, should continue to be elected. Most importantly, the Bull ended the subjects’ right to appeal to the Imperial Court against the territorial princes.

Still, the emperor retained authority to call out the imperial forces as well as to control common facilities such as fortresses, roads, and rivers. Moreover, about 300 secular and ecclesiastical lords, some 2000 knights, and 85 “free” or imperial cities scattered from the Baltic to Switzerland remained directly subject to the emperor’s jurisdiction (van Creveld 1999: 78-79).

In further reforms from 1495 to 1512, the Reichstag was consolidated as the forum for national debate; more manageable regional subdivisions were created within the Empire by grouping the territories into ten Kreise (circles); and two imperial courts of law, the Reichskammergericht and the Reichshofrat, were established. At the same time Roman law was introduced as the jus publicum (common law, or gemeines Recht) of the whole Empire. Especially lesser territorial princes and the free imperial cities continued to rely on the institutions and laws of the Empire for their legitimacy and security.

The Reformation and the subsequent religious upheavals encouraged further fragmentation. Still, the 1555 religious peace of Augsburg demonstrated that emperors were able to deal with structural stress through consensus politics, facilitation and power brokering (Wilson 1999: 26). The settlement, which legalized Protestantism along with Catholicism and became one of the fundamental laws of the Empire, was largely the work of archduke Ferdinand of Habsburg (emperor 1558-64). Catholic as well as Protestant princes backed imperial institutions and the Emperor. The common view was still that the Holy Roman Empire was the most eminent of the European monarchies as successor of the Roman Empire and the last of the four universal monarchies prophesied by Daniel in the Old Testament (Asch 1997: 18-19).

«Important to all, but dangerous to none»

The Bohemian revolt of 1618 and a subsequent constitutional crisis triggered the Thirty Years War. Contrary to conventional Borussian wisdom, the outcome of the war, the 1648 Peace of Westphalia, did not spell the functional end of the Empire. Rather, it marked its Europeanization and further federalization. On the one hand, while it stayed together, the Empire became more decentralized. On the other, it became part of the emerging, modern system of European governance.

The rights of the estates vis-a-vis those of the emperor were reinforced, and the independence of Switzerland and the northern Low Countries was confirmed. But the estates and the foreign powers knew it was not in their interest to weaken the emperor and imperial institutions too much. The estates had learnt from the war that none of them was strong enough to survive on their own in the brutal reality of modern European power politics. Moreover, the war had advanced an emerging imperial patriotism. At the meetings in Münster and Osnabrück, the German estates demonstrated “a deeply felt sense of loyalty to the Emperor, and a patriotic pride in the Empire’s institutions” (Osiander 1994: 32).

To the emerging European great powers, the Thirty Years’ War confirmed that if they had one interest in common, it was to prevent «universal monarchy», or hegemony by one power. This meant that the emperor must not be allowed to become too powerful relative to the princes; but neither should any other ruler be allowed to control Germany. As guarantors of the Peace of Westphalia and thereby the imperial constitution, the French and Swedish king made sure of this. So did the three foreign powers that because of their imperial estates were represented in the Imperial Diet: Sweden, Denmark and, after the Hanoverian succession in 1714, England (Axtmann 2003: 132; Osiander 1994: 42, 78-79).

By contrast to the territorial sovereignty that was emerging elsewhere, in the Empire sovereignty thus became shared, internationally as well internally. At the same time, because of the foreign influence and because the Treaty of Westphalia gave the estates separate foreign policy rights, the Empire as such was effectively neutralized in European politics. Similar to Switzerland, the Empire survived as an inherently non-aggressive entity because this was in the interest of its constituent parts as well as of its neighbors. The Göttingen historian Arnold H.L. Heeren was therefore right when he explained why the Holy Roman Empire survived the Thirty Years’ War as follows:

[…] this wonderful state maintained itself partly through its own power, partly through certain fortunate circumstances, but above all through a conviction soon shared by all that the survival and freedom of the Empire was a precondition for the same for the whole European states system. How could this system have emerged without such a central state, important to all but dangerous to none? Did not even German and thus also a considerable part of European culture depend on this polity? (Heeren 1809: 18. My translation).

Habsburg cosmopolitanism

Heeren wrote this three years after the disappearance of the Holy Roman Empire. However, the consensual, cosmopolitan-federal and non-aggressive imperial tradition survived, represented mainly by Austria (but also by the “Third Germany”, German lands outside Prussia and Austria). The German Confederation of 1815 re-established Austrian pre-eminence within a framework exhibiting many similarities with the old Empire, including a federal diet and a system of collective security.

These and other features reappeared in modified form in both the Prussian-led successors to the Confederation; the North German Confederation (Norddeutscher Bund) of 1867 and the German Empire, or Second Reich of 1871. The constitutions of the inter-war Weimar republic as well as of the post-war Bonn republic incorporated a federal system of checks and balances, and devolved power to states (Länder) that were the direct successors of the old, consolidated territories. These later federal Germanys, like the old Empire, are associated with non-aggressive foreign policies, unlike the centralizing governments of nineteenth-century Prussia and the Nazi Third Reich (Wilson 1999: 72).

Also the Habsburg empire, which survived until 1918, depended on the politics of accommodation. The Habsburg dominion in multinational eastern Central Europe had indeed been established not mainly through war, but by dynastic policy and diplomacy. A sense of Habsburg, Catholic community emerged in the joint defense against the Ottoman Moslem attacks on Christendom. After some three hundred years this imperial expansion from the east was finally halted at the gates of Vienna in 1683. Catholicism remained a critical source of legitimacy for the emperor until the very end (Rémond 1999: 87).

The cosmopolitan Habsburg “corporate identity” was further developed through enlightened policies in the eighteenth century. For instance, the Habsburg systems of education and justice became models for the rest of the continent. It was arguably the French Revolution and the Napoleonic wars that forced the Habsburg emperor and his government to suspend controversial domestic reforms and generally to repudiate progressive Enlightenment ideas (Ingrao 2000: 218-231).

Still, the Austro-Hungarian empire of Francis I and Metternich remained progressive by contemporary standards. Local nationalisms indeed challenged the integrity of the monarchy, but arguably did not pose a vital threat even as late as 1914 (Sked 2001). Austria and Metternich were the chief props of the nineteenth century Congress system of European governance. Metternich originated in the Rhineland (in the “Third Germany”) and spoke of Europe as his fatherland (Kissinger 1994: 86).

Not by coincidence, between 1848 and 1918, Habsburg lands proved fertile ground for authors of projects for multinational federation (Bugge 1995). The founder of the Pan-Europa Movement in 1923, the Austrian Count Richard von Coudenhove-Kalergi, descended on his father’s side from a noble family with roots in the Netherlands, Belgium, Bohemia and Poland. Like the two other European “empires”, Germany and Russia, the Habsburg monarchy arguably succumbed mainly because it lost the First World War.

In short it seems that Imperial Europe, including Germany, the Low Countries, Switzerland and the Habsburg possessions in the east, was structurally disposed towards the politics of consensus, compromise and accommodation both internally and at the European level. These parts tended to become federally organized, consociational (cf. Lijphart 1968), multiconfessional and, notably in the Swiss and Habsburg cases, multinational. Rokkan (1999: 210) to some extent recognizes this.

The parts of Imperial Europe that did not become neutral or part of the Soviet sphere during the Cold War also became pioneers of European unification. The European Coal and Steel Community was established in 1951 mainly by Catholic politicians from the regions of Imperial Europe, notably Konrad Adenauer from the Rhineland; Robert Schuman from Luxembourg and Lorraine; and Alcide de Gasperi from Trentino. Transnationally organized Christian (mainly Catholic) democracy, today with the European Peoples’ Party as European superstructure, has remained the chief party political driving force of European integration (Kaiser 2007).

The fate of Italy 

What about Italy? The main difference between Italy and Germany was that in Italy there was no state formation at all before the unification 1859-1870. Partly as a result, national identity was far less developed in Italy than in Germany. Italian only became the national language after the unification, at which time it was still spoken by very few. Until the Risorgimento, the sovereignty of what is now Italy was split between the pope, the French, Spanish and Austrian crowns and independent kingdoms, duchies, city-states and republics. National unification was brought about mainly by the conquest of the rest by the Kingdom of Piedmont-Sardinia. It was backed by various European great powers, but had little popular support.

Political unity on the Piedmontese model was foisted on a country practically without national traditions. “We have created Italy; now it remains to create Italians”, the nation-building statesman Massimo d’Azeglio famously quipped in 1867. Like in Germany, centralizing nationalism in the long run facilitated an authoritarian and imperialist development. As David Gilmour indicates in his recent history of Italy, fascism was «a logical consequence of unification’s failure to be a moral revolution supported by the mass of the people» (Gilmour, 2011: 332). [Gilmour has an interesting analysis of present developments in Italy here].

Thus in Italy, city-states did to some extent retard national unification. But even here the universalist agencies, the papacy and the empire, as well as other European powers had a decisive influence too. Historically, an Italian nation-state was not a necessary or even natural outcome. Today, the regionalist tradition remains strong in Italy, and Italians are still aware of their dependence on – and contribution to – Europe. These are probably important reasons why Italy became a driving force for European integration after the Second World War.

Conclusion

My conclusion is that there is little empirical basis for Rokkan’s notion of city-belt Europe. There was no city “belt” and the cities were not nearly as politically important as he thought. On the other hand, the Holy Roman Empire and European international relations have been far more important for the history of European nation-building than he recognized. Indeed, Rokkan’s bias in favor of the nation-state is a reminder that history is always written in the light of present-day concerns.

Today, when the European Union is again demonstrating the significance of universalist and cosmopolitan traditions, European history again needs to be reconsidered. In the new narrative, what I prefer to call Imperial Europe rather than City-Belt Europe must have its proper place and the role of the nation-state be toned down. In the discipline of comparative politics, the interrelationship of regional, national, international and supranational political development should be emphasized more. Stein Rokkan’s work will still remain relevant and a great source of inspiration.

Notes

  1. This post is a translation and slightly revised version of an article I published in the peer-reviewed Nytt Norsk Tidsskrift no 3, 2011 (published on this blog here). That article in turn was based on a lecture I held on the occasion of my doctoral disputation at the University of Bergen on 10 June 2010.
  2. Neither Flora (i Rokkan 1999) nor Bakka (1998 ) scrutinize the idea of the city-belt as such. Nor did Tilly (1990), Therborn (1995), Bartolini (2005) or Seip (1975), who criticized Rokkan’s interpretation of Norwegian political history, discuss the concept critically. Searches in JStor and Google indicate that no critical and empirical discussion of the idea exists. A long-time collaborator of Rokkan, Professor Stein Kuhnle, Department of Comparative Politics at the University of Bergen, confirms this impression in an email to the author dated January 5, 2011. On the other hand, a research group headed by the French geographer Roger Brunet has recently emphasized the role of the urbanized region Rokkan calls city-belt Europe as an economic, scientific and technological center of gravity in European history. This region is described as “the blue banana” or “the European backbone”, but without reference to Rokkan. I thank Jan Petter Myklebust at the University of Bergen for this information.

References

Asch, R. G. (1997), The Thirty Years’ War. The Holy Roman Empire and Europe, 1618-1648 (New York, St Martin’s Press).

Axtmann, R. (2003), “State Formation and Supranationalism in Europe: The Case of the Holy Roman Empire of the German Nation”, in Berezin, M. and M. Schain, eds. (2003), Europe Without Borders: Remapping Territory, Citizenship, and Identity in a Transnational Age (Baltimore: Johns Hopkins University Press).

Bagge, S. (2004). Europa tar form. År 300 til 1350. Oslo: Cappelen.

Bakka, P.H. (1998). «Explaining Europe. A Weberian Reconstruction of European Political Development based on Stein Rokkan’s Conceptual Map of Europe.» Dr.philos-avh. Bergen: Universitetet i Bergen.

Bartolini, S. (2005). Restructuring Europe. Centre formation, system building and political structuring between the nation-state and the European Union. Oxford: Oxford University Press.

Bugge, P. (1995), “The nation supreme: The idea of Europe 1914-1945”, in Wilson K. and Dussen, J.v.d. (eds.) (1995) The History of the Idea of Europe (London, Routledge): 83-150.

Gilmour, D. (2011). The pursuit of Italy. A history of a land, its history and its peoples. London: Allen Lane.

Heeren, A.H.L. (1809). Handbuch der Geschichte des europäischen Staatensystems, und seiner Colonien. Göttingen: Römer.

Hinsley, F.H. (1986). Sovereignty. Second edition. Cambridge: Cambridge University Press.

Ingrao, C.W. (2000), The Habsburg Monarchy, 1618-1815. Second edition. (Cambridge, Cambridge University Press).

Kaiser, W. (2007). Christian Democracy and the Origins of European Union. Cambridge: Cambridge University Press.

Kinder H. and W. Hilgemann (1977), The Penguin Atlas of World History: Volume I: From the Beginning to the Eve of the French Revolution (Harmondsworth, Penguin Books).

Kissinger, H. (1994). Diplomacy. New York: Simon and Schuster.

Le Goff, J. (2005). The birth of Europe. Oxford: Blackwell Publishing.

Lijphart, A. (1968). The Politics of Accomodation. Pluralism and Democracy in the Netherlands. Berkeley: University of California Press.

Mackay A. and D. Ditchburn, eds. (1997), Atlas of Medieval Europe (London, Routledge).

McEvedy, C. (1992). The new Penguin atlas of medieval history. London: Penguin Books.

Nedrebø, T. (2010), “Past and Present Sources of European Union: A Comparative Historical-Institutionalist Analysis”, dr.philos. diss. (University of Bergen).

Osiander, A. (1994), The States System of Europe, 1640-1990: Peacemaking and the Conditions of International Stability (Oxford, Clarendon Press).

Pagden, A. (1995), Lords of All the World: Ideologies of Empire in Spain, Britain and France c. 1500-c.1800 (New Haven, Conn., Yale University press).

Rémond, R. (1999), Religion and Society in Modern Europe (Oxford: Blackwell Publishers).

Rokkan, S. (1999), State Formation, Nation-Building, and Mass Politics in Europe: The Theory of Stein Rokkan: Based on his Collected Works (ed. by P. Flora with S. Kuhnle and D. Urwin) (Oxford, Oxford University Press).

Seip, J.A. (1975), “Modellenes tyranni: Analyse av Stein Rokkans anvendelse av en sentrum-periferi modell på norsk historie”, in Periferi og sentrum i historien: Studier i historisk metode 10 (Oslo, Universitetsforlaget).

Sked, A. (2001). The decline and fall of the Habsburg empire, 1815–1918. London: Longman. Stein, P. (1999), Roman Law in European History (Cambridge, Cambridge University Press).

Therborn, G. (1995). European modernity and beyond. The trajectory of European societies 1945–1990. London: Sage Publications.

Tilly, C. (1990). Coercion, capital, and European states, AD 990–1992. Oxford: Blackwell.

Van Creveld, M. (1999), The Rise and Decline of the State (Cambridge: Cambridge University Press).

Wilson, P.H. (1999), The Holy Roman Empire, 1495-1806 (London, Macmillan Press).

Hellas og Europa før og nå, del IV: Det moderne Hellas, EU og eurokrisa

I tre innlegg har eg vist korleis arvegods frå det klassiske Hellas har påverka det moderne Europa. Men geopolitiske endringar gjorde at grekarane seinare fjerna seg frå den antikke arven og ikkje var med då det nye, vestleg sentrerte Europa voks fram. Sidan sjølvstendet omkring 1830 har Hellas gått ein lang og krokut veg tilbake til det liberale Europa dei gamle grekarane inspirerte. Med EU-medlemskapen i 1981 nådde ein på mange måtar politisk i mål, men gjeldskrisa nå viser at det økonomisk er langt igjen før Hellas er på nivå med Vest-Europa. I dette innlegget drøftar eg vekselverknaden mellom Europa og Hellas fram til i dag. Min påstand er at utan påverknaden frå Vest-Europa hadde ikkje det moderne Hellas eksistert, men utan påverknaden frå det historiske Hellas hadde heller ikkje det moderne Vest-Europa vore det same.  

Brotet med det klassiske Hellas eg har skildra i tidlegare innlegg kom med med Alexander den stores erobring i 323 f.Kr. Alexanders ekspansjon innleia den hellenistiske perioden, då store delar av Midtausten vart hellenisert. Grekarane fekk eit vidare, meir kosmopolitisk utsyn. Denne perioden varte fram til neste historiske overgang, i 146 f.Kr., då den romerske republikken la under seg det greske fastlandet. Som vi har sett, førte det til at romarane overtok store delar av den greske kulturarven. Men samstundes vart den greske eliten romanisert.

Vendinga mot aust

Neste viktige geopolitiske endring var det vestromerske rikets undergang på firehundretalet. Då var rikshovudstaden alt flytta frå Roma til det greske Konstantinopel (tidlegare kalla Bysants). Her endra det gjenverande, austlege Romarriket seg etter kvart til det som opplysingstidas historikarar kom til å kalla Det bysantiske riket.  Bruken av latin fall etter kvart bort og gresk vart offisielt språk.

Lang tids dogmestrid og maktkamp mellom kyrkjeoverhovuda i Roma og Konstantinopel førte dessutan til eit skisma i 1074. Krosstoga, og særleg den «frankiske» okkupasjonen av Bysants frå 1204 til 1261, auka avstanden mellom det vestlege, latinsk-katolske og det austlege, gresk-ortodokse Europa ytterlegare. Keisaren måtte bruka store ressursar til å verja seg mot stadig nye bølgjer av persiske, slaviske, bulgarske, og etter kvart arabisk-islamske og tyrkisk-islamske åtak. Det bysantinske riket vart stadig mindre universalistisk og romersk, og meir nasjonalt og gresk, prega.

Konstantinopel som fødselshjelpar for Europa

Med sine kraftige forsvarsverk og strategiske posisjon var Konstantinopel gjennom tusen år ein klippe mot austlege åtak mot Europa

Men jamvel om det gresk-romerske riket fjerna seg meir og meir frå det nye Europa som var i ferd med å veksa fram i vest, var det også fødselshjelpar for framtidas vestverd på fire vis:

  1. Konstantinopel var ein klippe som verna mot arabiske, seljukiske, mongolske og ottomanske invasjonar frå aust. Dette gav Vest-Europa ly til å utvikla seg i middelalderen.
  2. Konstantinopel var arnestaden for den ortodokse kristendommen som spreidde seg nordvest- og nordover, inn i Aust-Europa. Dermed vart dei framveksande bulgarske og slaviske statane der, og framfor alt Russland, kristne og etter kvart også monaleg påverka av den moderne vestlege sivilisasjonen.
  3. Bysants førte på denne måten også den gresk-romerske arven til Aust-Europa og Russland og medverka via Italia dessutan til renessansen i Vest-Europa. Verken førkristen kunst eller lærdom vart forboden; mange klassiske meisterverk overlevde takka vera samvitsfull oppbevaring i Bysants; romarretten heldt fram som grunnlaget for rettsvesenet og rettslæra, og gresk filosofi for åndslivet. Riksinnbyggarane kalla seg framleis for romarar (gr. rhomaio),  og keisaren framstilte seg som verdas rettmessige allherskar. Den politiske arven etter Romarriket gav Konstantinopel heilt til fallet i 1453 ein særleg prestisje i middelalderens Europa.
  4. Konstantinopel vart ei så viktig kjelde til vestleg (hovudsakleg norditaliensk) velstand gjennom handel og plyndring at det medverka til å utvikla kapitalismen og den frie bystaten og dermed også demokratiet i det framveksande Vest-Europa. Italienske kystbyar (nokre, framfor alt Venezia, opphavleg under bysantinsk overherredømme) blomstra som knutepunkt for fjernhandel med det bysantinske og muslimske aust og det europeiske nord. Også dette medverka til den italienske renessansen, som i sin tur førebudde grunnen for dei seinare vitskaplege og filosofiske revolusjonane.

Men Det bysantinske riket vart også ein fødselshjelpar for Russland. Etter at Konstantinopel fall for ottomanane gjorde storfyrsten av Moskva arvekrav på romersk og bysantinsk tradisjon. Kravet låg bak Ivan den Stores giftarmål med Sofia, niese til den siste gresk-romerske keisaren. Barnebarnet deira, Ivan IV (betre kjent som Ivan den grusomme) vart krona til «tsar», eit ord avleidd av Cæsar, keisar. Han innførte bysantinske hoffseremoniar i Moskva, som han byrja å kalla «det tredje Roma», overtok den austromerske tradisjonen for keisarleg kontroll over kyrkja (cæsaropapisme) og brukte den russisk-ortodokse kyrkja aktivt til nasjonsbygging. Det russiske alfabetet er avleidd av det gamle greske alfabetet.

Tyrkokratiet

Tyrkaranes beleiring av Konstantinopel. Maleri av Jean Chartier, Siège de Constantinople (15. århundre). Bibliothèque nationale de France Manuscript Français 2691 folio CCXLVI v

Det tredje store brotet i grekaranes historie kom med dei ottomanske tyrkaranes erobring av Konstantinopel i 1453. Dette var Romarrikets endelege undergang, etter halvanna tusen års eksistens. Men grekarane fekk høve til å halda fram å dyrka sin religion og sin identitet under ottomansk styre.

Dei heldt også fram å kalla seg romarar. Stadnamnet Rûm (Roma) vart framleis brukt om områda der dei fleste grekarane budde, anten det var i Anatolia eller på det greske fastlandet. I den første fasen etter erobringa av Konstantinopel understreka elles også sultanen sitt krav om å bli sett som arvtakar til den romerske keisarkrona ved å kalla seg Kaisar-i-Rûm og riket sitt mamâlik-i-Rûm. Den kristne “nasjonen” som levde i det ottomanske riket vart kalla millet-i-Rûm.

Men i praksis vart grekarane under tyrkisk herredømme (gr. tourkokratia) endå meir isolerte frå Vest-Europa. Dei fekk ikkje del i verken renessansen, reformasjonen, sekstenhundretalets vitskaplege revolusjon, opplysingstida eller den franske og den industrielle revolusjonen. Avsondringa frå vestleg kristendom førte også til at den gresk-ortodokse kyrkja vart svært konservativ og grekarar flest desto meir anti-vestlege.

Også vilkårleg og korrupt ottomansk styre og ein svak rettsstat sette varige spor i gresk mentalitet, særleg når det gjeld holdningar til staten og styresmaktene.  Éin viktig måte å verja seg mot offentlege overgrep var å byggja personlege nettverk med personar høgt på strå. Dette vart kopla til ein utbreidd mistillit til folk som ikkje tilhøyrte eins eigen storfamilie. Omgrepa rousfeti,  gjensidige tenester som oljar samfunnsmaskineriet, og mesa, kontaktar som får dagleglivet til å gå rundt, fekk innhald under tyrkokratiet.

Desse holdningane følgde med på lasset etter det fjerde store brotet i gresk historie, frigjeringa frå tyrkokratiet på 1820-talet (stormaktene godtok Hellas som sjølvstendig stat i 1830). Etter innføringa av konstitusjonelt monarki i 1843 vart parlamentarikarar navet i klientnettverka. Til gjengjeld for sine røyster forventa røystarane at deira representantar skulle skaffa dei og familiane deira jobbar, gjerne i den stadig meir oppblåste offentlege sektoren, og dessutan tala deira sak overfor byråkratiet. Den private sektoren vart verande underutvikla.

Ny vending mot vest

Diktaren og lorden Byron stig i land i Missolonghi i 1821 for å hjelpa grekarane i deira frigjeringskamp. Maleri av Theodoros Vryzakis (1861)

Men frigjeringa førte også til  stadig nærare band mellom Hellas og Vest-Europa. Romantiske filhellenarar som Lord Byron støtta den greske oppstanden mot ottomanane, delvis ved sjølv å reisa til Hellas og delvis ved å mobilisera opinionen i vest. Desse vestlege intellektuelle gjorde samstundes sine greske motpartar merksame på Hellas» klassiske stordomstid og kveikte dermed ein sekulariserande gresk nasjonalisme.  Stormaktene England, Frankrike og Russland støtta utfrå kvar sine interesser den unge nasjonens fridomskamp. Mest avgjerande var øydelgginga av ein stor tyrkisk-egyptisk flåte i slaget ved Navarino i 1827. Den første greske kongen, Otho, var frå Bayern. Den andre, Georg, var dansk. Med England i spissen var dei også vernemakter for gresk sjølvstende fram til Det ottomanske rikets fall i 1922. På denne måten kan ein seia at det moderne Vest-Europa betalte tilbake noko av si gjeld til grekarane.

Med frigjeringa oppstod eit nytt traume i gresk politikk: skulle ein satsa på det vesle eller det store Hellas? På antikkens “nasjonale” Hellas eller på hellenismens, romartidas og bysantinismens kosmopolitiske Hellas? Dei tidlege greske nasjonalistane søkte inspirasjon utelukkande i det klassiske Hellas. Dei vart rasande då den austerrikske historikaren J.P. Fallmerayer på 1830-talet uttrykte tvil om at moderne grekarar stamma direkte frå dei gamle grekarane. Dei hadde berre forakt til overs for den bysantinske perioden.

Det var først mot midten av 1800-talet at Konstantinos Paparrigopolous, professor i historie ved universitetet i Aten, framheva element av kontinuitet mellom antikken, middelalderen og moderne gresk historie. På slutten av hundreåret var denne omtolkinga alment akseptert. Den bysantinske perioden vart rehabilitert i den grad at å gjenreisa ”den store idéen” (megali idea) om Hellas var blitt dei fleste greske nasjonalistars mål. Det innebar at alle delar av Det nære austen med gresk fleirtal skulle bli del av eit nytt gresk rike med Konstantinopel som hovudstad.

Som kjent skjedde ikkje dette. For å gjera ei lang historie kort: Etter mykje krig, folkeforflytting, kupp og stormaktspolitikk vart utfallet ein mindre, men nokså homogen gresk nasjonalstat med Aten som hovudstad. Igjen vart den klassiske, demokratiske greske bystaten idealet. Likevel måtte det ein borgarkrig mellom demokratar og kommunistar, NATO-medlemskap, nye kupp og til slutt EU-medlemskap til før Hellas eintydig kunne seiast politisk å tilhøyra det moderne Europa og Vesten, det vil seia at demokratiet, rettsstaten og menneskerettane vart grunnfesta.

1981: Inn i EU

Andreas Papandreou

Det var det konservative, vestorienterte og proeuropeiske Nea Demokratia som la løpet som førte Hellas inn i EU 1. januar 1981. Det greske sosialistpartiet (PASOK) var mot, og partiet har framleis ein nasjonalistisk, euroskeptisk fløy. Då PASOK tok over makta etter ein stor valsiger hausten 1981, godtok likevel den nye statsministeren, Andreas Papandreou, EU-medlemskapen. Etter kvart er PASOK blitt like proeuropeisk som noko sosialdemokratisk parti i Europa. Store økonomiske overføringar frå EU, særleg til greske landdistrikt, der PASOK står sterkt, har nok medverka monaleg til denne reorienteringa.

Elles har også den gresk-ortodokse kyrkja, som har sett seg som beskyttar av gresk identitet, vore skeptisk til det vestlege og gudlause EU. Men kyrkja snudde etter 2002, då det vart klart at fleire andre overvegande ortodokse land (Kypros, Bulgaria, Romania) ville bli medlem. Kyrkja understreka likevel, som pave Johannes Paul II, at EU i større grad måtte bli eit kristent europeisk prosjekt.

Hellas innførte euroen i 2002, sannsynlegvis på gale premissar, det vil seia med feil statistikk om kvalifisering i høve til EUs konvergenskriteria. Med euroen kunne landet nyta godt av låge renter på lån, og ein lånefinansiert boom byrja. Mykje gjekk til å byggja ut forsvarsevna mot Tyrkia. Finanskrisa 2008-2009 ramma særleg dei konjunkturkjenslege turisme- og skipsfartssektorane. Landets inntekter fall og gjeldsgraden auka ytterlegare. 9. mars 2012 gjekk Hellas i realiteten konkurs. Den største statsbankerotten i historia tillot landet å avskriva 152 milliardar euro av ei total gjeld på 350 milliardar.

Usikker framtid

Athenes/Minervas/visdommens ugle på gresk euromynt. «Det er først når ein kultur går mot slutten at filosofien byrjar å mala sitt dystre bilete. Biletet kan gi forståing, men ikkje nytt liv. Først i skumringa spreier Minervas ugle sine venger og flyg» (Hegel)

Den store utfordringa nå er sjølvsagt å få i gang økonomisk vekst igjen. Det krev at Hellas moderniserer både politikken og økonomien sin. Over svært lang tid har politiske klientnettverk ført til ein oppblåst offentleg sektor og omfattande byråkrati, reguleringar og avgifter som hindrar fri konkurranse. Dette har fremja korrupsjon, hindra verdiskaping og ført til skeive incentivstrukturar. Tilkarringsverksemd (eng. rent-seeking), når individ, organisasjonar eller bedrifter prøver å tena pengar ved å manipulera dei økonomiske og/eller juridiske rammevilkåra heller enn gjennom handel eller produksjon av varer og tenester, er blitt svært utbreidd. Fokus er på omfordeling, ikkje verdiskaping; på staten, ikkje på marknaden. Om lag ein av fire grekarar er offentleg tilsette. Hellas har den nest mest korrupte offentlege sektoren i EU (etter Bulgaria). Økonomar har rekna ut at om alle beskytta profesjonar i Hellas vart opna, ville gresk BNP stiga med 13,2 prosentpoeng. Og så vidare.

To store spørsmål gjenstår nå: Vil Hellas koma seg gjennom krisa utan å måtta gi avkall på euroen? Og viktigare: Klarar Hellas å bli ein moderne, konkurransedyktig økonomi? Akkurat nå ser det stygt ut på begge punkt. Men sikkert er det at Hellas, som Portugal, Spania og Italia, ikkje klarar nokon av delane utan kraftig drahjelp frå resten av EU, og spesielt Tyskland. Dette krev i sin tur meir europeisk integrasjon. Den gjensidige påverknaden mellom Hellas og Europa held fram.

 Litteratur:

C. M. Woodhouse: Modern Greece. A Short History. London: Faber & Faber 1991.

Richard Clogg: A Concise History of Greece. Second Edition. Cambridge: Cambridge University Press 2000.

George Ostrogorsky: History of the Byzantine State. New Brunswick, N.J.: Rutgers University Press 1968.

Judith Herrin: The Formation of Christendom. London: Phoenix Press 1987.

Daniel Philpott og Timothy Samuel Shah: «Faith, freedom and federation: the role of religious ideas and institutions in European political convergence.» I Timothy A. Byrnes og Peter J. Katzenstein (red.), Religion in an Expanding Europe.Cambridge: Cambridge University Press 2006.

Takis Michas: «Putting Politics above Markets: Historical Background to the Greek Debt Crisis«, Working Paper, Cato Institute, Washington D.C., 15. august 2011.

Tore Nedrebø: Past and Present Sources of European Union. A Comparative, Historical-Institutionalist Analysis. Doktoravhandling, Institutt for samanliknande politikk, Universitetet i Bergen 2010.

Wikipedia, The Economist og Financial Times.

 

Hellas og Europa før og nå, del III: Det greske bidraget til moderne europeisk politikk

 

Gresk demokrati før og nå

Det er ei hevdvunnen oppfatning at dei gamle grekarane “fann opp” politikk.[1] Den store britiske statsvitaren og historikaren Samuel Finer hevdar meir presist at dei ”revolusjonerte politisk teori og praksis.”[2] I følgje Finer kom dei med fire viktige innovasjonar i så måte: dei lanserte idéen om 1) statsborgaren (til forskjell frå undersåtten); 2) demokratiet; 3) at dei styrande var ansvarlege overfor dei styrte; og 4) skiljet mellom vedtakande, utøvande og dømmande makt.[3] Likevel viste det seg det greske demokratiet seg som ei historisk blindgate.

Den klassiske bystaten med sitt demokratiske sjølvstyre vart knust av makedonarane i 322 f.Kr. og oppstod aldri igjen.[4] ”Sanninga er at den greske demokratiske polis både i tid og rom var berre ein liten flekk på verdas fem tusenår med ulike regjeringsformer.”[5] Finer hevdar dessutan at europeiske progressive fram til 1800-talet såg på Sparta, og ikkje Aten som modellen blant dei greske bystatane. Som vi skal sjå, var dessutan den elitære romerske republikken eit større føredøme enn dei greske bystatane, særleg for liberale i Frankrike og USA.

I tillegg kom moderne politiske ideal til å skilja seg monaleg frå det gamle Hellas sine. I motsetnad til den liberale teorien som nærte dei franske og amerikanske revolusjonane, skilte ikkje grekarane mellom staten og det sivile samfunnet. For det andre var det greske demokratiet eit direkte demokrati tilpassa små bystatar. Før utviklinga av det representative demokratiet (med England i spissen) meinte derfor dei fleste teoretikarar i moderne tid at demokrati ikkje var mogleg i territorialstatar. For det tredje meinte dei fleste greske tenkarane at statsstyret burde overlatast til nokre få utvalde eller spesielt kvalifiserte (jamfør Platons tanke om filosofkongen), noko som passar dårleg med nyare tids demokratioppfatting.[6]

Den greske bystaten som modell for den moderne nasjonalstaten

Men som modell for den moderne nasjonalstaten, forstått som uttrykk for prinsippet om ein nasjon – ein stat, fekk likevel den greske bystaten stor tyding.  For å kvalifisera som statsborgar måtte ein grekar vera fri, mann og fødd i den aktuelle bystaten.[7] Naturalisering, det vil seia tildeling av borgarskap til innflyttarar, var mogleg, men sjeldant. I Aten var borgarskap arveleg og knytta til lokale busetjingar kalla deme (eint. demos), som hadde sjølvstyre og sine eigne gudar.[8] Som vi har sett, var det i den greske verda under eitt dessutan ei sterk kjensle av fellesskap overfor utanforståande, ”barbarane”, og spesielt persarane. Eit kjent sitat, som Herodot tillegg Perikles, definerer gresk identitet som “vårt felles brorskap[…], vårt felles språk, alteret og offera som vi alle tar del i, våre felles karaktertrekk.”[9] Dette var alt tankegods som vart tatt til inntekt for idéen om nasjonen som den naturlege ramma for den moderne staten, og som dermed nærte moderne nasjonalisme. (Men som vi også såg, oppfatta grekarane seg dessutan som verdsborgarar i kraft av si universelle fornuft.)

George Grote

Det var den engelske bankmannen og historikaren George Grote (1794-1871) som lanserte den greske polis som generell politisk modell for Europa i sitt store verk History of Greece (1846-56). Dei tolv banda vart raskt anerkjent som den beste Hellas-historia på noko språk, og stod uimotsagt i eit halvt hundre år. Grotes History utløyste ei grunnleggande nytenking omkring Europas opphav. Frå nå av såg mange ikkje lenger Betlehem, men Aten som den europeiske sivilisasjonens vogge.[10]

Dessutan medverka Grotes verk sterkt til at britane vart overtydde om at det var den atenske bystaten som var den eigenlege forgjengaren til det moderne demokratiet, ikkje den romerske republikken slik progressive franske og amerikanske krinsar meinte. “Viktorianske liberale forstod på Grote at opprettinga av det atenske demokratiet var den største politiske bedrifta i menneskas historie til då. Grekarane var våre forfedre; deia føredøme viste at kulturelle og poltiske framsteg kunne og burde gå hand i hand.”[11]

Det gamle Hellas som modell for moderne internasjonal politikk

Den greske historikaren Thukydid

Men også i mellomstatlege forhold kom det gamle Hellas til å bli ein modell for det moderne Europa, og spesielt for Realisme-skolen innan studiet av internasjonal politikk. Grekarane delte som nemnt ein hellensk identitet og slutta seg saman under felles leiarskap av Aten og Sparta for å møta persiske åtak. Men elles vakta bystatane nøye om sjølvstendet sitt, forfølgde sine “nasjonale” interesser, førte krig mot einannan, gjekk inn i og ut av alliansar og forbund i eit stadig maktbalansespel med den greske verdas to stormakter, Aten og Sparta, som motpolar. Historikaren Thukydids verk om Peloponnesarkrigen vert i dag oppfatta som ein Realisme-klassikar på linje med Machiavellis Fyrsten og Hobbes’ Leviathan.[12]

Aten kom til å dominera det delisk-attiske forbundet i den grad at nokre historikarar talar om eit atensk “imperium.” Dei gamle grekarane utvikla likevel aldri nokon imperialistisk ideologi.   Bystatanes sjølvstende saman med stadige trugsmål utanfrå (frå persisk eller anna gresk hald) oppmuntra i staden til konføderale eller føderale samansluttingar mellom bystatane. Det deliske forbundet starta som ei samanslutting av likestilte, for det meste demokratiske bystatar. Det peloponnesiske forbundet av overvegande oligarkiske bystatar var også egalitært, sjølv om Sparta dominerte klart.  Dei forbunda som kom nærast ein føderasjon i moderne forstand var truleg den første og andre boiotiske forbundet (respektive ca. 447-386 og 379-338 f.Kr.) og dei aitoliske og akhaiske forbunda (ca. 290/250-189 f.Kr.).

Dei lærde stridest om dei gamle grekarane dermed også fann opp den første overnasjonale føderasjonen i europeisk historie. Larsen meiner det, mens Samuel Finer og Daniel Elazar hevdar at forbunda ikkje var noko meir enn konføderasjonar (det vil seia at medlemmene hadde ”nasjonal” suverenitet og dermed vetorett).[13] Faktum er likevel at det akhaiske forbundet på 1700- og 1800-talet vart nemnt som eit føderalt førebilete for så vel det britiske imperiet som for USA.[14]

På denne bakgrunn hevdar eg i mi doktoravhandling at bidraget frå det gamle Hellas til moderne europeisk politikk mest var å fremja det eg kallar nasjonal-liberal tenking. Dette er ein ideologi som fremjar oppfattinga av den suverene, demokratiske nasjonalstaten som den grunnleggjande, nærast naturgjevne byggeklossen i politikken. Blant anna på grunn av den greske formidlingshistoria som eg har omtalt her og i tidlegare innlegg, har denne tankegangen stått særleg sterkt i Nord-Europa. Sett på spissen meiner eg dette (saman med mange andre faktorar) har medverka til at skepsisen mot europeisk integrasjon er større i det protestantiske, gresk-orienterte nord enn i det katolske, romersk-orienterte sør i Europa.

…….

Dette er det tredje innlegget i serien om Hellas og Europa før og nå. I det fjerde og siste innlegget vil eg gå nærare inn på forskjellen på det antikke og moderne Hellas i lys av den nåverande eurokrisa.

Noter:


[1]Sjå t.d. Forrest, G. (1986), “Greece: The History of the Archaic Period”, i Boardman, J., Griffin J. and Murray O. (red.) (1986), The Oxford History of Greece and the Hellenistic World (Oxford: Oxford University Press), ss. 13-46.

[2] Finer, S.E. (1997), The History of Government, 3 vols. (Oxford: Oxford University Press), s. 316.

[3] Finer 1997: ss. 90, 355.

[4] Men mange byar i den seinare hellenske verda heldt lokaldemokratiet i hevd.

[5] Finer 1997: s. 86.

[6] Jones, A.H.M.  (1978), Athenian Democracy (Oxford: Basil Blackwell).Jordan W.C. (2002), Europe in the High Middle Ages (London: Penguin): s. 41.

[7] Finley. M.I. (1963), The Ancient Greeks (Harmondsworth: Penguin Books):  s. 57.

[8] Finer 1997: ss. 343-344.

[9] Herodot History, VII, 144.

[10] Den Boer, P. (1995), ”Europe to 1914: The Making of an Idea”, in K. Wilson and J. v.d. Dussen (eds.), The History of the the Idea of Europe (London: Routledge).: s. 74.

[11] Gress, D. (1998), From Plato to Nato.  The Idea of the West and Its Opponents (London, The Free Press): s. 86.

[12] Jackson, R. and Sørensen G. (1999), Introduction to International Relations (Oxford: Oxford University Press): ss. 70-72.

[13] Larsen J.A.O. (1961), Greek Federal States (Oxford: Clarendon Press); Finer 1997: ss. 372-80; Elazar, D. (1987), Exploring Federalism. (repr. 1991, Tuscaloosa: University of Alabama Press): ss. 120-121.

[14] Pinder, J. (1991), “The federal idea and the British liberal tradition”, i Andrea Bosco, The Federal Idea. The History of Federalism from Enlightenment to 1945, i. (London and New York: Lothian Foundation Press) ss. 99-118: her s. 113; Pagden, A. (1995), Lords of all the World: Ideologies of Empire in Spain, Britain and France c. 1500-c.1800 (New Haven, Conn.: Yale University press): s. 127.

Hellas og Europa før og nå, del II: Det greske bidraget til europeisk identitet

Homers Odysséen, forteljinga om Odyssevs ferd gjennom Middelhavet (her passerer han sirenane), er saman med Iliaden utgangspunktet for europeisk litteratur
 
Dei gamle grekaranes bidrag til utforminga av moderne europeisk og vestleg identitet er langt større enn vi til dagleg innser, om enn indirekte. Den greske arven innan arkitektur, biologi, etikk, filosofi, fysikk, historieskriving, jus, kunst, litteratur, logikk, matematikk, medisin, musikk, politikk og psykologi har påverka moderne europeiske verdiar, normer og idéar på ein heilt grunnleggjande og omfattande måte.

Mest alle europeiske historiebøker, og til og med mange “verdshistoriar”, byrjar med eller drøftar Hellas inngåande.[1]  Norman Davies’ store verk Europe: A History (1990) unngår rett nok å eksplisitt fastslå at dei gamle grekarane var ”dei første europearane”, men den omfattande omtalen tilseier at dei var det.[2] I si History of Europe (1996) er J.M. Roberts klarare:

[…E]tter at skeptiske moderne forskarar har gjort sitt beste for å relativisera tydinga til oldtidas greske og romerske sivilisasjon, står vi likevel igjen med ein veldig masse av kulturelle kjensgjerningar som til denne dag har vore med å bestemma korleis Europa og europearanes sinn vart forma i historia. For å forstå dette, må vi byrja med grekarane.[3]

Den greske arven

Som dei fleste moderne historikarar understrekar Roberts spesielt dei gamle grekaranes systematisering av rasjonell filosofisk tenking. Sosiologen Michael Mann er samd. Han meiner at “dyrkinga av menneskeleg fornuft” er ein av tre greske institusjonar som revolusjonerte utviklinga av kollektiv makt.[4]

Når det gjeld litteratur, oppfattar dei fleste Homers Iliaden and Odysséen som den europeiske litteraturens opphav.[5] Europeisk teater er mest utelukkande utgått frå gresk tragedie og komedie.[6] Inntil relativt nyleg var det almen semje om at all verkeleg kunst “heldt seg til eitt einaste sett av universelle og faste standardar […] som grekarane oppdaga og overførte til romarane, som barbarane øydela eller forkasta, og som renessansens italienarar langsomt la for dagen igjen.”[7] Tilsvarande har europearane arva historieskrivinga frå grekarane: “Herodot er for oss historiens far liksom han var det for Cicero.”[8]

Dei gamle grekarane skapte dessutan ein materiell infrastruktur og omfattande kommunikasjonar som budde grunnen for dei seinare hellenske og romerske imperia. Synlege og rørbare uttrykk for gresk kultur, som det greske alfabetet, fint graverte sølvmyntar, det doriske tempelet og figurativ kunst vart spreidde av ein omfattande trafikk av reisande, kjøpmenn, handverkarar og migrantar mellom dei mange greske koloniane rundt Middelhavet, Det egéiske havet og Svartehavet.[9] Særleg fastlands-Hellas og dei greske øyane, vestkysten av dagens Anatolia, mykje av Sicilias kystar og Italia sør for Napoli fekk eit umiskjenneleg gresk preg. Moderne europearar oppfattar gjerne greske ruinar, til dømes Akropolis i Aten, som levningar etter deira eigne åndelege forgjengarar.

Formidlinga til Europa

Men den greske påverknaden er blitt formidla til det moderne Europa, og formidlarane har lagt si eiga tolking inn i bodskapen. Dermed er bodskapen i nokre tilfelle også blitt politisert. Og derfor er formidlingshistoria i seg sjølv av stor interesse.

I første omgang var det var romarane som formidla den greske åndsarven til Vesten. Romarane overtok også det greske paideia-idealet om danning som dyrking av menneskeleg perfeksjon. Dermed vart paideia også ein del av arven etter Roma og kom slik til å ha ein grunnleggjande innverknad på utdanninga i Middelalderens kristne Europa. Europa kom gong etter gong til å gjenoppdaga dei gamle grekarane, først i 1100-talets tidlege renassanse, så i den humanistiske renessansen på 1400- og 1500-talet, og også i 1700-talets opplysningstid.[10]

Dei gamle grekarane var sjølve opphavet til denne moderne dyrkinga av Hellas, men romarane overgjekk dei i si beundring av alt gresk. Den store romerske diktaren Horats uttrykte det slik på slutten av det første hundreåret f.Kr.: Graeca capta ferum victorem cepit, et artes íntulit agresti Látio (“det erobra Hellas fanga sin ville overmann og førte sivilisasjon til det rustikke Latium”). Den romerske filhellenismen nådde sitt toppunkt med Plutarchs Parallelle liv (ca. 100 e.Kr.).

Gresk lærdom og kultur gjekk i stor grad tapt i Vest-Europa etter det vestromerske rikets fall i det femte hundreåret e.Kr.. Den siste viktige post-romerske filhellenisten kan hevdast å vera den sprenglærde vestgotiske kyrkjefaderen Isidor av Sevilla. Nokre få verk av Platon og Aristoteles overlevde også i latinske versjonar eller kommentarar. Bortsett frå dette var Hellas og gresk kultur praktisk talt ukjent i århundra då den vestlege syntesen av klassisk og kristen kultur oppstod. I mellomtida overlevde den greske arven i Det bysantinske riket og i omsetjingar til arabisk utførte av syriske kristne.[11]

Med gjenoppdaginga av fullstendige latinske versjonar av Platons og Aristoteles’ verk i høgmiddelalderen vart eit breiare utval av antikk gresk filosofi og vitskap tilgjengeleg for Vest-Europa. Noko vart omsett direkte frå bysantiske greske utgåver, anna frå arabiske versjonar og kommentarar.  Men denne gjenoppdaginga var i hovudsak avgrensa til utgåver på latin og til filosofi. Få kjende ennå andre greske historikarar, poetar, kunstnarar og forfattarar enn Platon og Aristoteles. Det var ingen filhellenisme i Middelalder-Europa, som levde i skuggen av Roma.

Det «greske tyranniet» over Nord-Europa

Det første teiknet til ny grekofili oppstod blant renessansens humanistar, som lærte seg gresk og byrja å gjenvinna alle levningar av den antikke greske litteraturen, filosofien, historia, teologien og medisinen.[12] Moderne filhellenisme vaks likevel først fram i Tyskland, der det oppstod ein “kult av Hellas” på 1700-talet. I dei første tiåra av 1500-talet hadde tyske lærde funne likskapstrekk mellom tysk og gresk. Etter Reformasjonen framstod gresk og tysk som protestantismens språk, overlegent katolisismens latin og romanske språk. I følgje Martin Bernal “kjempa Luther mot romarkyrkja med det greske [nye] testamentet. Gresk var det heilage kristne språket som protestantar med truverde kunne påstå var meir autentisk kristent enn latin.”[13]

Greske studiar blomstra derfor i protestantiske skolar og universitet på 1500- og 1600-talet. Til og med dei største franske hellenistane på 1600-talet var protestantar (dvs. hugenottar).[14] Også David Gress framhevar eit samband mellom den greske arven og tendensar mot sekularisering i Nordvest-Europa, spesielt blant akademikarar: “Det moderne Vesten omfemnde Hellas som ei delvis erstatting for kristendommen. Dette var ikkje det verkelege Hellas frå to tusen år tilbake, men eit Hellas som var gjenskapt av beundrande lærde, for det meste i Tyskland og England, frå 1770-talet og framover.”[15] Suzanne L. Marchand stadfestar at det var tung overvekt av sekulariserte nordtyskarar i den tyske grekofilien og nyhumanismen frå 1700-talet til 1900-talet.[16]

Universitetet i Göttingen i dag

Universitetet i Göttingen, som vart grunnlagt i 1734 av Georg II, kurfyrste av Hannover og konge av England, utgjorde ei kulturell bru mellom det protestantiske Storbritannia og det protestantiske Tyskland. Humaniora (historie og filologi) som moderne fagfelt vart etablert i Göttingen.  Ein viktig inspirasjon var Johann Joachim Winckelmann (1717-68), “den største talsmannen for gresk ungdom og reinheit på midten av 1700-talet.”[17] Berømt er Winckelmann si beundring for “den noble enkelheita og klåre storheita” forutan “den fullkomne kunstlova” som gjennomsyrar alt gresk. Han oppfatta dei gamle grekaranes overordna motto som ”alt med måte.”[18]

Winckelmann grunnla ikkje berre kunsthistorie som akademisk fag, men saman med Johann Wolfgang von Goethe (1749-1832) og Friedrich von Schiller (1759-1805) også den moderne dyrkinga av Hellas.[19] Goethes og Schillers ”Weimar-klassisisme” inspirerte dei framståande unge tyske diktarane og tenkarane på det seine 1700-talet og det tidlege 1800-talet, blant andre Johann Gottlieb Fichte, Friedrich Hölderlin, Heinrich von Kleist og Friedrich von Hardenberg (Novalis). Som eit resultat av Goethes og Schillers ”andre renessanse” erstatta klassiske og spesielt greske studiar filosofi som dei fremste humanistiske faga. Dei var einerådande til slutten av hundreåret. [20]

At dei gamle grekaranes knytta dygd til klima vart dessutan ein viktig inspirasjon til den moderne, romantiske forkjærleiken for det barbariske, kalde, ville og frie nord, altså i praksis det germanske Nord-Europa. Martin Bernal hevdar at forkjærleiken til 1800-talets romantikarar og rasistar galdt “mest alltid det skoddete og berglendte nord i Europa, som vart oppfatta som den sanne kjelda til menneskeleg dygd.”[21] Han peikar på at nasjonalromantikken og rasismen var mindre påfallande i 1700-talets Frankrike enn i England og Tyskland. Ved sida av den rasjonalistiske og kosmopolitiske tradisjonen frå opplysingstida var ein viktig årsak til dette at franskmennene framleis var langt meir opptatt av Roma enn britane og tyskarane. Sistnemnde vende seg i aukande grad mot det antikke Hellas (sjå vidare om dette i mitt tidlegare innlegg om Sarkozy som Napoleon).

Idéen om nasjonen som ei kollektiv eining som er overlegen individet fortrengte dessutan gradvis Goethes og Hölderlins naturmenneske i den tyske filhellenismen. Hegel snudde den gamle greske høgaktinga av bystaten, polis, til ei dyrking av staten som ypparste uttrykk for alt menneskeleg strev. Det intellektuelle ”greske tyranniet” over Storbritannia, Tyskland og Nord-Amerika nådde sitt klimaks i åra før første verdskrig. Ironisk nok, som Gress påpeikar, var det rett før denne krigen at Oswald Spengler i sin Vesterlandets undergang (Untergang des Abendlandes) retta det første alvorlege åtaket mot idéen om Vesten som Hellas’ arving.[22] For Spengler var grekarane og romarane ikkje “vestlege” i det heile, men representerte ein eigen, historisk kultur som var eit lukka kapittel for det moderne samfunnet.

Det «romerske tyranniet» over Frankrike og Italia

Gress hevdar at i det tjuande århundrets Tyskland, Storbritannia og USA utvikla dyrkinga av Hellas seg til ein liberal kanon, ”den store forteljinga” (the Grand Narrative).  Radikaliseringa av amerikanske universitet under Vietnam-krigen førte til ein reaksjon mot forteljingas påstått kolonialistiske og eurosentriske Plato-to-NATO-oppfatningar.  I klassiske studiar vart det mest oppsiktsvekkande resultatet Martin Bernal sitt åtak på tradisjonell beuindring for antikkens Hellas i hans bok frå 1987, Black Athena.

Idéen om Roma har samstundes sjølvsagt overlevd mest levande i den romersk-katolske kyrkja, den einaste institusjonen i dag som har ei ubroten historie frå det gamle romarriket. Men Roma held også fram å påverka spesielt fransk og italiensk identitet. I følgje Gress vart den intellektuelle debatten om Hellas og Roma etter andre verdskrigen til ein debatt på den eine sida mellom

anglo-amerikanske liberale med deira kristent inspirerte, post-imperiale skuldkjensle og på den andre sida franske og italienske tenkarar som såg på Roma som ein del av si historie og som såg det ikkje som ein undertrykkar, men som ein garantist for fred.  Denne retorikken kunne framleis høyrast frå representantar for Den europeiske union i 1990-åra. [….] Den kontinentale forteljinga om vestleg identitet kulminerte i ei syntese av Roma, kristendom og moderne sosialdemokrati. Den (anglo-amerikanske) liberale forteljinga føretrekte Hellas, renessansen og individualismen.[23]

…………………….

Dette er det andre innlegget i serien om Hellas og Europa før og nå. Neste innlegg handlar om påverknaden frå det gamle Hellas på moderne europeisk politikk.

Noter


[1] Eitt viktig unntak var Jean-Baptiste Duroselle sin Europe: A History of its Peoples (1991). Dette var eit historieprosjekt sponsa av Europakommisjonen som knapt nemner det antikke Hellas og Det bysantinske riket. Etter mange protestar, ikkje minst frå Hellas, distanserte Kommisjonen seg frå boka, jf Davies, N. (1996), Europe. A History (Oxford: Oxford University Press), ss. 43-44.

[2] Davies 1996: kap. II.

[3] Roberts, J.M. (1996), The Penguin History of Europe (Harmondsworth, Penguin), s. 25.

[4] Mann, M. (1986), The Sources of Social Power, i:  A history of power from the beginning to A.D. 1760 (Cambridge: Cambridge University Press), s. 195.

[5]Gransden i Finley, M.I. (red.) (1981), The Legacy of Greece: A New Appraisal (Oxford University Press, Oxford), s. 65.

[6] Rosenmayer i Finley, M.I. (red.) (1981), The Legacy of Greece: A New Appraisal (Oxford University Press, Oxford), s. 120.

[7] Kidson i Finley, M.I. (red.) (1981), The Legacy of Greece: A New Appraisal (Oxford University Press, Oxford), s. 401.

[8] Momigliano i Finley, M.I. (red.) (1981), The Legacy of Greece: A New Appraisal (Oxford University Press, Oxford), s. 153.

[9] Finley i Finley, M.I. (red.) (1981), The Legacy of Greece: A New Appraisal (Oxford University Press, Oxford), s.  7.

[10] Marrou i Finley, M.I. (red.) (1981), The Legacy of Greece: A New Appraisal (Oxford University Press, Oxford), s. 185.

[11] Gouguenheim, S. (2008), Aristote au Mont Saint-Michel. Les racines grecques de l’Europe chrétienne [Aristotle on Mont Saint-Michel. The Greek roots of Christian Europe] (Paris: Seuil).

[12] Gress, D. (1998), From Plato to Nato.  The Idea of the West and Its Opponents (London, The Free Press), ss. 57-59.

[13] Bernal, M. (1987), Black Athina: The Afro-Asiatic Roots of Classical Civilisation, i: The Fabrication of Ancient Greece 1785-1985 (London: Vintage Books), s.193.

[14] Bernal 1987: 194.

[15] Gress 1998: 59-60.

[16] Marchand, S.L. (1996), Down from Olympos: Archeology and Philhellenism in Germany, 1750-1970 (Princeton, New Jersey; Princeton University Press).

[17] Bernal 1987: 212.

[18] Winckelmann sitert i Davies 1986: 97

[19] Gress 1998: 60 ff.

[20] Gress 1998: 62-63.

[21] Bernal 1987: 204.

[22] Gress 1998: 75.

[23] Gress 1998: 126.

Dei førti dagane på Musa Dagh

Eg er nettopp ferdig med å lesa den mektige romanen De førti dagene på Musa Dagh av Franz Werfel. Den inneheld den dramatiske historia om sju armenske landsbyar på til saman fem tusen menneske i det nordaustlege hjørnet av Middelhavet, på grensa mellom Tyrkia og Syria, som i 1915 rømte opp på fjellet Musa Dagh (Moses» berg) for å unngå å bli utrydda av dei osmanske styresmaktene. Den høge porten (regjeringskvartalet) i Istanbul var då i gang med det som er blitt kalla folkemordet på armenarane i Det osmanske riket. Mykje i romanen er aktuelt i dag. Ikkje berre er anerkjenning av det som skjedde som eit folkemord ei varm politisk potet i mellom anna Frankrike. Historia er også relevant for Tyrkias forhold til EU. Ikkje minst illustrerer akademiske kontroversar omkring Det osmanske rikets overgrep mot armenarane og meir generelt om Edward Saids brannfakkel om Orientalismen frontane i Midtausten-studiar i dag .
Kartet viser den etniske samansetninga av Det osmanske riket ca 1911. Som det framgår, budde flest armenarar i aust. Musa Dagh ligg på austsida av bukta rett fram for spissen på Kypros.

Dei førti dagane på Musa Dagh er tida det tok frå dei sju landsbyane rømte heimane sine til dei som overlevde vart redda. Den sentrale figuren i romanen er Gabriel Bagradian (Moses Derkalousdian i røyndommen), som våren 1915 nyleg hadde vendt tilbake til familiegodset saman med sonen Stephan og den franske kona Juliette etter mange år i Paris. Han skjønar at dei osmanske styresmaktene planlegg nye massakrar på armenarane (det same hadde skjedd i 1895-96), 1908, 1909 og 1912) og overtel landsbyane nærast sitt gods til å forskansa seg oppe i fjellet heller enn å la seg fordriva og omkoma.

Takka vera hans leiarskap, som delvis byggjer på eiga krigseerfaring som offiser i den osmanske hæren, slår armenarane på Musa Dagh tilbake tre tyrkiske åtak. Angriparane blir påførte store tap, men mobiliserer til slutt maskingevær, bergartilleri og så store mannskap at det er klart armenarane er dømde.  Dei er dessutan i ferd med å svelta i hel, etter at all proviant er oppbrukt og tyrkarane har ført bort buskapen deira. Men heilt i siste liten dukkar ein fransk panserkryssar opp på havet utanfor. Etter nokre varselsskot avlyser tyrkarane åtaket og dei om lag fire tusen overlevande blir tatt ombord i kryssaren og tre andre franske og britiske skip som etter kvart dukkar opp. Dei vart førte til Port Said i Egypt.

Manøvrar under slaget om Musa Dagh

Dei førti dagane på Musa Dagh, som først kom ut på tysk i 1933, byggjer altså på ei sann historie. I røynda gjekk det 53 dagar før redninga kom, men den jødisk-austerrikske Franz Werfel skreiv det om til førti dagar for mellom anna å kalla fram bibelske minne om Moses» førti dagar på berget og dei førti dagane med syndflod. Werfels skildring av dei fem tusen armenaranes lagnad og det armenske folkemordet viste seg også å bli eit profetisk varsel om den jødiske holocaust under andre verdskrig.

Men sjølv om det gjekk godt til slutt med dei fleste Musa Dagh-flyktningane, framstår ikkje romanen som noko einsidig heltehistorie. Det er mange nyansar av både psykologisk, politisk og religiøs karakter. Den intellektuelle og forfina rikmannen Gabriel Bagradian er riven mellom sin identitet som europear og som armenar. Han viser seg som ein handlingas mann først når han stiller seg i spissen for sine landsmenn, men oppnår sine sigrar som militærførar på grunn av sin europeiske rasjonalitet og planleggingsevne (i tillegg til erfaringa frå Balkan-krigen i 1912). Identitetskonflikten slår også ut i hans motstridande kjensler for den praktisk udugelege franske sosietetskvinna han er gift med og den unge armenske jenta Iskuhi. Alle tre får livet sitt ødelagt av dei førti dramatiske dagane på Musa Dagh, og går tilsynelatande ei ulukkeleg framtid i møte, trass i redninga. Bagradians son Stephan har då alt dukka under. Vi forstår at hans franske oppvekst hadde gjort det uråd for han å overleva den brutale påkjenninga i det asiatiske «barbariet». Gabriel skjønar han har mista alt og blir frivillig igjen på Musa Dagh. Kva som då skjer, kan ein tenkja seg.

Det er altså til slutt Europa (ved franske og britiske krigsskip) som kjem dei sju armenske landsbyane på Musa Dagh til unnsetnad i det som må ha vore kanskje den første humanitære intervensjonen i verdshistoria. Det er også ein representant for det europeiske «sivilsamfunnet», den protestantiske pastoren, orientalisten og humanisten Johannes Lepsius, som framstår som den einaste som bryr seg om armenaranes lagnad. Hans forsøk på å overtala det tyske utanriksdepartementet til å ta affære strandar på stormaktspolitikk, men han klarar å samla inn store pengemidlar til armenaranes sak. Det er også interessant at Lepsius blir avvist av Den høge porten, men får hjelp til å overlevera pengane frå ei gruppe islamske tradisjonalistar. Dei tar avstand til regimets ungtyrkiske nasjonalisme til fordel for tanken på ein overnasjonal islamsk umma, der kristne og jødar kan utøva sin religion så lenge dei betaler skatt og elles held seg til dei gitte spelereglane. I prinsippet var det slik det gamle osmanske riket fungerte.Tyrkia nektar hardnakka å godta at det var snakk om eit «folkemord» på armenane i 1915-1916. Fleire gonger har tyrkiske styresmakter hindra at Hollywood har laga storfilm om Werfel si bok, som vart ein internasjonal bestseljar. Den amerikanske historikaren Donald Quataert understrekar då også at berre armenarar i det austlege Anatolia vart fordrivne. Armenarar som levde på Balkan eller i det vestlege Anatolia vart ikkje fordrivne. Grunnen skal ha vore at Den høge porten meinte armenarane der sympatiserte med Russland, som kryssa grensa inn i Aust-Anatolia i 1914.

Quataert peikar også på talrike regjeringsdokument som gir ordre om å ta godt vare på dei fordrivne under marsjen austover. Likevel medgir han at osmanske offiserar, soldatar og sivile embetsmenn myrda enorme mengder armenske sivile, kvinner, barn og eldre like så godt som vaksne menn. Om lag 600,000  menneske omkom på denne måten.

Quataert meiner dermed at tyrkisk nasjonalisme ikkje var årsaka til massakrane. Likeså meiner han at nasjonalisme ikkje var grunnen til at Det osmanske riket gjekk under i 1922. Det store fleirtalet av innbyggjarane, armenarar, bulgarar, serbarar, arabiske, kurdiske, tyrkiske osv. så vel som både kristne og muslimar, ville etter hans meining har føretrekt at det gamle multinasjonale og multireligiøse riket hadde overlevd.

Nasjonalistrørslene vart drivne fram av eit fåtal som søkte politiske og økonomiske fordelar dei ikkje kunne oppnå i Det osmanske riket. Avgjerande vart at dei oppnådde støtte frå dei vestlege stormaktene. Frankrike og Storbritanna overtok då også etter kvart kontrollen over store, tidlegare osmanske område, spesielt i Midtausten. Dersom dette er rett, gir det eit litt anna perspektiv på Europas rolle under i det osmanske sluttspelet enn Franz Werfels.

I 2006 trekte Quataert seg elles som styreformann for det amerikanske Institute of Turkish Studies. Det skjedde etter at Tyrkias ambassadør hadde truga med å stansa pengestøtta fordi Quataert hadde uttalt at det framleis måtte forskast på «folkemordet» på armenarane.

Men den revisjonistiske israelske historikaren Efraim Karsh tar klar avstand frå den «politisk korrekte» oppfatninga at alle problem i Midtausten er vestmaktene si skuld. Han hevdar at Den høge portens dekret om å ta god vare på armenarane under deportasjonane i 1915-16 var spel for galleriet. I følgje Karsh vart dessutan også mange armenarar på Balkan (Trakia) og Vest-Anatolia, inkludert Istanbul, fordrivne og drepne. Alle mista dessutan sine offisielle stillingar. Karsh siterer anslag på omkomne på opptil 950,000.

I følgje Karsh var det dessutan den osmanske regjeringa sjølv som var skuld i oppløysinga av riket i 1922. Trass i innstendige oppmodingar til nøytralitet frå ententemaktene Storbritannia, Frankrike og Russland valde Den høge porten å gå inn i første verdskrig på tysk side. Drivkrafta var ein tyrkisk-nasjonalistisk-islamistisk draum om eit revitalisert imperium. Derfor knuste den britiske hæren Det osmanske riket og eit nytt statssystem oppstod i Midtausten.

Kjelder:

Franz Werfel: De førti dagene på Musa Dagh. Den norske bokklubben, 1965  

Donald Quataert: The Ottoman Empire, 1700-1922. Cambridge University Press, 2000.

Efraim Karsh: Islamic Imperialism, A History. Yale University Press, 2006.

Wikipedia og BBC: sjå lenker i artikkelen.

Sarkozy som Napoleon

Sofie Gran Aspunvik samanliknar i dagens Aftenposten Frankrikes president Nicolas Sarkozy med den franske generalen og keisaren Napoleon Bonaparte (1769-1821). Sarkozy, som førre veke erklærte at han stiller til gjenval som president, er «Bonaparte i dress».  Med tanke på det tette samarbeidet mellom Sarkozy og Tysklands forbundskanslar Angela Merkel i europapolitikken siterer ho ei EU-skeptisk britisk avis: «det er gode odds for at Merkozys visjon for Europa vil ende slik som Napoleons gjorde.»
Sarkozy som Napoleon. Det finst mange titals slike bilde på nettet.

Å peika på parallellar mellom Sarkozy og Napoleon er ikkje spesielt originalt (sjå t.d. dette). Det er heller ikkje noko nytt å finna bonapartiske spor i fransk utanriks- og europapolitikk. Men slike samanlikningar skjer oftast utan særleg god forståing for Napoleons historiske tyding og for dei lange linjer i fransk europatenking. Det vil eg derfor gå litt inn på her.

Napoleon Bonaparte var etter mitt syn ein overgangsfigur mellom middelaldersk og moderne fransk europatenking og mellom monarkistisk og republikansk universalisme. Han vart først møtt med begeistring i store delar av Europa som moderniserar og frigjerar frå l’ancien regime (den gamle orden). Men hans brutale okkupasjon utløyste etter kvart konkurrerande nasjonalismar som Europa først byrja å leggja bak seg etter andre verdskrigen.

Vi kan starta med delinga av Karl den Stores rike på åttehundretalet. Saksarkongen Otto gjenoppretta Det heilage romerske riket i den austlege etterfølgjarstaten, Francia orientalis, i 962. Men kongane i det vestlege etterfølgjarrike (Francia occidentalis, det framtidige Frankrike) reiste etter kvart også krav på denne arven og dermed på førarskapen i kristenheita. Den tradisjonelle franske kongetittelen rex christianissimus (den særs kristne kongen) uttrykker denne universelle pretensjonen. Mellom anna Ludvig 14. manøvrerte fleire gonger for å bli vald til keisar i Det heilage romerske riket (men habsburgarane trekte som vanleg det lengste strået).

Napoleon gjekk inn i denne tradisjonen. Mellom 1800 og 1809 etablerte han med sitt kontinentalsystem eller Grand Empire den mest effektive europeiske unionen sidan Karl den Store. Men Napoleon ville vera ein opplyst einevalds- og allherskar. Gjennom sitt system tvinga den kortvaksne korsikanaren kontinental-Europa til ei massiv modernisering i tråd med opplysingstidas universelle idear. Reformene hans medførte ei administrativ og rettsleg standardisering Europa ikkje hadde opplevd sidan romarrikets dagar.  Som døme får det her halda å nemna innføringa av det metriske systemet og utbreiinga av den napoleonske rettskodeksen.

Samstundes fremja Napoleon ein integrert kontinental økonomi med Frankrike som nav. Embargoen mot handel med Storbritannia som han innførte var meint å undergrava det internasjonale grunnlaget for britisk handels- og marineleiarskap. Det skulle også ytterlegare oppmuntra det naget mange kontinentaleuropearar nærte til britisk makt (jamfør Sarkozys pådrivarrolle i å utestenga Storbritannia frå EUs fiskalpakt på toppmøtet før jul).

Samstundes bygde han ut Paris som rikshovudstad med Roma som førebilde. Keisar Justinians Corpus juris var ein viktig inspirasjon for Code napoléon.  Napoleon brukte romerske førelegg for sine titlar som konsul (1799) og keisar (1804), og dessutan til dømes for ørnene på hærfanane sine. Han erklærte sonen sin som «Konge av Roma» og Roma som sitt rikes nest viktigaste by. Han etterlikna Karl den Store ved å invitera paven til Paris for å delta i si kroning til keisar (men i medviten kontrast til Charlemagne passa han på å setja krona på sitt eige hovud). Han søkte legitimitet og romersk-universell aura blant europeiske kongehus ved å gifta seg med ei habsburgprinsesse. Frykt for at Napoleon skulle tilrana seg krona førte til at habsburgkeisaren Leopold II la ned det tusenårige heilage romerske riket i 1806.

Roma hadde alltid vore ein modell for franske (og for andre europeiske) politiske tenkarar. Dei franske revolusjonære hylla den intense patriotismen og rettskafne nøysemda dei identifiserte med den romerske republikken. Robespierre siterte Cicero si rettferdiggjering av mordet på Cæsar for å forsvara septembermassakren i 1792: “Republikken drap dei for ikkje å falla i deira hender». Då Napoleon oppløyste den revolusjonære regjeringa og tok makta i 1799, vart han skulda for å vera ein ny Cæsar. Det var for å imøtegå denne skuldinga at han tok tittelen ‘konsul,’ som var tittelen til den fremste folkevalde i den romerske republikken.

Då Napoleon fem år seinare krona seg til franskmennenes keisar framheva han verdslege romerske trekk ved kroninga. Liksom Augustus hadde gjort i år 27 f.Kr., understreka han at han var keisar i tråd med folkets vilje og fagnad og at hans misjon var å tilføra lov, klårleik og orden til eit Europa som var splitta av strid og motsetnader. Det var derfor paven berre var vitne på Napoleon plasserte keisarkrona på eige hovud.

I memoarane sine rettferdiggjorde Napoleon seg med at han hadde prøvd å verkeleggjera Abbé Saint-Pierre sin tanke om “eit europeisk forbund” eller “felles fedreland”. Han sa at han såg fram til dagen då sonen hans, Kongen av Roma, ville  “gjenforeina Europa i uløyselege føderale band” og vona at det amerikanske systemet ville blir innført i “den store europeiske familien». Han insisterte på at hans eige mål hadde vore å oppnå dette med fredelege midlar. Berre England sin motstand hadde tvinga han til å søkja å oppretta ein europeisk forbundsstat gjennom krig.

Industrialisering, revolusjon og napoleonsk okkupasjon utløyste ein nasjonalistisk og romantisk-historistisk reaksjon i store delar av Europa. Saman med framveksten av historiefaget som sjølvstendig akademisk disiplin medverka dette til at «Europa» vart ein omstridd idé. Europatanken vart viktigare, men det vart inga semje om kva idéen innebar. Ulike grupper hadde ulike idéar om kva Europa hadde vore og skulle vera.

Dei romerske modellane som både dei franske revolusjonære og Napoleon mana fram medverka til at britar og tyskarar tok det gamle Hellas som sitt førebilde. I Storbritannia samanlikna folk sin strid mot Napoleon med dei gamle grekaranes strid mot persarane. Dei var overtydde om at den endelege britiske sigeren mot høge odds, liksom grekaranes siger, skuldast den overlegne moralen og engasjementet til eit fritt folk.

Det som er blitt kalla «Hellas tyranni over Tyskland» byrja alt i 1770-åra.  Men napoleonsk okkupasjon forsterka tyskaranes identifisering med dei gamle grekarane. I sine Talar til det tyske folk sette Fichte likskapsteikn mellom dei franske okkupantane og  imperialistiske romarar i det første hundreåret e.Kr., og mellom den greske motstanden mot romersk ekspansjon og sine tyske landsmenn. Ein intens, mest religiøs filhellenisme fekk dei fleste tyske tenkarar og diktarar til å sjå seg sjølve som greske offer for romersk imperialisme.

Tysk forskarars hovudinteresse i Hellas vart å oppdaga grunnane til den greske nedgangen for å unngå ein liknande lagnad for Tyskland. Tyske historikarar utforska spesielt årsakene til at dei greske bystatanes ikkje slo seg saman mot ytre fiendar. Dette fokuset førte ofte til forakt for gresk demokrati, ettersom gamle greske filosofar, og spesielt Platon, hadde meint at demokrati var eit hinder for effektiv styring og dermed for siger. Dermed vart Sparta modell-polisen for tyske nasjonalistar. Jamfør til dømes den pro-spartiske tendensen hos tyske klassisistar som Julius Beloch i 1890-åra og Helmut Berve på 1930-talet. Berve lovpriste naziregimet som “den sanne arvtakaren etter Sparta og den eigenlege lekamleggjeringa av Hellas.”

Dette er nok ein del av bakgrunnen for at europeiske nasjonalistar har hatt ein tendens til å tenka seg europeisk samarbeid som eit laust gresk bystatsforbund, ein konføderasjon som først og fremst skal stå saman mot ytre fiendar. Fransk europatenking har vore prega av ei spenning mellom ein slik gaullistisk modell (med Frankrike i ei førande rolle) og eit meir romersk-sentralistisk-universalistisk førebilete som tenderer mot føderalisme. Sarkozy har sjølv snakka om behovet for eit føderalt Europa, men tenker tydelegvis likevel i retning av ein mellomstatleg variant. Mot dette står den meir overnasjonale tyske forbundsstatsmodellen, som somme kanskje vil føra tilbake til forbundet som dei fire opphavlege tyske stammane i følgje mytene skal ha inngått.

Uansett historiske førelegg må dagens EU først og fremst vera i stand til å møta nåtidas og framtidas utfordringar. Og då trur eg Sarkozy (og Merkel) trass alt er meir på hogget enn konkurrenten François Hollande. Napoleon ville nok hatt stor sans for Merkozys visjon, men deltaking i prosjektet er i dag trass alt frivillig, om enn krevjande. Det er ein avgjerande forskjell mellom den gong og nå, og gir monaleg betre sjansar til å lukkast.
(Stoffet til dette innlegget er henta frå mi doktoravhandling. Der finn du også kjeldetilvisingar.)

Afrika og Europa

Ein gong eg sat og venta på seine politikarar i ein møtesal i Nigerias hovudstad Abuja, kom eg i prat med sidemannen. Han var i svart uniform og det viste seg at han var politilege med grad tilsvarande major. Arbeidsstaden var det føderale politihovudkvarteret i nærleiken. Etter at eg hadde presentert meg som norsk ambassadør, spurte han kva eg syntest om utviklinga i Nigeria. Eg prøvde å svara diplomatisk. Då smelte han til: «Nigerias ulukke er at britane trekte seg ut (i 1960). Historia viser at dei sterkaste sivilisasjonane overlever. Vi afrikanarar greier ikkje overgangen til eit moderne samfunn på eiga hand. Europa burde ha blitt i Afrika.»

Ingen «big man» i Afrika er presis; dess viktigare ein er, dess seinare kjem ein. Dessutan heitte det jo at «you Europeans have watches, we Africans have time». Så politilegen og eg fekk god tid til diskutera hans høgst politisk ukorrekte påstand. Eg prøvde å antyda at gjort var gjort og at dessutan er nasjonal suverenitet både prinsipielt og praktisk ein føresetnad for modernisering (demokratisk ansvarlegheit, nasjonalt eigarskap og alt det der). Men min historiefilosofisk anlagte nye venn heldt på sitt.

Det var faktisk ikkje første gong eg høyrde slike eller liknande utsegner i Afrika. Aldri offisielt, sjølvsagt, men i fortrulege samtalar – og i nettkommentarar. Offisielt er linja at Europa og Vesten er rota til det meste av det som er gale i Afrika. Først gjennom slavehandelen, så gjennom koloniveldet/imperialismen og utbyttinga som høyrde med det, og etter frigjeringa gjennom underutvikling og avhengigheit (nå kjem heldigvis Kina til unnsetning).

Sjølv har eg kome til at Afrikas utfordringar hovudsakleg har geografiske årsaker. Politiske, økonomiske, sosiale, historiske, klimatiske osv. problem skuldast mest grunnleggande geografisk posisjon: eit separat, enormt kontinent med konstant ekstremver. Det var i det meir tempererte Eurasia det skjedde: livleg kommunikasjon mellom ulike sivilisasjonar førte med seg handel, idéutveksling, utvikling av jordbruk, teknologi, vitskap. I løpet av middelalderen byrja Europa å ta leiinga.

Afrika hadde eit dårlegare utgangspunkt:

”…except in Egypt and other favoured regions, Africa’s ancient rocks, poor soil, fickle rainfall, abundant insects, and unique prevalence of disease composed an environment hostile to agricultural communities” (John Iliffe: Africans. The History of a Continent, Cambridge University Press 2007,  s. 1.)

 

Det lite produktive jordbruket medførte i sin tur låg folketettheit og få byar (historisk har byane vore utviklingssentra). Dette saman med det store ørkenbeltet nord på kontinentet hindra lenge afrikansk medverknad i den livlege kommersielle og intellektuelle utvekslinga i Eurasia. I den grad ein var med (i middelalderen, før europearanes ankomst), var det gjennom islam og slave- og gullhandel. Afrikanarar sør for Sahara oppfann aldri verken skriftspråk eller hjulet (noko av det mest avanserte, var produksjon av superhardt stål, men i liten skala). Men dette skuldast altså ikkje rase eller intelligens, men geografi.

Framleis utgjer lang veg til havet, vanskeleg navigerbare elvar og et tøft klima objektive skranker for mange afrikanarars deltaking i verdensøkonomien.  Dessutan inndelte kolonimaktene kontinentet i økonomisk lite formålstenlege einingar som i dei fleste tilfelle dessutan braut drastisk med lokal tradisjon. Etter uavhengigheita var det med denne bakgrunnen vanskeleg å oppnå stabilitet og utvikling. Mellom anna medverka rivalisering mellom etniske grupper og supermakter til krig og konflikt frå det seine 1960-tallet og utover.

I den grad ein kan tenkja seg dette, trur eg også at utan Europas inntog i Afrika ville dei fleste afrikanarar i dag hatt det mykje verre. Som eg har vore inne på før i denne bloggen, var ikkje det førkoloniale Afrika nokon Edens hage. Levealderen var kort, barne- og mødredødelegheit høg, det var mykje sjukdom, krig og konflikt, og utbreidd slavehandel og slavehald, blant både afrikanarar og arabarar. Det var tradisjonar som vi aldre ville ha tolerert i dag. Afrikansk levealder byrja først å stiga etter introduksjonen av vestleg medisin.

Dermed har eg ikkje sagt at det ikkje er verdifulle sider ved Afrika som har gått tapt, eller at alt europearane gjorde var bra. Tvert i mot. Men det må gå an å sjå like kritisk på afrikanske og andre samfunn som på det europeiske. Arabarar tok til dømes minst like mange afrikanske slavar som europearane, og europearane avskaffa slavehald lenge før arabarane og afrikanarane. Afrika var og er rett og slett langt mindre budd på det moderne, europeisk prega samfunnet enn Europa og Asia.

Min venn politilegen hadde nok rett i historisk sett har nokre kulturar (for ikkje å bruka det belasta ordet «sivilisasjonar») hatt større gjennomslag enn andre og at i eit langsiktig perspektiv treng ikkje det vera berre ille. Men eg har vanskeleg for å tru at han ville ha ønska at europearane hadde overtatt Afrika så fullstendig som dei gjorde med Amerika og Australia.  

Men Afrika er uansett framleis sterkt prega av Europa. Og ennå gir ingen meir bistand, handlar meir med eller investerer meir i Afrika enn Europa under eitt.  Svaret på utfordringane er ikkje å prøva å skru klokka tilbake til verken ein innbilt ideell naturtilstand eller til kolonitida, men større deltaking i den internasjonale arbeidsdelinga. Men ansvaret for det har først og fremst Afrika sjølv. Og akkurat nå ser det jo bra ut; afrikansk økonomi er i sterk vekst. Store delar av Europa derimot slit både med låg vekst og høg arbeidsløyse. Kanskje det er Afrika og Asia, og ikkje Europa, som har framtida for seg? (Slapp av, det trur eg ikkje!)

Europa som fornufts- og lagnadsfellesskap

Ved inngangen til det som kan bli eit annus horribilis for EU kan det vera grunn til igjen å spørja: Kvifor treng vi europeisk integrasjon?  Kva slag EU treng vi? Korleis skal ein argumentera for EU i dag? (Og då meiner eg ikkje for norsk EU-medlemskap.) For å svara på dette kan vi ta utgangspunkt i tre typar pro-europeisk diskurs som har vore framført opp gjennom åra: ein som legg vekt på fornuftsbaserte argument, ein som argumenterer normativt og ein kulturell og historisk diskurs. Alle desse argumentasjonsmåtane bør inngå i ein framtidsretta visjon som kan føra EU og Europa ut av det nåverande uføret.

Fornufts- eller nyttebasert argumentasjon

Fornufts- eller nyttebasert argumentasjon for europeisk samarbeid har vore vanlegast. Mest grunnleggjande blir denne uttrykt i læresetningar som at:

  • felles utfordringar krev felles løysingar;
  • samarbeid er betre enn krig;
  • marknadsintegrasjon gir stordriftsfordelar, konkurranse, vekst og velstand;
  • ein får større styrke overfor omverda ved å stå saman; og
  • det gir større innverknad å vera med enn å stå utanfor eit fellesskap.

Merk at slik argumentasjon for samarbeid og overordna styresmakt kan brukast for all kollektiv samhandling og fellesskapeleggjering, inkludert i nasjonalstaten. I EU sitt tilfelle har argumenta for fred og vekst hatt særleg gjennomslag.

Grunnleggarane av EU tok det som gitt at denne diskursen ville ha stor effekt, ja, nærast var sjølvinnlysande riktig, spesielt med andre verdskrig friskt i minne. Meiningsmålingar, offentleg debatt og politiske vedtak viste då også at det i den tidlege fasen var brei semje i samfunnet («permissive consensus») om europaidéen.

Men europatilhengarane gjekk også ut frå at det som skulle bli EU ville vinna ytterlegare støtte ved å levera resultat som viste samarbeidets nytte og nødvende over tid. Og etter kvart ekspanderte som kjent samarbeidet enormt, slik at mest alle saksfelt og mest heile Europa nå er dekka. Likevel har vi over tid sett ein svakt fallande trend i folkeleg støtte til EU (jamfør mitt tidlegare innlegg om Europa og «folket»). I dag ser vi til og med eit nasjonalistisk tilbakeslag i ein del medlemsland.

Dette har etter mitt syn samanheng med følgjande forhold:

  • Fornufts- og nyttediskursen er overordna og strategisk. Etter kvart som EU er blitt fordjupa og utvida har samarbeidet blitt stadig meir teknokratisk, komplisert og kontroversielt. Det er blitt vanskelegare å få auga på den overordna fornufta og nytteeffekten;
  • EU er blitt ein del av normalpolitikken og blir tatt for gitt. Samstundes er unionen blitt viktigare i kvardagen til folk og blir dermed utsett for meir kritisk søkelys i offentlegheita. Kritikk og fallande oppslutnad betyr ikkje nødvendigvis motstand mot EU i seg sjølv, men kan uttrykka misnøye med det EU leverer og korleis det fungerer;
  • Den fornufts- og nyttebaserte argumentasjonen  appellerer til hovudet og ikkje til hjartet. Han er dessutan universalistisk og dermed Europa-uspesifikk. Han byggjer ikkje kjensler av lojalitet og tillit til Europa, av at vi er i same båt og at Europa også er ein lagnadsfellesskap;
  • den store arbeidsløysa og dei økonomiske utfordringane elles for Europa blir knytta til euroen, som dermed i aukande grad blir oppfatta som eit ufornuftig prosjekt.

Normativ argumentasjon

Jürgen Habermas (f. 1929)

Dei seinare åra har det vokse fram ein pro-europeisk diskurs som er meir prosessorientert og normativ. Den tyske filosofen Jürgen Habermas har vore ein pådrivar her, og i Noreg har europaforskingssenteret Arena ved Universitetet i Oslo, grunnlagt av Johan P. Olsen og nå leia av Erik Oddvar Eriksen, blitt eit kraftsenter for slik tenking.

Denne diskursen er prinsipielt antinasjonalistisk og kosmopolitisk, og støttar EU som ein «postnasjonal konstellasjon». Til erstatning for nasjonalismen går ein inn for «grunnlovspatriotisme», det vil seia at lojalitet til EU (og statar) skal knyttast til eit verdigrunnlag og regelsett som er fastsett i eit grunnlovsliknande basisdokument. Dette skal mellom anna fastslå at samarbeidet skal byggja på demokrati, respekt for menneskerettane og rettsstatsprinisppet.

På dette normative grunnlaget skal europeisk identitet og politikk utviklast gjennom «kommunikativ» rasjonalitet og demokratisk «deliberasjon», det vil seia fornufts- og kunnskapsbasert offentleg diskusjon etter bestemte reglar. Denne argumentasjonen legg hovudvekta på utvikling av demokratiske institusjonar og demokatisk praksis (spesielt eit levande offentleg ordskifte) for å styrka EUs legitimitet.

Men også denne typen diskurs talar til fornufta heller enn til kjenslene og er i utgangspunktet universalistisk og Europa-uspesifikk.

Slik universalisme har ført til paradoks som at Europas mest sjølvmedvite verdslege stat, Frankrike, går mot EU-medlemskap for det tilsvarande sekulære og delvis europeiske Tyrkia utan heilt å kunna forklara kvifor. I praksis forsvarar Frankrike eit EU avgrensa til det historisk kristne Europa. Ja, fransk argumentasjon for eit kjerne-EU som svar på eurokrisa kan til og med tolkast som eit forsvar for det opphavlege, overvegande katolske sekslandsfellesskapet.

Med ein slik universalisme (eller kosmopolitanisme) blir det dessutan vanskeleg å forklara kvifor ein skulle ha større lojalitet til Europa enn til dømes til USA, som byggjer på same verdigrunnlag.

Faktum er, som Habermas sjølv har påpeika (i Zeit der Übergänge), at røtene til idéar som menneskeverd, menneskerettar og ytringsfridom ikkje er sekulære eller universelle, men spring ut av jødisk og kristen etikk. (Hallvard N. Jørgensen og Silje Kvamme Bjørnstad minner om dette i eit innlegg i Aftenposten 12. januar 2012.) Dagens førestillingar om demokrati og rettsstat har også som kjent opphav i europeisk/vestleg kultur og historie. Utan ei djupare kjensle av ein spesifikt europeisk identitet er det vanskelegare å argumentera for europeisk solidaritet til dømes for å redda euroen.

Kulturell og historisk argumentasjon

Dermed kjem vi over på den den kulturhistoriske diskursen, som dreiar seg om kjensler av og tradisjonar for kollektiv tilhøyrigheit. Eg hevda i mi doktoravhandling at kulturelle faktorar i praksis var nødvendige, om ikkje tilstrekkelege, føresetnader for at EU oppstod. Grunnleggjarane av EU, som i stor grad var kristelegdemokratar, såg på Europa som eit historisk skapt verdifellesskap. Wolfram Kaiser har skildra korleis vesteuropeiske, katolske kristelegdemokratar i sine transnasjonale fora på femtitalet (og før) mana fram Karl den Stores rike, den tidlege Kristenheita (res publica christiana eller christianitas) og Det heilage romerske riket som historiske modellar for Europa. Så seint som for ti år sidan gjekk pave Johannes Paul II inn for polsk EU-medlemskap for å styrka kristendommens stilling i Europa (men også for å forankra demokratiet, menneskerettane og rettsstaten i tidlegare kommunistland).

Utan at kristelegdemokratar hadde site med makta i dei seks grunnleggarstatane i perioden frå slutten av førtitalet til slutten av sekstitalet trur eg vi i beste fall i dag berre hadde hatt det mellomstatlege Europarådet, eller EFTA. Det europeiske folkepartiet, som er dominert av kristelegdemokratar, er framleis Europas mest føderalistiske partigruppering.

Men gjenskaping av eit sameint Europa på kristendommens grunn er nok ei tapt sak. Utan tvil har likevel Europa ein særskilt, kulturell fellesarv som både definerer EU og som EU har som ei av sine oppgåver å ivareta. Kristendommen er ein svært viktig del av arven, men det er også den humanistiske og rasjonalistiske arven som har svekka kristendommen, i alle fall som religion. I det nye forordet i EU-traktatane heiter det at grunnleggjarane (medlemslanda) er inspirerte av

Europas kulturelle, religiøse og humanistiske arv, som er grunnlaget for utviklinga av dei universelle verdiane: det einskilde menneskets ukrenkelege og umistelege rettar forutan fridom, demokrati, likskap og rettsstaten…(mi omsetjing frå dansk)

Ei utfordring ved å fremja ein kulturell og historisk europeisk identitet for mange, spesielt på venstresida, er at dei identifiserer Europa først og fremst med imperialisme, utbytting og undertrykking av andre land og kulturar, med slavehandel, rasisme, nazisme/verdskrigar og andre negative fenomen. Dette er i seg sjølv typisk europeisk: systematisk sjølvkritikk, for ikkje å seia sjølvpisking, er kanskje det mest framtredande europeiske karaktertrekket, i alle fall blant intellektuelle.

Men dei fleste frå det moderate høgre til det moderate venstre vil vera samde i at Europa også kan knyttast til eineståande idéar, prestasjonar og særtrekk når det gjeld demokrati, fridom, menneskerettar, rettsstat, velstand, velferd, solidaritet, marknadsøkonomi, industri, vitskap, teknologi, medisin, filosofi, filologi, samfunnsvitskap, individualisme, liberalisme, sosialisme, kunst, kultur, arkitektur, musikk, mat, drikke osv., osv. Dette er noko av grunnen til at Europa framleis er nordmenns mest populære reisemål. På godt og vondt, men mest på godt, har Europa forma mykje av den verda vi har i dag. Her manglar historisk kunnskap og medvit heller enn kjensgjerningar og praksis.

Paul Valéry (1871-1945)

Faktum er, som José Ortega y Gasset har skrive, at fire femdelar av vår åndelege rikdom er europeisk fellesarv (Revolt of the Masses, 1932, s. 180). Ta eit nasjonalt symbol som det norske flagget: krossen symboliserer kristendommen, fargane er den franske (og amerikanske) revolusjonens. Paul Valéry føreslo følgjande definisjon av Europa i 1922:

Wherever the names of Cæsar, Cajus, Trajan, and Virgil, of Moses and St. Paul and of Aristotle, Plato, and Euclid have had simultaneous meaning and authority, there is Europe. Every race and land that has been successively Romanised, Christianised, and, as regards the mind, disciplined by the Greeks, is absolutely European (sitert i de Rougemont, The Idea of Europe, 1966, s. 367).

Framtidas diskurs

Men tilbake til kva argument for europeisk integrasjon som er mest aktuelle i dag. Kva europadiskurs har framtida for seg? Kva slag EU vil vi ha? Kan EU knyttast til ein framtidsretta visjon for Europa? Og kven skal målbera den?

Alle dei tre nemnde diskursane er etter mitt syn framleis høgst relevante og må inngå i ein visjon for EU. Europeisk samarbeid bør grunngjevast ikkje berre instrumentelt og geografisk, men også normativt og kulturelt.  På sikt bør EU få større emosjonell appell og klarare demokratisk forankring. Ordentleg legitimitet får ikkje unionen før dei utøvande leiarane på ein eller annan måte er direkte valde eller utgått frå det direktevalde Europaparlamentet.

Men på kortare sikt må EU likevel rettferdiggjera seg gjennom å levera gode svar på konkrete felles utfordringar. Mest akutt nå er det å redda eurosamarbeidet og samtidig få til auka vekst og sysselsetting. Dette krev eigenleg omfattande nye traktatendringar for å etablera ein reell politisk union, i tillegg til nasjonal strukturreform for liberalisering og auka konkurranseevne.

Men det er her den fornufts- og nyttebaserte diskursen støyter mot eit paradoks: når det er snakk om overføring av vedtaksmakt, demokratisering og straumlinjeforming av EU tar kjenslene over og det viser seg at mange har eit religiøst og ikkje eit rasjonelt forhold til nasjonal suverenitet. Dette er kritisk fordi det i dag blir stilt heilt andre krav til demokratisk medverknad i EU-byggverket enn i nasjonsbyggingas historie.

Fokuset på nasjonal suverenitet har mellom anna ført til at terskelen for folkerøystingar er blitt mykje lågare i EU-politikken enn i annan politikk.  At talet medlemsland samstundes har auka sterkt har også ført til langt større sjansar for nasjonale veto mot overføring av makt til EU-nivået, og dermed til vanskelegare traktatforhandlingar. Høge krav om demokratisk konsensus hindrar både vidare integrasjon og europeisk identitetsbygging.

Viljen det siste EU-toppmøtet viste til å omgå dette ved å utarbeida ein ny traktat utanfor nåverande traktatverk og som ikkje alle treng vera med på, kan vera vegen ut av dette uføret. Men det er mange skjær i sjøen, og utfallet er ikkje gitt. Eurohavari ville vera eit historisk tilbakeslag med uoverskodelege konsekvensar. Og det er lite som tyder på snarleg føderalistisk revolusjon.

Den langsiktige visjonen bør likevel vera eit meir sameint, effektivt, demokratisk og profilert EU, eit EU som både ivaretar våre fellesinteresser og som vi kjenner tillit og lojalitet til. Dette EU vil framleis vera eit sentrumsprosjekt og representera ein middelveg både politisk og geografisk, med front mot ekstremisme, rasisme og nasjonalisme. Blant partia vil det ha sine viktigaste støttespelarar frå det moderate høgre til det moderate venstre. Det vil vera nært knytta til USA, men vil på grunn av sin geografiske posisjon, sine interesser og si historie stå for ei mindre konfrontatorisk linje i internasjonal politikk. Dette vil vera eit EU som representerer Europa som fornuftsfellesskap, verdifellesskap og historisk fellesskap og som kan ivareta Europas interesser i ei verd med endra maktforhold.