Kategori: Kina

Kina i Afrika: Nykolonialisme eller ny økonomisk verdsorden?

Tore NedrebøKommenter innlegget
Kinesisk byggeverksemd i Afrika

25. november heldt eg eit føredrag om temaet over for eit studentnettverk for Afrika på NTNU i Trondheim.  Under følgjer presentasjonen og talemanuset eg brukte. Les gjerne presentasjonen først.

Presentasjon: Tigers and Lions. Is Asia helping Africa take off economically?

  • Kinas engasjement i Afrika avspeglar den raske utviklinga i Kina sidan Maos død. Landet har hatt over ti prosent årleg økonomisk vekst dei siste tjue åra. Også India satsar i Afrika, men Kinas handel med og investeringar i Afrika er over dobbelt så stor som Indias, og veks raskare.
  • Kinas engasjement i Afrika veks langt raskare enn OECD-landas.  Dermed aukar Kinas innverknad på afrikansk politikk og økonomi både absolutt og relativt.
  • Samla sett er likevel Europas og USAs del av den totale bistanden til, handelen med og investeringane i Afrika framleis monaleg større enn både Kinas og andre nye aktørars. I alle fall som bistandsgjevar i vanleg forstand vil såkalla tradisjonelle aktørar under eitt også vera klart størst i overskodeleg framtid.
  • Det er grunn til å tru at utviklinga i Kinas og andre vekstøkonomiar har medverka monaleg til den økonomiske framgangen i Afrika dei siste åra.
  • Ein hovudgrunn til den afrikanske økonomiske veksten er auka asiatisk etterspørsel etter afrikanske råvarer og innanlandsk forbruk. Stigande råvareprisar fører til større eksportinntekter for mange afrikanske land. Men også investeringar og bistand frå nye aktørar medverkar til vekst i Afrika.
  • Kinas satsar breitt og langsiktig i Afrika. Beijing meiner Afrika har eit stort, unytta potensial på mange område som kinesiske investeringar, lån, teknisk ekspertise og forretningsmetodar kan vera med og utvikla til gjensidig fordel. Slagordet er ”vinn-vinn”.
  • Økonomiske interesser er den viktigaste drivkrafta bak den kinesiske satsinga i Afrika. Afrikas store førekomstar av strategiske råvarer, og spesielt olje, er særleg viktig.  Om lag ein tredel av Kinas oljeimport kjem frå Afrika, hovudsakeleg frå Angola, Nigeria og Sudan. Meir enn 80 prosent av koboltimporten kjem frå Afrika. Også afrikansk tømmer og krom er viktig for Kina.
  • Når det gjeld investeringar, er utbygging av fysisk infrastruktur (vegar, jernbane, hamner, flyplassar, telekommunikasjon, vasskraftverk, bygningar, idrettsstadia osv.) og tilrettelegging for næringsutvikling sentrale innsatsområde for Kina i Afrika. Men kinesarane fremjar i ein viss grad også arbeidsintensiv småindustri i Afrika, ikkje minst gjennom særskilte økonomiske frisoner oppretta etter kinesisk førebilete. I tillegg satsar kinesarar på produksjon av matvarer for eksport i Afrika.
  • Men Afrika er også politisk viktig for Kina. Delvis gjeld det å fremja eitt Kina-politikken, det vil seia å unngå at afrikanske land godkjenner Taiwan. Og delvis gjeld det å byggja ”sør-sør-solidaritet” med kinesiske interesser i internasjonale fora, til dømes i FN, WTO, G20 og i klimaforhandlingane.
  • Det kinesiske engasjementet blir i stor grad møtt med opne armar i Afrika. Afrikanske regjeringar er spesielt positive, men også mange vanlege afrikanarar set pris på Kina.
  • Men nokre stader, og spesielt i Zambia, har kinesisk verksemd blitt ei politisk stridssak. Kinesiske selskap er tungt inne i Zambia, og særleg i gruvedrift. Mange tilfelle av dårlege arbeidsvilkår og arbeidskonfliktar.
  • Som frivillige organisasjonar, media og forsking peikar på, er det lite tvil om at kinesarar framleis har vore involverte i tvilsam verksemd i Afrika, til dømes korrupsjon, ulovleg hogst, jakt og fiske. Når det gjeld krav til arbeidsmiljø, samfunnsansvar og miljøomsyn er det grunn til å tru at kinesisk praksis framleis ligg monaleg etter internasjonal standard. Kinesiske selskap følgjer ikkje vanlege internasjonale reglar for anbud, byggeleiing og generell kvalitetssikring. Eitt problem med dette er at konkurransen blir svekka, inkludert frå norske leverandørar. Kina er dessutan ein våpenleverandør til konfliktområde i Afrika, som Kongo (DRC), Zimbabwe og Sudan/Darfur.
  • Men vestlege aktørar er ofte blitt kritiserte for liknande forhold. Store delar av også vestleg støtte (bistand, lån, investeringar osv.) går til afrikanske land som ligg etter når det gjeld demokrati, menneskerettar, korrupsjon, miljø, arbeidsstandardar osv. USA og Europa eksporterer også våpen i stor stil til Afrika.
  • Trass i at kinesisk konkurranse til dels går ut over afrikansk produksjon, har vi også grunn å tru at kinesiske investeringar skaper arbeidsplassar for afrikanarar. Kinesiske (og indiske) firma produserer dessutan i større skala,  på fleire område og høgare i verdikjeda enn afrikanske bedrifter hittil har gjort. I tillegg medverkar kinesiske styresmakter som nemnt til større investeringar i fysisk infrastruktur enn før, noko som gir synlege resultat på bakken. Særleg utbygging av samferdsel er kritisk på eit kontinent med dårleg transportnett, spreidd busetjing og mange kystlause land. Det same gjeld satsing på kraftproduksjon.
  • Også med omsyn til kåra for demokrati, menneskerettar og godt styresett i Afrika skal ein vera varsam med å trekka for raske konklusjonar. Kina er slett ingen stor pådrivar for demokrati og menneskerettar, men det ser heller ikkje ut til at det veksande kinesiske engasjementet i Afrika fører til dårlegare styresett eller meir korrupsjon.
  • Når det gjeld opphoping av ny gjeld til Kina, har vi heller ikkje haldepunkt for å fastlå at kinesisk långjeving skaper ny afrikansk avhengigheit. Mykje av gjelda blir etter kvart avskriven.
  • Dessutan synest kinesiske styresmakter nå å koma kritikarar i møte på ein del område:
    • Ikkje minst er dei blitt meir opptekne av å motarbeida korrupsjon og av å ta miljø- og samfunnsansvar. Til dømes nyttar den kinesiske eksport- og importbanken (Exim Bank) nå europeiske konsulentselskap som finske Pöyry til å utarbeida miljøkonsekvensanalysar for mest alle sine prosjekt i Afrika.
    • Kina har underskrive Paris-erklæringa om bistandseffektivitet, og deltar i ei arbeidsgruppe om utviklingspolitikk med OECD/DAC.  Press frå øvste kinesiske hald kan ha vore utslagsgjevande for at Sudans regjering godtok ein AU/FN-fredsstyrke for Darfur i 2007. Noreg har nå ein god dialog med Kina om utviklinga i Sudan, der kinesiske selskap har investert tungt i oljeproduksjon. Kina har i aukande grad medverka til fredsoperasjonar i Afrika, og deltar også i den internasjonale marineinnsatsen mot sjørøveri utanfor Somalia.
  • Frå norsk side opprettheld vi nivået på engasjementet vårt i Afrika, og satsar til dels komplementært med Kina. Vårt samarbeid med afrikanske partnarar om godt styresett, demokrati, menneskerettar, helse, utdanning, kvinner og barn, miljø, klima og rein energi blir berre endå viktigare sett i lys av nye aktørars satsing på infrastruktur, næringsutvikling og handel.
  • Erik Solheim 26.08.2010: ”Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt frivillige organisasjoner og andre uttrykke bekymring om Kina i Afrika. Er dette et problem? Det er snakk om land som helt frivillig utsetter seg for dette. Ja, Kina gjør mange ting utfra sin egeninteresse, men troverdigheten i forestillingen om at vi europeere kommer til Afrika med en bistand blottet for egeninteresser, er ikke videre stor. Etter min oppfatning er det Kina gjør i Afrika i all hovedsak bra. Det betyr ikke at vi ikke skal ha en dialog med kineserne og kritisere dem der vi er uenige.”
  • Oppsummering/konklusjon:
    • Langvarig økonomisk vekst i Afrika
    • Kina og andre utviklingsland bidrar. Reflekterer at ny økonomisk verdsorden utviklar seg.
    • Sårbar vekst i stor grad basert på råvarer og forbruk. Afrika er på veg, men har langt igjen. Treng breiare og djupare vekst, industrialisering, større produktivitet og fleire arbeidsplassar.
    • Framleis svært avhengige av utviklinga i verdsøkonomien, og nå spesielt av Kina (vis siste lysark).
    • Ny økonomisk krise i verda vil ramma både Kina og Afrika.

Afrika reiser seg

Tore NedrebøKommenter innlegget
Forsida til The Economist 3. desember 2011

The Economist av 3. desember 2011 har som hovudoppslag ”Africa rising”. Leiarartikkelen kan lesast her. Gjennomgangstonen er optimistisk, men det er også ei rekke atterhald. Å gjera opp status kan bli ein diskusjon om ein skal leggja mest vekt på gode eller mindre gode utviklingstrekk. Det er opplagt at det har gått atskilleg betre i Afrika dei siste 15-20 åra, og svært mange av Economist sine poeng er gode og riktige. Likevel observerer eg følgjande:

  •  The Economist skriv: ” Even allowing for the knock-on effect of the northern hemisphere’s slowdown, the IMF expects Africa to grow by 6% this year and nearly 6% in 2012, about the same as Asia”. Men i IMFs siste Regional Economic Outlook for SSA heiter det at IMF forventar gjennomsnittsveksten i SSA i 2011 å bli 5,25% og i 2012 5,75%. Og så heiter det: “In particular, our projection for 2012 is highly contingent on global economic growth being sustained at about 4 per cent” (mine uthevingar). I utdjupingsartikkelen presiserer Economist IMFs vekstanslag for 2012 til 5,75%, men skriv feilaktig at denne prognosen gjeld “[e)ven after revising downward its 2012 forecast because of a slowdown in the northern hemisphere.” IMF skriv tvert om at “If growth in advanced economies slows further and curtails global demand, the region’s ongoing expansion is likely to face significant headwinds, with South Africa and others that are more globally integrated likely to be affected the most”. Det er litt påfallande at Economist kjem med eit slikt oppslag om Afrika på eit tidspunkt då det er stor fare for eit stort tilbakeslag i global økonomi som uunngåeleg vil ramma også Afrika.
  • I leiarartikkelen skriv Economist at “In 2000-08 around a quarter of Africa’s growth came from higher revenues from natural resources.” I utdjupingsartikkelen heiter det derimot at “Overall, though, only about a third of Africa’s recent growth is due to commodities.” Kjelder er ikkje oppgitt, så desse påstandane er vanskelege å sjekka. Men Economist sitt poeng er at inntekter frå råvareeksport er mindre viktige enn før for veksten i Afrika, noko som er bra. Men den figuren som The Economist sjølv viser støttar ikkje opp om påstanden. I African Economic Outlook 2011 av Afrikabanken m.fl. heiter det at “Africa’s recovery in 2010 and into 2011 has been largely driven by export volumes and commodity prices” (s. 23).
  • Eit viktig poeng i vedlagte notat er nettopp at veksten i Afrika i stor grad har vore driven av høgare inntekter frå tradisjonell råvareeksport som er tatt ut i forbruk (derfor ”middelklasse”-vekst) heller enn investert i infrastruktur og i produksjonskapasitet høgare i verdikjeda (meir arbeidsintensiv, men også meir produktiv produksjon innan industri, tenester og landbruk). The Economist viser til at afrikansk produktivitet har auka, men skriv lite og ingenting om utviklinga når det gjeld industri (manufacturing), som er avgjerande for langsiktig utvikling. I African Economic Outlook heiter det at ”When compared to developing countries in Asia, Africa’s manufacturing sectors continue to lag behind. (….) There are a number of reasons for the relatively weak industrial activity in Africa. Infrastructure bottlenecks, unreliable power supply and red tape continue to be major constraints in many countries. Africa’s manufacturing firms are also facing fierce import competition, notably from emerging countries such as China. Furthermore, in resource-rich countries, the competiveness of non-mining sectors is weakened if commodity exports drive up the real exchange rate relative to that of their competitors (an effect known as Dutch-disease)” (ss. 24-25).
  • The Economist viser til at inflasjonen i Afrika har falle (frå 22% på nittitalet til 8% det siste tiåret). Men IMFs siste Regional Economic Outlook peikar nettopp på nå stigande inflasjon, spesielt i det austlege Afrika, som eit urovekkande trekk. IMF anslar snittinflasjonen i Afrika i slutten av 2011 til 9,4%. IMF skriv under overskrifta ”Countries growing close to ’speed limits’”: “All indications are that many economies in the region are currently expanding at or near their highest rates of growth in many years. And with growth having been sustained at these elevated levels for several years now, supply constraints are emerging in a large number of these countries – mainly because investment levels remain low in many cases. Under these circumstances, it is important to recognize that the scope for further significant increases in demand growth without encountering supply bottlenecks or further increasing inflation is likely limited” (s. 11).
  • The Economist har som gjennomgåande linje at folketilvekst (og migrasjon) er bra for økonomien, og det framkjem også her. Men dersom ein les nøye, ser ein at det også er mange atterhald som går på at dei stadig fleire unge i Afrika må få meiningsfullt arbeid, elles kan dei bli eit uroelement (jmf Nord-Afrika). Som Economist peikar på, er den svake utviklinga i den afrikanske utdanningssektoren og mangel på kvalifisert arbeidskraft ei alvorleg utfordring, særleg ettersom ein treng arbeidsintensiv industrialisering.

Konklusjon: Det globale økonomiske tilbakeslaget som truleg kjem vil visa i kva grad framgangen i Afrika framleis er avhengig av globale oppgangstider (evt. av kinesisk etterspørsel) og i kva grad han er blitt sjølvdriven/har ”tatt av”.

Den moderne kapitalismens framtid

Tore NedrebøKommenter innlegget
Professor Kenneth Rogoff

Kenneth Rogoff er professor i økonomi og offentleg politikk ved Harvard-universitetet i Boston, USA, og har ei fortid som sjeføkonom ved Det internasjonale pengefondet, IMF. På Prjoject Syndicate spør han «Is modern capitalism sustainable?» og svarar innsiktsfullt og lesverdig:

I am often asked if the recent global financial crisis marks the beginning of the end of modern capitalism. It is a curious question, because it seems to presume that there is a viable replacement waiting in the wings. The truth of the matter is that, for now at least, the only serious alternatives to today’s dominant Anglo-American paradigm are other forms of capitalism.

Continental European capitalism, which combines generous health and social benefits with reasonable working hours, long vacation periods, early retirement, and relatively equal income distributions, would seem to have everything to recommend it – except sustainability. China’s  Darwinian capitalism, with its fierce competition among export firms, a weak social-safety net, and widespread government intervention, is widely touted as the inevitable heir to Western capitalism, if only because of China’s huge size and consistent outsize growth rate. Yet China’s economic system is continually evolving.

Indeed, it is far from clear how far China’s political, economic, and financial structures will continue to transform themselves, and whether China will eventually morph into capitalism’s new exemplar. In any case, China is still encumbered by the usual social, economic, and financial vulnerabilities of a rapidly growing lower-income country.

Les meir her.

Untergang des Abendlandes avlyst

Tore NedrebøKommenter innlegget
Professor Huang Jing

Tittelen på Oswald Spenglers berømte bok frå 1918, Der Untergang des Abendlandes, blir stadig meir aktuell. Vesten er visst først nå er i ferd med å gå under  for alvor. Det er Kina og andre nye stormakter som held på å ta over, sjølvsagt. Til og med Afrika er på veg opp. USA stagnerer i indre strid og Europa/EU er i sjølvskulda krise. Men ein klok, kinesisk professor frå universitetet i Singapore (Lee Kuan Yew School of Public Policy), Huang Jing, var nyleg i Oslo og sette skapet på plass. Det er ikkje slik at Kina er i ferd med overta, sa han. Det som skjer, er at Kina strevar med å slutta seg til Vesten. For å utvikla seg vidare, må landet bli meir liberalt og demokratisk. Professor Jing deltok på konferansen Asia og vi, arrangert av Utanriksdepartementet og Norsk utanrikspolitisk institutt 28. oktober. Du kan sjå opptak av hans føredrag her.