EU-toppmøtet denne veka overraska positivt og gav grunn til litt meir optimistisme for euroens framtid. Men det er framleis mange skjær i sjøen. Euroforien i finansmarknadane vil gå over når ein innser kor langt det er igjen før euroen kan friskmeldast.

På førehand var eg skeptisk til at Det europeiske rådet ville kunna einast om ei langsiktig løysing på eurokrisa. Men toppmøtet vedtok seint natt til fred ei utsegn om eurosona som legg eit nødvendig, om ikkje tilstrekkeleg, grunnlag for ei langsiktig løysing. Det var truleg nok til å stabilisera marknadane ei stund, kanskje ut dette året.

Viktigast er at utsegna inneheld eit vegkart mot bankunion. Ho set til og med ein frist for når Kommisjonen må framleggja forslag til ei ny, overnasjonal bankovervakingsmekanisme tilknytta Den europeiske sentralbanken: innan utgangen av året. Når og viss denne mekanisma kjem på plass, kan EUs langsiktige redningsfond ESM brukast til å skyta pengar direkte inn i kriseramma bankar som dei spanske og kjøpa statsobligasjonar i kriseramma land som Italia. I dag kan berre nasjonale styresmakter gjera dette, men der behovet er størst har styresmaktene minst pengar. Dermed oppstår ein vond sirkel som den europeisk løysinga som nå ligg på bordet er meint å bryta. Opplegget førte til at rentene på italienske og spanske statsobligasjonar fall og aksjekursane og euroverdien steig på fredag.

Utfallet er blitt tolka som først og fremst ein spansk, italiensk og fransk siger, men også forbundskanslar Angela Merkel var nøgd (les nøkterne kommentarar om kven som «vann» her og her). For Tyskland var det viktig at løysinga skulle bli fellesskapeleg for at landet skulle ha tilstrekkeleg medråderett over bruken av redningsfondet, som i stor grad vil bestå av tyske pengar. Men alle euroland må avgi suverenitet for å ta dei stega mot fiskalunion og dermed ein reell økonomisk og monetær union som det nå blir lagt opp til.

Som Jean Pisani-Ferry ved tankesmia Bruegel skriv (her), er det likevel mykje som skal falla på plass før ein kjem så langt. Og alle EU-land må gi sin tilslutnad, også dei som ikkje brukar euroen. I Tyskland må grunnlovsdomstolen ta stilling til fem klager før forbundspresident Gauck vil skriva under dei nødvendige vedtaka (les meir om det her).

Frankfurter Allgemeine Zeitung sin kommentator Holger Steltzner meiner Merkel har late seg pressa til å ta rekninga for gjeldskrisa, akkurat motsett det ho sa før møtet (les kommentaren her). Men den tyske forbundsdagen vedtok fredag med to tredels fleirtal å ratifisera den tidlegare vedtatte fiskalpakta og ESM (sjå videoreportasje her). Det er dette grunnlovsdomstolen må godkjenna, noko han truleg gjer. Men vedtaket i Brussel natt til fredag inneber utvida bruk av ESM, og saka må derfor truleg innom forbundsdagen på nytt.

Financial Times skriv nøkternt om toppmøtevedtaket at det faktum » that all the significant euro member states moved towards tying their fates more inextricably together makes the threat of disintegration a bit more remote than just days ago.» The Economist sin Charlemagne-kommentator skriv tilsvarande om «less disunion.» Økonomiprofessor Paul de Grauwe tvitrar at EU-toppmøtet har kjøpt seg tid, men at ESM har for små midlar til at marknadane held seg stabile på sikt. Sjefspessimist Nouriel Roubini hevdar at EU igjen «is kicking the can down the road.» Eurointelligence stiller ei rekke vanskelege, men høgst relevante spørsmål til utfallet av toppmøtet (her).

EUs akilleshæl, alle medlemslands vetorett, består. Problemet er ikkje å bli enige på toppnivå (sjølv om det kan vera vanskeleg nok), men å få med seg parlamenta og veljarane. I dette tilfellet kjempar ein også mot klokka og ein stagnerande verdsøkonomi. Men toppmøtet viste igjen at når krisa bankar på døra, kan det finnast både vilje og veg. Måtte EU ha ei framleis god krise!

…………………………..

Gode kommentarar etter at eg publiserte ovanståande:

Den innsiktsfulle Wolfgang Münchau (Financial Times Deutschland og Eurointelligence) skreiv 1. juli at Angela Merkel var den eigenlege vinnaren i Brussel. Dette fordi ho klarte å unngå at Tyskland måtte ta på seg større ansvar for kriselandas gjeld. Storleiken på ESM er uendra €500 mrd., noko som Münchau (liksom professor de Grauwe) meiner er altfor lite. Han påpeikar dessutan at bruk av ESM til å rekapitalisera bankar kan koma til å krevja endringar i ESM-traktaten. Dessutan står Merkels nei til euro-obligasjonar «i hennar levetid» fast. Dette får Münchau til å meina at Merkel ikkje meiner alvor med pratet om politisk union og at eurosona ikkje vil overleva. Die Zeits Martin Schieritz er samd med Münchau i dette og at Merkel var vinnaren i Brussel.