«Que sais-je?» (hva vet jeg?) spurte den franske skeptikeren og forfatteren Michel de Montaigne. Mange som kommenterer eurokrisa burde stille seg samme spørsmål. Det er forskjell på kunnskap, tro og håp.

Grunnen til at jeg tar opp dette, er at når det gjelder EUs framtid, har vi en tendens til å framstille tro som kunnskap og håp som tro. De mest ihuga EU-tilhengere sier gjerne de er «overbeviste» om at EU skal løse eurokrisa. De uttrykker dermed en tro som egentlig er et håp. De synes ute av stand til å ta inn over seg at dette storslåtte historiske prosjektet kan slå feil eller er beheftet med grunnleggende svakheter. Tilsvarende finnes det selvsagt EU-skeptikere som nå fryder seg over å se deres dommedagsprofetier, dvs. håp, gå i oppfyllelse.

Forholdet mellom indre usikkerhet og ytre skråsikkerhet kan synes proporsjonal. Når man er mest usikker på en sak som man har interesser i, ønsker spesielt politikere å framstå som desto mer sikre utad. Man tyr til uttrykk som «jeg er overbevist om» og liknende. Skråsikkerhet inngir tillit. Et eksempel på slik «Zweckoptimismus» (formålsoptimisme) er Tysklands tidligere utenriksminister fra partiet De grønne, Joschka Fischer, en svoren euroføderalist, slik det framgår av denne kommentaren av 28. september 2012.

Jeg opplevde det samme nesten religiøse tunnelsynet da jeg deltok på et møte i Europabevegelsen i Bærum om eurokrisa i fjor høst. De fleste i salen, inkludert innlederen, Aftenpostens tidligere utenriksredaktør og Bonn-korrespondent Nils Morten Udgaard og tidligere EU-ambassadør Eivinn Berg, var nærmest rystet da jeg antydet at dette kunne gå galt.

Jeg for min del håper også at EU vil overvinne krisa. Kanskje jeg til og med tror det. Men jeg vet det ikke. Min vedvarende skepsis bygger blant annet på at jeg stadig leser troverdige, innsiktfulle økonomisk-politiske analyser som tilsier at krisa langt fra er løst. For eksempel ved Nouriel Roubini, som var en av de få som forutså finanskrisa som etterfulgte Lehman Brothers-konkursen. Eller The Economist, som i siste utgave viser hvordan stemningen igjen har slått om, etter at begeistringen over Den europeiske sentralbankens erklæring om vilje til ubegrensede støttekjøp av statsobligasjoner har lagt seg.

Dessuten vet jeg ut fra min egen faglige bakgrunn og erfaring at en langsiktig, bærekraftig løsning på eurokrisa vil kreve betydelige traktatendringer, noe som i sin tur krever enstemmighet og kan utløse høyst uforutsigbare folkeavstemninger. Financial Times 02.10.12 bekrefter at både Herman Van Rompuy og Jose Manuel Barroso jobber på spreng med tiltak som krever traktatendring. Den nylig framlagte betenkningen fra elleve EU-utenriksministre («The Future of Europe Group») ønsker å gå enda mer drastisk til verks. For ikke å nevne Guy Verhofstadt og Daniel Kohn-Bendits nye eurorevolusjonære opprop For Europe! A manifesto for a post-national revolution in Europe. Tanken om en europeisk forfatning er tilbake på bordet.

Et minimum av kunnskap om EUs historie tilsier at slike endringer tar lang tid og at det endelige utfallet er uforutsigbart. EU er blitt til gjennom mange små skritt, gjerne to fram og ett tilbake, mens man nå trenger et stort sprang forover. Prosjektet har aldri stått overfor en så stor utfordring som i dag. Og det er mange fallgruber, kjente og ukjente. Ikke minst hvordan «folk flest» vil reagere på stadige innstramminger og sentralstyring fra Brussel med svak demokratisk legitimitet. Jeg minner om de famøse ord fra USAs daværende forsvarsminister Donald Rumsfeld i 2002:

….as we know, there are known knowns; there are things we know that we know. There are known unknowns. That is to say, there are things that we now know we don’t know. But there are also unknown unknowns. There are things we do not know we don’t know.

Det som derimot er helt sikkert, er at krisa ikke løser seg selv. Den må møtes med konkrete, politiske tiltak. Det går heller ikke i lengden å fortsette å skyve utfordringene foran seg. Som en av mine russisklærere på universitetet sa: «Det er mange skjær i sjøen, og vi skal over dem alle».