Med Nobel-komitéens beslutning har Norge for første gang gitt et håndslag til europatanken som blir lagt merke til. Og det på et tidspunkt da det virkelig betyr noe. Kryss i taket!

Som sikkert de fleste, ble jeg meget overrasket over at EU i går fikk Nobels fredspris. Det kommer aldri til å skje, har jeg tenkt, på grunn av EU-motstanderne i Nobel-komiteen. Det som er opplagt for det meste av resten av Europa, er det motsatte i Norge. Nå har tydeligvis EU-motstanderen og SV-representanten Ågot Valles sykefravær gjort det mulig for komiteens leder, Thorbjørn Jagland, å få gjennomslag. Valles varamann, tidligere Oslo-biskop og Senterpartiformann Gunnar Stålsett, synes å ha vært så vidsynt at han kan anerkjenne EUs betydning for freden i Europa selv om han er mot norsk EU-medlemskap.

Jeg var i Uppsala på et seminar i anledning Nordiska Afrikainstitutets femtiårsjubileum da tildelingen ble kjent. Det var faktisk Finlands tidligere president og fredsprisvinner (2008) Martti Ahtisaari som kunngjorde nyheten. Han hadde nettopp holdt hovedtalen under seminaret og var midt i en spørsmål og svar-runde da han fikk en lapp fra sin medarbeider og avbrøt for å komme med sensasjonen. Litt etterpå fikk han en ny lapp med begrunnelsen, som han leste opp mens han oversatte fra finsk til engelsk: EU fikk prisen som en anerkjennelse av sin innsats for fred, forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa gjennom seksti år (les begrunnelsen her). Halleluja! avsluttet Ahtisaari.Til spredt applaus. Reaksjonene var tydelig forskjellige. I pausen etterpå mente noen Sverige burde ta grep om fredsprisen igjen og sørge for en mindre politisk og mer akademisk komitesammensetning. Ikke så rart kanskje, i en forsamling av mest forskere, trolig de fleste EU-skeptikere på venstresiden.

Uansett er min personlige mening at det var på høy tid at EU fikk Nobels fredspris. Som Jagland selv har sagt, mener jeg det er en skandale at den særnorske/nordiske EU-debatten har forhindret at EU har fått prisen før. Mer passende tidspunkt hadde vært for eksempel i 1951, da Det europeiske kull og stålfellesskapet ble grunnlagt, i 1957, da Roma-traktaten ble undertegnet, eller i 2004, året for den historiske østutvidelsen. Men bedre sent enn aldri. Når Barack Obama kunne få prisen etter vel trekvart år som president, kan EU få prisen etter over seksti års virksomhet.

Og tidspunktet er velvalgt utfra en samtidsbetraktning. Akkurat nå som EU er i krise, er tildelingen av Nobels fredspris en kjærkommen påminnelse om grunntanken bak EU og alt det verdifulle EU trass alt har bidratt til. Min tidligere læremester i sammenliknende politikk ved Universitetet i Bergen, Frank Aarebrot, har en tankevekkende og, tror jeg, helt riktig observasjon i dagens Aftenposten: Dersom prisen hadde gått til Den afrikanske union hadde trolig ingen protestert. Det er verdt å tenke over hvorfor. AU har bevisst tatt EU som modell, men det er en voksende bevissthet blant reflekterte afrikanere om at AUs svakhet sammenliknet med EU nettopp er manglende overnasjonalitet. Samtidig er det økende erkjennelse i Europa om at større innslag av overnasjonalitet, dvs. mer overføring av suverenitet til EU-nivået, som må til for at euroen skal overleve og EU skal komme videre.