Pensjonert frå utanrikstenesta. Tidlegare mellom anna norsk ambassadør i Islamabad, Pakistan (2015-2018), forskingsdirektør (2013-2015) og avdelingsdirektør (2000-2005) i UD, ambassadør i Nigeria, Ghana, Benin og Togo (2005-2009). Dr.philos frå Institutt for samanliknande politikk, Universitetet i Bergen (2010).
Europa gjennomgår ei identitets- og legitimitetskrise. I ei verd prega av nasjonalistisk populisme, ei pågåande flyktningkrise, ein stadig meir utstabil neoliberal verdsorden, klimakrise og koronapandemi må europearane på nytt ta stilling til kva det skal bety å vera europear.
Det hevdar Shane Weller, professor i samanliknande litteratur ved universitetet i Kent, i si nye bok The Idea of Europe. A Critical History (Cambridge University Press, 2021). For å bidra til offentleg ordskifte om kva vi nå bør meina med orda «Europa» og «europear» gjer Weller i boka ein omfattande analyse av Europa-idéens historie, sterkt inspirert av postmoderne, kritisk teori.
Weller meiner diskursen om Europa gjennom tidene har vore prega av tre vedvarande fordommar: 1) eurosentrisme: «europeisk sivilisasjon skuldar ikkje resten av verda noko som helst»; 2) eurosuprematisme: «europeisk sivilisasjon er overlegen alle andre»; og 3) eurouniversalisme: «europeisk sivilisasjon bør tena som modell for heile verda» (s. 9, mi omsetjing).
I følgje forfattaren har alle forsøk på å definera «Europa» medført nedvurdering av «den andre», til dømes som «Asia» eller islam. 1800-talets etnologar hylla Homo europaeus som ein overlegen rase, noko som hundre år seinare kulminerte i den nazistiske oppfatninga om det ariske herrefolket og i Holocaust. Europearar har framstilt Europa som den meste avanserte, ofte også som den einaste, «sivilisasjonen» i menneskas historie. Denne idéen, kombinert med politisk og teknologisk innovasjon, gav ifølgje Weller Europa mogelegheit til å leggja store delar av verda under seg, til å føra krigar som kosta millionvis av menneskeliv, til enorme naturøydeleggingar og til folkemord, ikkje berre på jødane i Europa, men også i Afrika, Amerika og Australasia. Det største barbari i verdshistoria har såleis utgått frå «sivilisasjonen» Europa, framheld Weller.
Hans mål er likevel ikkje å ta livet av Europa-tanken, men gjennom idéhistorisk basert kritikk å finna ein versjon som er tilpassa nåtida og framtida. Weller endar opp med å stadfesta at visse «europeiske» verdiar faktisk er overlegne og bør universaliserast, nemleg fridom, demokrati, mangfald og rettferd som politiske ideal og audmjuk sjølvkritikk som erkjenningsideal.
Konklusjonen verkar noko paradoksal på bakgrunn av Wellers omfattande, postmodernistiske dekonstruksjon av tekstar om Europa-tanken i boka, der han knapt finn éin som ikkje er prega av dei tre fordommane han definerer. Ei nærliggande forklaring på denne spagaten er konteksten Weller skriv i.
På den eine sida må han ta omsyn til at postmoderne – i dette tilfellet mest relevant postkolonial – kritisk teori står sterkt i britisk humaniora og samfunnsvitskap (og endå sterkare i USA, men vi ser det same også i andre vestlege land, inkludert Noreg).
På den andre sida har brexit-debatten ført til at proeuropeiske britiske progressive og liberale har fått eit nytt behov for å kunna forsvara EU og Europa ideologisk. Som det framgår mellom anna av Maria Sobolewska og Robert Fords Brexitland. Identity, Diversity and the Reshaping of British Politics (Cambridge University Press, 2020), fekk striden om utmelding av EU i 2016 britiske veljarar til å flokka seg i ein euroskeptisk Leave-leir som i stor grad består av etnosentriske, eldre, kvite, mindre utdanna og konservative veljarar, og ein proeuropeisk Remain-leir – liberale, kosmopolitiske, yngre veljarar med universitetsgrad og, ofte, innvandrarbakgrunn. Remainers tapte folkerøystinga fordi dei satsa på rasjonelle økonomiske argument, og Leavers vann fordi dei køyrde ei kjenslebasert identitetspolitisk kampanje.
Det føreligg mange bøker om Europa-tankens historie, men Wellers byr på den mest omfattande, inngåande og oppdaterte gjennomgangen eg har lese. Sjølv om dei tre hovudinnvendingane hans er sjablongaktige og forfattaren gjentar dei for ofte, er den kritiske drøftinga tankevekkande, relevant og aktuell. Dette er derfor ei bok mange samfunns- og historieinteresserte vil ha glede og nytte av. Sjølv sit eg likevel att med ein del innvendingar, spesielt følgjande.
Weller legg dagens moralførestillingar og kunnskapsstand til grunn for sin tilbakeskodande kritikk av fortidas teori og praksis. Til dømes sidestiller han implisitt dei gamle grekaranes forakt for deira dåverande «andre», persarane, med islamofobi i dagens Europa. Det er anakronistisk og villeiande.
Weller konsentrerer heile sin analyse om kva meiningsinnhald europearar av alle slags politiske avskyggingar gjennom historia har lagt i omgrepet «Europa», som om det fortel alt om kva det betyr å vera europear. Det verkar som om han dermed meiner Europa-tankens historie ikkje berre er representativ for, men at idéen også er ein sjølvstendig drivar i, utviklinga av europeisk identitet og idéhistorie, ja europeisk historie i det heile. Mest graverande i denne samanheng er at forfattaren tilslører det faktum at «Europa» heilt fram til moderne tid først og fremst var ein geografisk term utan ideologisk meiningsinnhald.
Fordi han ikkje var knytt direkte til omgrepet «Europa», nemner Weller knapt at Europas lange tradisjon for rasjonalisme, openheit, kosmopolitisme og toleranse oppstod lenge før opplysningstida, i det gamle Hellas og det hellenistiske Nære austen, og vart ført til Vest-Europa av romarane og den kristne kyrkja. Dermed forsvinn også mykje av den breie historiske bakgrunnen for dei verdiane Weller utpeikar som dei beste i europeisk tradisjon. På denne og andre måtar overdriv han dessutan kor fordomsfulle overfor «den andre» europearane har vore gjennom tidene.
Dei fleste menneske i verda vil nok i dag omfamna Wellers «europeiske» verdiar, i alle fall teoretisk. Dei er med andre ord blitt, eller har alltid vore, tilnærma universelle. For å ha aktuell interesse må Europa-tanken knytast til det geografiske Europa og til samarbeid her, først og fremst i EU.
Wellers abstrakte spørsmål om kva det skal bety å vera europear i dag kokar dermed i praksis ned til spørsmål som «kva forhold skal vi ha til EU?», «kva skal EU stå for?», og «kva vil vi med EU?». Då gir det også meir meining å snakka om ei identitets- og legitimitetskrise i eit EU som mellom anna er utfordra av nasjonalpopulisme, underskot på både demokrati og handling, endra maktforhold i verda og migrasjon.
Weller spør eigenleg «kva visjon skal venstresida ha for EU?». Det enklaste svaret på det er «same visjon som for samfunnet generelt.» Utfordringa er å finna ut kva rolle EU bør spela, og korleis, i verkeleggjeringa av denne visjonen. Men Weller har rett i at det trengst gode ideologiske – og emosjonelle – argument for EU, ikkje berre økonomiske og rasjonelle. Særleg i identitetspolitikkens tid.
Koalisjonsavtalen mellom dei tre partia som vil danna ny regjering i Tyskland varslar ein meir offensiv tysk europapolitikk. I avtalen, som vart offentleggjort 24. november, heiter det mellom anna at «trafikkfyrregjeringa» mellom SPD, FDP og Dei grønne meiner konferansen om framtidas Europa «bør munna ut i eit forfatningsgjevande konvent og gjennom vidareutvikling føra til ein føderal europeisk forbundsstat». Koalisjonen vil støtta nødvendige traktatendringar for å oppnå det.
Du kan lesa avsnitta om Europa i koalisjonsavtalen på norsk nederst i denne artikkelen.
Den nye regjeringa, som etter planen tiltrer 6. desember med SPDs Olaf Scholz som forbundskanslar, vil også styrka Europaparlamentets fullmakter, innføra transnasjonale vallister og gjera det bindande at toppkandidaten til den vinnande transnasjonale valalliansen blir kommisjonspresident. Desutan vil regjeringa gjera fleirtalsvedtak den vanlege vedtaksforma i utanriks- og tryggingspolitikken og kalla EUs høge representant for denne politikken «EU-utanriksminister». EU skal generelt opptre meir «strategisk suverent», mellom anna når det gjeld handel, energi, helse og digitalisering.
Koalisjonsregjeringa vil også at EU konsekvent forsvarar rettsstaten, mellom anna, dersom nødvendig, ved ikkje å utbetala midlar frå pandemigjenoppbyggingsfondet til medlemsstar (les: Polen og Ungarn) som ikkje respekterer den.
På den andre sida vil den nye regjeringa vera minst like skeptisk til gjeldsoppbygging på EU-nivå som Angela Merkels utgåande regjering. Den europeiske stabilitetspakta forblir regelen, gjenoppbyggingsfondet etter koronapandemien unntaket. Det er tale om store investeringar i felles infrastruktur, mellom anna for jernbane, energi, straum og hydrogen, men det blir ikkje sagt kor pengane skal koma frå.
Ein mistenker dermed at det først og fremst er på det retoriske planet at trafikklysregjeringas europapolitikk vil bli meir offensiv. Traktatendringar tar lang tid og krev tilslutting frå alle medlemsland og kan utløysa folkerøystingar i fleire medlemsstatar. Overgang til fleirtalsrøysting i utanriks- og tryggingspolitiske spørsmål krev også at alle medlemsland er enige.
Likevel betyr ord noko. særleg når dei kjem frå EUs klart største og mektigaste medlemsland. Både Frankrikes president Emmanuel Macron og Italias statsminister Mario Draghi, som nettopp har underskrive ei svært proeuropeisk samarbeidspakt mellom dei to landa, vil gleda seg over dette. Angela Merkel har vore ein god krisehandterar i EU, men har ikkje akkurat markert seg som ein visjonær europear. I alle fall kan konferansen om Europas framtid med dette bli eit meir spennande prosjekt enn ein hittil har trudd.
For Noreg er avsnitta om Europa i koalisjonsavtalen interessante fordi vi er så tett knytte til EU generelt, men meir spesifikt også mellom anna fordi vi har særskilte interesser i EUs utanriks-, tryggings- og forsvarspolitikk og fordi delar av det er EØS-relevant.
[Oppdatering 04.12.21: Eg ser at tre forskarar ved Centre for European Reform meiner at koalisjonsavtalen opnar for ein noko mindre streng tysk finanspolitikk både nasjonalt og på EU-plan, det siste ved å nytta pandemi-atterreisingspengar til andre formål enn dei var meint for. Meir her.]
Under gjengir eg det meste av ordlyden i koalisjonsavtalen under overskrifta Europa på norsk. Det er omsett av meg, og eg garanterer ikkje for at alt er korrekt forstått og gjengitt. Ved tvil må ein sjekka originalteksten.
Ein demokratisk styrka, meir handlekraftig og meir strategisk suveren Europeisk Union er grunnlaget for freden, velstanden og fridommen vår. Innan denne ramma maktar vi tidas store utfordringar, som klimaendring, digitalisering og bevaring av demokratiet. Eit slikt EU blir verande forplikta til ei multilateral og regelstyrt verdsordning og orienterer seg mot FNs berekraftsmål (SDG).
Vi går inn for eit EU som vernar om sine verdiar og si rettsstatsordning så vel innetter som utetter og som følgjer opp dei bestemt. Som det største medlemslandet vil vi vareta vårt særlege ansvar i ei tenande forståing for EU som heile.
Den europeiske unionens framtid
Konferansen om framtidas Europa nyttar vi til reformer. Vi støttar nødvendige traktatendringar. Konferansen bør munna ut i eit forfatningsgjevande konvent og gjennom vidareutvikling føra til ein føderal europeisk forbundsstat, som også er desentralisert organisert i tråd med grunnprinsippa subsidaritet og proporsjonalitet, og som byggjer på EUs pakt om grunnleggjande rettar. Vi vil styrka Europaparlamentet (EP), for eksempel når det gjeld rett til å føreslå lover; fortrinnsvis i traktatane, alternativt institusjonelt. Vi vil gi fellesskapsmetoden forrang igjen, men når det er nødvendig gå vidare med einskilde medlemsstatar. Vi støttar ein einskapleg europeisk valrett med dels transnasjonale vallister og eit bindande toppkandidatsystem. Dersom det ikkje føreligg ei ny lov om direkteval innan sommaren 2022, kjem Tyskland til å slutta seg til direktevallova frå 2018 på grunnlag av eit regjeringsutkast.
Arbeidet i Rådet må bli meir transparent. Vi vil ta initiativ til at forslag frå Kommisjonen blir drøfta offentleg i Rådet innan ein gitt frist. Vi vil nytta og ha fleire avrøystingar med kvalifisert fleirtal i Rådet. Vi vil vedta ein prosedyre for å betra Forbundsdagens informasjonstilfang og medverknadsmogelegheiter i tråd med grunnlovas artikkel 23.
Vi vil styrka Europas strategiske suverenitet. Dette betyr først og fremst å oppnå handlingsevne i global samanheng og bli mindre avhengig og sårbar på viktige strategiske område, som energiforsyning, helse, råstoffimport og digital teknologi, utan å stenga av Europa. Vi vil verna betre om kritisk teknologi og infrastruktur, fastslå standardar og prosedyrar for dette og ta initiativ til eit europeisk Open Source-5/6G-konsortium. Vi vernar europeiske selskap betre mot ekstraterritoriale sanksjonar.
Vi vil gjera Europa til eit kontinent for berekraftige framsteg og gå fram på internasjonalt vis. Gjennom europeiske standardar lagar vi målestokkar for globale regelverk.
Rettsstaten
Vi vil effektivt verna om verdiane, nemnde i artikkel 2 i Traktaten for Den europeiske unionen, som EU byggjer på. Vi oppmodar Kommisjonen, som traktatens vaktar, til å nytta og handheva dei eksisterande rettsstatsverkemidla meir konsekvent og raskare, også dommane til EU-domstolen, ved bruk av artiklane 260 og 279 i traktaten om EUs verkemåte. Samtidig kjem vi til meir konsekvent å handheva og vidareutvikla bruken av eksisterande rettsstatsverkemiddel i Rådet (rettsstatsdialog, rettsstatsprøving, kondisjonalitetsmekanisme, traktatbrotsprosedyre, tilrådingar og konklusjonar etter artikkel 7-prosedyren). Vi kjem til å slutta oss til Kommisjonens forslag til gjenoppbyggingsfond når og viss føresetnader som eit uavhengig rettsvesen er sikra.
Vi støttar EU-Kommisjonen i vidareutviklinga av rettsstatsrapporten gjennom landspesifikke tilrådingar, og vil mellom anna styrka prosessen med uavhengige ekspertar. Vi går inn for, og støttar, at EU-kommisjonen i framtida driv fram også tiltak mot systematiske traktatbrot ved å ta for seg fleire rettsstatskrenkingar frå ein medlemsstat om gongen. Vi vil at [brot mot] grunnrettspakta kan klagast inn for EU-domstolen også når medlemsstatar handlar innan nasjonal rett. For å styrka EU-domstolen bør valperioden for dommarar utvidast til ein gong 12 år. Vil gjera dei liberale demokratia i Europa betre i stand til å motstå desinformasjon, falske nyheiter, kampanjar, propaganda og manipulasjonar frå innland og utland. Vi vil fremja sivilsamfunnets engasjement gjennom styrking av allmennyttig verksemd på tvers av grenser. Vi ønskjer EU-rettsformer for organisasjonar og stiftingar som forenklar ekvivalensprøving av allmennytte frå andre medlemsstatar og som lettar donasjonar og samarbeid på tvers av grenser i tråd med EU-domstolen.
Økonomisk og monetær union, fiskalpolitikk
Vi vil styrka og utdjupa den økonomiske og monetære unionen. Stabilitets- og vekstpakta (SVP) har bevist sin fleksibilitet. På grunnlag av den vil vi sikra økonomisk vekst som legg til rette for eit forsvarleg gjeldsnivå og sørger for berekraftige og klimavennlege investeringar. Vidareutviklinga av dei fiskalpolitiske reglane bør rettast mot desse måla for å bli meir effektive overfor aktuelle utfordringar. SVP bør bli enklare og meir transparent, også for å få meir gjennomslag.
Next Generation EU (NGEU) er eit tiltak med avgrensa tidshorisont og omfang, og vi vil at eit raskare og meir framtidsretta oppsving i heile Europa lukkast med gjenreisingsprogrammet etter krisa. Dette er også i grunnleggande tysk interesse. Dei kvalitative krava og reformtiltaka som er avtalte innan ramma av NGEU må overhaldast. Vi vil sørgja for at tilbakebetalingane frå EU ikkje fører til kutt i EU-program og -midlar. [….] Vi vil sørgja for at midlar frå [det tyske] statsbudsjettet kan bli meir fleksibelt brukte innan EUs fleirårige finansramme og på denne måten særleg styrka program for transnasjonal infrastruktur, forsking og Erasmus. [….]
Prisstabilitet er grunnleggjande for Europas velstand. Vi tar folks frykt for ein stigande inflasjon svært alvorleg. Den europeiske sentralbanken kan derfor vareta mandatet sitt, som framfor alt forpliktar til målet om prisstabilitet, best når budsjettpolitikken til EU og medlemsstatane er i samsvar med ansvaret dei har påtatt seg.
Investeringar
Ein europeisk digital infrastruktur, eit felles jernbanenett, ein energiinfrastruktur for fornyeleg straum og hydrogen så vel som forsking og utvikling på verdsnivå er nødvendige føresetnader for europeisk handlekraft og konkurranseevne i det 21. hundreåret. Vi kjem til å ta initiativ til dette, og vil saman med våre europeiske partnarar setja i gang ein investeringsoffensiv som fokuserer på transnasjonale prosjekt med meirverdi for EU under eitt og som legg særleg vekt på å utbetra manglande koplingar mellom nett. Her skal både privat og offentleg kapital spela ei rolle.
Eit sosialt Europa
Vi vil støtta folk slik at dei kan møta dei enorme utfordringane ved den komande omstillinga og endringa på individuelt tilpassa vis. Vi vil fremja sosial utjamning oppover i heile EU, fullføra den indre marknaden, setja søyla for sosiale rettar ut i livet og kjempa mot sosial ulikskap. I samband med dette vil vi også nytta dei europeiske samordningsprosessane, som europeisk semester. Vi vil styrka tariffautonomi, tariffpartnarar og tariffbinding så vel som dei sosiale tryggingssystema i EU og i medlemsstatane i tråd med traktatane. Vi ønskjer demokratisk medråderett på europeisk nivå og å fremja og kraftfullt vidareutvikla europeiske bedriftsutval. Nasjonal medverknadsrett må respekterast og sikrast også ved grenseoverskridande bedriftsomstillingar, -fusjonar og -fisjonar. Det europeiske sosialfondet er eit viktig verkemiddel til å fremja sosial inkludering. Der det er nødvendig, må byråkratiske hinder byggast ned. Vi vil kjempa mot barnefattigdom og legga vekt på barn og ungdoms mogelegheiter og deltaking.
Vårt mål er reduksjon av lønnsforskjellar mellom kvinner og menn i heile Europa. Som eit tiltak støttar vi EU-retningslinja for lønnstransparens. Ei ærgjerrig utforming [av denne] må fanga opp situasjonen til flest mogleg kvinner, må vera ubyråkratisk og tilpassa små og mellomstore bedrifter, og leggja opp til eit rapporteringssystem tilpassa bedriftsstorleik og -yting. [….]
Eit kriseførebudd Europa
Vi går inn for ei sterk vernebuing mot katastrofar i EU og for felles innkjøp, samordning av produksjonen av kritiske varer så vel som reduksjon i kritiske importprodukt. For å førebu europeiske helsestyresmakter på kriser gir vi dei nødvendige fullmakter og ressursar. Potensialet til det europeiske helsedataområdet skal utnyttast samtidig som ein tar vare på personvernet og pasientrettane, og kampen mot antibiotikaresistens skal styrkast.
Europapolitisk samordning
Vi vil driva ein aktiv europapolitikk og ønskjer konstruktiv medverknad i utforming [av rettsakter], noko som også betyr at vi eintydig og tidleg vil ta stilling til forslag frå EU-kommisjonen gjennom ei meir stringent samordning. Som før vil samsvar med EU-lovgjeving prøvast, og dessutan spørsmålet om planlagde nasjonale tiltak kan gjennomførast målretta på europeisk nivå, prøvast i den nasjonale lovgjevingsprosessen. Vi vil sjekka om europeiske initiativ er i tråd med subsidiaritetsprinsippet.
Vi vil setja EU-retten ut i livet på ein ubyråkratisk og medborgarnær måte. Likeså engasjerer vi oss på EU-nivå for løysingar som er tilpassa små og mellomstore bedrifter (SMB-testar).
Europeisk utanriks- og tryggingspolitikk
EUs utanrikspolitiske engasjement er vigd fred, internasjonale menneskerettar og konfliktførebygging. Vårt mål er eit suverent EU som kraftfull aktør i ei verd prega av utryggleik og systemkonkurranse. Vi går inn for ein verkeleg felles utanriks-, tryggings- og forsvarspolitikk i Europa. EU må opptre internasjonalt med større handlekraft og einskap. Vi vil derfor erstatta regelen om samrøystes vedtak med vedtak med kvalifisert fleirtal i den felles utanriks- og forsvarspolitikken (FUSP), og saman med våre partnarar utvikla ein mekanisme som på passande måte å kan trekka også dei mindre medlemsstatane med på denne vegen. Den felles europeiske utanrikstenesta, også rolla til Den høge representanten som verkeleg «EU-utanriksminister», må reformerast og styrkast. Vi står for eit utvida tryggingsomgrep. Vi vil særleg styrka kriseførebygging og sivil krisehandtering, mellom anna ved å senda ut meir sivilt personell. Vi vil slutta oss til The European Institute of Peace og gi offentleg støtte til ekspertisesenteret for sivil krisestyring.
Vi vil konstruktivt medverka i arbeidet med eit «strategisk kompass» slik at EUs mål og middel på tryggings- og forsvarsområdet kan inngå i som del i den integrerte tilnærminga på ein ambisiøs måte. Vi går inn for eit sterkare samarbeid mellom dei nasjonale hærane til medlemsstatar som er innstilte på integrasjon, framfor alt når det gjeld utdanning, kapasitetar, innsats og utrusting, slik som til dømes Tyskland og Frankrike alt har planlagt. I samband med dette ønskjer vi å oppretta felles kommandostrukturar og eit felles sivilt-militært hovudkvarter. Ved alle desse stega må interoperabilitet og komplementaritet med Natos strukturar og kapasitetar sikrast. EUs sivile og militære misjonar ønskjer vi alltid skal inngå i eit overordna politisk konsept som tar omsyn til konfliktårsaker, legg opp ein exit-strategi og som er under parlamentarisk kontroll. Europaparlament skal få medverknads- og kontrollrettar under den mellombelse evalueringa av forsvarsfondet.
Europeiske partnarar
Vi har som mål eit sterkt tysk-fransk partnarskap, som levandegjer Aachen-avtalen og den tysk-franske parlamentarikarforsamlinga, til dømes gjennom ein ny strategisk dialog. Vidare vil vi driva fram utvida format som Weimar-trekanten med konkrete prosjekt. Tyskland og Polen er bundne saman i ein djup vennskap. Vi vil styrka arbeidet til aktørar i sivilsamfunnet (t.d. det tyske-polske ungdomssamarbeidet). Vi vil forbetra samarbeidet i grenseområde, t.d. gjennom grensespeidarar, regionale råd og eksperimenttiltak. Vi støttar dei seks Vest-Balkan-statanes EU-tiltredingsprosess og reformene som er nødvendige i så måte for å møta alle København-kriteria. I denne samanheng styrkar vil sivilsamfunnet og støttar vidare tilnærmingssteg. Deretter må dei første medlemskapskapitla med Albania og Makedonia opnast, visa-liberalisering med Kosovo vedtakast og forhandlingane med Makedonia vidareførast.
Vi støttar den EU-leia normaliseringsdialogen mellom Kosovo og Serbia og strevet for ein varig fred i Bosnia-Hercegovina på grunnlag av bevaring av territorial integritet og overvinning av etnisk splid. Parallelt med medlemskapsforhandlingane må EU forbetra sin opptakskapasitet.
Vi bekjenner oss til ein felles europeisk politikk overfor Storbritannia og søkjer i denne samanheng eit nært bilateralt samarbeid. Vi insisterer på fullstendig overhalding av dei inngåtte avtalane, spesielt når det gjeld Nord-Irland-protokollen og langfredag-avtalen. I tilfelle standardar og prosedyrar ikkje blir respekterte går vi inn for ein konsekvent bruk av alle avtalte tiltak og mottiltak. Vi vil retta vår innsats i ungdoms-, kultur- og utdanningspolitikken inn mot ei felles europeisk ramme, og eventuelt også trekka det regionale nivået med.
Fri rørsle i EU
Fri rørsle er ei av EUs viktigaste landevinningar. Det er viktig for oss å forsvara og utforma den på rettvis måte. Vi ønskjer å atterreisa Schengen-områdets integritet og nytta unntaksmogelegheiter meir restriktivt og ikkje utan rådføring med dei europeiske partnarane våre. Ved framtidig utviding av Schengen-området vil vi i tillegg til dei eksisterande tryggingskriteria også legga særleg vekt på respekt for rettsstaten og humanitære standardar. Vi ønskjer å styrka den frie rørsla innan utdanning i EU. Vi treng ein digitaliseringsframstøyt for å byggja ned byråkrati, for enklare behandling av fri rørsle, raskare gjennomslag for eksisterande krav så vel som for å letta kampen mot svindel og misbruk. Derfor støttar vi eit nytt forsøk på å innføra eit europeisk personnummer, også for lettare å kunna gjera eksisterande portabilietskrav gjeldande.
I medlemsstane har det utvikla seg ulike system for tenesteyting, eigenforvalting og eigenkontroll, særleg i frie yrke. Desse forskjellane må EU-rettsakter ta omsyn til. Vi ønskjer ein informasjonsplattform på alle EU-språk om system for aldertrygd, krav for sosialtrygd, skattlegging og portabilitet så vel som informasjon om arbeidsrett i medlemsstatane. Vi ønskjer ei regelfast gjennomføring av retningslinja for utstasjonering av medarbeidarar og ei enkel behandling og iverksetting av denne, slik at utstasjonerte arbeidstakarar kan beskyttast, og dessutan effektive og verksame kontrollar for å etterforska i svindel og misbruk. [….]
10. mars 2021 vedtok presidentane for Europaparlamentet, Det europeiske rådet og Europakommisjonen å setja i gang ein ny «konferanse om framtidas Europa». Dette skal bli ein demokratisk «nedanfrå-og opp»-eksersis som skal munna ut i konkrete forslag som helst skal presenterast under det franske EU-formannskapet i første halvår 2022. Forslag til traktatendring er ikkje nemnt, men er dermed heller ikkje utelukka.
Europaparlamentet drøftar innsetjing av Jean Claude Juncker som ny president for Europakommisjonen, 15. juli 2014. Foto: Europaparlamentet.
I presidentanes felles erklæring om konferansen heiter det at EUs borgarar står fritt til å ta opp alle moglege spørsmål, men erklæringa peikar sjølv på følgjande som særleg aktuelle diskusjonstema:
«Opbygning af et sundt kontinent, bekæmpelse af klimaændringer og miljømæssige udfordringer, en økonomi, der tjener alle, social retfærdighed, lighed og solidaritet mellem generationerne, digital omstilling i Europa, europæiske rettigheder og værdier, herunder retsstatsprincippet, migrationsudfordringer, sikkerhed, EU’s rolle i verden, Unionens demokratiske fundament og hvordan de demokratiske processer, der styrer Den Europæiske Union, kan styrkes. Drøftelserne kan også omfatte tværgående spørgsmål vedrørende EU’s evne til at levere med hensyn til politiske prioriteter, f.eks. bedre regulering, anvendelse af nærhedsprincippet og proportionalitetsprincippet, gennemførelse og håndhævelse af gældende EU-ret og gennemsigtighed.»
Her skal eg sjå spesielt på EUs demokratiske legitimitet, altså det som i erklæringa er omtalt som “Unionens demokratiske fundament og hvordan de demokratiske processer, der styrer Den Europæiske Union, kan styrkes”. Dette har i alle år vore det folkevalde Europaparlamentets fanesak.
EUs demokratiske grunnlag i dag
EU er først og fremst demokratisk i kraft av å bestå av (meir eller mindre) demokratiske medlemsstatar, som frivillig har overført delar av sin suverenitet til felles avgjerdsorgan. Som Storbritannia har gjort, kan dei ta tilbake denne suvereniteten ved å melda seg ut. Medlemsstatane utøver sin kontroll og gir demokratisk legitimitet mest direkte gjennom Det europeiske råd (DER), der stats- og regjeringssjefane møtest minst fire gonger i året, gjennom Ministerrådet og, i ein viss grad, gjennom nasjonale parlament. Lisboa-traktaten, den siste store traktatrevisjonen i EU, styrka både DER og nasjonale parlament si stilling i systemet. Ytterlegare å styrka og effektivisera nasjonal kontroll med EU er éin veg å gå for å styrka EUs demokratiske legitimitet.
Men sidan 1979 har EU også hatt eit sterkt innslag av representativt demokrati, i form av det direktevalde Europaparlamentet (EP). Kvar traktatendring sidan då har styrka parlamentets stilling. Fleirtalet av EU-parlamentarikarane ønskjer å gjera forsamlinga til kjernen i eit parlamentarisk, overnasjonalt system. EP skal her ha lovgjevande makt saman med Ministerrådet og velja Europakommisjonen, som skal bli ei EU-regjering. Vidare parlamentarisering er ein annan måte konferansen om Europas framtid kan søka å styrka EUs demokratiske legitimitet.
Som ein etter kvart enorm og stadig veksande forskingslitteratur viser, er det likevel langt fleire sider ved spørsmålet om EUs demokratiske legitimitet enn dette.[i]
Demokratisk underskot?
Politikarane som la grunnsteinen til EU på 1950-talet tok veljaranes støtte til det dei såg som først og fremst eit fredsbyggingsprosjekt for gitt. Meiningsmålingar gav dei rett. Byggherrane kunne operera i ein «permissive consensus». «Output», eller resultata, av europeisk samarbeid vart ukritisk oppfatta å vera til gode for folk flest. Få var opptatt av demokratisk «input». Den europeiske parlamentarikarforsamlinga, utpeikt av nasjonale parlament, levde sitt eige liv. Den felles politikken var dominert av marknadsintegrasjon og landbrukspolitikk.
Europeiske veljarar vart først direkte konsulterte i 1972, i folkerøystingane i Storbritannia, Danmark og Noreg om EF-medlemskap. Det norske nei-et og dei knappe britiske og danske ja-fleirtala vart ein vekkar. Direkteval til Europaparlamentet vart innført i 1979. Gradvis oppstod ein debatt om EF/EUs «demokratiske underskot». Akademikarar framheldt mangelen på eit europeisk «demos» (folk) og på ei felles europeisk offentlegheit som grunnleggande utfordringar for demokrati på EU-nivå. Dei fleste veljarar hadde først og fremst ein nasjonal identitet, og rammene for offentleg debatt var primært nasjonale, heitte det. Europeiske politiske parti var svake, og Europa-vala var annanrangs («second order») val, liknande regionale og lokale val. Valdeltakinga var mindre i europavala enn i nasjonale parlamentsval, og fall dessutan frå val til val.
Parlamentarisering
Gjennom 1990-talet var likevel framleis ordskiftet om EF/EUs demokratiske underskot dominert av spørsmålet om korleis ein kunne styrka det representative demokrati-elementet. Maastricht-traktaten gav Europaparlamentet medlovgjevingsmakt, og både den og dei påfølgjande Amsterdam- og Nice-traktatane styrka bandet mellom EP og kommisjonen. Dei to organa fekk same funksjonsperiode, og parlamentet måtte godkjenna rådets forslag til både kommisjonspresident og kommisjon. Maastricht-traktaten innførte dessutan subsidiaritetsprinsippet, som skal hindra unødvendig sentralisering til EU-nivået. Gjennom andre traktatendringar på 1990-talet fekk nasjonale parlament dessutan ei større formell rolle i EUs lovgjeving, det vart oppretta ein regionkomité på EU-nivå, og EU-borgarskap («citizenship») og ei pakt («charter») for grunnleggande rettar vart innført. Formålet med mykje av dette var å bøta på «no-demos-problemet» ved styrka vanleg folks identifisering med EU.
Men på 2000-talet auka kritikken mot parlamentarisering som strategi for demokratisering av EU. Det vart åtvara mot at ein klarare partipolitisk farga kommisjon kunne framstå som mindre legitim i medlemsland med eit anna politisk fleirtal. Dette kunne dessutan undergrava kommisjonens rolle som upartisk pådrivar for integrasjonen og varetakar av felles europeiske interesser. I tillegg vart det peika på at heller ikkje på nasjonalt nivå er parlamentarisme aleine ein tilstrekkeleg garanti for demokrati. Former for deltakardemokrati burde utfylla det representative demokratiet. Sivilsamfunnet, interessegrupper, ekspertar, nasjonale fagstyresmakter og einskildpersonar burde høyrast på meir systematisk måte. Det burde skje ikkje berre i tidlege fasar av politikkutforminga, før valde representantar røystar over ferdig forhandla lovframlegg, men også seinare i prosessen og under iverksetjing av vedtak. I denne samanheng byrja EU-organa også å leggja større vekt på openheit («transparency») om politikkutforminga, jamfør ikkje minst Kommisjonens «European Transparency Initiative» frå 2005.
Deltakardemokrati
Denne nye «deltakardemokratiske» tilnærminga var også ein hovudgrunn til at eit såkalla konvent vart oppretta for å utarbeida ein europeisk «forfatningstraktat» i 2001. I «Konventet om Europas framtid» (2002-2003) deltok både europeiske og nasjonale parlamentarikarar, forutan ikkje-valde einskildpersonar, og ein brukte mellom anna internett og offentlege debattmøte for å få innspel frå offentlegheita. Modellen var det grunnlovgjevande konventet i Paris i 1792 og det tilsvarande amerikanske i Pennsylvania i 1787. Men fleirtalet i franske og nederlandske folkerøystingar stemte mot forfatningstraktaten i 2005. Etter ein to års tenkepause vart traktatutkastet omskrive i ein ganske lukka, tradisjonell mellomstatleg konferanse (IGC), og kunne (etter to folkerøystingar i Irland) tre i kraft som Lisboa-traktaten i 2009.
I Lisboa-traktaten var det meste av konstitusjonell retorikk fjerna. Traktaten inneheldt likevel ein del nye demokratiseringstiltak:
For første gong inneheld traktatverket eit avsnitt om demokrati. Artikkel 10 TEU slår fast at EU skal «vera grunnlagt på representativt demokrati» og at Det europeiske råd og Ministerrådet står ansvarleg overfor nasjonale parlament. Politiske partis rolle er også omtalt for første gong. Artikkel 11 understrekar deltakardemokratiske prinsipp som dialog med borgarane og med sivilsamfunnsorganisasjonar.
Traktaten innførte «borgarinitiativ» som ei ny deltakardemokratisk mogelegheit. I følgje artikkel 11(4) TEU må Europakommisjonen føreslå ein lovproposisjon om saker innan EUs ansvarsområde dersom minst ein million EU-borgarar krev det.
Nasjonale parlament fekk rett til å stansa nye lovforslag frå kommisjonen som dei meiner er i strid med subsidiaritetsprinsippet.
Europaparlamentet fekk nye fullmakter ved at den «felles» vedtaksprosedyren, der parlamentet spelar størst rolle, nå vart hovudprosedyren for lovvedtak i EU. Det europeiske rådet vart dessutan pålagt å ta omsyn til utfallet av Europa-vala før det utpeikar ny kommisjonspresident (dei ulike partigrupperingane nominerte såleis kvar sin Spitzenkandidat i vala i 2014 og 2019, som DER tok omsyn til då dei utnemnde Juncker i 2014, men ikkje då von der Leyen vart president i 2019).
Veksande utfordringar til EUs leveringsevne
I tiåret etter Lisboa-traktaten har ei rekke kriser utfordra EUs evne til å levera «output» i europeisk fellesinteresse, og meiningsmålingar viste mindre oppslutnad om EU. Euro/gjeldskrisa 2010-12 utfordra den økonomiske og monetære unionen, migrasjonskrisa i 2015 undergrov Schengen-systemet og Dublin-avtalen, Ukraina-krisa og andre tryggingspolitisk relaterte kriser sidan 2016 har utfordra den felles utanriks- og tryggingspolitikken, og brexit truga heile EUs legitimitet. Sett frå europeisk synsvinkel kravde desse krisene «meir Europa», ikkje mindre (jf. mellom anna den nye diskusjonen om eit meir «suverent» og sameint Europa og initiativet til konferansen om Europas framtid). Improviserte løysingar som kom innan ØMU skjerpa heller enn minska EUs «demokratiske underskot», jamfør spesielt kommisjonens eksklusive rolle i å overvaka nasjonale statsbudsjett gjennom ordninga med «europeisk semester», innført i 2012.
Det kan dessutan argumenterast for at hovudutfordringa ved handteringa av krisene på 2010-talet ikkje har vore kva EU har gjort, men kva ein ikkje har gjort. EU har ikkje funne gode løysingar på til dømes migrasjonskrisa nettopp på grunn av manglande «europeisk solidaritet», med andre ord fordi dei ansvarlege politikarane (stats- og regjeringssjefane) først og fremst har tatt omsyn til nasjonal opinion og nasjonale interesser. Derfor har krisene ført til nye konfliktlinjer mellom blant anna innvandringsliberale og –skeptiske, og mellom fiskalt strenge og gjeldstynga medlemsland. Krisene og EUs haltande respons på dei (til dømes EU-pålagt sparepolitikk i Sør-Europa) gav dessutan grobotn til nye populistiske og europaskeptiske rørsler og parti. Det er nærliggande å sjå også brexit i dette perspektivet. Den britiske utmeldingskampanjen framstilte EU som elitistisk og fjernt frå vanlege folk, og fekk stort gjennomslag for verdet av nasjonal kontroll/suverenitet (akkurat som nei-kampanjane i Noreg i 1972 og 1994).
Mangelfull europeisk solidaritet («no demos») har også vore eit problem under koronapandemien i 2020, spesielt i den første fasen. Men som i fleire av dei tidlegare krisene det siste tiåret, sørga improvisasjon frå DER for nye integrasjonsgjennombrot. Etter fleire døgns samanhengande forhandling kom ein stor økonomisk gjenreisingspakke på bordet, for første gong delvis basert på felles låneopptak.
Det er kanskje på grunn av krisenes overnasjonale karakter og fordi EU trass alt ikkje berre har stått saman gjennom dei, men også kome opp med løysingar, at Eurobarometer dei siste to-tre åra har vist aukande folkeleg oppslutnad om EU. Etter ein bølgedal frå 1990-talet til midten av 2010-talet er grunnholdningane i dei fleste medlemsland nå endå klarare positive enn før. Færre er direkte fiendtleg innstilte til EU. Det er likevel få som aktivt og ideologisk støttar EU.
Europeisk identitetspolitikk
Men europaforskarar har i seinare år i aukande grad byrja å stilla kritiske spørsmål ved kva som eigenleg ligg bak folks holdning til EU. Det viser seg at kunnskap er svært viktig. Dess mindre folk veit om EU, dess meir EU-skeptiske er dei. Personlege økonomiske interesser i europeisk integrasjon er derimot lite utslagsgjevande for kva folk flest svarar i meiningsmålingar, eller røystar i folkerøystingar, om EU. Generell uro om livssituasjonen, og, ikkje minst, identitet, tel meir. Her spelar medias framstilling av EU som ein kamparena for nasjonale interesser ei stor rolle. Nasjonale regjeringars popularitet og andre nasjonale, ikkje direkte EU-relaterte forhold har også vist seg å bety mykje for kva EU-holdningar folk gir uttrykk for. Nasjonalistiske og populistiske krefter utnyttar dette, ikkje minst gjennom feilinformasjon i polariserande sosiale media. Identitetsidimensjonen gir seg spesielt utslag i sentral- og austeuropeiske EU-land.
Europeisk demokrati utan folk eller utan makt?
Sett i dette perspektivet er det dristig av EU å setja i gang ein ny stor debatt om «framtidas Europa». Men det er også ein grunn til ikkje å venta forslag til store grep. Ingen ønskjer nye folkerøystingar. Eit overmodent og lite kontroversielt forslag er tilrettelegging for overnasjonale partilister i europavala.
På den andre sida tilseier den objektive situasjonen som nemnt «meir Europa». Koronakrisa er eit nytt døme på at europeiske land må stå saman for å kunna vareta felles interesser i ei globalisert verd. EU er kanskje eit demokrati utan «demos» (folk), men i denne nye røyndommen ser det nasjonale alternativet i aukande grad ut som demokrati utan «kratos» (makt). Dette perspektivet er minst like relevant for Noreg som for EUs medlemsland.
[i] Artikkelen byggjer i stor grad på Stijn Smismans: «Democracy and Legitimacy in the European Union» og Simona Guerra og Hans-Jörg Trenz: «Citizens and Public Opinion in the European Union”, i Michelle Cini og Nieves Pérez-Solórzano Borrogán: European Union Politics, 6th Edition, Oxford University Press, 2019. Det er verdt å merka seg at norske forskarar, dei fleste nå eller tidlegare knytte til Arena-senteret ved Universitetet I Oslo, både er forfattarar av artiklar og er flittig siterte i dette standardverket.
Eg har ikkje publisert noko på denne bloggen på fleire år. Det betyr ikkje at bloggen er avslutta. Det betyr berre at eg har hatt og har jobbar der det ikkje er klokt å markera eigne meiningar for sterkt i offentlegheita, og at eg derfor har tatt ein pause. Men gamle innlegg ligg der, og det er som regel opptil fleire innom og kikkar kvar dag. Den vedvarande interessa kan skuldast at emnet for bloggen, europeisk integrasjon sett i eit samanliknande politisk/rokkansk perspektiv, er blitt meir, og ikkje mindre, aktuelt dei siste åra. Utgangspunktet for bloggen, doktoravhandlinga mi frå 2010, som eg presenterer i ein noko oppdatert versjon her, meiner eg framleis er ein særs relevant bakgrunn for å forstå den krisa EU nå gjennomgår, brexit og nasjonalismens tilbakekomst. Mange andre innlegg bør også vera av interesse for folk med meir enn overflatisk interesse for Europa. Eg vonar å koma tilbake etter kvart med nye innlegg.
As is evident, I have taken a break from writing new posts for this blog. This is (mostly) due to my work situation. However, the blog is not closed. A number of people are checking in every day. Indeed the blog’s theme, European integration as seen in a comparativist, Rokkanian perspective, has become more, not less, topical in a time of EU crisis, Brexit and return of nationalism. See for instance this post, in which I introduce my doctoral dissertation as the background for the blog. I hope to be back with new posts in the not too distant future.
Morgenbladet er vel den norske avisa som mest medvite har intellektuelle som målgruppe. Avisa har lenge hatt god dekning av europeisk politikk og samarbeidsstrev, særleg gjennom den Roma-baserte Simen Ekern, tysklandseksperten Sten Inge Jørgensen og Frankrike- (og vin-) eksperten Tove Gravdal. Men tonegjevande europeiske intellektuelle kjem også ofte direkte til orde. I nr. 50 av 19. desember 2014 gjeld det den slovenske filosofen Slavoj Žižek og den franske økonomen Thomas Piketty. Dei har begge nyleg vore på noregsbesøk, førstnemnde som føredragshaldar i Litteraturhusets serie «Universalismen 2014» og sistnemnde for å lansera sin internasjonale bestseljar Kapitalen i det 21. århundre i norsk omsetjing. Morgenbladet trykker eit essay basert på Žižeks føredrag og intervjuar Piketty på flytoget på veg tilbake til Gardermoen og Frankrike.
Thomas Piketty
Det som slår meg og som støttar opp under eit tidlegare inntrykk eg har hatt, er den proeuropeiske innstillinga begge desse to venstreorienterte intellektuelle målber. Piketty observerer i Morgenbladet at skattekonkurranse mellom land har gjort at kapitalen slepp stadig lettare unna, og tar til orde for ein global formuesskatt. Dette kallar han «ein nyttig utopi», men ser på regionale skattar, særleg på europeisk nivå, som meir realistiske startpunkt. Her uttalar han i følgje Morgenbladet: «Vi trenger et demokratisk europeisk parlament hvor hvert land er representert proporsjonalt med sin befolkning, hvor vi kan ta beslutninger innen økonomisk politikk.» Piketty ønskjer at ein koalisjon, eller indre eurokjerne, skal ta leiinga i ei omfattande institusjonell endring av EU som skal leggja grunnlaget for eit europeisk skatteregime. Også dette er nok dessverre urealistisk, men tidlegare president Valéry Giscard d’Estaing har i ei ny bok i haust, Europa. Dernière chance de l’Europe tatt til orde for noko liknande (sjå hans blogg her).
På sine eldre dager uttrykte Sigmund Freud forvirring over spørsmålet «Hva vil kvinnen?» I dag er spørsmålet heller «Hva vil Europa?» For det meste tar Europa rollen med å regulere den globale kapitalistiske utviklingen, og flørter i blant med det konservative forsvaret av tradisjoner. Begge disse veiene fører til glemsel, til marginalisering av Europa. Den eneste veien ut av denne fullstendig fastlåste situasjonen, er hvis Europa blåser liv i sin radikale og universelle frigjørende frigjøringsarv. Oppgaven blir å bevege seg forbi kun det å tolerere andre til en positiv, frigjørende leitkultur som kan opprettholde en autentisk sameksistens og miks av ulike kulturer. Ikke bare respektere andre, men tilby dem en felles kamp, for utfordringen vår i dag er den samme for alle.
Slavoj Žižek
Žižek meiner at «den kristne arvens» sanne kjerne er at «hvert individ har umiddelbar tilgang til det universelle – Den Hellige Ånd, eller i dag Frihet og menneskerettigheter. Jeg kan ta direkte del i den universelle dimensjonen uavhengig av min plass i verdens sosiale orden». Han held fram: «Det virkelige problemet er at kritikerne av anti-innvandringsbølgen ikke forsvarer denne dyrebare kjernen i den europeiske arven, men i stedet begrenser seg til det endeløse ritualet med å bekjenne Europas egne synder, til ydmykt å akseptere den europeiske arvens begrensninger, og til å juble over andre kulturers rikdom».
Piketty og Žižek synest for meg å representera ei både praktisk og filosofisk vending mot Europa blant europeiske venstreorienterte intellektuelle. Eg har tidlegare skildra EU som «eit sentrumsprosjekt, ein middelveg både politisk og geografisk, mellom ekstremisme, rasisme og nasjonalisme,» som har sine viktigaste støttespelarar på det moderate høgre og det moderate venstre. Mykje tyder på at også moderate norske venstreorienterte, og då reknar eg med store delar av SV, er i ferd med å revidera si ideologiske tenking når det gjeld Europa. Dette er i tilfelle resultat både av innverknaden frå europeiske intellektuelle som Piketty og Žižek (Habermas og mange andre kunne også nemnast) og frå utviklinga på bakken i Europa, ikkje minst det som har skjedd i Ukraina og styrkinga av høgrenasjonalismen.
Det sørgelege er at EU samstundes synest å ha malt seg inn i eit hjørne og er ute av stand til å ta dei tydelege grep som trengst for å koma ut av krisa og realisera sitt potensial. Dermed veks faren for ytterlegare desillusjon.
I høve 150-årsjubileet for Edvard Munchs fødsel las eg i sommar Atle Næss sin Munch-biografi frå 2004. Ei velskriven og veldokumentert bok som eg varmt kan tilrå. Her framgår det tydeleg kor europeisk Munch var. Han reiste og oppheldt seg mykje ute i Europa, og spesielt i Frankrike og Tyskland. Det var også her han hadde sine viktigaste støttespelarar og fekk sitt kunstnarlege gjennombrot. Og sjølvsagt var Munch grunnleggjande påverka av tradisjonar og trendar i europeisk målarkunst, som han i sin tur sjølv kom til å påverka sterkt.
I 1916, under første verdskrig, laga Munch tre litografier med tittelen «Europas forente stater» (du ser to av dei under). I eit brevutkast som Næss gjengir (på s. 447) skriv Munch rett etter krigen i 1918: «Jeg står fast i min kjærlighet til Europa – jeg har en fedrelandsfølelse for det – og denne krigen har jeg opplevd som en borgerkrig».
Europas forente stater. Litografiar av Edvard Munch
The bestowal of the 2012 Nobel Peace Prize on the European Union caused considerable protests and ridicule, not least in Norway. However, in my opinion the Nobel committee’s interpretation of Alfred Nobel’s will was well-founded. «The United States of Europe» was a widely acclaimed long-term goal of the peace movement that inspired Alfred Nobel. For instance, the German peace activist Bertha von Suttner, who suggested the institution of the peace prize to Nobel and who was the first woman to win it (in 1905), supported European union (as appears here).
The Nobel committee writes in the announcement of its decision regarding the 2012 prize that «The [European] union and its forerunners have for over six decades contributed to the advancement of peace and reconciliation, democracy and human rights in Europe.» It argues that «The work of the EU represents «fraternity between nations», and amounts to a form of the «peace congresses» to which Alfred Nobel refers as criteria for the Peace Prize in his 1895 will.»
The American historian Sandi E. Cooper, author of a standard work on the European peace movement between 1815 and 1914, would agree. The last sentence in her book is: «The legacy of nineteenth century pacifism is modern liberal internationalism, most recently adapted in the new European Community, with headquarters in Brussels and Strasbourg» (Cooper 1991, s. 212).
In this posting I survey the close historical interrelationship between plans for peace and schemes for European unity, with a particular emphasis on the arguments over Europe of the nineteenth century peace movement. The posting is a translated version of a comment I published in Norwegian just before the 10 December award ceremony in Oslo.
Peace as a European problem
Until the Russo-Japanese war of 1905, the question of international war and peace was primiarly a question of the relatons between European great powers. Europe dominated the world and thus decided whether there was peace or war. Until 1945 large-scale war mainly hit Europe. That partly explains why in Europe war became a public issue at a very early stage.
However, also Roman law and Christian ideology contributed. The Roman empire based its claim to supranational rule on the benefits of a Rome-enforced peace (pax romana). This notion transformed itself into the medieval idea of a supranational Christendom, with the holy Roman emperor as the secular head and the pope as the spiritual guide. One of their most important tasks was to prevent war among Christians.
Due to the advance of Islam in the southeast, culminating with the conquest of Constantinople in 1453, Islam’s parallel retreat in Spain, and the spread of Christianity in the north, completed by the conversion of Lithuania in 1386, Christendom came practically to equate geographic Europe. The incidence of war in Europe grew with the emergence of independent city states and territorial states. The supranational influence of the emperor decreased. The Church developed a theory of just war, but still claimed for the pope a right to condone wars and mediate between states in conflict.
Internal peace and a common front against Islam were the main concerns of the early advocates of Christian unity across the emerging states in Europe. The French publicist Pierre Dubois (?1250-?1312) is often seen as an early supporter of European union. Dubois argued that the pope should relinquish his worldly powers and the imperial dignity be transferred to the king of France. The king should then head a new crusade to the Holy Land. Also Dante Aligheri, pope Bonifatius VIII and Giles of Rome, publishing between 1280 and 1315, are sometimes considered early Europeanists. However, the discourse of all these writers was still fundamentally Christian. None of their plans used the words «Europe» or «European».
Maximilien de Béthune, greve av Sully
Further political and religious conflict contributed to intensified state-building and advanced a secular, Machiavellian concept of the state. More people realised that a voluntary federation of sovereign states was necessary to obtain lasting peace. The first modern plan for European union was formulated by the prime minister of the French king Henry IV, the duke of Sully (Maximilien de Béthune, 1560-1641), towards the end of the last confessional conflict (the Thirty Years» War, 1618-1648). Sully’s Grand dessein was modern in the sense that it prescribed a political federation of sovereign and equal states to promote peace and joint prosperity, based on permanent borders, interstate negotiations, a balance of power, religious toleration and free trade.
Enlightenment projects for peace and unity
Increasingly frequent and bloody wars during the seventeenth and eighteenth centuries motivated more projects similar to Sully’s. The most celebrated such plans from this Enlightenment period were published by William Penn in 1693, by John Bellers in 1710, and by the abbot of Saint-Pierre (Charles-Irénée Castel) in 1713-1717.
Penn took the (Dutch) United Provinces as his model, whereas Bellers looked to the Helvetic Confederation (Switzerland) and to his own United Kingdom (the English and Scottish crowns were joined in 1707). These democratically inclined thinkers planned a union of constitutionally ruled states. In his Essay Towards the Present and Future Peace of Europe (1693), Penn suggested a European parliament to resolve conflicts. The number of votes of the deputies should reflect the economic clout of the member states.
Penn wished to include the Russian and Ottoman empires in his European union. Sully had dismissed such a possibility, as did most later peace theorists. For them, the Russians and the Turks were aliens, representing «oriental despotism». In his Projet pour rendre la Paix perpetuelle en Europe Saint-Pierre thus invited only the princes of Christian Europe west of Russia to participate. Every member state should have one vote. Disputes should be resolved by an arbitration award to be decided by majority vote.
The polymath Gottfried Leibniz (1646-1716) presented plans for European peace and unity too. The Lutheran Leibnitz advocated Christian unity and co-operated with Protestant and Catholic princes as well as the Habsburg-Roman emperor in Vienna. In 1677 og again in 1715 he published tracts advocating a Dantean European «empire» with the Holy Roman Empire as its core, ruled by a council or senate composed of representatives of the member states.
The word «Christendom» more or less disappeared from official discourse during the Enlightenment. It was replaced by «Europe», understood as a community of interest and identity, based on the balance of power, on progress through the free ciculation of goods, services, capital, labour, knowledge and ideas, and on reason.
Émeric Crucé (1590-1648) argued along these lines in his peace plan Le nouveau Cynée (1683), which among other things advocated common measurement standards and a common currency. A permanent inter-governmental assembly meeting in Venice in which even the Ottoman empire should take part, would arbitrate conflicts. Éméric de Vattel (1714-1767) described Europe as «a political system in which the nations […] are bound together by their relations and their various interests into a single body. It is [….] a sort of republic, whose members – each independent but all bound together by a common interest – united for the maintenance of order and the preservation of liberty».
Montesquieu (1689-1755) emphasised the pacifying effect of international trade. David Hume (1711-1776) argued that «nothing is more favourable to the rise of politeness and learning, than a number of neighbouring and independent states, connected together by commerce and policy”. Adam Smith (1723-1790) held that laissez-faire economic policies, free trade and non-intervention were the best means to promote peace and progress. Especially after the French revolution (1789) liberals and radicals also came to link democracy with peace. William Godwin (1756-1836) thus argued that «democracies are inherently peaceful because the vast majority of common people will always strive to avoid war.»
The emergence of liberal internationalism
Jeremy Bentham
Notably Jeremy Bentham (1748-1832) and John Stuart Mill (1806-1873) shaped the emergence of liberal internationalism ( and thus inspired later liberal international theory and neofunctiionalist integration theory). They thought that the propensity of states for war could be overcome by promoting common economic interests, law, communication and understanding among nations. Bentham called his scheme a Plan for Universal and Perpetual Peace (1843). He suggsted a «congress» of states, but ignored the need for supranational authority. Instead he counted on the «tribunal of public opinion» to institute sanctions against states that violated international law. Mill regarded trade as the best measure against war.
Another prominent nineteenth century spokesman of liberal internationalism was the radical free trader and anti-slavery activist Richard Cobden (1804-1865). Cobden stressed the ability of modern communications to weave people into a web of prosperity and toleration. Cobden and Victor Hugo were among the most famous participants at the third international peace congress, in Paris in 1849, devoted to the creation of the United States of Europe (see below).
Immanuel Kant«s (1724-1804) essay Zum ewigen Frieden(Perpetual Peace, 1795) went further. Kant too believed trade helps advance peace. However, more than the British thinkers he emphasised the political preconditions to peace. According to Kant, perpetual peace presupposed a democratic constitution in every country, international law based on an association of free states, and a «cosmopolitan» or global law instituting «universal hospitality» (respect of the rights of all «reasonable» human beings as citizens of the world). In international relations, Kant advocated a gradually expanding society of nations (civitas gentium).
Kant was strongly influenced by Jean-Jacques Rousseau (1712-1778), who in his critque of Saint-Pierre argued that international peace cannot occur until human reason is transformed, educated, un-alienated by a good society and developed to its fullest potential. Rousseau thought that European unity, while desirable, required a revolution that could only be brought about through unacceptably violent means.
Saint-Simon’s plan came to influence most of the European peace projects of the next generation. All of them advocated a federal government and argued that in the modern world war was a cruel waste of resources. But Saint-Simon and his successors insisted that the federation must be a parliamentary federation of democratic nations rather than a confederation of conservative governments such as the Concert of Europe. Now, after the French Revolution and the Napoleonic wars, radicals saw internal justice and external peace as two sides of the same coin.
Auguste Comte (1798-1857) and Guiseppe Mazzini (1805-1872) were among those who developed Saint-Simon’s plan further. To Mazzini humanity was not a cosmopolitan world divided into immutable nation-states, but a whole, created by God, uniting peoples in the conscience of a common ancestry and a common future. In 1834, Mazzini founded Young Europe, an international association of progressive nationalists in defense of equality and fraternity among all nations. Its statutes defined a European federation as «a unity that will be free, spontaneous, such as would exist in a regular Federation in which all the peoples sit in complete equality […] each remaining master of its own interests, its local affairs, its special faculties».
Among other continental peace plans inspired by Saint-Simon may be mentioned Pierre Leroux’s Organon des vollkommenen Friedens (1837); Gustave d’Eichtal’s De l’Unité Européenne (1840); Victor Considérant’s De la Politique générale et du rôle de la France en Europe (1840) and Constantin Pecquereur’s De la Paix (1841). By now, the notion of «the United States of Europe» had become well-known.
The organised peace movement
After the Vienna peace settlement of 1815 a number of peace societies, leagues and associations emerged, engaging in a prolonged battle for peace in Europe. Their popularity varied over time. Most governments and newspapers ridiculed them as Utopian. Still, the movement grew, notably towards the end of the nineteenth century, mobilising millions of Europeans and Americans in campaigns against the arms race and nationalist rivalry in Europe. The peace movement paved the way for a many international institutions and organization that have survived to the present day, for instance The Permanent Court of Arbitration in the Hague and the The inter-parlamentary Union. As I mentioned, Sandi E. Cooper also regards the EU as part of its heritage.
At first the peace movement was dominated by unorthodox Christian pacifists from the United States and Britain, notably Quakers (like Penn). The first peace society was the New York Peace Society, founded in 1815 by the Quaker David L. Dodge. Quakers also founded the British Society for the Promotion of Permanent and Universal Peace in 1816. Gradually, however. liberals, radicals, democrats and also socialists and feminists joined. With members from the moderate right to the socialist left, from Christian fundamentalists to atheists, and from the Unied States to Russia, the movement was bound to be divided by disputes. However, over time there emerged considerable agreement regarding overarching goals, like (more) democracy, human rights, free trade and other free communications between nations, in addition to the extension of international law, compulsory arbitration in conflicts, the establishment of an international court of arbitration, and for the long term, a federation of democratic European states, The United States of Europe.
The early American and British societies made many attempts to mobilise Continental Europeans for their ideas. Especially the «learned blacksmith» Elihu Burritt agitated for a European «congress of nations» on the American federal model. A peace society was established in Geneva by count Jean-Jacques de Sellon in 1830. But the Hugenot Sellon’s motivation was primarily religious and moral, not political. Most members belonged to the higher bourgeoisie, and tended, like Sellon, to be sceptical towards democracy.
International peace conferences
The European and American peace societies organised themselves locally, nationally and, eventually, at the international level. International congresses were held at uneven intervals from 1816 until the congress planned in Vienna in September 1914 had to be cancelled due to war. After the First World War congresses resumed and continued until the new war in 1939.
The first international peace conference was held by the British and American peace societies in London in 1843. In order to encourage the continental peace movement the next congresses were held in Brussels (1848), Paris (1849) and Frankfurt am Main (1850), when they returned to Britain (London 1851, Manchester 1852, Edinburgh 1853). Still, most delegates to all conferences between1843 and 1853 emanated from the U.S. and Great Britain.
Victor Hugo
The inaugural speech by the French author Victor Hugo at the peace congress of Paris in 1849 has become famous:
«we shall see those two immense communities, the United States of America and the United States of Europe, holding hands across the sea. […] A day will come when you, France – you, Russia – you, England – you, Germany – all of you, nations of the Continent, will, without losing your distinctive qualities and your glorious individuality, be blended into a superior unity and constitute a European fraternity […] by the universal suffrage of the nations, by the vener-able arbitration of a great sovereign senate, which will be to Europe what the Parliament is to England, what the Diet is to Germany, what the legislative As-sembly is to France.»
However, 1849 was the year of the counter-revolution, and few members of the radical peace movement on the Continent favoured a federation in which absolutist princes participated alongside more liberal governments. This was one of the reasons why American federalists like Burritt received little support. There was also scant sympathy for absolute pacifism on the Continent. Most continental peace activists accepted defensive war as well as armed resistance against authoritarian rule.
The Crimean war (1853-56), the American civil war (1861-65) and the Franco-Prussian war (1870) were great setbacks for the peace movement. After 1853, no universal peace congress took place until 1889. The peace activists were surprised that public opinion actually rallied behind their governments» war policies. It seemed like democracy – at any rate the extension of the suffrage – and nationalism encouraged war rather than peace. Many peace activists lost faith in popular opinion and instead stepped up their efforts at influencing governments directly.
The American peace society, regarding slavery as a greater evil than war, supported the northern states in the civil war. By contrast, the British peace society continued to abhor all violence and in 1864 criticised nationalism as a «poor, low, selfish, un-Christian idea [….], fatal not only to peace but to all progress in liberty and good government.»
Frederic Passy
Bifurcation
In 1867 two competing centres emerged in the European peace movement, one based in Paris and leaning towards the right and the other in Geneva, leaning to the left. In Paris the French economist and politician Frédéric Passy (1822-1912) established the Ligue internationale et permanente de la paix. In 1901, Passy shared the first Nobel peace prize with the founder of the International Red Cross, Henry Dunant. Passy’s peace movement was dominated by moralist, religious and anti-military attitudes.
In the same year in Geneva, Charles Lemonnier founded the Ligue internationale de la paix et de la liberté, inspired by Kant, Saint-Simon and the American Federalist Fathers. Among the reportedly six thousand participants at the founding congress were Victor Hugo, John Stuart Mill and Guiseppe Garibaldi. The anarchist Mikhail Bakunin argued that «there is only one way freedom, justice and peace may prevail in European international relations and banish civil war from the European family: by establishing the United States of Europe!» The Geneva congress adopted as its primary goal to campaign for European federation, and the league started publishing a periodical named Les États Unis de L’Europe.
While Passy’s Ligue was politically and confessionally neutral, Lemonnier and his supporters were radical and secular. They saw themselves as progeny of the French Revolution and advocated the replacement of the monarchy by a republic, opposed the influence of the church and favoured democracy and human rights (eventually women’s liberation and gender equality too). At the founding congress Garibaldi called for revolution and French socialists denounced capitalist oppression. Lemonnier’s league was not pacifist on principle.
Christian Lous Lange
The moderate line of Passy made most headway. His main objectives were international disarmament and compulsory arbitration. The Universal Parliamentary Peace Union, established in 1876 with parliamentarians from many European countries as members, rallied behind these demands. Arbitration and peace societies multiplied, emerging in Denmark, Sweden and Norway 1882-3. In 1889 The Interparlamentary Conference for international arbitration was founded, followed by the The Inter-Parlamentary Union and The Inter-Parliamentary Bureau in 1892. The energetic Norwegian Christian Lange (father of the later foreign minister Halvard Lange) worked as secretary general for The Inter-Parliamentary Union in Brussels from 1909 to 1933 (except during the war years, when he was in Norway). Lange received the Nobel peace prize together with the Swedish Social Democrat Hjalmar Branting in 1921.
Growing nationalism, imperialism and armament in the 1880s and 1890s led to a resumption of the international peace congresses. The first such congress since 1853 took place in 1889. The Universal Peace Congress of Rome in 1891 invited the European peace societies to make the United States of Europe its main goal. The congress of 1892 called for European federation along the lines advocated by Lemonnier. It established a permanent secretariat, the International Peace Bureau, which still exists.
Four different types of peace societies were represented at the congress of 1892: Anglo-American religious pacifists, secular pacifists, societies modelled on Lemonnier’s federalist Geneva league, and og societies supporting the extension of international law and arbitration, notably the International Arbitration and Peace Associaton of Great Britain and Ireland, founded by Hodgson Pratt in 1880. Many women had by now become involved.
Institutionalising peace
The establishment of an international court of voluntary arbitration was the main result of the inter-governmental first and second peace conferences in The Hague in 1899 og 1907 respectively. Disappointed, some peace activists revived radical plans for a federal Europe. Now British liberals took the lead. Sir Max Waechter (1837-1924), a businessman and art collector born in Stettin, Germany (today Poland), embraced the idea of a United States of Europe in 1909 and founded a European Unity League in 1913 (receiving the support of Bertha von Suttner, among others). Declaring its agreement, the British peace society advocated a full merger of national sovereignty. The British Quakers had called for the United States of Europe already in 1910, the British National Peace League doing the same the next year.
But at the same time as parts of British public opinion turned more favourable to European union, continental Europeiske radicals turned against. The issue was whether tsarist Russia ought to join. Democrats and radicals outside of Germany objected.
Towards the outbreak of the First World War in 1914 there was a rapprochement between the liberal, middle class peace movement and the socialist workers» movement. The Second International considered imperialism and militarism and expression of capitalist competition and warned that if employers provoked a war, the working class would refuse to fight. Jean Jaurès defined the proletariat as «the masses of men who collectively love peace and hate war.» The Basel conference of the Second International in 1912 called the proletariat «the herald of world peace» and declared «war on war». Continental Catholic socialists and anarchists, inspired by French intellectuals such as Charles Fourier, Philippe Buchez and Joseph Proudhon, agitated for a decentralised, federal Europe. However, the Second International broke down in 1914 due to its failure to remained united in the face of war. Most of its member parties, like many peace activists, rallied around the national colours of their respective governments.
The war at first led to renewed agitation from the peace movement for a federal Europe. The calls redoubled after the war, when Penn’s essay and excerpts from Saint-Pierre and Rousseau were republished in London. However, the ardour soon cooled, and the peace movement came to support an inter-governmental league rather than a European federation. By January 1917, most European governments too had agreed to the suggestion by U.S. president Woodrow Wilson to create a League of Nations.
The old headquarters of the League of Nations in Geneva, now used by the United Nations
The League of Nations was established in Geneva in 1919 and was the first permanent inter-governmental organisation. The League achieved successes as well as fiascos, but failed in its ultimate objective, to prevent another world war. In 1946 it was replaced by the United Nations, which has become a truly universal organisation. In Europe, the European Union is a regional, more ambitious successor to the League of Nations. As the Nobel comittee argues, it has helped prevent war on the Continent for over sixty years. Just as the nineteenth century peace movement and earlier peace planners imagined.
Literature:
Cooper, Sandi E. (1991), Patriotic Pacifism. Waging War on War in Europe, 1815-1914. (New York, Oxford: Oxford University Press).
Hay, D. (1957), Europe. The Emergence of an Idea (Edinburgh. Edinburg University Press).
Heater, D. (1992), The Idea of European Unity (Leicester: Leicester University Press).
Hinsley, Francis H. (1963), Power and the Pursuit of Peace. Theory and Practice in the History of Relations Between States (Cambridge: Cambridge University Press).
Knutsen, T.L. (1997), A History of International RelationsTheory, 2nd edn. (Manchester: Manchester University Press).
NRK-dokumentaren «Den gode viljen» har skapt ny bistandsdebatt i Noreg. Med rette og på ein god måte, synest eg. Serien er nyansert og balansert, og får fint fram dei dilemma bistand til utvikling frå rike til fattige land medfører. Nyleg avslutta eg ein jobb i UD der eg i tre år arbeidde til dagleg med desse problemstillingane. Desssutan hadde eg nærkontakt med realitetane på mottakarsida i mine fire år (2005-2009) som ambassadør til Nigeria, Benin, Togo og Ghana.
Min konklusjon når det gjeld bistand etter desse sju åra er kort oppsummert følgjande:
Eg trur bistand i eit langt tidsperspektiv har overvegande positive effektar. Sunn fornuft tilseier at det er fleire vellukka enn mislukka prosjekt. Dessutan er det så vidt eg har oppfatta flest empiriske studiar som tydar på at bistand gir høgare økonomisk vekst i mottakarlanda. Men dette varierer sjølvsagt etter kor store land det er snakk om, kva slags andre inntekter dei har, kor mykje konflikt det er i landet, kva styresett det er, og så vidare.
På eit meir overordna nivå meiner eg også bistand og utviklingssamarbeid medverkar til læring og diffusjon av modernitetens «beste praksis», og dermed til materiell framgang og global integrasjon. Det er det som gjer det relevant å skriva om dette i ein historisk orientert blogg om Europa og europeisk kultur. Men så ser vi også ein islamistisk reaksjon som protesterer nettopp mot denne moderniteten, som føreset Vesten som ein universalmodell. Det skal eg koma tilbake til i eit anna innlegg.
Men bistand har også mange problematiske sider, spesielt at han lett skapar feil incentivstruktur dersom han blir for dominerande. Transaksjonskostnadane er svært høge. Dessutan er store politiske og økonomiske ulikskapar eit alvorleg dilemma – det er eit faktum at i mange (dei fleste?) utviklingsland bryr makthavarane og dei rike seg mindre om dei makteslause og fattige enn vi som gjevarar. Vår bistand kan i slike tilfelle ikkje berre undergrava demokratisk ansvarlegheit og dermed godt styresett, men også i realiteten utgjera ei subsidiering av korrupsjon. Makteliten stel landets eigne pengar som burde gått til fattigdomsbekjemping og vi steppar inn og gjer jobben deira. Dermed slepp kanskje makthavarane lettare unna enn om vi ikkje hadde gjort det. Men det er jo her «den gode viljen» kjem inn: har vi ikkje ei moralsk plikt til å hjelpa uskuldige offer uansett?
Men uavhengig av kor mange paradoks, dilemma og miserar bistand i praksis måtte føra med seg, slik «Den gode viljen» og mange andre einskildoppslag i media viser, har eg lita tru på at vi vil redusera bistanden monaleg. Vi ser det som eit moralsk imperativ å dela vår rikdom uansett effekt. Vi norske er dessutan for opptekne av vårt eige omdømme i verda til at vi vil la bistanden falla noko særleg under ein prosent av brutto nasjonalprodukt. Både vi og andre forventar at vi gir rikeleg bistand. Dermed gjer vi det. Okke som.
Så enkelt er det. Utfordringa er og blir å gjera det beste utav det.
EU-presidentane van Rompuy, Barroso og Schulz har mottatt fredsprisen i Oslo Rådhus
Det var sterkt, men surrealistisk å delta på hyllesten av EU i nei-landet Noreg under fredspris-aktivitetane måndag og tysdag. EU står nærast i brann, Noreg har sagt nei til EU-medlemskap to gonger og fleire nordmenn enn nokon gong er mot medlemskap. Så kjem tre EU-presidentar og 18 stats- og regjeringssjefar frå EU hit for å motta verdas mest prestisjetunge pris og bli feira i banketthallar, på gatene, TV og radio og i Oslos største konsertlokale. 2000 gjekk i tog for fredsprisen til EU, tre gonger så mange som i protesttoget, og sikkert 8000 var på fredspriskonsert. Utanriksministeren i ei regjering der nei-partia Sp og Sv er med prisar EU opp i skyene. Europa-kommisjonens president blir så rørt han må tørka tårer, og takkar det norske folket for fredsprisen.
Er dette det endelege provet på at Noreg ikkje er av denne verda?
Uansett, moro var det, og EU både fortente og trong all den rosen som kom. Og vi nordmenn hadde veldig godt av å få EU nært innpå livet igjen, for første gong på 18 år (er det verkeleg så lenge sidan folkerøystinga i 1994?), og bli minte om breidden, innhaldet og seriøsiteten i samarbeidet. Mange gode talar vart haldne. Det europeiske rådets president Herman van Rompuy vågde å seia det: «Eg er stolt over å vera europear!». Europakommisjonens president Jose Manuel Barroso fann dei rette orda for kva EU og Europa står for: fred, fridom, rettferd. Og Nobel-komiteens formann og Europarådets generalsekretær Thorbjørn Jagland uttrykte ei historisk norsk anerkjenning av europatanken (som eg skreiv i eit tidlegare innlegg). Norsk!
Det låg ein djup symbolikk i å dela ut prisen til EU representert ved tre eldre herrar i mørk dress, den eine meir ukarismatisk enn den andre. Endeleg var det tålmodig, praktisk politisk handverk for fred som vart æra. Langsiktig institusjonsbygging. Fredsprisen i år vart ein hyllest til den praktiske kvardagsidealismen. Det er den som tel i det lange løp.
«EU ingen verdig vinner» er parolen til «Fredsprisinitiativet 2012» og det alternative fakkeltoget søndag 9. desember, som Noregs fredsråd har tatt initiativ til. Tre tidlegare fredsprisvinnarar, blant anna Desmond Tutu, støttar initiativet. Til og med Redd Barnas Ungdom skal gå i tog mot EU. Kritikken mot fredspristildelinga går på at EU er eit politisk prosjekt med fleirfaldige militære dimensjonar som ikkje har gjort noko spesielt for nedrusting og forbrødring siste år. Det siste året har EU tvert om sådd uro og splid på grunn av eurokrisa, hevdar kritikarane. Fredrik Heffermehl, som lenge har meint at Nobel-komitéen går langt ut over sitt mandat, uttalar til Aftenposten at komitéformann Thorbjørn Jagland brukar Nobel-prisen som «sin private butikk.»
Nobel-komitéen viser i si grunngjeving til at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.» Komitéen understrekar at «EUs virksomhet representerer «folkenes forbrødring» og utgjør en form for de «fredskongresser» som Alfred Nobel refererer til som kriterier for fredsprisen i sitt testamente av 1895.» Ordlyden i testamentet er at fredsprisen skal gå til den som«under det forlupne året […] har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående armeer samt bildande och spridande af fredskongresser.»
Eg for min del meiner Nobel-komitéen denne gongen har svært god dekning for si tolking av N0bels testamente. I dette innlegget vil eg visa at «Europas sameinte statar» faktisk var eit overordna, langsiktig mål som det knapt var strid om i den fredsrørsla som inspirerte Nobel til å oppretta fredsprisen. Til dømes støtta Bertha von Suttner, som gav Nobel idéen til prisen og som vart den første kvinna som vann han i 1905, dette målet (slik det framgår her). Den amerikanske historikaren Sandi E. Cooper avsluttar sitt standardverk om den europeiske fredsrørsla mellom 1815 og 1914 med følgjande setning: «The legacy of nineteenth century pacifism is modern liberal internationalism, most recently adapted in the new European Community, with headquarters in Brussels and Strasbourg» (Cooper 1991, s. 212).
For å forstå bakgrunnen for dette, må vi gå historisk til verks.
Fred som europeisk problem
Både fredsrørsla på 1800-talet og Alfred Nobel verka og tenkte i ein europeisk kontekst. Spørsmålet om internasjonal krig og fred var inntil den russisk-japanske krigen i 1905 først og fremst eit spørsmål om forholdet mellom europeiske stormakter. Europa dominerte verda og avgjorde dermed også om det var krig eller fred. Heilt inntil 1945 var det mest krig, og dermed også størst krigsskadar, i Europa. Derfor vart krigen som problem sett svært tidleg på den offentlege dagsorden i Europa.
Romarrettsleg og kristen ideologi medverka til det. Romarriket rettferdiggjorde si overnasjonale makt med førestellinga om ein romersk fred (pax romana). Denne vart overført til middelalderens idé om ei overnasjonal kristenheit, med den heilage romerske keisaren som verdsleg overhovud og paven som åndeleg. Ei av deira viktigaste oppgåver var å hindra krig mellom kristne.
På grunn av islams frammarsj i sør, krona med erobringa av Konstantinopel i 1453, og kristendommens frammarsj i nord, krona med kristninga av Litauen i 1386, vart kristenheita etter kvart praktisk talt lik med det geografiske Europa. Med framvoksteren av sjølvstendige bystatar og territorialstatar vart det meir krig i Europa. Keisarens overnasjonale makt vart sterkt innskrenka. Kyrkja utvikla ein teori om rettferdig krig, men heldt fast ved at paven måtte godkjenna krigar og mekla mellom statar.
For dei tidlege talsmennene for kristen einskap på tvers av dei framveksande statane i Europa var indre fred og felles front mot islam dei viktigaste argumenta. Den franske skribenten Pierre Dubois (?1250-?1312) blir gjerne rekna som den første som tok til orde for europeisk union. Dubois gjekk inn for at paven skulle gje opp all si verdslege makt og for at keisarverdigheita skulle overførast til kongen av Frankrike (som gjorde krav på arven etter Karl den Stores europeiske rike til liks med den tysk-romerske keisaren). Han skulle så leia ei ny krossferd mot Det heilage landet. Også Dante Aligheri, pave Bonifatius VIII og Ægidus Romanus, som publiserte mellom 1280 og 1315, vert av og til framstilte som tidlege europatilhengarar. Men diskursen til alle desse var framleis grunnleggjande kristen. Ingen av planane deira brukte ordet Europa eller europeisk.
Maximilien de Béthune, greve av Sully
Men vidare politisk og religiøs splid stimulerte til meir statsbygging og ei verdsleg statsforståing à la Machiavelli. Fleire innsåg at frivillig samanslutning av suverene statar var nødvendig for varig fred. Den første moderne planen for europeisk føderasjon vart utforma av statsministeren til den franske kongen Henrik IV, hertugen av Sully (Maximilien de Béthune, 1560-1641), mot slutten av den siste religionskrigen (trettiårskrigen, 1618-1648). Sullys Grand dessein var moderne i den forstand at han føreskreiv ei politisk sameining av suverene og likestilte statar for å fremja fred og felles velstand, basert på faste grenser, mellomstatlege forhandlingar, maktbalanse, religiøs toleranse og fri handel.
Freds- og Europa-prosjekt i opplysingstida
Dei stadig hyppigare og meir grusomme krigane på 1600- og 1700-talet motiverte eit aukande tal liknande forslag til europeisk føderasjon som garanti for «evig» fred. Nokre av dei mest omtalte slike planane frå denne perioden vart utgjevne av William Penn i 1693, av John Bellers i 1710, og av abbeden av Saint-Pierre (Charles-Irénée Castel) i 1713-1717.
Penn tok den nederlandske unionen som sin modell, mens Bellers skjelte til Sveits og sitt eige Storbritannia (den engelsk-skotske unionen oppstod i 1707). Desse demokratisk orienterte tenkarane planla ein føderasjon av konstitusjonelt styrte statar. I sitt Essay Towards the Present and Future Peace of Europe (1693) føreslo Penn eit parlamentarisk styrt Europa. Røystevekta til representantane i det Europaparlamentet han førestilte seg skulle bestemmast av den økonomiske tyngda til medlemslanda. Blant fordelane med europeisk einskap og fred Penn framheva, var mange liv og pengar spart, meir rasjonelle vegnettverk, tryggare og enklare reiser, større respekt for kristenheita blant dei vantru og større tryggleik overfor ottomanane.
Penn ønskte å ha med dei russiske og ottomanske rika i sitt europeiske forbund. Dette hadde vore uaktuelt for Sully, som det også var for dei fleste seinare fredsteoretikarar. For dei var russarane og tyrkarane framande og utanforståande, representantar for «orientalsk despoti». I sitt Projet pour rendre la Paix perpetuelle en Europe inviterte Saint-Pierre såleis berre statsoverhovud i det kristne Europa vest for Russland til å delta. Kvart medlemsland skulle ha ei røyst, og konfliktar skulle løysast ved skiljedom (valdgift) vedtatt ved fleirtalsavrøysting. Det var Rousseau som med sin inngåande kritikk seinare gjorde Saint-Pierres fredsprosjekt kjent.
Også Gottfried Leibniz (1646-1716) presenterte planar for europeisk fred og einskap. Sjølv om han var lutheranar gjekk Leibniz inn for kristen einskap, samarbeidde med både lutherske og katolske fyrstar forutan med den Habsburg-romerske keisaren i Wien. I 1677 og igjen i 1715 gjekk han inn for eit Dante’sk europeisk keisarrike med utgangspunkt i det tysk-romersk-habsburgske riket, styrt av eit råd eller senat av representantar for medlemslanda. Leibniz rekna seg som verdsborgar og sa han «ønskte å tena heile menneskeætta.»
Omgrepet «kristenheita» gjekk meir eller mindre ut av offisiell bruk i løpet av opplysingstida på 1700-talet og vart erstatta av «Europa» forstått som eit interesse- og identitetsfellesskap, basert på maktbalanse og menneskeleg framsteg gjennom fri flyt av ikkje berre varer, tenester, kapital og arbeidskraft, men også av idéar, opplysing og fornuft.
Émeric Crucé (1590-1648) gjekk inn for dette i sin fredsplan Le nouveau Cynée (1683), saman med standardisering av vekt og mål, til og med ein felles valuta. Ei fast mellomstatleg forsamling med sete i Venezia og der også muslimske land skulle vera med, skulle mekla dersom det oppstod splid. Éméric de Vattel (1714-1767) skildra Europa som “eit politisk system der nasjonane […] er bundne saman av sitt samkvem og sine interesser til éin organisme. Det er [….] eit slag republikk, med medlemmer som er sjølvstendige, men som er bundne saman av ei felles interesse: oppretthalding av orden og varetaking av fridom.»
Montesquieu (1689-1755) framheva internasjonal handels fredsskapande evne. David Hume (1711-1776) hevda at «nothing is more favourable to the rise of politeness and learning, than a number of neighbouring and independent states, connected together by commerce and policy”. Adam Smith (1723-1790) meinte laissez-faire økonomisk politikk, frihandel og ikkje-intervensjon var beste måten å fremja fred og velstand.
Etter kvart, og spesielt etter den franske revolusjonen (1789), kom dessutan liberalarar og radikalarar til å fremja ein fredstanke som William Godwin (1756-1836) uttrykte slik: «demokratiske land er naturleg fredsæle fordi det store fleirtalet vanlege folk alltid vil streva etter å unngå krig».
Framveksten av liberal internasjonalisme
Jeremy Bentham
Spesielt Jeremy Bentham (1748-1832) og John Stuart Mill (1806-1873) gav viktige bidrag til utforming av liberal internasjonalisme (og kom dermed til å inspirera seinare liberal internasjonal teori og funksjonalistisk integrasjonsteori). Dei trudde at statars hang til krig kunne overvinnast ved å fremja felles økonomiske interesser, folkeretten, kommunikasjon og forståing blant nasjonar. Bentham kalla si skisse ein Plan for Universal and Perpetual Peace (1843). Han føreslo ein «kongress» av statar, men såg ingen trong for overnasjonal makt. I staden satsa han på at «folkemeiningas tribunal» skulle sørgja for innføring av sanksjonar mot land som braut folkeretten. Mill framheva internasjonal handel som den beste åtgjerda mot krig.Ein annan framståande talsmann for liberal internasjonalisme på 1800-talet var den radikale frihandelstilhengaren og antislaveri-aktivisten Richard Cobden (1804-1865). Cobden understreka moderne kommunikasjonars evne til å spinna menneska inn i ein vev av velstand og forståing. Cobden og Victor Hugo var blant dei mest framståande deltakarane på den den tredje internasjonale fredskongressen i Paris i 1849, som var via opprettinga av Europas sameinte statar (sjå under).
Immanuel Kant (1724-1804) sitt essay Zum ewigen Frieden(Til den evige fred, 1795) var meir radikalt. Som Mill og Bentham trudde Kant på handel som fredsmiddel. Han la likevel langt større vekt på dei politiske føresetnadane for fred enn dei britiske tenkarane. I følgje Kant kravde evig fred ein demokratisk konstitusjon i kvart land; ein folkerett grunnlagt på eit forbund av frie statar; og ei «kosmopolitisk» eller global lov som knesette «universell gjestfridom» (respekt for alle «fornuftige» menneskes rettar som verdsborgarar). I internasjonal politikk gjekk Kant inn for ein stadig utvida union av nasjonar (civitas gentium), som til slutt skulle omfatta alle folkeslag.
Kant var sterkt påverka av Jean-Jacques Rousseau (1712-1778), som i sin kritikk av Saint-Pierre hadde hevda at internasjonal fred er berre råd når den menneskelege fornuft er omforma, ny-forma, av-framandgjort og utvikla til sitt høgaste nivå av det gode samfunn. Både Kant og Rousseau understreka såleis den politiske viljens tyding. Rousseau meinte europeisk einskap kravde ein revolusjon som berre kunne gjennomførast med uakseptabel bruk av makt.
Saint-Simon sin appell var retta til Wien-kongressen (1814-1815) som utarbeidde fredstraktatar og fastsette internasjonal orden i Europa etter napoleonskrigane og oppløysinga av Det heilage romerske riket. Wien-kongressen vart den første av ei rekke diplomatiske konferansar som fekk namnet «den europeiske konserten». Henry Kissinger (i Diplomacy, 1994, s. 82) og mange i samtida såg kongressystemet som eit slag «europeisk regjering». I så fall var det den antirevolusjonære gamle ordens regjering, som Saint-Simon og den radikale fredsrørsla på kontinentet vende seg mot.
Saint-Simon sin plan kom til å påverka dei fleste fredsplanane på kontinentet i neste generasjon. Alle gjekk inn for ei føderal europeisk regjering og argumenterte at krig var ei unødvendig sløsing med ressursar i eit moderne samfunn. Men Saint-Simon og hans arvtakarar insisterte på at føderasjonen måtte vera eit parlamentarisk styrt folkeforbund av demokratiske statar heller enn eit mellomstatleg forbund av konservative regjeringar à la den europeiske konserten. Krav om innanriksk rettferd var nå, etter den franske revolusjonen, knytta til kravet om utanriksk fred.
Saint-Simon sine idéar vart mellom anna vidareførte og vidareutvikla av Auguste Comte (1798-1857) og Guiseppe Mazzini (1805-1872). For Mazzini var menneskeætta ikkje ei kosmopolitisk verd delt inn i uforanderlige nasjonalstater, men ein heilskap, skapt av Gud, som sameinte folk i medvitet om eit felles opphav og ei felles framtid. Mazzini grunnla i 1834 Det unge Europa, ei internasjonal samanslutning av progressive nasjonalistar til forsvar av likskap og brorskap mellom alle folkeslag. I vedtektene vart ein europeisk føderasjon definert som «ein einskap som skal vera fri og spontan, slik han ville vera i ein vanleg føderasjon der alle folk er heilt likestilte … kvar [skal] framleis [vera] herre over sine eigne interesser, sin lokale saker, sin særtrekk.»
På 1840-talet hadde uttrykket «Europas sameinte statar» blitt vidkjent. Blant kontinentale fredsplanar inspirert av Saint-Simon kan nemnast Pierre Leroux sin Organon des vollkommenen Friedens (1837); Gustave d’Eichtal sin De l’Unité Européenne (1840); Victor Considérant sin De la Politique générale et du rôle de la France en Europe (1840) og Constantin Pecquereur sin De la Paix (1841).
Den organiserte fredsrørsla
Etter 1815 oppstod ei rekke fredsforbund, ligaer og foreiningar som kjempa ein lang og seig kamp for fred i Europa. Oppslutninga gjekk i bølgjer; store krigar førte gjerne til tilbakeslag, og dei fleste styresmakter og aviser latterleggjorde og motarbeidde fredsaktivistanes innsats som utopisk. Men fredsrørsla voks særleg under kapprustinga fram mot første verdskrig, då ho mobiliserte millionar europearar og amerikanarar i fredskampanjar. Rørsla bana veg for eit stort tal internasjonale institusjonar og organisasjonar som har overlevd fram til i dag, til dømes Den faste valdgiftsdomstolen i Haag og Den inter-parlamentariske unionen. Sandi E. Cooper reknar som nemnt også EU inn i arven etter fredsrørsla mellom 1815 og 1914 (men eg for min del vil føya til at i røynda spela kristelegdemokratar ei vel så viktig rolle som liberale internasjonalistar i opprettinga av EU, sjølv om sistnemnde så vel som sosialdemokratar også var aktivt med).
Fredsforbunda i Europa og USA organiserte aktivitetane sine på lokalt, nasjonalt og etter kvart internasjonalt plan. Internasjonale kongressar vart gjennomførte med ujamne mellomrom frå 1816 fram til den planlagde kongressen i Wien i september 1914 måtte avlysast. Etter første verdskrig vart kongressane gjenopptekne og heldt fram til det nye krigsutbrotet i 1939.
Fredsrørsla var først dominert av uortodokse kristne pasifistar i USA og Storbritannia, særleg kvekarar (som Penn). Etter kvart slutta liberalar, radikale, demokratar og også sosialistar og feministar seg til. Med eit spenn frå moderate høgre til det sosialistiske venstre, frå kristne fundamentalistar til ateistar og frå USA til Russland måtte det oppstå mange motsetningar. Men overordna mål, som (meir) demokrati, menneskerettar, frihandel og anna fritt samkvem mellom land og folk, forutan utvikling av folkeretten, obligatorisk mekling i internasjonale konfliktar, etablering av ein internasjonal skiljedomstol, og på lang sikt ein føderasjon av demokratisk styrte europeiske statar, vart det etter kvart stor grad av semje om.
Organisatorisk var fredsrørsla i første halvdel av 1800-talet dominert av ei rekke kvekar- eller andre kristne fredsforbund i England og Nord-Amerika. Det første fredsforbundet var New York Peace Society, grunnlagt i 1815 av kvekaren David L. Dodge. Kvekarar grunnla også British Society for the Promotion of Permanent and Universal Peace i 1816.
Desse tidlege amerikanske og britiske fredsforbunda gjorde mange forsøk på å mobilisera kontinentale europearar for sine idéar. Spesielt «den lærde smeden» Elihu Burritt agiterte for ein europeisk «nasjonanes kongress» etter amerikansk føderalt førebilete. I 1821 oppstod eit Société de la morale chrétienne i Paris. Men det første forbundet med fred som hovudformål vart oppretta av grev Jean-Jacques de Sellon, i Génève i 1830. Men også for han var fredssaka religiøs (Sellon var hugenott), og ikkje politisk. Dei fleste medlemmene tilhøyrde det høgare borgarskapet, og de Sellon var skeptisk til demokrati. Men han var også reformistisk og engasjerte seg spesielt mot dødsstraff og ståande arméar og for allmenn utdanning og eit internasjonalt meklingstribunal.
Internasjonale fredskonferansar
Den første internasjonale fredskonferansen vart arrangert av dei britiske og amerikanske fredsforbunda i London i 1843. Men for å oppmuntra fredsrørsla på kontinentet vart dei neste slike konferansane haldne i Brussel (1848), Paris (1849) og Frankfurt am Main (1850), før dei igjen vart tilbakeførte til Storbritannia (London 1851, Manchester 1852, Edinburgh 1853). Men på alle kongressane frå 1843 til 1853 kom dei fleste delegatane frå USA og Storbritannia.
Victor Hugo
Opningstalen til den franske forfattaren Victor Hugo på fredskongressen i Paris i 1849 er blitt berømt:
«vi skal [snart] sjå to store samfunn, Amerikas sameinte statar og Europas sameinte statar, rekka kvarandre handa over havet. […] Ein dag skal koma då du, Frankrike – du, Russland – du, England – du, Tyskland – alle de, kontinentale nasjonar, utan å mista dykkar eigenart og dykkar strålande individualitet skal gå opp i ein overordna einskap og utgjera ein europeisk brorskap […] ved nasjonanes allmenne røysterett, ved høgtideleg vedtak i eit storarta, suverent senat, som vil vera for Europa det parlamentet er for England, det riksdagen er for Tyskland, det den lovgjevande forsamlinga er for Frankrike.»
Men 1849 var motrevolusjonens år, og få i den radikale fredsrørsla på kontinentet ønskte seg ein føderasjon der einevaldsherskarar deltok på linje med meir liberale regjeringar. Dette var ein av grunnane til at amerikanske føderalistar som Burritt fekk lite støtte og etter kvart sette seg meir moderate mål. Det var også lite oppslutnad om absolutt pasifisme på kontinentet. Dei fleste kontinentale fredsaktivistar godtok forsvarskrig og valdsbruk mot reaksjonære og undertrykkande einevaldsregime.
Krim-krigen 1853-56, den amerikanske borgarkrigen 1861-65 og den fransk-prøyssiske krigen i 1870 vart store tilbakeslag for fredsrørsla. Ingen ny universell fredskongress fann stad før 1889. Fredsaktivistane var overraska over at nasjonal opinion faktisk støtta regjeringanes krigspolitikk. Det kunne verka som om demokrati – i alle fall utviding av røysteretten – og nasjonalisme oppmuntra til krig heller enn fred. Dette førte til at mange i fredsrørsla mista tilliten til folkemeininga. Innsatsen for å påverka regjeringane direkte auka.
Det amerikanske fredsforbundet, som såg slaveri som eit større vonde enn krig, støtta nordstatane i borgarkrigen. Det britiske fredsforbundet derimot tok framleis avstand frå all vald, og fordømte i 1864 nasjonalisme som «ein dårleg, låg, egoistisk og ukristelig idé [….], lagnadstung ikkje berre for freden, men for all framgang i fridom og styresett.»
Frédéric Passy
I 1867 oppstod to konkurrerande tyngdepunkt i den europeiske fredsrørsla, eitt basert i Paris og politisk orientert mot sentrum-høgre, og eitt basert i Génève og orientert mot sentrum-venstre. I Paris etablerte den franske økonomen og politikaren Frédéric Passy (1822-1912) Ligue internationale et permanente de la paix. Passy delte den første Nobel-fredsprisen i 1901 med Raude kross-grunnleggjaren Henry Dunant. Fredsrørsla til Passy var dominert av moralistiske, religiøse og antimilitaristiske holdningar. I Génève grunnla Charles Lemonnier same år Ligue internationale de la paix et de la liberté, inspirert av Kant, Saint-Simon og dei amerikanske Federalist Fathers. Blant dei visstnok seks tusen deltakarane på stiftingskongressen var Victor Hugo, John Stuart Mill og Guiseppe Garibaldi. Anarkisten Mikhail Bakunin uttalte på møtet at «det er berre på ein måte at fridom, rettferd og fred kan vinna fram i europeisk internasjonal politikk og gjera borgarkrig uråd innan den europeiske familien: å oppretta Europas sameinte statar». Fredskongressen i Génève vedtok som sitt fremste mål å arbeida for Europas sameinte statar, og ligaen byrja å utgi eit tidsskrift kalla Les États Unis de L’Europe.
Mens Passy sin liga var politisk og religiøst nøytral, var Lemonnier og hans tilhengarar radikale. Dei såg seg som arvtakarar av den franske revolusjonen og gjekk inn for å erstatta kongedømmet med republikk, protesterte mot kyrkjas makt og støtta demokrati og menneskerettar (etter kvart også kvinnefrigjering og likestilling). På stiftingsmøtet gjekk Garibaldi inn for revolusjon, og ei gruppe franske sosialistar kritiserte kapitalistisk undertrykking. Lemonniers liga var ikkje prinsipielt pasifistisk.
Christian Lous Lange
Den meir moderate linja til Passy hadde likevel mest framgang. Kampsakene var internasjonal nedrusting, mekling og valdgift. Den universelle parlamentariske fredsunionen, etablert i 1876 med parlamentarikarar frå mange europeiske land som medlemmer, samla seg om dette. Valdgifts- og fredsforbund vart grunnlagde i Danmark, Sverige og Noreg i 1882-3. I 1889 vart Den interparlamentariske konferansen for internasjonal mekling grunnlagt, og i 1892 Den inter-parlamentariske union og Det interparlamentariske byrået. Den energiske nordmannen Christian Lange (far til seinare utanriksminister Halvard Lange) arbeidde som generalsekretær for Den inter-parlamentariske unionen i Brussel frå 1909 til 1933 (bortsett frå i krigsåra, då han var i Kristiania). Han fekk Nobels fredspris saman med Hjalmar Branting i 1921 (les Langes Nobel-føredrag om internasjonalisme her).
Veksande nasjonalisme, imperialisme og kapprusting i 1880- og 1890-åra førte til ei gjenopptaking av dei internasjonale fredskongressane. Den første sidan 1853 fann stad i 1889. Den universelle fredskonferansen i Roma i 1891 inviterte dei europeiske fredsforbunda til å gjera Europas sameinte statar til sitt hovudsiktemål. Den universelle fredskongressen i 1892 tok til orde for europeisk konføderasjon etter linjene skissert av Lemonnier. Kongressen oppretta eit fast sekretariat, Det internasjonale fredskontoret (International Peace Bureau), som framleis finst.
Fire forskjellige typar fredsforbund var representerte på kongressen i 1892: angloamerikanske religiøse pasifistar, sekulære pasifistiske ligaer, organisasjoner etter lesten til Lemonnier sin føderalistiske Génève-liga, og folkerettslege foreiningar og International Arbitration and Peace Associaton of Great Britain and Ireland, grunnlagt av Hodgson Pratt i 1880. Mange kvinner hadde nå også engasjert seg i fredssaka. Men valdgift var i følgje Hinsley (1963) det einaste programpunktet 1892-kongressen kunne bli samde om.
Mot institusjonalisering av fred
Opprettinga av ein internasjonal domstol for frivillig valdgift vart då også det viktigaste resultatet av dei mellomstatlige første og andre fredskonferansane i Haag i respektive 1899 og 1907. Vonbrotne over dette gjekk nokre fredsaktivistar igjen inn for meir radikale, føderalistiske planar. Nå overtok faktisk britiske liberale føringa. Sir Max Waechter (1837-1924), ein forretningsmann og kunstsamlar fødd i Stettin, Tyskland (i dag i Polen), omfamna idéen om Europas sameinte statar i 1909 og grunnla ein European Unity League i 1913 (som mellom anna fekk Bertha von Suttners støtte). Det britiske fredsforbundet erklærte seg samd og gjorde seg til talerøyr for ei full samanslåing av nasjonal suverenitet. Dei britiske kvekarane gjekk inn for Europas sameinte statar i 1910. I 1911 gjorde den britiske National Peace League det same.
Men samtidig som deler av britisk opinion vart meir vennleg stemt til samling av Europa, vende kontinentale europeiske radikalarar seg mot. Stridens eple var spørsmålet om det tsaristiske Russland burde delta. Demokratar og radikale utanfor Tyskland fann dette «orientalske despotiet» uakseptabelt.
Fram mot første verdskrig skjedde det ei tilnærming mellom den liberale, borgarleg dominerte fredsrørsla og den sosialistiske arbeidarrørsla. Den andre internasjonale såg på imperialismen og militarismen som uttrykk for kapitalistisk konkurranse og åtvara at dersom arbeidsgjevarane framprovoserte ein krig, ville arbeidarane nekta å ta del. Jean Jaurès definerte proletariatet som «menneskemassane som kollektivt elskar fred og hatar krig.» Den andre internasjonales Basel-konferanse i 1912 omtalte proletariatet som «fredens fortropp i verda» og erklærte «krig mot krig.» Kontinentale katolske sosialistar og anarkistar, inspirert av franske intellektuelle som Charles Fourier, Philippe Buchez og Joseph Proudhon, etterlyste eit desentralisert, føderalt Europa. Men Den andre internasjonale braut saman i 1914 på grunn av manglande evne til å stå saman mot utbrotet av første verdskrig. I staden samla dei fleste av medlemspartia, liksom mange fredsaktivistar, seg rundt den nasjonale fana til sine respektive regjeringar.
Krigsutbrotet i 1914 provoserte først fram fornya agitasjon frå fredsrørsla etter eit føderalt Europa. Fleire opprop om det same kom etter krigen, då Penns essay og utdrag frå Saint-Pierre og Rousseau vart utgjevne på nytt i London. Men iveren kjølna snart. Fredsrørsla kom til å støtta eit mellomstatleg forbund heller enn europeisk føderasjon. Innan januar 1917 hadde dei fleste europeiske regjeringar slutta seg til president Woodrow Wilson sitt forslag om å oppretta eit Folkeforbund (League of Nations).
Folkeforbundets gamle hovudkvarter i Geneve
Folkeforbundet vart etablert i Genève i 1919 og var den første permanente mellomstatlege regjeringsorganisasjonen. Forbundet oppnådde både suksessar og fiaskoar, men svikta i den avgjerande oppgåva med å førebyggja ein ny verdskrig. I 1946 vart det erstatta av FN, som er blitt ein verkeleg universell organisasjon.
I Europa er EU blitt ein regional oppfølgjar med eit meir forpliktande samarbeid som nå har hindra krig på kontinentet i over seksti år. EU har dermed kome langt på vegen mot nettopp den «forbrødring» den europeiske fredsrørsla 1815-1914 etterlyste, og som Alfred Nobel ville oppmuntra. På meg verkar det småleg, nærsynt og provinsielt å hevda noko anna. Dessutan er jo demokrati og respekt for menneskerettane og rettsstatsprinsippet, som fredsrørsla også kjempa for, nå ein føresetnad for EU-medlemskap.
Som eg har vist over, var dessutan store delar av fredsrørsla på 1800-talet verken nøytralistisk eller prinsipielt pasifistisk og anti-militaristisk. Å tolka Alfred Nobels testamente som om det var tilfelle ville gjera det praktisk talt uråd å dela ut fredsprisen i dag. Ei bokstavtru tolking som Heffermehl etterstrevar ville dessutan truleg skapa endå større reaksjonar enn Nobel-komitéens praksis. Ei slik forståing ville i tillegg vera anakronistisk. Ordlyden i testamentet reflekterer Nobels samtid. For at prisutdelinga skal gi meining i dag er det nødvendig å fri seg noko frå den (liksom frå fokuset på «siste år», som Nobel-komitéane i både Stockholm og Oslo alltid har tatt lett på). Men utdelinga i år er heilt i testamentets ånd.
Litteratur:
Cooper, Sandi E. (1991), Patriotic Pacifism. Waging War on War in Europe, 1815-1914. (New York, Oxford: Oxford University Press).
Hay, D. (1957), Europe. The Emergence of an Idea (Edinburgh. Edinburg University Press).
Heater, D. (1992), The Idea of European Unity (Leicester: Leicester University Press).
Heffermehl, Fredrik S. (2008), Nobels vilje (Oslo: Vidarforlaget).
Hinsley, Francis H. (1963), Power and the Pursuit of Peace. Theory and Practice in the History of Relations Between States (Cambridge: Cambridge University Press).
Knutsen, T.L. (1997), A History of International RelationsTheory, 2nd edn. (Manchester: Manchester University Press).
Lange, Christian L. (1919), Histoire de l’internationalisme 3 b. (Kristiania: Aschehoug). Opptrykk 2009.
Europæus norvegicus 