Ein kritisk gjennomgang av boka En europeisk tragedie

I Morgenbladet 16. desember 2022 hadde eg eit innlegg med overskrifta «Prorussisk defaitisme i Morgenbladet» der eg kritiserer synspunkta til avisas journalist Sten Inge Jørgensen på Russlands krig mot Ukraina. Synspunkta uttrykker han både i Morgenbladets spalter (sjå spesielt denne) og, saman med den russiske frilansjournalisten Leonid Ragozin, i boka En europeisk tragedie. Hvordan Vesten og Russland ble fiender – og kan finne sammen igjen, som kom ut på Aschehoug forlag i haust. Eg meiner Jørgensen og Ragozins analyse er Russland-sentrert og einsidig prorussisk, at forslaga dei kjem med er naive, og at dei dermed ber ved til Putins bål. Diskusjonen mellom Jørgensen og meg gjekk i fleire rundar i Morgenbladets spalter. I dette blogginnlegget vil eg utdjupa min kritikk av boka i større detalj enn det som er plass til i korte avisartiklar.

Bokas metode

En europeisk tragedie er ikkje ei vitskapleg fagbok, men eit journalistisk verk. Det betyr mellom anna at ho ikkje har noko eksplisitt teoretisk perspektiv. Forfattaranes vektlegging av geopolitisk spel mellom USA og Russland og av Russland som stormakt talar likevel for at dei er påverka av den nyrealistiske skuleretninga innan faget internasjonal politikk. Det er for så vidt ein respektabel, om utfordrande, posisjon å innta, men Jørgensen og Ragozin (heretter J&R) hadde tent på å vera klarare om dette.

Eksplisitt tilslutnad til til dømes John Mearsheimers nyerealistiske tenkemåte hadde likevel kravd meir konsekvens i argumentasjonen. Då hadde ikkje Jørgensen kunna påstått at han er mot at land kan ha innverknadssfærarar rundt seg, slik han gjorde i eitt av svara sine til meg i Morgenbladet.

Den journalistiske tilnærminga betyr at boka er meir lesarvennleg enn ei fagbok, men også impresjonistisk, anekdotisk og personleg prega. Teksten dansar mellom eigne kommentarar, mikro- og makronivå, fortid og nåtid, referansar til eigne opplevingar og familiehistorie, og sitat av tidlegare intervjuobjekt og frå faglitteratur. Eit klassisk retorisk grep er å mala eit skremmebilde av formeintlege meiningsmotstandarar. Sjølv om forfattarane føregjev kjølig, analytisk distanse, legg denne metoden til rette for tendensiøs framstilling.

J&R uttrykker sympati med Ukrainas sak og understrekar Putins skuld i krigen, men tendensen på og mellom linjene er Russland-sentrisk og prorussisk. Mykje plass blir brukt på å finna formildande omstende rundt Russlands/Putins handlingar og på å snu flasketuten mot Vesten, spesielt USA. Det blir mykje «whataboutism», relativisme og «på den eine sida og på den andre sida», insinuasjonar og antydningar, utan at forfattarane sjølve klart tonar flagg.

Noko av formålet med dette er truleg å kunna møta motargument med at «det var ikkje det vi meinte». Men det kan også vera å skapa frykt, tvil og forvirring blant lesarane.

Bokas formål

J&R opnar boka lovande med å slå fast at «Putin og klikken rundt ham har kidnappet den russiske staten, startet en skruppelløs krig mot broderfolket i Ukraina og gjort vanlige russere til sine medskyldige. Denne utgaven av Russland bør både tape krigen og betale for den» (s. 7).

Men i neste andedrag spør dei: «Men vil Russland tape? Er det egentlig mulig å bekjempe en kjernefysisk stormakt, som er i stand til å utslette menneskeheten? Hva innebærer i så fall nederlaget? Og er egentlig Vesten, som selv sliter med å beholde sin integritet etter det politiske gjennombruddet for populister fra ytre høyre, på høyde med situasjonen?» (s. 7). Her slår altså J&R heilt i utgangspunktet an defaitistiske og relativistiske tonar ved å antyda at det kan vera uråd for Ukraina å vinna krigen og at Vesten eigenleg ikkje er så mykje betre enn Russland. Dette blir også gjennomgangstonen i boka, ispedd mange krokodilletårer for Ukraina.

Bokas problemstilling er, prisverdig nok, korleis «vi», her konkret meint som vi i Vesten, kan medverka til å fullføra «det europeiske prosjektet» ved å trekka også Russland «og naturligvis Ukraina» med i «folden» (s. 20). Samstundes understrekar J&R at «for begge forfatterne av denne boken er det helt avgjørende at en russisk integrasjon i Europa ikke kan komme på tale før Russland har trukket seg ut av Ukraina, og Putins regime er erstattet av demokratiske krefter» (s. 20).

J&R ønskjer for dette formål å «begynne en åpen og konstruktiv debatt om hva Russland er, og hva det ikke er, hvor vi unngår de ideologiske klisjeene som dunster av kaldkrigsmentalitet og forgangne tider, som grumser til og forgifter ordskiftet». Vi må «skape et nytt språk som vi kan bruke til å snakke om Russland og Europa på…» (s. 10).

J&R insinuerer her at mange, vi må tru dei fleste, som skriv og snakkar om Russlands rolle i Europa, underforstått også om landets invasjon av Ukraina, er ideologiske kalde krigarar som sit fast i fortidas førestillingar om Russland. Det er slike som «grumser til og forgifter ordskiftet». Dermed definerer J&R alt i utgangspunktet folk som ikkje er samde med dei som tvilsame, truleg reaksjonære og høgreorienterte typar, og plasserer seg sjølve som gode berarar av opplysning i ein moralsk meir høgverdig og objektiv sfære. Det blir ikkje open og konstruktiv debatt av slikt.

Bokas premissar

1: Russarar flest er eigenleg gode demokratar

Boka byggjer på to sentrale premissar. Den første er at Russland historisk og kulturelt er eit europeisk land og at russarar flest, som andre europearar, eigenleg er gode demokratar som ønskjer å leva i fred og fridom. Russland er faktisk nå «nærmere Vesten både kulturelt og livstilsmessig enn noensinne tidligere i historien» (s. 8). «Denne bokens budskap [er] at russerne hører med i det større europeiske fellesskapet» (s. 17).

Russarane viste i følgje J&R sitt demokratiske sinnelag både i 1917, då fleire russiske veljarar røysta på det moderate sosialistisk-revolusjonære partiet enn på bolsjevikane, og gjennom sine store demonstrasjonar mot Moskvas militære intervensjon i Vilnius i januar 1991. Då Sovjetunionen kollapsa på slutten av 1991, «var det en utbredt oppfatning i Moskva at det var de russiske demokratene som hadde bekjempet kommunismen og hjulpet andre nasjoner til frihet» (s. 197). Her blir presidentane Gorbatsjov og Jeltsin og vestleg politikk levna lite ære. Det er elles litt rart at ikkje J&R her peikar på ei rekke andre, store offentlege demonstrasjonar for demokrati og fridom i Russland, som dei i 2011-2012 mot valfusk og Putins retur til Kreml.

Kvifor har så meiningsmålingar og offentlege ytringar i Russland vist at store delar av folket støttar invasjonen av Ukraina og kjøper Putins historieforteljing og monopolisering av makt? Forfattarane svarar at ei traumatisk russisk historie, særleg i det 20. hundreåret, har gjort dei fleste russarar til konformistar. Dei er offer, og tilpassar seg for å overleva. Og kvifor har store fleirtal av russarar røysta for Putin i val? «[A]ppellen lå i hans handlekraft – ikke i det å være «sterk» i seg selv» (s. 17).

I En europeisk tragedie er det få spor etter den store litteraturen som nå føreligg om den lange, særeigne russiske tradisjonen for autoritær statleg sentralisme og om lengten etter «det heilage Russland» som stormakt (sjå bokliste nederst). J&Rs polemiserer tvert om mot at dette skulle prega russisk mentalitet. Her kan det vera på sin plass å sitera Putin sjølv, som Aage Storm Borchgrevink gjer i si solide bok av hausten, Krigsherren i Kreml:

Uansett hvor trist og grusomt det høres ut, tror jeg at en vending mot en ny periode med totalitært styre er mulig i vårt land. Faren kommer verken fra ordensmakten, sikkerhetstjenesten, politiet eller hæren. Faren kommer fra mentaliteten, folkets mentalitet, vår egen mentalitet. For oss alle – også for meg, nå og da – virker det som om å skape orden med jernhånd vil være opptakten til et bedre, mer behagelig og tryggere liv. I virkeligheten vil tryggheten raskt forsvinne, for jernhånden vil begynne å kvele oss (Borchgrevink 2022, s. 54, ref. Lee Myers 2015, ss. 76-77).

2: Vesten har mykje av skulda for at Russland likevel ikkje er demokratisk

Den andre sentrale premissen er at Vesten har eit stort ansvar for mykje av det som har gått gale i Russland, spesielt etter Sovjetunionens oppløysing i 1991. Det er stadig snakk om feil, mistak, tabbar og middelmådige, visjonslause leiarar, men det blir aldri sagt konkret kva Vesten burde ha gjort annleis. J&R skriv til og med ein stad at «Den vedvarende og nå forsterkede isoleringen fra Vesten bidrar dessverre bare til å forlenge levetiden til Putins regime» (s. 8). Det kan dermed her verka som om forfattarane meiner sanksjonane mot Russland etter den folkerettsstridige overtakinga av Donbass og Krym i 2014 var kontraproduktive. Dette blir typisk nok hengande i lufta. Seinare kritiserer J&R likevel Vestens reaksjonar etter 2014 for ikkje å ha gått langt nok.   

Samstundes set altså J&R relativiserande likskapsteikn mellom Russland og Vesten. Russland og Vesten lid av same sjukdom (høgrepopulisme), han er berre verre i Russland. Vi snakkar altså om gradsforskjell, ikkje kvalitativ forskjell, sjølv om Russland under Putin er blitt stadig meir av eit diktatur. «Grovt sett er [Russland] delt etter lignende politiske skillelinjer som sine vestlige naboer – kosmopolitiske liberalere som ønsker mer globalisering og liberalisering, står mot konservative nativister som promoterer isolasjon og autoritarianisme» (s. 8). «Det du ser i Russland, er det Vesten kunne blitt dersom Trump og hans medsammensvorne ikke hadde blitt konfrontert med veletablerte konstitusjonelle mekanismer» (s. 220).

Vesten er dessutan i ei «eksistensiell» krise som skuldast «mangel på robusthet, selvtillit og visjoner». Eit teikn på det er at vestlege styresmakter syndar «grovt mot det vi har vært vant til å betrakte som «vestlige verdier»» (s. 8). «Russland er Dorian Grays fremstilling av Vestens selvbilde – et uflatterende og ekkelt portrett av dets mørkere side, som det skjuler bak den glansede fasaden» (s. 9). «Det er kort sagt kontraproduktivt å forsøke å forklare Russland, dets aggressive og suicidale fremferd inkludert, uavhengig av en europeisk og bredere vestlig kontekst. Sykdommen finnes i familien, selv om det sykeste familiemedlemmet for tiden er utfryst» (s. 9). Seinare omtalar J&R «myten om at Vesten er et sunt og sterkt fellesskap» (ss. 19-20).

Dette skriv dei altså i ei bok som er utgitt etter at Vesten i over eit halvt år hadde stått stadig meir samla om å støtta Ukraina mot Russlands folkerettsstridige invasjon, nettopp på grunn av våre verdiar og trass i store kostnader for både det offentlege og folk flest i Vesten.

Brunskvetting på formeintlege motstandarar

Utover i forordet forsterkar J&R si brunskvetting på sine formeintlege motstandarar. Desse blir framstilte som russofobe, orientalistiske (utan at J&R brukar desse orda) og rasistiske (eit ord dei brukar): «Krigen ga vind i seilene til de som mente at russerne er «annerledes» enn oss.» (s. 14). «Denne oppfatningen bidrar til å nære forestillinger om at russere er kulturelt disponert for å ønske seg sterke ledere. I det samme mytologiske universet finner vi en annen utbredt forestilling om at russerne er mer asiatiske enn europeiske. […] Flere eksperter på russisk kultur trekker ennå i dag asiakortet når de skal beskrive noe i Russland de oppfatter som irrasjonelt. Et eksempel er Peter Normann Waage…» (s. 15).

Likevel omtalar J&R sjølve i boka russarar generelt som «konformister», «kollektivt orienterte» (s. 320) og mindre tolerante enn innbyggjarar i Vesten (s. 333). Ein stad heiter det til og med at «Russland forholder seg til Vesten som en bøllete og opprørsk tenåring» (s. 332), og ein annan stad at russarane etter kommunismens fall var «som kultofre flest fullstendig utrent i kritisk tenking» (s. 214).

Bokas historiske narrativ

Russland og «Asia»

Som nemnt legg forfattarane særleg vekt på russaranes erfaringar i det 20. hundreåret og antydar at å peika på innverknad frå tradisjonar frå lengre tilbake i historia er rasistisk. Vidare skriv dei: «De rasistiske forestillingene om det «asiatiske Russland» næres ofte av misforståelser knyttet til landets geografi og demografi» (ss. 16-17).

Når det gjeld geografi viser J&R her til at tre firedelar av russarane bur i den europeiske delen av Russland, som om det i seg sjølv skulle bety noko, og når det gjeld demografi til at «Helt siden den tatar-mongolske invasjonen på 1400-tallet har alle politiske, kulturelle og økonomiske trender i landet – så vel som alle eksistensielle trusler – også kommet fra vest» (s. 17). (Her burde det ha stått «Etter den tatar-mongolske invasjonen». Det tatar-mongolske herredømmet, som er den mest konkrete grunnen til at mange ser «asiatiske» tradisjonar i Russland, varte frå ca. 1237 til 1480.)

Når J&R avviser asiatisk, dvs. mongolsk, innverknad på russisk tradisjon og haldningar er dei, som Iver B. Neumann skriv i si melding av En europeisk tragedie i Morgenbladet, «på tynn is. Historikere, og særlig middelalderhistorikere, diskuterer løpende ikke om Russland har en arv fra mongolene og en asiatisk side, men hvor viktig den er». Neumann omtalar J&Rs åtak på Waage som «bokens styggeste feilskjær».

Etter å ha gått gjennom ulike tolkingar av det mongolske herredømmets tyding for det seinare Russland, konkluderer den britiske historikaren Orlando Figes i si nye bok om russisk historie at verknaden var omfattande («immense»), umiddelbar og heilt konkret (Figes 2022, s. 65). Påverknaden på styreforma oppsummerer Figes slik: «The Russian autocratic tradition had many roots , but the Mongol legacy did more than most to fix the basic nature of its politics» (ibid., s. 68).

Figes peikar her særleg på at den mongolsk-kinesiske oppfatninga om at khanen/tsaren eig alt land i sitt rike styrka ein liknande arv frå Kyiv/Kiev-riket: «Now, more than before, the power of the state was invested in the person of the tsar as the lord or sovereign owner of the land. […] It was a system of dependency upon the ruler that has lasted to this day. Putin’s oligarchs are totally dependent on his will» (ibid., ss. 68-69).

Figes understrekar elles mellom anna den historiske tydinga av dei to-tre hundreåra (1580-åra til 1861) med liveigenskap i Russland. Opptil 90 prosent av bøndene, altså langt den største delen av folket, var i denne perioden i praksis slavar.

«Russland forholder seg til Vesten som en opprørsk og bøllete tenåring»

J&R på si side framhevar heller den tyske innverknaden på Russland: «Det russiske imperiet var faktisk et slavisk-tysk fellesforetak, kan man hevde» (s. 49). «Ikke overraskende var samspillet mellom tyskere og russere ofte preget av at tyskerne følte seg sivilisatorisk og moralsk overlegne, mens russerne led av et knugende mindreverdighetskompleks.  (….) Dette psykologiske mønsteret fortsetter å dominere forholdet mellom Russland og Vesten i dag» (ss. 49-50).

Også her kan ein få inntrykk av at Vesten har gjort urett mot Russland. Som nemnt heiter det likevel seinare, nedlatande: «I virkeligheten er det snarere slik at Russland forholder seg til Vesten som en opprørsk og bøllete tenåring, mens Vesten er den ukjærlige forelderen. Russland er kulturelt sett helt avhengig av Vesten, uten denne forbindelsen vil landet befinne seg i et kulturelt og politisk svart hull» (ss. 332-333). Paradoksalt nok legg dei kort etter til at «Noe av det vestlige observatører og vanlige mediebrukere sliter mest med, er å forstå at også Russland har et selvbilde som en sivilisasjonskraft» (s. 335).

Når det gjeld den russiske revolusjonen, påstår J&R at «Det var slett ikke en ny sterk mann de [russiske veljarar i 1917] ønsket seg som erstatning for tsaren, men et system med større folkelig innflytelse. At Russland ikke var pre-determinert til å ha et autoritært styre, men kunne ha utviklet seg etter liknende linjer som andre europeiske demokratier dersom bolsjevikene ikke hadde kuppet makten, understøttes også av noen av de fremste faglige autoritetene på feltet» (s. 16). Ein fotnote som skal underbyggja dette viser til Francis Fukuyama, som knapt er ein autoritet på Russland, og til Antony Beevors bok av året om den russiske revolusjonen.

Når bolsjevikane likevel vann, antydar J&R at Vesten ber eit monaleg ansvar: «Sannheten er at bolsjevikenes seier i Russland var et resultat av paneuropeisk innsats, der folk fra de vestlige utkantene av Det russiske imperiet spilte en uforholdsmessig stor rolle» (s. 61).

Holodomor

Ragozin er i sitt einaste eigne kapittel i boka inne på holodomor (1932-33), som han kommenterer slik: «Noen har beskrevet denne hungeren som er folkemordspolitikk rettet utelukkende mot ukrainere, men den rammet også store deler av Russland og Kasakhstan» (s. 74). Det er ei Russland-vennleg tolking av dette omstridde temaet. Halvor Tjønn skriv i si bok av denne hausten, Krig i vår tid, dette om holodomor: «Svolten i Ukraina var ein katastrofe som blei sett i gang av herskarane av sovjetimperiet og var direkte retta mot ukrainske folket. Det handla om eit folkemord, ikkje om nokon «felles tragedie»» (Tjønn 2022, s. 40). Wikipedias omtale av holodomor viser dei mange ulike tolkingane av katastrofen, men Ragozin nemner altså berre sin russiskvennlege versjon.

I sitt einaste eigne kapitel unnskyldar også Jørgensen russarane når han om Sovjetunionen skriv: «At det i realiteten var det overnasjonale sovjetstyret som bestemte, og at russerne i like stor grad ble undertrykt som alle andre, ble tilsynelatende glemt» (s. 137). Dette er det nok svært mange som er usamde i.

Til dømes Tjønn skriv om sovjetperioden: «Når det gjeld nasjonalitet, heldt statsmakta fram med å vera umiskjenneleg russisk. Alle andre språk og etniske grupper blei underordna den russiske kulturen, akkurat som det hadde vore i tsartida» (Tjønn 2022, s. 67). Figes skriv at etter 1945 «a Great Russian chauvinism, boosted by the victory over Nazi Germany, was placed at the heart of Soviet ideology» (Figes 2022, s. 27).

Borchgrevink skriv om dette: «Å skape sovjetmennesket dreide seg ikke bare om å drepe og deportere, men også om å promotere russisk språk, historie og kultur for å gi hele imperiet en felles referanseramme. Mens etniske russere ble undertrykt på hovedsakelig politisk basis, ble andre folkeslag i Russland undertrykt som grupper og fortalt at de var mindreverdige» (Borchgrevink 2022, s. 34).

Oppfatninga av andre verdskrigen

Andre verdskrigen skildrar Ragozin ved å sitera intervjuobjekt som omtalar krigen som «en krig vunnet av folket» og Sovjetunionens supermaktstatus som «et produkt av en oppofrende kamp mot Hitlers aggresjon, ånden fra 9. mai og Jalta-Potsdam-systemet» (ss. 96, 97). Dette er heilt i tråd med sovjetisk og putinsk propaganda. Her er det ingenting om Stalins nådelause ofring av russiske soldatars liv, sjølv om det hemmelege politiet NKVDs tvang av soldatar inn i kjøttkverna faktisk er nemnt tidlegare (s. 49). Ei heller om at Sovjetunionen faktisk starta verdskrigen saman med Tyskland i 1939. Dei var allierte gjennom Molotov-Ribbentrop-pakta, og den eine angreip Polen frå aust og den andre frå vest. Eller at amerikansk materiellhjelp til Sovjetunionen, i stor grad frakta på norsk kjøl i konvoiar gjennom Barentshavet med enorme tapstal, var heilt avgjerande for at Sovjetunionen til slutt hamna på den sigrande sida. «Den røde armé dro til Berlin i amerikanske kjøretøy» (Borchgrevink 2022, s. 21).

Orlando Figes (2022, s. 284) er elles samd i at det først og fremst var det sovjetiske folket som vann over nazismen. Tvang og terrori var ein faktor i så måte, men ifølgje Figes var den viktigaste motivasjonen patriotisme. Sovjetborgarane, og i sær dei unge, kjempa for fedrelandet, eller snarare mødrelandet (rodina mat) heller enn for kommunismen, som Stalin sjølv medgav overfor Averell Harriman, som då var USAs ambassadør til Moskva. Det var nettopp patriotisme den sovjetiske krigspropagandaen målmedvite fremja. Stalin gjekk så langt som til å inngå ein allianse med den russisk-ortodokse kyrkja for dette formålet.

Etter krigen hadde USA «ikke minst» seg sjølv å takka for at landet kom til å framstå som den store fienden i Sovjetunionen: «Den nye USA-ledede vestlige alliansen fylte slik raskt Hitlers sko i sovjetborgernes offentlige fantasi. Det skyldtes ikke minst USAs tilbøyelighet til å akseptere og rekruttere tidligere nazistiske samarbeidspartnere fra steder som Ukraina og Baltikum for å bidra i kampen mot sovjeterne under den kalde krigen» (s. 109).

Den store nytteverdien eit slikt fiendebilde hadde for å sikra kommunistanes makt er knapt nok antyda. Symptomatisk er det også at Sovjetunionens okkupasjon og dominans av Baltikum og store delar av Sentral- og Aust-Europa etter krigen ikkje er omtalt i boka. Åtaket på og anneksjonen av delar av Finland er ikkje nemnt. Tvert om skildrar altså Ragozin Sovjetunionen som «et internasjonalistisk og totalitært postimperialistisk prosjekt» (s. 39, mi utheving). Han legg til: «Faktisk mener mange av [russerne], spesielt russiske nasjonalister, at sovjeterne terroriserte etniske russere mer enn andre» (s. 39, Ragozins utheving).

Natos austutviding: det store syndefallet

Når ein les Ein europeisk tragedie er det vanskeleg ikkje å få inntrykk av at det først og fremst var  Vestens feil at «det store mulighetsvinduet» for russisk demokrati og vestvending lukka seg tidleg på 1990-talet. Utan å skriva det rett ut, synest J&R  å meina at Nato-utvidinga austover var det store syndefallet: Russland opplevde «å bli innsirklet av fiendtlige krefter». Dette handla «dypest sett» om geografi og ikkje ideologi: «Frykten for en ny Napoleon eller Hitler stikker dypt hos russerne. De ønsker seg en buffersone som kan ta den første støyten» (s. 274). «Den mistenksomheten russerne betraktet alliansens utvidelse med for 20 år siden, slo etter hvert ut i full blomst som en selvoppfyllende profeti» (s. 246).

Her bør ein merka seg at J&R skriv om «russerne», ikkje om regimet, kommunistane, nasjonalistane, Putin eller tryggingsapparatet (siloviki), som ville vera meir korrekt. Til dømes tidlegare general og presidentkandidat Aleksander Lebed oppfatta ikkje planane om Nato-utviding som ei utfordring for Russland i det heile. Då USAs dåverande viseutranriksminister Strobe Talbott under eit møte i Washington D.C. i 1996 spurte Lebed kva han syntest om Nato-utviding, svara han: «Russarane har reelle problem, dei treng ikkje fantasiproblem» (Talbott 2003, s. 296).

President Jeltsins utanriksminister frå 1990 til 1996, Andrej Kozyrev, meinte USA under president Clinton burde ha hjelpt og konsultert Russland langt meir, særleg når det galdt Nato-utviding. Men i sine memoarar anerkjenner han også at Nato vart grunnlagt på prinsippa demokrati, individets fridom og eit uavhengig rettsvesen. Han framhevar at det var derfor tidlegare kommunistland ønskte å bli medlem. Det var også derfor autoritære russiske politikarar ønskte å undergrava Nato. «Had there been no NATO enlargement, they would have found another pretext for anti-American and anti-Western propaganda. Even if NATO had dissolved itself, there would still be a Pentagon and a CIA that could be held up as the enemy» (Kozyrev 2019, s. 334).

Jørgensen skriv likevel på sin karakteristisk suffisante måte: «I dag kan vi slå fast at Vesten dessverre ikke var oppgaven moden. Russernes skjebne ble rett og slett ikke oppfattet som viktig nok. Denne unnfallenheten la mye av grunnlaget for fremveksten av Vladimir Putins regime, som skulle utvikle seg i monstrøs retning 20 år senere» (s. 120). «Sett fra vår tid fremstår det som et skjebnesvangert feilgrep at Vesten knapt hjalp russerne med annet enn finansiell nødhjelp, som svært ofte ble stjålet og ført ut av landet, samtidig som de amerikanske økonomiske rådgiverne rykket inn med sine nyliberalistiske ideer og fordypet krisen» (s. 134). «Ingen fortalte russerne at også de kunne bli et fullverdig medlem i det større fellesskapet hvis de ønsket» (ss. 135-136).

Not One Inch

Dette er feil, og viser at Jørgensen har skrantande kunnskap om russisk politikk og økonomi så vel som om forholdet mellom USA og Russland på den tida. Det verkar som om han i all hovudsak baserer seg på den amerikanske forskaren Mary Sarotte si undersøking av Natos utvidingsprosess austover, Not one inch (2021). Denne er grundig og nyansert og vil truleg bli ståande som eit standardverk. Men Jørgensen tolkar og siterer Sarottes bok ganske einsidig. Han skriv:

Her fremgår det at amerikanerne gjennom sin insistering på østutvidelser i NATO maksimerte presset på Russland på et tidspunkt da landet befant seg i en svært sårbar fase. En av Sarottes hovedkonklusjoner er at dersom vi vil forstå hvordan Putin kom til makten, hører NATO-utvidelsene med. Russernes innvending gir da også en slags mening. (…) Jeltsins desperate behov for økonomisk bistand ble brukt som brekkstang for å dempe de russiske protestene, forklarer Sarotte. USA strakk seg også langt for at Jeltsin kunne holde seg ved makten. De mer ekstreme politiske kreftene som amerikanerne forsøkte å stagge, gjorde likevel et ikke overraskende comeback da de etter hvert kunne begynne å rope at den gamle erkefienden hadde spist seg helt inn til Russlands grenser. Hvorfor gjorde man ikke i stedet sitt ytterste for å sikre at også Russland kunne ta del i en ny, felleseuropeisk sikkerhetsarkitektur? Det manglet ikke på advarsler. (….) Selv George F. Kennan (….) har ment at utvidelsen var det største strategiske feilgrepet som ble begått på 1990-tallet. (….) Ingen fortalte russerne at også de kunne bli et fullverdig medlem i det større fellesskapet hvis de ønsket. Det er veldokumentert at russerne tidlig på 1990-tallet var åpne for å tenke seg en integrasjon med resten av Europa. Ifølge analytikere som Ivan Kurilla hadde ikke Vesten trengt å gjøre mer enn å vise en viss imøtekommenhet (ss. 134-136).  

Eitt av spørsmåla Sarotte skriv meir nyansert om enn Jørgensen, gjeld kor vidt Sovjetunionens siste president, Mikhail Gorbatsjov, i 1990 fekk lovnadar om at Nato ikkje skulle utvidast austover, inn på området til den tidlegare Warszawa-pakta. Sarotte viser til at Warszawa-pakt-land som Ungarn, Tsjekkoslovakia og Polen alt kort etter Berlin-murens fall 9. november 1989 hadde byrja å visa interesse for både Nato- og EU-medlemskap. Dette vart dermed raskt eit samtaletema både i Vesten og mellom vestlege og russiske leiarar. Ei rekke vestlege politikarar, inkludert president George H.W. Bush og utanriksminister James Baker, forsikra Gorbatsjov om at Vesten ikkje ville utnytta situasjonen på tvers av sovjetiske tryggingsinteresser og at ein ønskte utstrekt samarbeid med eit demokratisk og fredeleg Sovjetunionen.

Særleg den vesttyske utanriksministeren Hans Dietrich Genscher, som var fødd i Halle i Aust-Tyskland, var lenge redd for at snakk om Nato-utviding skulle hindra tysk gjenforeining. Som dokument frigjevne av det amerikanske tryggingsarkivet viser, skal nokre, som Storbritannias statsminister John Major, så seint som i mars 1991, ha sagt til Gorbatsjov at Nato-utviding ikkje var aktuelt («nothing of the sort will happen»).

Sarotte fortel, som det også framgår av dei nemnde dokumenta, at USAs utanriksminister James Baker i eit møte i Moskva i februar 1990 spurte Gorbatsjov om han føretrekte eit sameint Tyskland utanfor eller innanfor Nato, det siste med «assurances that NATO’s jurisdiction would not shift one inch eastward from its present position». Gorbatsjov skal då ha svart at inga utviding av Nato var akseptabel. Ifølgje Sarotte, som viser til Gorbatsjovs memorarar, sa Baker så at «we agree with that». På ein pressekonferanse etterpå skal Baker, i følgje Gorbatsjovs memoarar, ha sagt noko liknande.

Bakers utsegn var i tråd med Genscher si haldning. Ikkje berre han, men også forbundskanslar Kohl meinte på dette tidspunktet at tysk gjenforeining var viktigare enn at tidlegare DDR skulle bli ein del av Nato. Dette gav dei også uttrykk for i møte med sine respektive motpartar i Moskva (Sjevardnadse og Gorbatsjov) rett etter at Baker hadde reist, 10. februar 1990. Men Kohl fekk samstundes Gorbatsjov med å på at det skulle vera opp til det tyske folket om det ville gjenforeina Tyskland, utan vilkår og utan å seia noko om dei internasjonale sidene av dette.

President George H. W. Bush meinte etterpå at Baker hadde gått for langt. Bush gav ifølgje Sarotte Baker beskjed om å gjera klart at heile Tyskland skulle bli del av alliansen, men om nødvendig med ein spesiell status for Aust-Tyskland. Kohl skjøna etter sitt møte med Gorbatsjov at dette var oppnåeleg, og gav Genscher skriftleg ordre om å slutta å stilla spørsmål ved Natos framtid.

Bush, Kohl og Natos generalsekretær Manfred Wörner samarbeidde tett for å førebu eit amerikansk-russisk toppmøte i Washington D.C. 31.5.-1.6.1990. 17. mai heldt likevel Wörner ein tale der han brukte misvisande ord. Han sa ifølgje Sarotte (som siterer Natos arkiv) at «the very fact» at alliansen var villig til «not to deploy NATO troops beyond the territory of the Federal Republic gives the Soviet Union firm security guarantees».

Bush og Kohl vart samde om å bruka ein idé Frankrikes president Mitterrand først lanserte, å visa til at Helsinki-sluttakta av 1975, der det heiter at alle land sjølv kan velja kva allianse dei vil vera med i. Dette vart kjent som Helsinki-prinsippet, som Gorbatsjov sa seg samd i på Washington-toppmøtet. Prinsippet vart stadfesta av Paris-erklæringa («Charter of Paris for a New Europe»), som alle KSSEs (seinare OSSE) medlemsland, inkludert Russland, slutta seg til under eit møte i Paris 19.-21. november 1990.

To pluss fire-traktaten som vart underteikna 12. september 1990 av Forbundsrepublikken Tyskland og Den tyske demokratiske republikken i tillegg til sigermaktene frå andre verdskrigen, Sovjetunionen, Storbritannia, Frankrike og USA, la til grunn at heile det gjenforeinte Tyskland skulle vera medlem av Nato. Som ein konsesjon til Sovjetunionen erklærte traktaten at ingen atomvåpen skulle stasjonerast på tidlegare DDR-territorium. Dette området vart dermed, som det einaste i Europa, erklært atomvåpenfritt for all tid i ein folkerettsleg avtale. Sovjetunionen fekk frist til slutten av 1994 med å trekka seg ut av Tyskland.

Dessutan skulle ingen utanlandske Nato-styrkar utplasserast permanent på austtysk jord. Det skulle likevel vera opp til tyske styresmakter å avgjera til ei kvar tid kva utplasserast («deployed») skulle bety i praksis. Det var ifølgje Sarotte (2021, s. 104) underforstått at Nato-styrkar kunne reisa gjennom tidlegare DDR-territorium på veg til oppdrag eller stasjonering i eventuelle nye Nato-land i aust. Det vart faktisk underteikna ein særskilt protokoll om dette, som eit tillegg til traktaten.

Her skreiv altså Sovjetunionens utanriksminister Sjevardnadse under på ein internasjonal avtale som ikkje berre opna for at heile det gjenforeinte Tyskland kunne bli med i Nato, men også for at det kunne koma nye Nato-land lenger aust. Russlands utanriksminister frå 1996 til 1998, den revansjistiske Jevgenij Primakov (statsminster 1998-1999), medgav dette i sine memoarar (Sarotte 2021, s. 246). I tillegg fekk Sovjetunionen 15 milliardar DM (12 som gåve, 3 som rentefritt lån) frå Tyskland. Desse pengane forsvann sporlaust straks dei hadde vore innom den sovjetiske statskassa.

Dermed kunne Natos austutviding byrja med den tyske gjenforeininga 3. oktober 1990. Som Sarotte stadfestar, hadde Nato med USA i spissen stått på prinsippet i Nato-traktatens artikkel 10 om at einkvar europeisk stat «in a position to further the principles of this Treaty and to contribute to the security of the North Atlantic area» kan bli invitert til å tiltre Nato.

Dette utelukka ikkje a priori Russland. På heile 1990-talet, og spesielt i første halvdel, vart mange ulike måtar å trekka Sovjetunionen eller Russland med i euroatlantiske tryggingsstrukturar drøfta. Alle vestlege leiarar, og ikkje minst amerikanske presidentar, skjøna at ein nå hadde eit historisk høve til å oppnå eit heilt og udelt Europa. Ein felles «europeisk heim» var også kongstanken til Gorbatsjov. Spørsmålet om kva som skulle skje med Nato vart likevel først sett på spissen i løpet av Bill Clintons åtte år som USAs president (1992-2000). Clinton førte fram til slutten av 1994 ein «Russia first»-politikk. Han var nøye med å understreka at Nato i prinsippet var ope for Russland og prøvde å koma Russland i møte på mange forskjellige måtar. Clinton vitja Moskva oftare enn nokon annan amerikanske president både før og etter.

Nato måtte velja

Det er rett nok, som J&R skriv, at amerikanske russlandskjennarar som George F. Kennan og Jack Matlock (amerikansk ambassadør til Moskva 1987-1991), til og med Bill Perry (forsvarsminister 1994-1997 under Clinton), meinte at Nato-utviding utan Russland var feil. Dei er representative for dei mange både i USA og Europa som meinte at ein måtte koma Russland i møte, ikkje minst ved å godta landets krav om ei nøytral tryggingssone rundt seg.

Det var først og fremst dei nyleg frie landa i Sentral- og Aust-Europa sjølve som pressa på for å bli medlemmer av Nato. Spesielt køyrde Polens president og tidlegare Solidarnosc-leiar Lech Walesa og Tsjekkias president, den tidlegare dissidenten Vaclav Havel, hardt på for tidleg Nato-medlemskap for Polen, Tsjekkia og Ungarn.

Dei auka presset etter kvart som det skjedde mange ting som skapte tvil om det russiske demokratiet og om russisk utanrikspolitikk: Dei reaksjonære kuppforsøka mot Gorbatsjov i 1991 og mot Jeltsin i 1993; den første krigen i Tsjetsjenia (1994-1996), som skremte dei nyleg sjølvstendige landa i Sentral- og Aust-Europa; revansjistisk innstilte nasjonalistar og kommunistar dominerte i Dumaen; Russland vart ramma av ustabilitet og russiske veljarar radikaliserte pga. feilslåtte reformer og hyperinflasjon, usemje mellom Nato og Russland om konfliktar i Jugoslavia (Bosnia 1992-1995, Kosovo 1998-1999), som Russland insisterte på at var innan deira interessesfære, det gamle maktapparatet frå sovjettida styrka seg stadig og hadde omkring 1995 fått president Jeltsin heilt over på si side, og så vidare.

Fram til kuppforsøket mot Garbatsjov gjekk særleg Frankrikes president Mitterrand inn for å erstatta Nato og Warszawa-pakta med ein europeisk konføderasjon frå Atlanterhavet til Vladivostok. Men etter dette fall den interne debatten i USA og tonegjevande Nato-land ned på at Nato burde både bestå og utvidast. Av omsyn til Russland var det likevel lenge ope når og korleis utvidinga skulle skje. På slutten av 1993 kom Clinton-administrasjonen opp med ein kompromiss-idé som skulle ta vare på alle interessantars ønske om samarbeid med og tilpassing til Nato: Partnarskap for fred. Nato oppretta PfP i 1994, og etter mykje om og men slutta Russland seg til i 1995. Tanken var at partnarskapet skulle vera eit forstadium og førebuing for eit eventuelt seinare Nato-medlemskap.

Men i røynda vart PfP raskt mindre attraktivt. Ein faktor her var at republikanarane i mellomvalet hausten 1994 vann kontroll over begge husa i den amerikanske kongressen. Det republikanske partiet var då endå meir ihuga tilhengarar av å utvida Nato til Sentral- og Aust-Europa enn demokratane. Dette medverka til at president Clinton i større grad opna opp for snarleg Nato-utviding trass i russisk motstand. Han hadde då også det komande presidentvalet i 1996 i tankane.

Uansett nærma eit punkt seg då USA og Nato elles måtte velja kva som viktigast: omsynet til nyleg frie land i Sentral- og Aust-Europa eller til Russland. Ifølgje Sarotte var det i eit møte i Det kvite huset rett før jul 1994 at Clinton-administrasjonen bestemte seg. Polen, Tsjekkia og Ungarn vart medlemmer av Nato i 1999, Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Slovakia, Slovenia og Romania i 2004.

Samstundes og delvis som kompensasjon heldt Vesten fram med forsøk på å trekka Russland med i «sitt» internasjonale samarbeid på andre måtar. I 1996 vart Russland med i samarbeidet mellom demokratiske økonomiske stormakter, som vart omdøypt til G-8, og dessutan av Europarådet. I 1997 skreiv president Jeltsin under «the Russia-NATO Founding Act», der det mellom anna heiter at Nato og Russland «will build together a lasting and inclusive peace in the Euro-Atlantic area on the principles of democracy and cooperative security». I samband med dette vart eit fast Nato-Russland-råd etablert i Brussel. Det vart oppgradert i 2001.

Sarotte meiner USA av omsyn til Russland burde ha venta lenger med utvidinga av Nato, og heller satsa meir på Partnarskap for fred. Men ho medgir at dette blir ein hypotetisk diskusjon – ingen kan vita sikkert om Russland ville ha vore meir medgjerleg i eit slikt tilfelle. På meg verkar dette lite sannsynleg. Utviklinga i Russland følgde sin eigen logikk som Vesten ikkje kunne gjera stort med. Sentral- og austeuropearane hadde rett i at ein ikkje kunne stola på at Russland ville forbli demokratisk og fredeleg berre Vesten viste større tålmod og meir toleranse overfor russiske stormaktspretensjonar. Som nemnt var truleg løpet køyrt omkring 1995.

Utviding av Nato var etter mitt syn ikkje berre eit val mellom Russland og sentral- og austeuropeiske land, men også mellom ein regelbasert verdsorden med nasjonal suverenitet som hjørnestein og 1800-talets stormaktspolitikk. Då Bush den yngre var president og ukrainsk og georgisk Nato-medlemskap stod på dagsorden i 2008, gjekk han då også inn for dette først og fremst av prinsipielle grunnar: Suverene land skulle sjølv kunna velja kva allianse dei ville vera med i (Rice 2011, s. 671).

J&R går ikkje inn på nokon diskusjon om at USA og dei europeiske Nato-landa måtte velja. Dei spør seg heller aldri kvifor Nato og EU skulle ta meir omsyn til eit land med vel 140 millionar innbyggjarar enn til land med til saman endå fleire innbyggjarar, som også var suverene og ønskte medlemskap av eigen, fri vilje og i tråd med Helsinki-avtalen frå 1975, og om alle lands rett til fritt å velja sine alliansar. Utan at det blir sagt rett ut, skin det likevel gjennom at hovudgrunnen er Russlands atomvåpen og historiske status og sjølvbilde som stormakt. Mangelen på diskusjon omkring dette er etter mi meining bokas svakaste punkt.

Dét var nemleg nettopp problemet. For dei fleste russiske politikarar, inkludert Jeltsin (for ikkje å nemna det mektige byråkratiet og tryggingsapparatet) var det sjølvsagt at Russland, som etterfølgjar av Sovjetunionen, framleis måtte behandlast som ei supermakt på linje med USA og som hadde krav på å bli tatt særleg omsyn til. Andrej Kozyrev peikar på at for det russiske tryggingsapparatet var Nato-motstand «the last line of defense of the privileged position they inherited in the state power structures… If [NATO] was no danger, there could be no justification for these defenders of the motherland to keep their exceptional powers. That is why maintaining the enemy image of NATO was – and remains – indispensable for the Russian military-security apparatus» (Kozyrev 2019, s. 213).

1999-2022: Mot invasjon av Ukraina

Vladimir Putin og hans visjonar

Vladimir Putin kom til makta siste dag av året 1999, og skaffa seg etter kvart ein nær eineveldig posisjon i russisk politikk. J&R går likevel ikkje inn på Putins rolle og tenking. I staden framhevar dei at Putin i sin første presidentperiode viste interesse for samarbeid med Vesten. Som fungerande president sa Putin i eit intervju med BBCs David Frost i mars 2000 at «Russland er ein del av europeisk kultur. Og eg kan ikkje førestilla meg landet mitt isolert frå Europa og det vi ofte kallar den siviliserte verda. Så det er vanskeleg for meg å sjå føre meg Nato som fienden.» På spørsmål om Russland kunne gå inn i Nato, svara han: «Eg ser ikkje kvifor ikkje. Eg ville ikkje utelukka ei slik mogelegheit» (sitert av McFaul 2019, s. 59).

Denne haldninga skuldast truleg mellom anna at Putin i denne perioden var spesielt opptatt av samarbeid mot internasjonal islamistisk terrorisme, som han meinte stod bak opprørarane i Tsjetsjenia. Etter 9/11 medverka han derfor til at USA kunne bruka basar i Sentral-Asia til operasjonar i Afghanistan. Han ønskte også amerikansk støtte til russisk medlemskap i WTO, som Russland etter kvart oppnådde.

I sin andre periode kom Putin likevel på nye tankar, som han uttrykte mest kraftfullt i sin antivestlege tale på tryggingskonferansen i München i 2007. Dette skuldast truleg ikkje minst at han meinte at «fargerevolusjonane», då autoritære leiarar som han sjølv vart avsette i Russlands naboland 2003-2005, var regisserte av USA for å undergrava Russland. Det amerikanske rakettskjoldet som då var på tale i Europa, retta mot Iran, var han også svært skeptisk mot.

Men alt i sitt «tusenårsmanifest» frå desember 1999 hadde Putin framstått som konservativ tilhengar av ein sterk, autoritær russisk stat. Her omtalte han dei liberale fridommane russarane hadde fått sidan 1991 som universelle verdiar, men la til at Russlands styrke låg i tradisjonelle russiske verdiar: patriotisme (herunder tru på Russlands stordom og status som stormakt), kollektivisme og underkasting under staten. Han understreka også at «Russland er og blir ei stormakt». Omverda måtte visa respekt for russiske interesser, særleg i område der Putin meinte Russland hadde historiske band, spesiell sensitivitet eller særlege tryggingsomsyn å ta.

I år 2000 fekk han gjeninnført den sovjetiske fedrelandssongen, med nokre talande tekstendringar. Russland vart omtalt som «vår heilage stat», og Putins alt då fikse idé om russisk, ukrainsk og belarussisk historisk einskap vart referert til som «den ævegamle unionen av broderfolk». Sakte, men sikkert tok han kontroll over media, og spesielt russisk fjernsyn. Dei før så mektige oligarkane fekk beskjed om å innordna seg staten eller mista pengane sine. I 2005 erklærte han at «Sovjetunionens fall var den største geopolitiske katastrofen i det 20. hundreåret».

Det var Putins vending bort frå demokratiet og liberale verdiar som etter kvart utelukka både EU- og Nato-medlemskap for Russland. J&R nemner lite om denne innanrikspolitiske russiske bakgrunnen. At Nato-toppmøtet i Bucuresti i 2008 stilte medlemskap for Ukraina og Georgia i utsikt framhevar dei derimot som ei ny vending i den «destruktive spiralen» fram mot russisk invasjon av Ukraina. På den eine sida var dette i tråd med vestlege veljarars førestilling om «demokrati, rettsstat og åpenhet», men på den andre hadde det «en geopolitisk dimensjon» som styrka «aggressive og isolasjonistiske krefter i Russland» (s. 246). Her blir det ikkje omtalt at Nato, mot USAs og dei sentral- og austeuropeiske medlemmenes vilje, ikkje vedtok nokon tidsplan for ukrainsk og georgisk medlemskap på toppmøtet. Spesielt Tyskland insisterte på dette, nettopp for ikkje å provosera Russland. Etter lange forhandlingar vart likevel kompromiss-formuleringa «Ukraine and Georgia will become members of NATO» vedtatt med akklamasjon (Rice 2011, s. 675).

Trass i dette førte Dmitrij Medvedev, då han «vikarierte» for Putin som president 2008-2012, Russland tilbake på eit samarbeidsorientert spor overfor Vesten. Medvedev gjekk entusiastisk med på president Obamas forslag om ein «reset» i forholdet mellom USA og Russland.

J&R omtalar likevel «reset»-perioden i negative ordelag: «….målsettingen om at USA virkelig hadde som mål å forbedre relasjonen til Russland kunne man absolutt sette spørsmålstegn ved» (s. 232). Grunnen J&R oppgir er at eit internt arbeidsdokument slo fast at USAs primære mål med «reset» ikkje var eit betre forhold til Russland i seg sjølv, men å fremja amerikanske tryggingspolitiske og økonomiske interesser, blant anna ved å styrka samhaldet i Nato. Dessutan nemner dei at 22 austeuropeiske samfunnstoppar i ein uttale åtvara USA mot gå på akkord med sine verdiar for å tekkast Russland.

Dette er svak argumentasjon, særleg sett i lys av dei mange og viktige resultata «reset» faktisk førte til. I løpet av Medvedevs år som president vart Russland og og USA samde om ein ny nedrustingsavtale (New START), nye sanksjonar mot Iran, utviding av Nato-landas nettverk av forsyningslinjer til Afghanistan via Turkmenistan, Usbekistan og Tajikistan, russisk WTO-medlemskap, auka investeringar og handel, og eit meir brukarvennleg visaregime. Ein unngjekk også nye konfliktar i Kaukasus og Sentral-Asia, og Russland godtok Natos intervensjon i Libya ved ikkje å nedleggja veto i FNs tryggingsråd (MacFaul 2019, s. 414).

Jørgensen forklarar/forsvarar elles Russlands nei til EUs austlege partnarskap i 2008 med at «partnerskapet etter deres mening var utformet for å trekke Russlands vestlige naboland bort fra Moskvas innflytelsessfære og nærmere EU» (s. 136), som om det skulle vera ein god grunn.

Frå ein nyheitskonferanse etter eit relativt vellukka toppmøte mellom Russland og EU i russiske Khabarovsk i mai 2009 trekker J&R fram berre Medvedevs kritiske kommentarar til den austlege partnarskapen (etter eit journalistspørsmål). Medvedev var då redd for at denne skulle rettast mot Russland (s. 234), noko alle EU-representantane til stades forsikra han om at det ikkje var. Javier Solana framheva tvert om at EU gjerne ville ha med Russland i mange av partnarskapsprosjekta. J&R nemner ikkje at Medvedevs innleiing på pressekonferansen var full av ros av det gode samarbeidet mellom Russland og EU.

Eurasianismen

Putins prestisjeprojekt etter at han kom tilbake som president i 2012, den eurasiske økonomiske unionen, presenterer J&R som eit pragmatisk, om enn russiskdominert, alternativ til EU (s. 234). Dei nemner ikkje at prosjektet avspegla ein nasjonalistisk, «eurasiatisk» ideologi med spor langt tilbake i russisk historie. Ideologien hadde nå igjen fått ein stor plass i mange russarars, inkludert i Putins, tankeverd. Den viktigaste profeten var den høgreradikale intellektuelle Aleksandr Dugin.

Tilhengarane av eurasianismen oppfatta Russland ikkje som ein nasjonalstat, men som ein eigen «sivilisasjonsstat» mellom Europa og Asia. Financial Times-journalisten Charles Clover kallar Dugins bok om Russlands geopolitiske framtid frå 1997 «ei oppskrift på verdsdominans». Ifølgje boka, som vart pensum på akademiet til den russiske hærens generalstab (Figes 2022, s. 336), er den einaste regelen i internasjonal politikk at makta rår. Russlands nye eurasiske imperium må byggast på motstand mot amerikansk dominans, atlantisk samarbeid og liberale verdiar. Boka framhevar at «den fremste oppgåva er finlandisering av Europa».  

Som Clover peikar på, har Putin sjølv nærast sitert ordrett frå Dugins bok ei rekke gonger. Til dømes omtalte han i ein artikkel i 2012 Russland som «sivilsasjonsstat». Han gjentok uttrykket i ein Dugin-inspirert tale året etter, der han også langa ut mot vestleg forfall og skildra sin visjon for eurasisk integrasjon. Den eurasiske unionen skulle ikkje berre vera økonomisk, men også «eit prosjekt for bevaring av nasjonanes identitet i det historiske eurasiske rommet i det nye hundreåret og ei ny verd. Eurasisk integrasjon er ei mogelegheit for heile det tidlegare sovjetområdet til å bli eit uavhengig senter for global utvikling, heller enn å forbli Europas eller Asias utkant.»

For å verkeleggjera Putins eurasiske prosjekt måtte Russland, Ukraina og Belarus først samlast i ein allrussisk, Moskva-dominert einskap. Denne «unionen av broderfolk» skulle vera kjernen i det nye Eurasia. Utan Ukraina var prosjektet daudfødt. Ukraina var den rikaste, mest avanserte og nest største sovjetrepublikken. Etter sjølvstendeterklæringa i 1991 hadde Ukraina, etter eurasianistanes – og Putins, meining også stole dei første fem hundreåra av den allrussiske historia (dvs. Kyiv/Kiev-riket). Også om målet berre skulle vera å styrka Russlands stormaktsstatus måtte såleis Putin få kontroll over Ukraina.

Høvet baud seg då den russlandsorienterte Viktor Janukovitsj vann presidentvalet i Ukraina i 2010. I 2013 avviste Janukovitsj den framforhandla frihandelsavtalen med Ukraina og gjekk i staden inn for at Ukraina skulle slutta seg til den nyleg oppretta eurasiske økonomiske unionen. Det var dette som utløyste Euromajdan-demonstrasjonane og den påfølgjande Majdan-revolusjonen i februar 2014. Ukraina vende seg då igjen mot Europa og bort frå Russland. Det var kort etter dette at Putins soldatar overtok Krim/Krym og delar av Donbas.

Det er mot denne bakgrunnen ein også må forstå Putins historiske essay om «Russarane og ukrainaranes historiske einskap» frå juli 2021, som J&R aldri nemner, og fullskalainvasjonen av Ukraina året etter. I essayet fornektar Putin eksistensen av Ukraina som eigen nasjon og stemplar landets sjølvstende som eit vestleg, antirussisk prosjekt. Som Dugin og dei russiske slavofilane på 1800-talet, og med ivrig støtte frå den russisk-ortodokse kyrkja, kallar Putin samstundes det demokratiske, liberale Europa som Ukraina søkjer seg mot dekadent og avfeldig. Dette «råtne Europa» strider i følgje i Putin med alt den mektige russiske sivilisasjonen eigenleg står for.

Majdan-revolusjonen

J&R framhevar gjennomgåande Kreml-perspektivet på både dei såkalla fargerevolusjonane i Georgia, Ukraina og Kirgisistan 2003-2005 og på Majdan- eller verdigheits-revolusjonen i Ukraina i 2014, det vil seia at dei var regissert av USA og, for Majdans vedkomande, av ukrainske ultranasjonalistar. «Det er lett å tenke seg at Vesten hadde en virksom hånd i de såkalte fargerevolusjonene, som søkte regimeskifter hvor Moskva-allierte ledere skulle byttes ut med mer vestvendte politikere. Slik så det i alle fall ut fra Kreml» (s. 229). «For Kremls propagandamakere var det ekstreme, ytre høyres synlige tilstedeværelse blant Majdan-demonstrantene en gullgruve. De gjenoppvekket frykten og paranoiaen som traumene fra det 20. århundret hadde skapt. Det var ikke vanskelig for dem å presentere det som skjedde i Ukraina som «fascisme» støttet av Vesten» (s. 261). Denne framstillingsmåten legg til rette for å tru at det er hald i Putins tolking av utviklinga.

J&R meiner dessutan at ukrainsk ultranasjonalisme stod i ein «symbiotisk relasjon» til russisk ultranasjonalisme. «Putins regime har alltid vært avhengig av den næringen som ultranasjonalister i Ukraina og andre nabolandet har foret det med» (ss. 248-249). Det er vidare tale om «styrken i de mørke kreftene som hadde interesse av konflikten» (s. 257). At det ukrainske høgrenasjonalistiske partiet Svoboda kalla seg sosialnasjonalistisk gir «overtydelige assosiasjoner til Hitlers nasjonalsosialisme» (s. 255). For ytterlegare å underbyggja inntrykket av ukrainsk nynazisme gjer dei eit poeng av at dei amerikanske representantane Nuland og McCain stilte opp på bilde saman med Svoboda-leiaren Ihor Tiahnybok «til tross for at de antisemittiske talene hans var lette å finne på internett» (s. 257). Her blir det underslått at Svoboda fekk berre 4,7 prosent av røystene i parlamentsvalet i 2014 og at det er historisk rekord for høgreradikale parti i Ukraina.

Majdan-revolusjonen medverka til at Russland straks etter tok kontroll over Krym/Krim og den austlege delen av Donetsk og Luhansk: «Ukrainas Majdan-revolusjon var nettopp hva Putin trengte» (s. 226). «Majdan-revolusjonen beredte grunnen for en blodig konflikt mellom Russland og Ukraina» (s. 239). Nettoeffekten av framstillinga er, igjen, å gi lesaren inntrykk av at Putins politikk vart driven fram av ytre krefter, som han berre reagerte på.

Om Euromajdan 20. februar 2014 skriv J&R vidare at «flere granskninger fra både ukrainske og utenlandske journalister tyder på at det var radikale elementer blant demonstrantene som avfyrte de første skuddene» (s. 258). Her er det ein fotonote som viser til ei nyheitssak ved Gabriel Gaithouse på BBC. Gaithouse seier rett nok i videoen at noko av skytinga kom frå demonstrantane, men ikkje at dei var dei første til å skyta. Status er vel at det ikkje er avklart kven som skaut først.

Fotnoten viser også til Maidan-aktivisten Ivan Bubentsjyk, som offentleg har tilstått å ha skote to politioffiserar bakfrå på plassen. Nettsøk viser likevel at det er tvil om Bubentsjyk her har sagt sanninga. Nettstaden J&R viser til er ikkje tilgjengeleg, men øvst i nærare søk kjem ein artikkel i den russiske avisa Pravda opp.

Fullskalainvasjonen

Når det gjeld den russiske fullskalainvasjonen av Ukraina 24. februar 2022 insinuerer J&R på same måte som før at det var USA og Ukraina sjølv som dreiv Russland over vippepunktet. Putin bestemte seg først i «siste øyeblikk» (s. 296). Det var  til og med to utsegner Ukrainas president Zelenskyj kom med i dei siste vekene før invasjonen som «kanskje kan ha trigget Putins endelige beslutning» (s. 297). «[…] at Putin bærer ansvaret er det ingen tvil om, men hvis man skal få en bredere og dypere forståelse av hva som brakte oss dit vi er i dag, kan man ikke se bort fra hvordan NATOs utvidelser eller ekstremister i Ukraina har bidratt til eskaleringen» (s. 355). Vendinga «ikke se bort fra» her er typisk for forfattaranes insinuasjonar kombinert med ei lettvint unngåing av å seia kva dei meiner.

Særleg viktig skal det ha vore at den nyvalde amerikanske president Bidens administrasjon byrja å støtta Ukraina meir aktivt enn president Trump hadde gjort. Dersom Europas tryggingsutfordringar hadde blitt handtert av europearane aleine kunne kanskje det russiske åtaket på Ukraina ha vore unngått, spekulerer J&R. Fleirtalet av ukrainarane ønskte seg uansett ikkje Nato-medlemskap. «…rundt 60 prosent av ukrainerne var mot å bli med i NATO det året [2008] (og i årene etterpå), mens bare 20 prosent ønsket det» (s. 158). Her «gløymer» dei å nemna at stemninga snudde etter Russlands innmarsj i Donbas og Krym/Krim i februar 2014. Før fullskalainvasjonen i 2022 støtta 55 prosent av ukrainarane ukrainsk Nato-medlemskap. I slutten av mars 2022 hadde talet stige til 72 prosent (Figes 2022, s. 350. Jf. også Steinfeld 2022, s. 20). Utviklinga i ukrainsk Nato-opinion kan studerast her.

J&R hoppar elles raskt bukk over det medvite uakseptable ultimatumet Putin stilte Nato hausten 2021. Alt tidleg på året hadde han då byrja å byggja opp store militære styrkar langs Ukrainas grenser. Den detaljerte oversikten over Putins langvarige førebuing av invasjon som Washington Post kom med i artikkelen «Road to War» 16. august 2022 (før bokas redaksjonsslutt) er likeså forbigått i stillheit. Her framgår det at det amerikanske militæret alt i oktober 2021 informerte president Biden om at Putin eintydig planla ein omfattande invasjon av Ukraina. Det einaste som var uklart, var den nøyaktige datoen. Allierte fekk vita om dette seinare i oktober og i november. I januar 2022 kom dei amerikanske åtvaringane også ut i offentlegheita.

Botemiddel: Russland inn i EU!

Etter så mykje inkompetanse, feilvurdering, mangel på visjonar og overstyring frå Washingthon D.C. meiner Jørgensen at det nå er «mer nødvendig enn noensinne at de [europeiske leiarar] klarer å utvikle en selvstendig russlandspolitikk. Ikke for å kompromisse med Putin, men for å være beredt dersom demokratiske krefter overtar i Moskva. Tabbene fra 1990-tallet må ikke gjentas» (s. 172).

Ifølgje J&R må EU, med Tyskland og Frankrike i spissen, rydda opp. USA, som held på å bli overtatt av populistiske høgrekrefter, der Trump kan bli president igjen og som dessutan er mest opptatt av Kina, kan vi ikkje lita på lenger. Den overordna målsettinga må vera å integrera Russland i europeiske strukturar, og spesielt i EU.

Som eit dramatisk startsignal for ei slik kursomlegging føreslår J&R at EU og Nato skal koma med ei erklæring retta direkte til det russiske folket, over hovudet på det nåverande regimet, om at Europa og Vesten er «ukomplett» utan Russland. Erklæringa skal også tilby EU- (og Nato-? – det er uklart) medlemskap til Russland, så vel som til Ukraina og Belarus, dersom 1) Russland trekker alle sine styrkar frå Ukraina, 2) betaler ei stor krigserstatning til Ukraina, 3) utan vilkår samarbeider med eit internasjonalt tribunal for krigsbrotverk i Ukraina; og 4) oppfyller vanlege medlemskapsvilkår. Som ein forsoningsgest bør EU rekka ut handa til russarane ved samstundes å erklæra russisk som offisielt EU-språk (s. 324).  

Forfattarane trur at «fra det øyeblikket en erklæring som dette kom, ville mye av kontrollen over maskineriet som driver Russlands transformasjon og retur til den europeiske familien være i EUs hender (….) Slik vil EU innta en posisjon hvor de kan dyrke frem et nytt Russland» (ss. 324-326).

Dette er så naivt at ein lurer på om det er alvorleg meint. Rett nok har eg sjølv (i Aftenposten 9. mai 2022) omtalt det på sikt å få eit demokratisk Russland inn EU og kanskje til og med i Nato som «krigens best tenkelege utfall». Men eg understreka at dette er eit drøymescenario som, etter eit solid russisk nederlag på slagmarka i Ukraina, krev ein lang og sjølvkritisk demokratiseringsprosess i Russland.

Det motsette av det EU treng

Sjølv om Russland skulle gå med på alle J&Rs krav og til og med blir eit «normalt» europeisk land med reelt demokrati, rettsstat og respekt for menneskerettane må vi dessutan vera klar over kor stor utfordring det ville bli for EU å ta opp eit slikt land. Dette tar J&R altfor lett på. Dei skriv til dømes at det er «svært usannsynlig at [Russland] ville fått flere stemmer enn makstaket i det mektigste EU-organet, Rådet», nemleg 29, som Tyskland, Frankrike og Italia (s. 338). Her overser dei at EUs traktatar legg til grunn at folketal skal takast omsyn til også når det gjeld røystevekt i Rådet, utan at det finst nokon offisiell utrekningsmåte.

Fordeling av røyster blir fastsett i kvar utvidingstraktat. Det er utenkeleg at Russland, med over dobbelt så mange innbyggjarar som Frankrike og Italia og mest ein firedel av eit utvida EUs samla folketal (avhengig av kva andre land som då ville ha blitt med), ville godta å sitja igjen utan fleire røyster enn dei. J&R gløymer også at folketal er avgjerande for medlemslandas representasjon i det folkevalde Europaparlamentet, som har fått stadig meir makt dei seinare åra. I tillegg ville sjølvsagt Russland få svært mange representantar i Kommisjonen (om enn berre ein kommisær), EU-domstolen og i andre EU-organ. Og då har eg ikkje nemnt dei store overføringane Russland ville ha krav på som EU-medlem.

Av historiske grunnar omtalt over må vi dessutan rekna med at russisk medlemskap ville styrka kreftene i EU som favoriserer ein tradisjonelt mellomstatleg samarbeidsmodell (herunder Polen og Ungarn), med mest mogleg vetorett for dei einskilde medlemslanda. Det er det motsette av det EU treng nå. EU må ta eit langt steg i føderal retning før det er i stand til å ta opp eit land som Russland. Utsiktene for det ser i dag diverre små ut.

På slutten av boka skriv J&R at «Vi tror det klokeste EU kan gjøre, er å erklære at medlemskap er åpent for alle europeiske land som oppfyller medlemskapskriteriene. Det ville være en gavepakke til liberale og demokratisk innstilte politikere….» (s. 350). At dei tydelegvis ikkje veit at dei dermed sparkar inn ei opa dør er eit oppsiktsvekkande, men også symptomatisk punktum for boka. EUs traktatar erklærer alt nå at eitkvart europeisk land kan søkja om medlemskap dersom det respekterer EUs demokratiske verdiar og forpliktar seg til å fremja dei. Men det er jo akkurat her problemet for Russland ligg.

Oppsummering og konklusjon

En europeisk tragedie synest for meg å ha to bodskapar: På den eine sida er russarar demokratiske og fredsæle, og det Russland dei eigenleg ønskjer fortener ein plass i EU og Nato. På den andre sida må Vesten ta omsyn til Russlands sjølvbilde som stormakt med atomvåpen, stor militærmakt, verdas største territorium. fast plass i FNs tryggingsråd og (derfor) interesser som fortener særskilt respekt.

Den grunnleggande utfordringa for integrering av Russland i Europa er at desse bodskapane ikkje går i hop. Nato, EU og resten av verdsordenen som oppstod etter andre verdskrig har nasjonal suverenitet og felles reglar for alle som grunnprinsipp. Tanken om interessesfærar og buffersoner er tilbakelagt. Og moderne folkerett set ikkje berre grenser for kva eit land kan gjera mot eit anna land, men også for kva styresmakter kan gjera i sitt eige land.

At dette ennå ikkje har gått inn i størsteparten av russarane, og spesielt eliten, sitt tankesett er etter mitt syn den eine hovudårsaka til at Nato- og EU-medlemskap ikkje vart aktuelt for Russland. Den andre var mangelfulle kår for demokratiet, retsstaten og menneskerettane. Stilt overfor eit ustabilt, atomrusta Russland med framleis sterke autoritære og antivestlege krefter som lett dreg med seg konformistiske russarar var og er det riktig å priorietera andre europeiske land med betre kvalifikasjonar for medlemskap. Noko anna ville bety knefall for utdatert stormaktspolitikk og at Sentral- og Aust-Europa ville ha blitt hengande i ei utrygg gråsone, avhengig av Russlands luner.

I den grad Sten Inge Jørgensen og Leonid Ragozin ikkje skjønar dette, vel eg av omsyn til dei å tru at dei ikkje har tenkt godt nok gjennom argumentasjonen sin og/eller ikkje har god nok kunnskap om det dei skriv om. «Ja, takk, begge deler!», det vil seia både Russland og andre sentral- og austeuropeiske land både i EU og Nato, var rett og slett ikkje mogleg slik utviklinga vart. Og det er først og fremst Russlands, og sidan år 2000 spesifikt Vladimir Putins, eiga skuld.

Det var Russland som vende ryggen til Vesten, ikkje omvendt.

Sist oppdatert 7. februar 2023.

Litteratur

(Eg har tatt med både bøker eg har sitert over og andre som er spesielt relevante for temaet.)

Belton, Catherine: Putin’s People. How the KGB Took Back Russia and Then Took on the West. William Collins 2020.

Borchgrevink, Aage Storm: Krigsherren i Kreml. Putin og hans tid. Kagge 2022.

Clover, Charles: Black Wind, White Snow. The Rise of Russia’s New Nationalism. Yale University Press 2016.

Gessen, Masha: Putin – mannen uten ansikt. Gyldendal 2012.

Gessen, Masha: The Future is History. How Totalitarianism Reclaimed Russia. Riverhead Books 2017.

Figes, Orlando: The Story of Russia. Bloomsbury 2022.

Kozyrev, Andrej: The Firebird. The Elusive Fate of Russian Democracy. University of Pittsburgh Press, 2019.

Kuzio, Taras: Russian Nationalism and the Russian-Ukrainian War. Autocracy-Orthodoxy-Nationality. Routledge 2022.

McFaul, Michael: From Cold War to Hot Peace. An American Ambassador in Putin’s Russia. Mariner Books 2019.

Medvedev, Sergei: The Return of the Russian Leviathan. Polity Press 2020.

Mezrich, Ben: Once Upon a Time in Russia. The Rise of the Oligarchs and the Greatest Wealth in History. William Heinemann 2016.  

Myers, Steven Lee: The New Tsar. The Rise and Reign of Vladimir Putin. Simon Schuster 2015.

Ostrovsky, Arkady: The Invention of Russia. The Rise of Putin and the Age of Fake News. Penguin 2017 (2015).

Plokhy, Serhii: Lost Kingdom. The Quest for Empire and the Making of the Russian Nation. From 1470 to the Present. Basic Books 2017.

Politkovskaya, Anna: Putin’s Russia. Harvill Press 2004.

Rice, Condoleezza: No Higher Honor. A Memoir of My Years in Washington. Crown, 2011.

Sarotte, Mary Elise: Not One Inch. America, Russia, and the Making of Post-Cold War Stalemate. Yale University Press, 2021.

Short, Philip: Putin. His Life and Times. Henry Holt & Co. 2022.

Skagestad, Odd Gunnar: Fra Lenin til Putin. Frekk forlag 2017.

Skagestad, Odd Gunnar: Russland etter Putin. Kolofon 2022.

Steinfeld, Hans-Wilhelm: Russland kriger. Når nåtiden møter fortiden. Orkana 2022.

Stent, Angela: Putin’s World. Russia Against the West and With the Rest. Twelve 2019.

Talbott, Strobe: The Russia Hand. A Memoir of Presidential Diplomacy. Random House 2003.

Tjønn, Halvor: Krig i vår tid. Ukraina, Russland, Europa og Noreg. Dreyer 2022.

Waage, Peter Normann: Russland er et annet sted. Cappelen 2012.

Prorussisk defaitisme i Morgenbladet

Morgenbladet trykte dette innlegget 10. desember 2022. Ettersom det ligg bak ein betalingsmur, gjengir eg det her:

Dagen før utdelinga av Nobels fredspris til menneskerettsorganisasjonar frå Belarus, Russland og Ukraina vel Morgenbladets journalist Sten Inge Jørgensen å antyda at det er på tide at Vesten tvingar Ukraina til forhandlingsbordet ved å truga med å kutta ned på våpenhjelpa (Morgenbladet 9. desember 2022, betalingsmur). Mens dei fleste nå ser at Russland er på vikande front og Putin har tona ned si rasling med atomsabelen, framstår Jørgensen som defaitistisk på Ukrainas vegner.   

Eg har tidlegare hatt stor respekt for Jørgensens analysar av europeisk, inkludert russisk, politikk. Men i det siste har eg byrja å stussa, særleg etter å ha nærlese boka En europeisk tragedie,som han gav ut i haust saman med den russiske eksilskribenten Leonid Ragozin.

Historieforteljinga der er påfallande Russland-sentrisk og prorussisk. Forfattarane legg ulike mykje større vekt på russiske interesser enn dei andre austeuropeiske landas interesser, underdriv den imperialistiske og autoritære tradisjonen i Russland, og overdriv USA og Vestens ansvar for den negative utviklinga etter ca. 1995, inkludert for invasjonen av Ukraina.

Gjentar myte

Jørgensen og Ragozin (J&R) hevdar i  boka at det er Vesten som må bera hovudansvaret for at «det store mulighetsvinduet» for russisk demokrati og vestvending small igjen tidleg på 1990-talet. Hovuddrivaren var Nato-utvidinga austover. Dei gjentar myten om at Russland i 1990 skal ha fått eit løfte om at Nato ikkje skulle utvidast austover, trass i at mellom anna Gorbatsjov seinare har avkrefta dette. Russland opplevde «å bli innsirklet av fiendtlige krefter (….) Frykten for en ny Napoleon eller Hitler stikker dypt hos russerne. De ønsker seg en buffersone som kan ta den første støyten».

Russlands okkupasjon av Krym og Donetsk/Luhansk i 2014 framstiller J&R som ein opportunistisk avleiingsmanøver av ein Putin som var pressa på heimebane. I 2022 var det USA og Ukraina sjølv som dreiv Russland over vippepunktet inn i fullskalainvasjonen. Putin bestemte seg først i «siste øyeblikk». Det var  til og med to utsegner frå Ukrainas president Zelenskyj i dei siste vekene før invasjonen som «kanskje kan ha trigget Putins endelige beslutning».

Hovudproblemet var likevel amerikansk ekspansjonisme og stormaktsspel, meiner J&R. Dersom Europas tryggingsutfordringar hadde blitt handtert av europearane aleine kunne kanskje åtaket ha vore unngått, spekulerer dei.

Nå er det ifølgje J&R først og fremst opp til EU å rydda opp. USA, som held på å bli overtatt av populistiske høgrekrefter, der Trump kan bli president igjen og som dessutan er mest opptatt av Kina, kan vi ikkje lita på lenger. Den overordna målsettinga må vera å integrera Russland i europeiske strukturar, og spesielt i EU.

Naivt om russarars europeiske sinnelag

Som eit dramatisk startsignal for ei slik kursomlegging føreslår J&R at EU og Nato skal koma med ei erklæring retta direkte til det russiske folket, over hovudet på Putin, om at Europa og Vesten er «ukomplett» utan Russland. Erklæringa skal også tilby EU- (og Nato-?) medlemskap til Russland, så vel som til Ukraina og Belarus, dersom 1) Russland trekker alle sine styrkar frå Ukraina, 2) betaler ei stor krigserstatning til Ukraina, 3) utan vilkår samarbeider med eit internasjonalt tribunal for krigsbrotsverk i Ukraina; og 4) oppfyller vanlege medlemskapsvilkår. Som ein forsoningsgest bør EU rekka ut handa til russarane ved samstundes å erklæra russisk som offisielt EU-språk. 

Forfattarane trur at «fra det øyeblikket en erklæring som dette kom, ville mye av kontrollen over maskineriet som driver Russlands transformasjon og retur til den europeiske familien være i EUs hender. (….) Slik vil EU innta en posisjon hvor de kan dyrke frem et nytt Russland».

Dette høyrest så naivt ut at eg må spørja om det er seriøst meint. Integrering av eit demokratisk Russland i europeiske strukturar, inkludert EU, er i prinsippet ønskverdig. Men realistisk sett er russisk EU-medlemskap nærast utenkeleg. J&R overvurderer truleg russarars europeiske sinnelag og tar altfor lett på dei praktiske utfordringane både for Russland og ikkje minst EU det ville medføra.

Inntil vidare må vi støtta Ukraina i å ta tilbake så mykje som råd av dei russisk-okkuperte delane av landet, slik at ukrainarane når den tid kjem kan forhandla ut frå styrke. Kor mykje må primært vera opp til dei å bestemma. Konkret kva det skal forhandlast om og korleis løysinga bør sjå ut er det rett og slett for tidleg å spekulera om nå. Slike spekulasjonar svekker berre Ukraina. Det gjer også Jørgensens prorussiske defaitisme.

Eg har også lagt ut innlegget på Facebook. Les det og kommentarar her.

Bernt Hagtvet og freden i Westfalen

Bernt Hagtvet ønskjer i Dag og Tid 22.-26. april «velkomen til den vedunderlege nye verdssorden» som Russland og Kina fremjar. I ingressen spør han: «Er dette framtida? Diktaturlanda slår seg saman, Orwells framtidsdystopi slår til, og freden i Westfalen i 1648 er vår eiga framtid».  Eg har ingen problem med Hagtvets åtvaring mot verda Putin og Xi drøymer om. Det er hans omtale av freden i Westfalen i denne samanheng eg synest er underleg.

Måleri av Gerard ter Borch – Geheugen van Nederland : Home : Info : Pic, Offentlig eiendom, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=337672

Hagtvet utdjupar: «Vi anar konturane av ein restitusjon av grunndraget ved freden i Westfalen etter religionskrigane i 1648: nasjonal innestenging. Då vart det slutt på innblanding frå andre nasjonar i kva styresmaktene gjorde med folket sitt. Statane vart lukka einingar i eit system av skiftande alliansar utan noko normverk til regulering av framferd, og altså utan menneskerettslege krav til staten».

Offisielt går Russland med støtte frå Kina og ein del andre land inn for ein «multipolar, rettferdig og demokratisk verdsorden», som utanriksminister Lavrov uttrykte det i møte med sin kinesiske motpart i Beijing 30. mars i år. Det er uklart kva dette betyr, anna enn at det må vera ei meir illiberal verd som ikkje er dominert av Vesten og der Russland og Kina har langt meir makt enn i dag. Det er tydelegvis også ei verd der stormakter som Russland og Kina har rett til innverknadssfærar rundt seg, det vil seia kan setja grenser for suvereniteten til det russarane kallar «det nære utland».

Men det var ikkje dette freden i Westfalen handla om. Den tradisjonelle oppfatninga, som Hagtvet uttrykker, er at Westfalen-traktatane knesette nettopp prinsippet om territorial suverenitet og ikkje-innblanding i Europa. Russlands invasjon av det suverene landet Ukraina er stikk i strid med dette.

Men i seinare år har historikarar revidert si oppfatning av Münster- og Osnabrück-avtalane. Dei peikar på at freden primært innebar endringar i konfesjonelle og konstitusjonelle forhold i Det heilage romerske (tyske) riket og ikkje hadde den tydinga for suverenitetsprinsippet som mange har meint.  

Konfesjonen i dei einskilde rikslanda vart låst til stoda 1. januar 1624, kalvinistar fekk same rettar som lutheranar, minoritetar fekk rett til å praktisera sin konfesjon dersom dei hadde gjort det i 1624, og alle konfesjonelle stridsspørsmål skulle løysast gjennom forhandling i Riksdagen, ikkje krig.

Landfyrstane og stendene fekk styrka si stilling i høve til keisaren, men (i motsetnad til den tradisjonelle oppfatninga) ikkje i den grad at rikslanda vart suverene, keisaren ein rein symbolfigur og Riket handlingslamma. Freden i Westfalen gjorde det tvert om mogleg for keisarmakta å styrka seg i komande år. I tillegg stadfesta freden at Sveits og Nederland var uavhengige statar.

Freden i Westfalen skapte langvarig fred og stabilitet i Sentral-Europa og var eit viktig steg på vegen (men ikkje meir) mot eit sekulært europeisk system av suverene statar basert på religiøs toleranse, ikkje-innblanding og maktbalanse. Traktatane medverka såleis til å utvikla både folkerett og menneskerettar.   

Utgangspunktet for religionskrigane var elles som kjent at kyrkjereformatorar som Luther og Calvin ikkje lenger ville godta paven som kristenheitas øvste religiøse styresmakt. Fredsordninga galdt såleis ikkje «innblanding frå andre nasjonar i kva styresmaktene gjorde med folket sitt» (mi utheving), og kom dessutan til å setja grenser for pavens makt berre i protestantiske delar av det tyske riket.

Denne artikkelen stod på trykk i Dag og Tid 6.-12. mai 2022.

Natos austutviding: Russland vart ikkje lurt

USA, Sovjetunionen, Vest-Tyskland, Frankrike, Aust-Tyskland og Storbritannia sine utanriksministrar på underteikningsmøtet for to pluss fire-traktaten 12. september 1990. Foto: dpa/akg-images.

Aftenpostens Frank Rossavik skriv i ein kommentar i dag 26.02.22 at «Sovjetunionen i 1990 fikk muntlige løfter fra vestlige stormaktsledere om at Nato ikke skulle ta opp nye medlemmer i øst.» Som belegg for dette viser han til «kritisk journalistikk», som i han i nettutgåva av Aftenposten lenkar til ein artikkel i Der Spiegel.

Det tyske nyheitsmagasinet gjengir eit utdrag frå eit britisk referat frå eit møte mellom dei tyske, amerikanske, britiske og franske utanriksdepartementas politiske direktørar i Bonn 6. mars 1991. Den tyske politiske direktøren, Chrobog, er der sitert på at «We made it clear during the 2+4 negotiations that we would not extend NATO beyond the Elbe (sic). We could not therefore offer membership of NATO to Poland and the others».

Artikkelen i Der Spiegel har lenker til ein annan artikkel der ein siterer løfter frå vestlege leiarar, mellom anna Storbritannias dåverande statsminister John Major, i same retning. Der Spiegel understrekar at Vesten aldri gav noko rettsleg bindande løfte, men konkluderer som mellom anna Gorbatsjov har meint at «ein braut med ånda i avtalane».

Dette stemmer ikkje særleg godt overeins med det ein kan lesa i Mary E. Sarottes bok Not One Inch. America, Russia and the Making for the Post-Cold War Stalemate frå november 2021, som er “(t)he most engaging and carefully documented account of this period in East-West diplomacy currently available» i følgje Andrew Moravscik i Foreign Affairs.

Sarotte skriv rett nok at USAs utanriksminister James Baker i eit møte i Moskva i februar 1990 spurte Gorbatsjov om han føretrekte eit sameint Tyskland utanfor eller innanfor Nato, det siste med «assurances that NATO’s jurisdiction would not shift one inch eastward from its present position». Gorbatsjov skal då ha svart at inga utviding av Nato var akseptabel. I følgje Gorbatsjovs memorarar sa Baker så at «we agree with that». På ein pressekonferanse etterpå skal Baker ha sagt noko liknande.

Bakers utsegn var i tråd med Vest-Tysklands dåverande utanriksminister Genscher si haldning. Både han og forbundskanslar Kohl var på den tida mest opptatt av å sikra tysk gjenforeining. Dette gav dei også uttrykk for i møte med sine motpartar (Sjevardnadse og Gorbatsjov) i Moskva rett etter at Baker hadde reist, 10. februar 1990. Men Kohl fekk samstundes Gorbatsjov med å på at det skulle vera opp til det tyske folket om det ville gjerforeina Tyskland, utan vilkår og utan å seia noko om dei internasjonale sidene av dette.

President George H. W. Bush (d.e.) meinte etterpå at Baker hadde gått for langt. Fleire sentraleuropeiske land, ikkje minst Polen, hadde alt byrja å visa interesse for Nato. Bush gav Baker beskjed om å gjera klart at alliansen skulle utvidast austover, men om nødvendig med ein spesiell status for Aust-Tyskland. Kohl skjøna etter sitt møte med Gorbatsjov at dette var oppnåeleg, og gav Genscher skriftleg ordre om å sluttta å stilla spørsmål om Natos framtid.

Bush, Kohl og Natos generalsekretær Manfred Wörner samarbeidde tett for å førebu eit amerikansk-russisk toppmøte i Washington DC 31.5.-1.6.1990. 17. mai heldt likevel Wörner ein tale der han brukte misvisande ord. Han sa i følgje Sarotte (som siterer Natos arkiv) at «the very fact» at alliansen var villig til «not to deploy NATO troops beyond the territory of the Federal Republic gives the Soviet Union firm security guarantees». Bush og Kohl vart samde om å bruka ein idé Frankrikes president Mitterrand først lanserte, å visa til at Helsinki-avtalen av 1975, der det heiter at alle land sjølv kan velja kva allianse dei vil vera med i. Dette vart kjent som Helsinki-prinsippet, som Gorbatsjov sa seg samd i på Washington-toppmøtet.

To pluss fire-traktaten som vart underteikna 12. september 1990 av Forbundsrepublikken Tyskland og Den tyske demokratiske republikken i tillegg til sigermaktene frå andre verdskrigen, Sovjetunionen, Storbritannia, Frankrike og USA, la til grunn at det gjenforeinte Tyskland skulle vera medlem av Nato. Som ein konsesjon til Sovjetunionen vart territoriet til DDR, som det einaste i Europa, erklært atomvåpenfritt for all tid. Tilsvarande fekk Sovjetunionen til 1994 med å trekka seg ut av Tyskland. Dessutan gjekk Nato-landa med på at ingen utanlandske Nato-styrkar skulle stasjonerast permanent på austtysk jord, men det skulle vera opp til tyske styresmakter å avgjera til ei kvar tid kva «stasjonerast» («deployed») skulle bety i praksis. Dette sikra at Nato-styrkar kan reisa gjennom tidlegare DDR-jord på veg til oppdrag eller stasjonering i nye Nato-land i aust, til dømes Polen og dei baltiske landa. Det vart underteikna ein særskilt protokoll om dette, som eit tillegg til traktaten. I tillegg fekk Sovjetunionen 12 milliardar dollar frå Tyskland – pengar som forsvann sporlaust straks dei hadde vore innom den sovjetiske statskassa (dei gjekk truleg til den tidlegare KGB-klikken som nå sit med makta).

Dermed kunne Natos austutviding byrja med den tyske gjenforeininga 3. oktober 1990. Nato med USA i spissen hadde etablert prinsippet om at eitkvart europeisk land kan bli med i Nato, og har stått på det sidan. Gorbatsjov var kanskje ein dårleg forhandlar og har ønska å pynta på sitt ettermæle, og det tok noko tid før Vesten fekk samla seg om ei linje, men ingen vart lurte. I lys av Sarottes framstilling verkar det Der Spiegel skriv merkeleg, urimeleg og usannsynleg, og ein bør vera forsiktig med å ta det for god fisk.

Det viktigaste å hugsa på er likevel at Nato aldri har utgjort noko trugsmål mot verken Sovjetunionen eller Russland. Nato er ein forsvarsallianse som er open for alle demokratiske, europeiske land. Det påståtte trugsmålet frå vest er konstruert av sovjetiske og russiske leiarar som eit middel til å halda makta over sitt eige folk og skaffa seg sjølv privilegiar. Dermed kan ein skriva om Rossaviks overskrift til at «Nato var en ideologisk trussel for Vladimir Putin, ikke en militær».

Dersom Vesten har gjort feil i denne saka, så er det at ein ikkje tok Ukraina inn i Nato i tide.

……………………………………

Etterskrift 11. april 2022

Som Kjell Dragnes skreiv i eit svar til Ola Tunander i Aftenposten nyleg (ikkje tilgjengeleg på nett), har Sovjetunionens siste president Mikhail Gorbatsjov stadfesta at han ikkje diskuterte Nato-utviding utover Tyskland med amerikanarane. Ukrainsk Nato-medlemskap vart sjølvsagt slett ikkje nemnt, ettersom Sovjetunionen då framleis bestod. Sjå også denne artikkelen av Stefen Pifer ved Brookings Institution.

Ein verdig fredsprisvinnar

Alfred Nobel
Alfred Nobel

«EU ingen verdig vinner» er parolen til «Fredsprisinitiativet 2012» og det alternative fakkeltoget søndag 9. desember, som Noregs fredsråd har tatt initiativ til. Tre tidlegare fredsprisvinnarar, blant anna Desmond Tutu, støttar initiativet. Til og med Redd Barnas Ungdom skal gå i tog mot EU. Kritikken mot fredspristildelinga går på at EU er eit politisk prosjekt med fleirfaldige militære dimensjonar som ikkje har gjort noko spesielt for nedrusting og forbrødring siste år. Det siste året har EU tvert om sådd uro og splid på grunn av eurokrisa, hevdar kritikarane. Fredrik Heffermehl, som lenge har meint at Nobel-komitéen går langt ut over sitt mandat, uttalar til Aftenposten at komitéformann Thorbjørn Jagland brukar Nobel-prisen som «sin private butikk

Nobel-komitéen viser i si grunngjeving til at «Unionen og dens forløpere har gjennom mer enn seks tiår bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa.» Komitéen understrekar at «EUs virksomhet representerer «folkenes forbrødring» og utgjør en form for de «fredskongresser» som Alfred Nobel refererer til som kriterier for fredsprisen i sitt testamente av 1895.» Ordlyden i testamentet er at fredsprisen skal gå til den som«under det forlupne året […] har verkat mest eller bäst för folkens förbrödrande och afskaffande eller minskning af stående armeer samt bildande och spridande af fredskongresser.»

Eg for min del meiner Nobel-komitéen denne gongen har svært god dekning for si tolking av N0bels testamente. I dette innlegget vil eg visa at «Europas sameinte statar» faktisk var eit overordna, langsiktig mål som det knapt var strid om i den fredsrørsla som inspirerte Nobel til å oppretta fredsprisen. Til dømes støtta Bertha von Suttner, som gav Nobel idéen til prisen og som vart den første kvinna som vann han i 1905, dette målet (slik det framgår her). Den amerikanske historikaren Sandi E. Cooper avsluttar sitt standardverk om den europeiske fredsrørsla mellom 1815 og 1914 med følgjande setning: «The legacy of nineteenth century pacifism is modern liberal internationalism, most recently adapted in the new European Community, with headquarters in Brussels and Strasbourg» (Cooper 1991, s. 212).

For å forstå bakgrunnen for dette, må vi gå historisk til verks.

Fred som europeisk problem

Både fredsrørsla på 1800-talet og Alfred Nobel verka og tenkte i ein europeisk kontekst. Spørsmålet om internasjonal krig og fred var inntil den russisk-japanske krigen i 1905 først og fremst eit spørsmål om forholdet mellom europeiske stormakter. Europa dominerte verda og avgjorde dermed også om det var krig eller fred. Heilt inntil 1945 var det mest krig, og dermed også størst krigsskadar, i Europa. Derfor vart krigen som problem sett svært tidleg på den offentlege dagsorden i Europa.

Romarrettsleg og kristen ideologi medverka til det. Romarriket rettferdiggjorde si overnasjonale makt med førestellinga om ein romersk fred (pax romana). Denne vart overført til middelalderens idé om ei overnasjonal kristenheit, med den heilage romerske keisaren som verdsleg overhovud og paven som åndeleg. Ei av deira viktigaste oppgåver var å hindra krig mellom kristne.

På grunn av islams frammarsj i sør, krona med erobringa av Konstantinopel i 1453, og kristendommens frammarsj i nord, krona med kristninga av Litauen i 1386, vart kristenheita etter kvart praktisk talt lik med det geografiske Europa. Med framvoksteren av sjølvstendige bystatar og territorialstatar vart det meir krig i Europa. Keisarens overnasjonale makt vart sterkt innskrenka. Kyrkja utvikla ein teori om rettferdig krig, men heldt fast ved at paven måtte godkjenna krigar og mekla mellom statar.

For dei tidlege talsmennene for kristen einskap på tvers av dei framveksande statane i Europa var indre fred og felles front mot islam dei viktigaste argumenta. Den franske skribenten Pierre Dubois (?1250-?1312) blir gjerne rekna som den første som tok til orde for europeisk union. Dubois gjekk inn for at paven skulle gje opp all si verdslege makt og for at keisarverdigheita skulle overførast til kongen av Frankrike (som gjorde krav på arven etter Karl den Stores europeiske rike til liks med den tysk-romerske keisaren). Han skulle så leia ei ny krossferd mot Det heilage landet. Også Dante Aligheri, pave Bonifatius VIII og Ægidus Romanus, som publiserte mellom 1280 og 1315, vert av og til framstilte som tidlege europatilhengarar. Men diskursen til alle desse var framleis grunnleggjande kristen. Ingen av planane deira brukte ordet Europa eller europeisk.

Maximilien de Béthune, greve av Sully

Men vidare politisk og religiøs splid stimulerte til meir statsbygging og ei verdsleg statsforståing à la Machiavelli. Fleire innsåg at frivillig samanslutning av suverene statar var nødvendig for varig fred. Den første moderne planen for europeisk føderasjon vart utforma av statsministeren til den franske kongen Henrik IV, hertugen av Sully (Maximilien de Béthune, 1560-1641), mot slutten av den siste religionskrigen (trettiårskrigen, 1618-1648). Sullys Grand dessein var moderne i den forstand at han føreskreiv ei politisk sameining av suverene og likestilte statar for å fremja fred og felles velstand, basert på faste grenser, mellomstatlege forhandlingar, maktbalanse, religiøs toleranse og fri handel.

Freds- og Europa-prosjekt i opplysingstida

Dei stadig hyppigare og meir grusomme krigane på 1600- og 1700-talet motiverte eit aukande tal liknande forslag til europeisk føderasjon som garanti for «evig» fred. Nokre av dei mest omtalte slike planane frå denne perioden vart utgjevne av William Penn i 1693, av John Bellers i 1710, og av abbeden av Saint-Pierre (Charles-Irénée Castel) i 1713-1717.

Penn tok den nederlandske unionen som sin modell, mens Bellers skjelte til Sveits og sitt eige Storbritannia (den engelsk-skotske unionen oppstod i 1707). Desse demokratisk orienterte tenkarane planla ein føderasjon av konstitusjonelt styrte statar. I sitt Essay Towards the Present and Future Peace of Europe (1693) føreslo Penn eit parlamentarisk styrt Europa. Røystevekta til representantane i det Europaparlamentet han førestilte seg skulle bestemmast av den økonomiske tyngda til medlemslanda. Blant fordelane med europeisk einskap og fred Penn framheva, var mange liv og pengar spart, meir rasjonelle vegnettverk, tryggare og enklare reiser, større respekt for kristenheita blant dei vantru og større tryggleik overfor ottomanane.

Penn ønskte å ha med dei russiske og ottomanske rika i sitt europeiske forbund. Dette hadde vore uaktuelt for Sully, som det også var for dei fleste seinare fredsteoretikarar. For dei var russarane og tyrkarane framande og utanforståande, representantar for «orientalsk despoti». I sitt Projet pour rendre la Paix perpetuelle en Europe inviterte Saint-Pierre såleis berre statsoverhovud i det kristne Europa vest for Russland til å delta. Kvart medlemsland skulle ha ei røyst, og konfliktar skulle løysast ved skiljedom (valdgift) vedtatt ved fleirtalsavrøysting. Det var Rousseau som med sin inngåande kritikk seinare gjorde Saint-Pierres fredsprosjekt kjent.

Også Gottfried Leibniz (1646-1716) presenterte planar for europeisk fred og einskap. Sjølv om han var lutheranar gjekk Leibniz inn for kristen einskap, samarbeidde med både lutherske og katolske fyrstar forutan med den Habsburg-romerske keisaren i Wien. I 1677 og igjen i 1715 gjekk han inn for eit Dante’sk europeisk keisarrike med utgangspunkt i det tysk-romersk-habsburgske riket, styrt av eit råd eller senat av representantar for medlemslanda. Leibniz rekna seg som verdsborgar og sa han «ønskte å tena heile menneskeætta.»

Omgrepet «kristenheita» gjekk meir eller mindre ut av offisiell bruk i løpet av opplysingstida på 1700-talet og vart erstatta av «Europa» forstått som eit interesse- og identitetsfellesskap, basert på maktbalanse og menneskeleg framsteg gjennom fri flyt av ikkje berre varer, tenester, kapital og arbeidskraft, men også av idéar, opplysing og fornuft.

Émeric Crucé (1590-1648) gjekk inn for dette i sin fredsplan Le nouveau Cynée (1683), saman med standardisering av vekt og mål, til og med ein felles valuta. Ei fast mellomstatleg forsamling med sete i Venezia og der også muslimske land skulle vera med, skulle mekla dersom det oppstod splid. Éméric de Vattel (1714-1767) skildra Europa som “eit politisk system der nasjonane […] er bundne saman av sitt samkvem og sine interesser til éin organisme. Det er [….] eit slag republikk, med medlemmer som er sjølvstendige, men som er bundne saman av ei felles interesse: oppretthalding av orden og varetaking av fridom.»

Montesquieu (1689-1755) framheva internasjonal handels fredsskapande evne. David Hume (1711-1776) hevda at «nothing is more favourable to the rise of politeness and learning, than a number of neighbouring and independent states, connected together by commerce and policy”. Adam Smith (1723-1790) meinte laissez-faire økonomisk politikk, frihandel og ikkje-intervensjon var beste måten å fremja fred og velstand.

Etter kvart, og spesielt etter den franske revolusjonen (1789), kom dessutan liberalarar og radikalarar til å fremja ein fredstanke som William Godwin (1756-1836) uttrykte slik: «demokratiske land er naturleg fredsæle fordi det store fleirtalet vanlege folk alltid vil streva etter å unngå krig».

Framveksten av liberal internasjonalisme

Jeremy Bentham
Jeremy Bentham

Spesielt Jeremy Bentham (1748-1832) og John Stuart Mill (1806-1873) gav viktige bidrag til utforming av liberal internasjonalisme (og kom dermed til å inspirera seinare liberal internasjonal teori og funksjonalistisk integrasjonsteori). Dei trudde at statars hang til krig kunne overvinnast ved å fremja felles økonomiske interesser, folkeretten, kommunikasjon og forståing blant nasjonar. Bentham kalla si skisse ein Plan for Universal and Perpetual Peace (1843). Han føreslo ein «kongress» av statar, men såg ingen trong for overnasjonal makt. I staden satsa han på at «folkemeiningas tribunal» skulle sørgja for innføring av sanksjonar mot land som braut folkeretten. Mill framheva internasjonal handel som den beste åtgjerda mot krig.Ein annan framståande talsmann for liberal internasjonalisme på 1800-talet var den radikale frihandelstilhengaren og antislaveri-aktivisten Richard Cobden (1804-1865).  Cobden understreka moderne kommunikasjonars evne til å spinna menneska inn i ein vev av velstand og forståing. Cobden og Victor Hugo var blant dei mest framståande deltakarane på den den tredje internasjonale fredskongressen i Paris i 1849, som var via opprettinga av Europas sameinte statar (sjå under).

Immanuel Kant (1724-1804) sitt essay Zum ewigen Frieden (Til den evige fred, 1795) var meir radikalt. Som Mill og Bentham trudde Kant på handel som fredsmiddel. Han la likevel langt større vekt på dei politiske føresetnadane for fred enn dei britiske tenkarane. I følgje Kant kravde evig fred ein demokratisk konstitusjon i kvart land; ein folkerett grunnlagt på eit forbund av frie statar; og ei «kosmopolitisk» eller global lov som knesette «universell gjestfridom» (respekt for alle «fornuftige» menneskes rettar som verdsborgarar). I internasjonal politikk gjekk Kant inn for ein stadig utvida union av nasjonar (civitas gentium), som til slutt skulle omfatta alle folkeslag.

Kant var sterkt påverka av Jean-Jacques Rousseau (1712-1778), som i sin kritikk av Saint-Pierre hadde hevda at internasjonal fred er berre råd når den menneskelege fornuft er omforma, ny-forma, av-framandgjort og utvikla til sitt høgaste nivå av det gode samfunn. Både Kant og Rousseau understreka såleis den politiske viljens tyding. Rousseau meinte europeisk einskap kravde ein revolusjon som berre kunne gjennomførast med uakseptabel bruk av makt.

Europas sameinte statar som fredsgaranti

Claude Henri de Saint-Simon
Claude Henri de Saint-Simon

Den eksentriske franske grev de Saint-Simon (Claude Henri de Rouvroy, 1760-1825), som blir rekna som ein tidleg sosialist og banebrytar for sosiologien og positivismen, var meir radikal. Hans De la réorganisation de la Societé Européenne, ou de la nécessité et de moyens de rassambler les peuples de l’Europe en un seul corps politique en conservant à chacun son independance nationale (1814) var kanskje det mest ambisiøse forslag til føderal omorganisering av Europa nokon sinne.

Saint-Simon sin appell var retta til Wien-kongressen (1814-1815) som utarbeidde fredstraktatar og fastsette internasjonal orden i Europa etter napoleonskrigane og oppløysinga av Det heilage romerske riket. Wien-kongressen vart den første av ei rekke diplomatiske konferansar som fekk namnet «den europeiske konserten». Henry Kissinger (i Diplomacy, 1994, s. 82) og mange i samtida såg kongressystemet som eit slag «europeisk regjering». I så fall var det den antirevolusjonære gamle ordens regjering, som Saint-Simon og den radikale fredsrørsla på kontinentet vende seg mot.

Saint-Simon sin plan kom til å påverka dei fleste fredsplanane på kontinentet i neste generasjon. Alle gjekk inn for ei føderal europeisk regjering og argumenterte at krig var ei unødvendig sløsing med ressursar i eit moderne samfunn. Men Saint-Simon og hans arvtakarar insisterte på at føderasjonen måtte vera eit parlamentarisk styrt folkeforbund av demokratiske statar heller enn eit mellomstatleg forbund av konservative regjeringar à la den europeiske konserten. Krav om innanriksk rettferd var nå, etter den franske revolusjonen, knytta til kravet om utanriksk fred.

Saint-Simon sine idéar vart mellom anna vidareførte og vidareutvikla av Auguste Comte (1798-1857) og Guiseppe Mazzini (1805-1872). For Mazzini var menneskeætta ikkje ei kosmopolitisk verd delt inn i uforanderlige nasjonalstater, men ein heilskap, skapt av Gud, som sameinte folk i medvitet om eit felles opphav og ei felles framtid. Mazzini grunnla i 1834 Det unge Europa, ei internasjonal samanslutning av progressive nasjonalistar til forsvar av likskap og brorskap mellom alle folkeslag. I vedtektene vart ein europeisk føderasjon definert som «ein einskap som skal vera fri og spontan, slik han ville vera i ein vanleg føderasjon der alle folk er heilt likestilte … kvar [skal] framleis [vera] herre over sine eigne interesser, sin lokale saker, sin særtrekk.»

På 1840-talet hadde uttrykket «Europas sameinte statar» blitt vidkjent. Blant kontinentale fredsplanar inspirert av Saint-Simon kan nemnast Pierre Leroux sin Organon des vollkommenen Friedens (1837); Gustave d’Eichtal sin De l’Unité Européenne (1840); Victor Considérant sin De la Politique générale et du rôle de la France en Europe (1840) og Constantin Pecquereur sin De la Paix (1841).

Den organiserte fredsrørsla

Etter 1815 oppstod ei rekke fredsforbund, ligaer og foreiningar som kjempa ein lang og seig kamp for fred i Europa. Oppslutninga gjekk i bølgjer; store krigar førte gjerne til tilbakeslag, og dei fleste styresmakter og aviser latterleggjorde og motarbeidde fredsaktivistanes innsats som utopisk. Men fredsrørsla voks særleg under kapprustinga fram mot første verdskrig, då ho mobiliserte millionar europearar og amerikanarar i fredskampanjar. Rørsla bana veg for eit stort tal internasjonale institusjonar og organisasjonar som har overlevd fram til i dag, til dømes Den faste valdgiftsdomstolen i Haag og Den inter-parlamentariske unionen. Sandi E. Cooper reknar som nemnt også EU inn i arven etter fredsrørsla mellom 1815 og 1914 (men eg for min del vil føya til at i røynda spela kristelegdemokratar ei vel så viktig rolle som liberale internasjonalistar i opprettinga av EU, sjølv om sistnemnde så vel som sosialdemokratar også var aktivt med).

Fredsforbunda i Europa og USA organiserte aktivitetane sine på lokalt, nasjonalt og etter kvart internasjonalt plan. Internasjonale kongressar vart gjennomførte med ujamne mellomrom frå 1816 fram til den planlagde kongressen i Wien i september 1914 måtte avlysast. Etter første verdskrig vart kongressane gjenopptekne og heldt fram til det nye krigsutbrotet i 1939.

Fredsrørsla var først dominert av uortodokse kristne pasifistar i USA og Storbritannia, særleg kvekarar (som Penn). Etter kvart slutta liberalar, radikale, demokratar og også sosialistar og feministar seg til. Med eit spenn frå moderate høgre til det sosialistiske venstre, frå kristne fundamentalistar til ateistar og frå USA til Russland måtte det oppstå mange motsetningar. Men overordna mål, som (meir) demokrati, menneskerettar, frihandel og anna fritt samkvem mellom land og folk, forutan utvikling av folkeretten, obligatorisk mekling i internasjonale konfliktar, etablering av ein internasjonal skiljedomstol, og på lang sikt ein føderasjon av demokratisk styrte europeiske statar, vart det etter kvart stor grad av semje om.

Organisatorisk var fredsrørsla i første halvdel av 1800-talet dominert av ei rekke kvekar- eller andre kristne fredsforbund i England og Nord-Amerika. Det første fredsforbundet var New York Peace Society, grunnlagt i 1815 av kvekaren David L. Dodge. Kvekarar grunnla også British Society for the Promotion of Permanent and Universal Peace i 1816.

Desse tidlege amerikanske og britiske fredsforbunda gjorde mange forsøk på å mobilisera kontinentale europearar for sine idéar. Spesielt «den lærde smeden» Elihu Burritt agiterte for ein europeisk «nasjonanes kongress» etter amerikansk føderalt førebilete. I 1821 oppstod eit Société de la morale chrétienne i Paris. Men det første forbundet med fred som hovudformål vart oppretta av grev Jean-Jacques de Sellon, i Génève i 1830. Men også for han var fredssaka religiøs (Sellon var hugenott), og ikkje politisk. Dei fleste medlemmene tilhøyrde det høgare borgarskapet, og de Sellon var skeptisk til demokrati. Men han var også reformistisk og engasjerte seg spesielt mot dødsstraff og ståande arméar og for allmenn utdanning og eit internasjonalt meklingstribunal.

Internasjonale fredskonferansar

Den første internasjonale fredskonferansen vart arrangert av dei britiske og amerikanske fredsforbunda i London i 1843. Men for å oppmuntra fredsrørsla på kontinentet vart dei neste slike konferansane haldne i Brussel (1848), Paris (1849) og Frankfurt am Main (1850), før dei igjen vart tilbakeførte til Storbritannia (London 1851, Manchester 1852, Edinburgh 1853). Men på alle kongressane frå 1843 til 1853 kom dei fleste delegatane frå USA og Storbritannia.

Victor_Hugo
Victor Hugo

Opningstalen til den franske forfattaren Victor Hugo på fredskongressen i Paris i 1849 er blitt berømt:

«vi skal [snart] sjå to store samfunn, Amerikas sameinte statar og Europas sameinte statar, rekka kvarandre handa over havet. […] Ein dag skal koma då du, Frankrike – du, Russland – du, England – du, Tyskland – alle de, kontinentale nasjonar, utan å mista dykkar eigenart og dykkar strålande individualitet skal gå opp i ein overordna einskap og utgjera ein europeisk brorskap […] ved nasjonanes allmenne røysterett, ved høgtideleg vedtak i eit storarta, suverent senat, som vil vera for Europa det parlamentet er for England, det riksdagen er for Tyskland, det den lovgjevande forsamlinga er for Frankrike.»

Men 1849 var motrevolusjonens år, og få i den radikale fredsrørsla på kontinentet ønskte seg ein føderasjon der einevaldsherskarar deltok på linje med meir liberale regjeringar. Dette var ein av grunnane til at amerikanske føderalistar som Burritt fekk lite støtte og etter kvart sette seg meir moderate mål. Det var også lite oppslutnad om absolutt pasifisme på kontinentet. Dei fleste kontinentale fredsaktivistar godtok forsvarskrig og valdsbruk mot reaksjonære og undertrykkande einevaldsregime.

Krim-krigen 1853-56, den amerikanske borgarkrigen 1861-65 og den fransk-prøyssiske krigen i 1870 vart store tilbakeslag for fredsrørsla. Ingen ny universell fredskongress fann stad før 1889. Fredsaktivistane var overraska over at nasjonal opinion faktisk støtta regjeringanes krigspolitikk. Det kunne verka som om demokrati – i alle fall utviding av røysteretten – og nasjonalisme oppmuntra til krig heller enn fred. Dette førte til at mange i fredsrørsla mista tilliten til folkemeininga. Innsatsen for å påverka regjeringane direkte auka.

Det amerikanske fredsforbundet, som såg slaveri som eit større vonde enn krig, støtta nordstatane i borgarkrigen. Det britiske fredsforbundet derimot tok framleis avstand frå all vald, og fordømte i 1864 nasjonalisme som «ein dårleg, låg, egoistisk og ukristelig idé [….], lagnadstung ikkje berre for freden, men for all framgang i fridom og styresett.»

Frederic_Passy
Frédéric Passy

I 1867 oppstod to konkurrerande tyngdepunkt i den europeiske fredsrørsla, eitt basert i Paris og politisk orientert mot sentrum-høgre, og eitt basert i Génève og orientert mot sentrum-venstre. I Paris etablerte den franske økonomen og politikaren Frédéric Passy (1822-1912) Ligue internationale et permanente de la paix. Passy delte den første Nobel-fredsprisen i 1901 med Raude kross-grunnleggjaren Henry Dunant. Fredsrørsla til Passy var dominert av moralistiske, religiøse og antimilitaristiske holdningar. I Génève grunnla Charles Lemonnier same år Ligue internationale de la paix et de la liberté, inspirert av Kant, Saint-Simon og dei amerikanske Federalist Fathers. Blant dei visstnok seks tusen deltakarane på stiftingskongressen var Victor Hugo, John Stuart Mill og Guiseppe Garibaldi.  Anarkisten Mikhail Bakunin uttalte på møtet at «det er berre på ein måte at fridom, rettferd og fred kan vinna fram i europeisk internasjonal politikk og gjera borgarkrig uråd innan den europeiske familien: å oppretta Europas sameinte statar».  Fredskongressen i Génève vedtok som sitt fremste mål å arbeida for Europas sameinte statar, og ligaen byrja å utgi eit tidsskrift kalla Les États Unis de L’Europe.

Mens Passy sin liga var politisk og religiøst nøytral, var Lemonnier og hans tilhengarar radikale. Dei såg seg som arvtakarar av den franske revolusjonen og gjekk inn for å erstatta kongedømmet med republikk, protesterte mot kyrkjas makt og støtta demokrati og menneskerettar (etter kvart også kvinnefrigjering og likestilling). På stiftingsmøtet gjekk Garibaldi inn for revolusjon, og ei gruppe franske sosialistar kritiserte kapitalistisk undertrykking. Lemonniers liga var ikkje prinsipielt pasifistisk.

Christian_Lous_Lange
Christian Lous Lange

Den meir moderate linja til Passy hadde likevel mest framgang. Kampsakene var internasjonal nedrusting, mekling og valdgift. Den universelle parlamentariske fredsunionen, etablert i 1876 med parlamentarikarar frå mange europeiske land som medlemmer, samla seg om dette. Valdgifts- og fredsforbund vart grunnlagde i Danmark, Sverige og Noreg i 1882-3. I 1889 vart Den interparlamentariske konferansen for internasjonal mekling grunnlagt, og i 1892 Den inter-parlamentariske union og Det interparlamentariske byrået. Den energiske nordmannen Christian Lange (far til seinare utanriksminister Halvard Lange) arbeidde som generalsekretær for Den inter-parlamentariske unionen i Brussel frå 1909 til 1933 (bortsett frå i krigsåra, då han var i Kristiania). Han fekk Nobels fredspris saman med Hjalmar Branting i 1921 (les Langes Nobel-føredrag om internasjonalisme her).

Veksande nasjonalisme, imperialisme og kapprusting i 1880- og 1890-åra førte til ei gjenopptaking av dei internasjonale fredskongressane. Den første sidan 1853 fann stad i 1889. Den universelle fredskonferansen i Roma i 1891 inviterte dei europeiske fredsforbunda til å gjera Europas sameinte statar til sitt hovudsiktemål. Den universelle fredskongressen i 1892 tok til orde for europeisk konføderasjon etter linjene skissert av Lemonnier. Kongressen oppretta eit fast sekretariat, Det internasjonale fredskontoret (International Peace Bureau), som framleis finst.

Fire forskjellige typar fredsforbund var representerte på kongressen i 1892: angloamerikanske religiøse pasifistar, sekulære pasifistiske ligaer, organisasjoner etter lesten til Lemonnier sin føderalistiske Génève-liga, og folkerettslege foreiningar og International Arbitration and Peace Associaton of Great Britain and Ireland, grunnlagt av Hodgson Pratt i 1880. Mange kvinner hadde nå også engasjert seg i fredssaka. Men valdgift var i følgje Hinsley (1963) det einaste programpunktet 1892-kongressen kunne bli samde om.

Mot institusjonalisering av fred

Opprettinga av ein internasjonal domstol for frivillig valdgift vart då også det viktigaste resultatet av dei mellomstatlige første og andre fredskonferansane i Haag i respektive 1899 og 1907. Vonbrotne over dette gjekk nokre fredsaktivistar igjen inn for meir radikale, føderalistiske planar. Nå overtok faktisk britiske liberale føringa. Sir Max Waechter (1837-1924), ein forretningsmann og kunstsamlar fødd i Stettin, Tyskland (i dag i Polen), omfamna idéen om Europas sameinte statar i 1909 og grunnla ein European Unity League i 1913 (som mellom anna fekk Bertha von Suttners støtte). Det britiske fredsforbundet erklærte seg samd og gjorde seg til talerøyr for ei full samanslåing av nasjonal suverenitet. Dei britiske kvekarane gjekk inn for Europas sameinte statar i 1910. I 1911 gjorde den britiske National Peace League det same.

Men samtidig som deler av britisk opinion vart meir vennleg stemt til samling av Europa, vende kontinentale europeiske radikalarar seg mot. Stridens eple var spørsmålet om det tsaristiske Russland burde delta. Demokratar og radikale utanfor Tyskland fann dette «orientalske despotiet» uakseptabelt.

Fram mot første verdskrig skjedde det ei tilnærming mellom den liberale, borgarleg dominerte fredsrørsla og den sosialistiske arbeidarrørsla. Den andre internasjonale såg på imperialismen og militarismen som uttrykk for kapitalistisk konkurranse og åtvara at dersom arbeidsgjevarane framprovoserte ein krig, ville arbeidarane nekta å ta del. Jean Jaurès definerte proletariatet som «menneskemassane som kollektivt elskar fred og hatar krig.» Den andre internasjonales Basel-konferanse i 1912 omtalte proletariatet som «fredens fortropp i verda» og erklærte «krig mot krig.» Kontinentale katolske sosialistar og anarkistar, inspirert av franske intellektuelle som Charles Fourier, Philippe Buchez og Joseph Proudhon, etterlyste eit desentralisert, føderalt Europa. Men Den andre internasjonale braut saman i 1914 på grunn av manglande evne til å stå saman mot utbrotet av første verdskrig. I staden samla dei fleste av medlemspartia, liksom mange fredsaktivistar, seg rundt den nasjonale fana til sine respektive regjeringar.

Krigsutbrotet i 1914 provoserte først fram fornya agitasjon frå fredsrørsla etter eit føderalt Europa. Fleire opprop om det same kom etter krigen, då Penns essay og utdrag frå Saint-Pierre og Rousseau vart utgjevne på nytt i London. Men iveren kjølna snart. Fredsrørsla kom til å støtta eit mellomstatleg forbund heller enn europeisk føderasjon. Innan januar 1917 hadde dei fleste europeiske regjeringar slutta seg til president Woodrow Wilson sitt forslag om å oppretta eit Folkeforbund (League of Nations).

Folkeforbundet
Folkeforbundets gamle hovudkvarter i Geneve

Folkeforbundet vart etablert i Genève i 1919 og var den første permanente mellomstatlege regjeringsorganisasjonen. Forbundet oppnådde både suksessar og fiaskoar, men svikta i den avgjerande oppgåva med å førebyggja ein ny verdskrig. I 1946 vart det erstatta av FN, som er blitt ein verkeleg universell organisasjon.

I Europa er EU blitt ein regional oppfølgjar med eit meir forpliktande samarbeid som nå har hindra krig på kontinentet i over seksti år. EU har dermed kome langt på vegen mot nettopp den «forbrødring» den europeiske fredsrørsla 1815-1914 etterlyste, og som Alfred Nobel ville oppmuntra. På meg verkar det småleg, nærsynt og provinsielt å hevda noko anna. Dessutan er jo demokrati og respekt for menneskerettane og rettsstatsprinsippet, som fredsrørsla også kjempa for, nå ein føresetnad for EU-medlemskap.

Som eg har vist over, var dessutan store delar av fredsrørsla på 1800-talet verken nøytralistisk eller prinsipielt pasifistisk og anti-militaristisk. Å tolka Alfred Nobels testamente som om det var tilfelle ville gjera det praktisk talt uråd å dela ut fredsprisen i dag. Ei bokstavtru tolking som Heffermehl etterstrevar ville dessutan truleg skapa endå større reaksjonar enn Nobel-komitéens praksis. Ei slik forståing ville i tillegg vera anakronistisk. Ordlyden i testamentet reflekterer Nobels samtid. For at prisutdelinga skal gi meining i dag er det nødvendig å fri seg noko frå den (liksom frå fokuset på «siste år», som Nobel-komitéane i både Stockholm og Oslo alltid har tatt lett på). Men utdelinga i år er heilt i testamentets ånd.

Litteratur:

Cooper, Sandi E. (1991), Patriotic Pacifism. Waging War on War in Europe, 1815-1914. (New York, Oxford: Oxford University Press).

Hay, D. (1957), Europe. The Emergence of an Idea (Edinburgh.  Edinburg University Press).

Heater, D. (1992), The Idea of European Unity (Leicester: Leicester University Press).

Heffermehl, Fredrik S. (2008), Nobels vilje (Oslo: Vidarforlaget).

Hinsley, Francis H. (1963), Power and the Pursuit of Peace.  Theory and Practice in the History of Relations Between States (Cambridge: Cambridge University Press).

Knutsen, T.L. (1997), A History of International Relations Theory, 2nd edn. (Manchester: Manchester University Press).

Lange, Christian L. (1919), Histoire de l’internationalisme 3 b. (Kristiania: Aschehoug). Opptrykk 2009.

Nedrebø, Tore (2010), Past and Present Sources of European Union. A Comparative, Historical-Institutionalist Analysis (Dr philos-avhandling, Universitetet i Bergen).

Pagden, A. (ed.) (2002), The Idea of Europe: From Antiquity to the European Union (Washington: Woodrow Wilson Center Press).

Rougemont, D. de (1966), The Idea of Europe (New York: Macmillan).

Wilson K. and Dussen, J.v.d. (eds.) (1995) The History of the Idea of Europe (London: Routledge).

Oversikt over internasjonale fredskongressar på 1800- og 1900-talet: http://en.wikipedia.org/wiki/Peace_congress og http://peace.maripo.com/p_conferences.htm

Europautgreiinga: Fakta om Noregs demokratiske underskot overfor EU

Utvalsleiar Fredrik Sejersted overrekk europautgreiinga til utanriksminister Jonas Gahr Støre. Foto:UD.

Europautgreiinga, ein 911 siders mursteinsrapport som gjennomgår alle sider ved Noregs forhold til Den europeiske unionen, vart lagt fram 17. januar på Litteraturhuset i Oslo (sjå info og tilgang til videoopptak her). Utvalet som har utarbeidd verket, kalla «Utenfor og innenfor: Norges avtaler med EU,» har bestått mest av forskarar. Leiaren var professor Fredrik Sejersted frå Senter for europarett ved Universitetet i Oslo, og sekretær Ulf Sverdrup, som tilhøyrte europaforskingssenteret Arena ved UiO då han vart rekruttert (men er sidan tilsett som direktør ved Norsk Utanrikspolitisk institutt).

Med lupe og reknemaskin har Sejersted & Co. gått gjennom heile forholdet mellom Noreg og EU til og med verpehønedirektivet. Målsettinga har vore å skapa «grunnlag for en kunnskapsbasert og realitetsorientert europadebatt.»  Det viktigaste nye er dokumentasjonen av kor omfattande Noregs forhold til EU er blitt. Utgreiinga er «beretningen om en omfattende europeisering av Norge de siste tjue årene», heiter det.

Utvalet har kome fram til at Noreg er med på tre firedelar av all EU-rett. Dette er mykje meir enn neisida har hevda, men også mindre enn jasida har påstått. Sejersted & Co. sitt anslag byggjer på nokre skjønnsmessige føresetnader og ei bestemt metodisk tilnærming, men er nok det som vil bli ståande. Det er veldig bra at vi nå har fått velfundert, forskingsbasert tal på dette.

Eit anna hovudpoeng i rapporten er kor ukontroversielt Noregs forhold til EU er blitt. Av dei 287 samtykkeproposisjonar skiftande regjeringar har sendt til Stortinget, er 265 vedtatt samrøystes. Dei andre 22 er i hovudsak vedtatt med breitt fleirtal. Av 6000 nye EU-rettsaker som er tatt inn i EØS-avtalen, har det berre vore forslag om å bruka reservasjonsretten på 17. Retten er hittil ikkje brukt (men han kan som kjent bli brukt for første gong i nær framtid, mot postdirektivet).

Fleirtalet i utvalet (Nei til EUs Dag Seierstad har flest særmerknader) meiner at avtalane med EU har varetatt norske interesser og verdiar i samsvar med Stortingets ønskje. Avtalane har dessutan fungert «langt bedre enn mange forventet».  Men rapportens viktigaste kritiske poeng er at å vera «utenfor og innenfor» er prinsipielt vanskeleg. Med Sejersteds spissformulering er dei prinsipielle problema større enn dei praktiske.

Det mest problematiske er det demokratisk underskotet avtalane medfører. Noreg har bunde seg til å oveta politikk og reglar frå EU over eit svært breitt felt utan å vera medlem, utan røysterett og utan i praksis å ha særleg innverknad på det regelverket ein innfører. EØS-avtalen er såleis eit kompromiss mellom omsynet til demokrati og omsynet til andre interesser og verdiar. Den «demokratiske mangelen ved den norske tilknytningsformen er strukturell, og kan ikke løses innenfor rammene av dagens modell,» heiter det. Utvalet er særleg opptatt av kor lite offentleg debatt det har vore om forholdet til EU etter at EØS-avtalen vart underteikna. Skolebøker er så godt som tause om europeiseringa, mediadekninga flat eller fallande.

Det var eit godt grep av utanriksminister Jonas Gahr Støre å setja i gang ei slik forskingsbasert utgreiing. Sejersted & Co. har flytta nokre empriske merkesteinar og dermed levert eit solid bidrag til ein meir «kunnskapsbasert og realitetsorientert» norsk europadebatt. Dette viser også nytta vi har av å ha nokre sterke europaforskingsmiljø i Noreg.

For eigen del saknar eg vurdering av eitt poeng i den elles svært komplette rapporten: Det manglande EU-medlemskapets tyding for norsk engasjementspolitikk. Utanforskapet har gitt norske utanrikspolitikarar og norsk utanriksteneste både behov for og ressursar til å engasjera seg i saker til dels langt utanfor Europa. Dette har også medverka til at vi har hatt så lite europadebatt i Noreg dei siste åra. Det har dessutan ein sjølvforsterkande effekt: dess lenger utanforskapet varer, dess sterkare blir fokuset på ikkje-Europa. Dette medverkar også til at Noreg har eit svært spesielt, ja, reint ut sagt merkeleg, forhold til Europa samanlikna med andre europeiske land.

Utanriksdepartementet skal nå som oppfølging av utgreiinga skriva ei stortingsmelding om Noregs forhold til EU. Meldinga vil mellom anna drøfta dei konkrete forslaga i «Utenfor og innenfor».  Den påfølgjande debatten vil visa om europautgreiinga har greid å flytta også politiske merkesteinar. Handlingsrommet er i realiteten fint lite.

Det einaste logiske svaret på dei utfordringar utgreiinga peikar på, er EU-medlemskap. Men EØS-avtalen m.m. er altfor nyttig som politisk kompromiss i den særnorske EU-striden, og EU går for dårleg og Noreg for bra, til at det spørsmålet kjem på dagsorden igjen med det første. Samstundes er det utenkeleg at det vil bli fleirtal på Stortinget for mindre omfattande avtalar enn i dag. Sejersted-utvalet føreslår rett nok å vurdera å slå saman alle nåverande avtalar til ein, og listar fordelar og ulemper ved dette. Sett frå norsk side er kanskje risikoen ved dette større enn fordelane. Vi veit kva vi har, men ikkje kva vi får.

Men EU-sida vil også studera Sejersted-rapporten og dessutan gjera si eiga vurdering. Det er mogleg Kommisjonen tar initiativ til mindre endringar sjølv. I det store og det heile er likevel EU svært så nøgd med tingas nåverande tilstand.

Til saman betyr nok dessverre dette at det meste i norsk europapolitikk blir som før i oveskodeleg framtid. Om vi er ute etter europapolitisk spenning og dynamikk, må vi sjå til EU, ikkje til Noreg.

Ei juleforteljing frå diplomatiet

Søren Chr. Sommerfelt

Søren Chr. Sommerfelt (1916-2003) var diplomat for Noreg i førti år. Han var ambassadør i Geneve, Bonn, Washington og Roma.  Etter oppnådd pensjonsalder gav han ut boka «Sendemann. Utenrikspolitisk seilas – minner og betraktninger» (Schibsted 1997). Etter å ha vore Trygve Lies medarbeidar under opprettinga av FN vart han send som ambassadesekretær og nestkommanderande til ambassaden i København i 1948. Her er utdrag frå boka som skildrar opphaldet der:

Å være norsk i Danmark i etterkrigsårene var behagelig. Mens vår sydlige nabo i okkupasjonstiden ble kalt «Europas spiskammer» hadde Norge lidd nød. Den litt «dårlige samvittigheten» overfor broderfolket i nord ga seg utslag i en overstrømmende vilje til å hjelpe. (….)

Danmarks regjering var sosialdemokratisk, med Hans Hedtoft som statsminister. Han var i besittelse av de danske karakteregenskaper jovialitet og livsglede. De fleste i hans regjering led av «sengeskrekk». Mange uformelle kveldsmøter fant sted i Oscar Davidsens restaurant, berømt for verdens lengste smørbrødliste. Da det etterhvert ble kjent at jeg kunne noen drammeviser som ikke de kunne, ble jeg opptatt i denne kretsen. Når jeg nå ser tilbake på min diplomatiske karriere, tror jeg ambassadesekretærtiden i København var høydepunktet.

En gang, det var like før jul, deltok jeg i et slikt «kveldsmøte» på Bellevue Strandhotel. Det var også en annen utenforstående tilstede, den verdenskjente dansk-amerikanske musikalske komikeren Victor Borge. Utenriksminister var Gustav Rasmussen, som ble omtalt som «Son Permanance» istedenfor det vanlige «Son Excellence», fordi han var og forble utenriksminister, uansett hvilken politisk farge regjeringen hadde. Han kunne nemlig snakke fransk.

Denne kvelden ankom han noe sent, fordi han hadde deltatt i en eller annen gallamiddag hvor han hadde fått anledning til å bære alle de utenlandkse dekorasjonene som han gjennom tiden var blitt tildelt. Da døren åpnet seg og «Gysse» trådte inn iført hele «sildesalaten», som de materialistiske dansker uttrykte det, fikk han av sin sjef statministeren beksjed om å stille seg opp midt på gulvet. «Så er du juletre», sa Hedtoft. Hvorpå halvparten av den danske regjering dannet ring rundt utenriksministeren og sang Glade Jul akkompagnert av Victor Borge på piano. Noe slikt kunne bare skje i Danmark. Ikke rart min kone og jeg ble forelsket i land og folk  (ss. 67-68).

God jul til alle lesarar!