Ingen har medverka til ein opplyst folkeleg debatt om EU, Europa og europeisk historie som den nederlandske journalisten Geert Mak. Mak er kanskje det næraste vi kjem ein proeuropeisk populist i Europa i dag. NRK2 avslutta nyleg andre runde av Maks TV- serie, Europa – en reise gjennom det 20. århundre. Serien byggjer på boka In Europa (2004, på norsk Europa, 2008), som liksom TV-serien vart ein internasjonal bestseljar. Mak heldt fjorårets Arena- førelesing for forskingsprogrammet Arena ved Universitetet i Oslo.
Geert Mak vart 25. juni d.å. intervjua i Aftenpostens papirutgåve. Overskrifta var: -Europa er en katedral hvor taket faller ned. I innleiinga framgår det at sanninga om dagens EU gjekk opp for Mak då Hermann Van Rompuy vart utnemnd til fast president for Det europeiske rådet og Catherine Ashton til EUs «utanriksminister». Dette skjedde i november 2009, etter at den nye Lisboatraktaten hadde trådd i kraft. Mak vart rasande «over at Europa, som trengte en Franklin D. Roosevelt, i stedet fikk to byråkrater uten karisma og uten makt», heiter det.
Når Mak er så desillusjonert som det framgår av intervjuet, bør vi ta han på alvor. Eg vil derfor knytta nokre kommentarar til dei poenga han framførte der. Eg tar det punktvis.
Vi trenger en Roosevelt på europeisk nivå. En som kan snakke til oss om det store, demokratiske prosjektet, og som er i stand til å presse gjennom den New Deal som Europa desperat behøver. Vi trenger en felles og sterk utenrikspolitikk, og ikke minst trenger Europa en felles hær, nå som vi ikke lenger kan leve under amerikanernes paraply. Men ved å utnevne Van Rompuy og Ashton sa EUs ledere at det er nasjonalstatene som er det viktigste. EU skal ledes av kompromisser.
Uansett om ein deler Maks målsettingar (som eg gjer), er det ikkje realistisk med nokon «Roosevelt» for EU i overskodeleg framtid. Ein EU-president med verkeleg makt krev liksom ein felles og sterk utanrikspolitikk og ein EU-hær radikale traktatendringar med tilslutting frå nasjonalstatar som alle har vetorett. Vegen dit er strødd med kompromiss. Slik er berre EU, på godt og vondt. Eg tvilar på om eit meir demokratisk EU ville gjera det noko lettare. Det er dessutan stor usemje om kva «demokrati» i EU-samanhang inneber.
Lenge styrte Tyskland [EU] sammen med Frankrike. Franskmennene hadde ideene, tyskerne betalte. Men tyskerne har alltid ønsket å være Europas ledere, og for første gang er det nettopp det de er. Derfor er dette tidspunktet i historien så viktig, tyskerne må bestemme hvordan de skal bruke makten. Den som leder et fellesskap, må mer enn andre tenke på hva som tjener fellesskapet. Tyskland må selvfølgelig beskytte sine egne interesser, men de må også gi italienerne, grekerne og spanjolene en følelse av at de blir sett og hørt.
Franskmannen Jean Monnet var nok den viktigaste strategen bak det som vart Den europeiske kol- og stålfellesskapen, men idéane hadde vore diskutert lenge, særleg i kristelegdemokratiske organisasjonar der tyske parti og ikkje minst Konrad Adenauer spela ei viktig rolle. Dei viktigaste statsmennene bak EKSF var kristelegdemokratane Adenauer, den franske utanriksministeren Robert Schuman (opphavleg frå Luxembourg, med tysk som andrespråk) og den italienske statsministeren Alcide de Gasperi (frå det delvis tysktalande Trentino i Nord-Italia, tidlegare medlem av det austerriksk-ungarske parlamentet). Helmut Kohl var ein viktigare pådrivar for Maastricht-traktaten enn François Mitterrand.
Det er nok elles riktig at Tyskland er det mektigaste landet i EU i dag, og (som Mak påpeikar andre stader i intervjuet), har tent på euroen og er medansvarleg for eurokrisa. Men påstanden om at tyskarane «alltid har ønsket å være Europas ledere» spelar på populistiske antityske/antinazistiske holdningar og er problematisk. Kva betyr til dømes «alltid» her? Og kven er «tyskerne»? Min påstand er at ikkje noko EU-land har slikt behov for eit demokratisk, men også fungerande EU som Tyskland. Det er tunge politiske, økonomiske og historisk-kulturelle grunnar til det. Eg vonar å koma tilbake til dette i eit blogginnlegg seinare (men noko av resonnementet framgår her).
Eurokrisen er også en kulturkrise, en kulturkrig…. Et av de største feilgrepene i EUs historie er at vi undervurderte skillet mellom nord og sør i Europa.
Eg er i stor grad samd i dette. Eg har sjølv vore opptatt av å påpeika at kontinental- og søreuropeiske land av historiske (og delvis konfesjonelle) grunnar har vore meir proeuropeiske (villige til å avgi suverenitet til EU) enn nordeuropeiske land, men då har eg inkludert Tyskland og Nederland i førstnemnde kategori. Det blir spekulasjon, men eg trur skiljelinjene mellom nord og sør i eurokrisa dreiar seg om ein annan, kanskje delvis samanfallande dimensjon, nemleg budsjettkultur. Kanskje fordi fungerande statar oppstod tidlegare i Nord-Europa, som i tillegg har vore overvegande protestantisk, er det større tradisjon for å setja fellesskap framfor eigeninteresser og næring framfor tæring her. Uansett må Sør-Europa (og Frankrike) nå læra av nordeuropeisk disiplin og konkurranseevne og EU byggjast på eit solid økonomisk fundament. Elles får vi i alle fall ingen «sterk» utanrikspolitikk. Truleg ingen euro heller.
Europeer er ikke noe du er, men noe du blir…. Dagens unge tenker europeisk, beveger seg ofte og fritt over grensene, og utvikler en europeisk identitet.
Grunntanken i heile denne bloggen, er at vi som er vaksne opp i Europa alt frå barnsbein av har ein langt meir europeisk identitet enn vi erkjenner til dagleg. Identifisering med EU, som Mak synest å snakka om, er noko anna. Men slik omgrepsforvirring er svært utbreidd. I praksis er det då også viktigare for EUs framtid at europearane sluttar opp om EU enn om dei har ein europeisk identitet eller ikkje. Men som Aftenposten formulerer det, er det nettopp her det nå sviktar i følgje Geert Mak:
I løpet av det siste tiåret er EU blitt et antidemokratisk, byråkratisk system. Vi har ikke lenger den unionen som pionerer som Jean Monnet så for seg. Ikke i det hele tatt. [På spørsmål frå Aftenposten om Mak er samd med Jürgen Habermas, «som sa til Der Spiegel i fjor høst at vi gjennomlever et langsomt statskupp, hvor makten blir tatt ut av folkets hender og overført til institusjoner uten legitimitet, et «postdemokratisk» Europa, der folkestyret ofres for å redde markedet,» svarar han) Ja, slik er det, og det er ekstremt farlig…. Vi sluttet å utvikle en felles europeisk kultur og importerte i stedet markedsideologien fra USA.
Det var nettopp Jean Monnet som formulerte EUs metode som gradvis, teknokratisk integrasjon driven fram på elitenivå, over hovuda på vanleg folk. «Méthode Monnet» fungerer ikkje lenger i dag, slik Mak er inne på, men det skuldast først og fremst at omstenda har endra seg. Europa-prosjektet var monaleg meir populært på femti- og sekstitalet enn nå som det er blitt så omfattande og komplekst.
Når den såkalla marknadsideologien er blitt så sentral i prosjektet, er det dessutan fordi det er her dei mest nærliggande og målbare gevinstane har vore å henta og fordi det dermed har vore lettast å argumentera for marknadsintegrasjon. Men dette er ikkje noko nytt; det har vore slik heile tida, i alle fall etter at forslaget om ein europahær fall i det franske parlamentet i 1954. Det er faktisk i seinare år at EU har bevega seg inn på område som justis-, utanriks- og forsvarspolitikk og i det heile tatt blitt langt meir politisk ambisiøst. Til og med euroen er først og fremst eit politisk prosjekt, noko som også er grunnen til den nåverande krisa.
Ein kan og bør beklaga at demokratiet er blitt hengande etter, men i det store og det heile trur eg at alternativet hadde vore ikkje å ha hatt noko i EU i det heile. Og så må vi ikkje gløyma at EU består av demokratiske land og også har eit direktevald Europaparlament som bør få større merksemd om ein ønskjer å utvikla demokratiet i EU. Men om Mak meiner at EU treng ein direktevald president (ein Roosevelt heller enn ein Van Rompuy), er det mange som støttar han i det. Inkludert underteikna.
Eg er også til dels samd med Mak når han seinare i intervjuet hevdar at det demokratiske underskotet og mange av problema til EU elles skuldast Berlinmurens og Sovjetunionens fall:
I stedet for å fordype unionen gikk all energien med til å utvide den. Det var nødvendig, men det var uheldig for det europeiske prosjektet. … Noen vil gå enda lenger og også ta med Ukraina og Tyrkia, men det går ikke. Misforstå meg ikke, det er viktig å knytte Tyrkia tettere til EU, men for tiden er ikke unionen i stand til å håndtere Tyrkia. Tyrkia er klar, men ikke EU.
Til slutt i intervjuet spår Mak at «store deler av taket» til «den europeiske katedralen» truleg vil kollapsa saman med euroen:
Mye av avtaleverket vil [likevel] være intakt. Kanskje får vi mindre, overnasjonale strukturer, der landene i nord samarbeider om en felles valuta, mens landene i sør har en annen, mykere euro. … Ja, det er et godt bilde: Kapellene står selv om taket på den storslagne katedralen faller ned.
Einkvar står sjølvsagt fritt til å spekulera om dette. Men EU er ein rettsdriven prosess. Delar av rettsgrunnlaget, «acquis communautaire», kan ikkje setjast ut av spel utan at det får følgjer for heile byggverket. Ein kan heller ikkje innføra ny EU-praksis utan heimel i EU-traktatane. Det som kan skje (og til dels har skjedd), er at færre enn alle medlemsland innfører ny praksis på nytt juridisk grunnlag, utanfor EU-traktatane. Men dette aukar den institusjonelle og rettslege kompleksiteten, og dessutan også det demokratiske underskotet. Det finst diverre ingen snarvegar og ingen perfekte løysingar, berre kompromiss og trade-offs.
Også den tyske grunnlovsdomstolen vurderer nå (igjen) om EU kan gå lenger i integrasjonen utan større grad av demokrati, eller meir presist omden tyske grunnlovas «evige» demokratipåbod gjer det mogleg for forbundsdagen å avgi meir suverenitet til EU (gjennom fiskalpakta og Den europeiske stabilitetsmekanismen, ESM). Men det er urealistisk å setja eit demokrati på EU-nivå tilsvarande demokratiet i nasjonalstaten som føresetnad for vidare integrasjon. I globaliseringas tidsalder må vi forsona oss med at den graden av demokrati som vi kanskje på eitt eller anna tidspunkt opplevde innan nasjonalstatens rammer, ikkje lar seg overføra til overnasjonalt nivå. Trøysta får vera at om nasjonalt demokrati blir avgrensa når suverenitet blir overført til EU, så aukar vår felles evne til å påverka overnasjonale utfordringar. Så må EU berre bli så demokratisk det kan over tid.
PS: Etter Maks Arena-førelesing på Litteraturhuset i fjor stilte eg han eit hjartelaust vanskeleg spørsmål. I førelesinga hadde han samanlikna Europa og USA, og eg spurte om han med eitt ord kunne oppsummera kva Europa står for, tilsvarande som at USA står for «fridom». Det hadde han naturleg nok vanskar med. For min del trur eg vi må ty til tre ord, den franske revolusjonens «fridom, likskap, brorskap» (eller «solidaritet») for å karakterisera det moderne Europas grunnleggjande ideal. Men dersom berre eitt ord skal karakterisera den europeiske kulturelle eller intellektuelle arven, føreslår eg «kritikk». Kritikk av alt og alle, ikkje minst seg sjølv, heile tida. Det er også ein grunn til at det er så vanskeleg å byggja EU. Men det er også Europas styrke.
Europæus norvegicus 
